Kretahalvorsen

Som vi skrev i bloggen i går lovte vi å stikke innom Therino og sjekke progressen i klargjøringen for åpningsdagen til lørdag. Nå tar det jo bare en ti femten minutters kjøring, selvfølgelig veldig avhengig av trafikken, å komme fra oss til Therino i Platanias. Det syntes vi var litt for enkelt så vi tok en liten runde med innlagt lunsj.

Starten måtte jo da gå i motsatt retning av målet vårt. Det ble en stopp ved en av våre nære minimarkeder for kaffe og røyk, før vi kom oss opp på National Road og av sted. Etter bare noen kilometer sa vi “ha det” til hovedveien for denne dagen og svingte av i Kalami og ned mot Kalyves, men skulle heller ikke dit og tok en mindre vei over til Stilos. Det blir kanskje mange navn for dem som ikke er kjent, men alle stedsnavnene er på google maps, bestandig.

Vi bare freste igjennom Stilos og begynte å sluke høydemetre. Vi elsker disse mindre veiene med mange svinger opp i høyden, og den fantastiske utsikt man blir belønnet med.

Etter mye veksling mellom 1. og 2. gir og diverse hårnålsvinger kommer vi til toppen til et lite sted ved navn Samonas. Her er det utsikt så det holder mot Kalyves og mange andre områder. Men vi kjører videre til Kampoi, egentlig et kryss med en kirke og en taverna som åpner på ettermiddagen. Vi har havnet her mange ganger, og derfor føler vi “alle veier fører til Kampoi”.

Nå er det sånn noenlunde flatt et stykke før det bærer utfor igjen i sving etter sving og ender opp i en vakker og frodig dal, hvor vi atter setter nesene våre mot fjellet. Det å kjøre rundt i disse områdene går stort sett enten bratt oppover eller like bratt nedover. Neste fjell nå er opp mot Drakona hvor taverna Ntounias, eller Dounias da nt uttales d, ligger i en sving og koker mat i gryter ute og  mange har nok vært her.

Ferden går videre mot Theriso uten at vi svinger nedom der da veien går litt oppe i fjellet. Men den strekningen vi nå har kjørt er kanskje et av de vakreste strekkene på denne turen. Vi fortsetter vider mot Zourva og den biten der er nok den mest spektakulære strekningen og ikke å anbefale ved sterkt utviklet høydeskrekk. Det var her i Zourva vi hadde tenkt å ta lunsj, men den gang ei, her var det stengt.

Da var det bare å sette utfor enda en gang og finne et sted som var åpent. Nå var vi jo kommet ned i lavlandet der folk flest bor med sine tavernaer. Vi kjørte i retning Gerani og her vil vi passere flere steder som har sine tavernaer i daglig drift hele året. Vi endte på Μυλοπετρα ταβερνα som ligger i Vatolakkos og her hadde vi ikke spist før.

Gode og mette gikk turen videre ned til Gerani med noen heftelser da vi til stadighet møter på noen veiarbeidere med store maskiner … da er det ofte enklest å kjøre en annen retning. Men vi kom oss frem til Therino og fikk sjekket progressen. Her var alle mann i arbeid, så alt skal nok være på stell på lørdagen … og der vil vi også være sammen med gode venner.

På onsdagen bestemte vi oss for å ta en tur og besøke Leo på Therino. Det nærmer seg åpningsdagen med stormskritt og vi ville se hvor de lå an i løypa. Åpningsdagen på Therino er lørdag 13. april … og det er jo ikke lenge til. Så vi dro ut til Platanias i flott solskinn og litt vind, men ingenting mot dagen før. Det blåste såpass at vi syntes synd på dem som allerede hadde ofret sine første feriedager her.

Vi ble sittende en stund og prate med Leo om løst og fast … og han hadde alt under kontroll til åpning om noen dager. Det er mange som sliter med å få tak i personell her denne sommeren, men hos Therino er det fullt mannskap. Så folkens, nå er det bare å stikke innom her og få dere en raki … det er årets raki som gjelder nå, ikke noe gammelt igjen…. for vi fikk med restene. Før vi dro lovet vi å komme igjen dagen etter for å sjekke progresjon.

Vi tok en aldri så liten evaluering av været på hjemveien og selv om solen skinte fra skyfri himmel, blåste det for mye til at vi så for oss noe særlig verandaliv. Når det blåser for mye, er litt kaldt og grått så er Picasso’n et perfekt oppholdssted. Derfor tok vi en runde gjennom byen for å ta noen bilder å vise dere.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Å bare kjøre en runde i byen ble alt for fort gjort, vi hadde jo bunkret oss litt kaffe, så vi la turen mot Halepa og videre opp mot flyplassen uten at vi ville dit … alt for mye kork i trafikken den veien.

Det ble heller å svinge mot Stavros, gjennom noen småsteder og opp i jordbruksområdene der det blomstrer for fullt. Vi la ut noen bilder på Kretahalvorsen underveis på turen.

Veien tilbake gikk stort sett i samme fotspor … eller hjulspor med kun små variasjoner. Byen er jo full av enveiskjøringer og når det i tillegg graves litt her og der er det ikke bestandig man kan kjøre der man hadde tenkt.

Det har ikke blitt tid til så mange kjøreturer i det siste, dessverre, men på fredagen la vi i vei i strålende solskinn. Vi har en venn som jobber her, Thomas eller svensken som vi kaller ham, hadde fri denne dagen og vi hadde avtalt for en stund siden og kjøre et eller annet sted. Nå hadde det seg slik at på en tidligere tur passerte vi et lite sted med en taverna, vi så aldri denne tavernaen, men John Erik hadde fått med seg at rett i nærheten av der vi stoppet, ved en kirke, var det også en lokal taverna. Mens Linda er ute blant sauer og busker for å ta bilder, blir ofte John Erik sittende i Picasso’n og sjekke google maps i nærområdet vi er i. Så også denne gang og den oppdagelsen som ble funnet ville vi besøke igjen ved en senere anledning.

Så litt tidlig på fredagen dro vi til Agia Marina for å plukke opp svensken og legge i vei mot Ταβέρνα Σάρακας, eller Taverna Sarakas, som vi er helt sikre på at ikke så mange av dere har besøkt. Tavernaen ligger i en liten plass som heter Kato Poros og er ikke akkurat et sted du bare ramler innom, må gjøre en innsats for å finne frem … det kommer vi tilbake til.

Thomas, heretter svensken, har bodd her noen år, men ikke fartet så mye, og vi ville vise ham noen av de stedene som vi virkelig har falt for. Så turen starte med å kjøre opp mot Malaxa for å vise frem den fantastiske utsikten som man får over hele Cania kysten … vi har noen bilder tatt her.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Etter stoppen med utsikten la vi veien gjennom Malaxa og ut på viddene, eller Hardangervidda som Linda liker å kalle det, for å komme oss videre mot Gamle National Road som vi liker å kjøre. Det ble jo selvfølgelig en liten stopp ved treet til Linda for litt bildetagning av vakker utsikt og litt flora.

Turen gikk videre i stille og rolig tempo gjennom Stilos, hvor Samaria vannet tappes på flasker, og flere andre små steder frem til Vryses der vi igjen måtte strekke litt på bena. Her har vi også en severdighet vi elsker å vise frem, det som visstnok skal være Kretas eldste bro, uten at vi helt kan gå god for den påstanden. Dette er en vakker og idyllisk plass med en liten kirke ved broen og kun få meter fra hovedveien … men man ser ikke denne plassen når man freser forbi.

Fra den gamle broen gikk turen ned til Georgioupoli, hvor vi tok en sightseeing runde i byen, før vi kjørte mot Kourna Lake og en aldri så liten kaffepause. Som vi alltid gjør, stoppet vi på Korrisia, en restaurant som ligger sånn omtrent midt på innsjøen. Her er det helt herlig å sitte og se ut på vannet med fjellene som bakgrunn. Det er sikkert ikke helt uten grunn at stedet heter Korrisia, for i gammel tid ble denne innsjøen kalt Koresia, og her i området skal det ha vært et tempel for gudinnen Athene.

Da kaffen var fortært satte vi kurs mot Argiroupoli, som ikke er veldig langt fra målet vårt. Argiroupoli er sikkert velkjent for mange siden dette er en populær turistattraksjon med flere restauranter. Veien vi kjørte dit går gjennom en frodig dal med mye trær og nå også en del vann i elven. Inne i denne dalen er det faktisk mulig å gå på flaggermus tur, og det var også her en flaggermus nesten skremte livet av Linda.

Etter at vi hadde kommet forbi Argiroupoli måtte vi finlese litt på google maps for å finne frem til tavernaen som var målet vårt. Det gikk ganske greit å finne stedet, men ingen taverna, bare en kirke og veldig trange gater. Etter igjen å ha konfrontert google maps fant vi en smal liten vei som så ut til å lede oss frem til målet vårt. Så etter nærkontakt med en del buskap var vi endelig der.

På sommeren sitter jo ingen inne og spiser, heldigvis. Det var jo på grunn av de lokale som satt i skyggen med sine øl….at vi innså at vi endelig hadde funnet frem. Neste utfordring ble å få parkert Picasso’n … for her var det ikke plass til noen bil. Halvorsen kjørte igjennom hele tavernaen, stoler måtte flyttes for å komme frem, og parkert ned i en gårdsvei … bare å håpe på at ingen skulle inn der.

Så fikk vi plassert oss ved et bord, i nedoverbakke, og ville ha oss noe mat. Dette var heller ikke enkelt, for de lokale som satt der fortalte oss at kokka var borte en times tid … men vi fikk noe å drikke. Mens vi satt der i skyggen av et johannesbrødtre og spekulerte på hvor vi nå skulle kjøre for å få oss noe å spise, dukket plutselig kokka opp og alt var på stell igjen. 

Alt gikk på gresk her så vi var ikke veldig sikre på hva vi hadde bestilt … men vi fikk ta det som det kom. Mens vi satt der og ventet fikk nabobordet sin mat, flott grillmat og vi angret på at vi ikke hadde bestilt det samme … vi var helt sikre på at vi fikk grytemat. Så igjen etter litt venting begynte det å komme noe mat til oss også, først gresk salat, tzatziki og brød … og etterpå et stort fat med mat fra grillen. Maten her var veldig god og det meste var nok laget her også. Selv om kommunikasjon ikke var veldig enkelt fortalte far i huset oss stolt at fetaosten hadde han laget laget selv … og det samme med rakien.

Med all ventingen ble dette en ganske lang lunsj og vi måtte tenke på hjemveien, vi hadde nemlig en avtale på kvelden. Vi tok en liten sving innom noen småsteder for å vise svensken litt mer av øya, før vi kjørte ned til National Road og snareste veien tilbake til Chania … vi var allerede litt sent ute.

Vi legger ikke bloggen vår ut på andre sider enn våre egne hvis vi mener at innholdet ikke er relevant. Vi blogger jevnlig og legger det på Kretahalvorsen sine facebook sider. Så hvis du ønsker å følge med på vårt liv her på Kreta er det bare å følge oss på facebook.

Som vi fortalte i bloggen er det en del endringer på de lokale gatemerkedene, fremdeles i samme områder og på samme dager. Det er marked på alle dager unntatt fredag og søndag her i byen, på fredagen har det tidligere vært et mindre marked i Agia Marina. Det er ikke så store endringer bortsett fra i Nea Chora som flyttes en del meter men blir betraktelig enklere å finne. Årsaken til flyttingen er nok å spre belastningen som dette medfører for dem som bor i området der markedet foregår og derfor gjelder dette nå fra 1. april til 30. september i år.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Vi tar det dag for dag og starter først i uken med markedet på mandag i KALLINIKOU KRITOVOULIDOU-gaten som ligger i området Dikastirio. Dette markedet ligger litt oppe i byen, i en ganske fin del av byen, med mye annet som også er verdt å få med seg.

På tirsdagen er markedet i et område litt i bakkant av byen, på THEODOROU KOLOKOTRONI-gaten,  som nok for de fleste ikke vill være aktuelt å lete etter.

Vårt marked på onsdagen ligger i grunn på samme plassen med er vendt 90 grader så det nå ligger i MARGOUNIOU gaten.

Torsdagsmarkedet i Nea Chora, som sikkert er mest aktuelt sammen med lørdagsmarkedet å besøke, er nå flyttet også ganske nære oss. Vi bor nå midt mellom to markeder, med kun få minutters gangavstand. Markedet her lå tidligere ved parken i Nea Chora, men er flyttet til MONIS GONIAS gaten som er veien til Nea Chora fra besinstasjonen i hovedgaten.

Lørdagsmarkedet ligger på samme plass i MINOOS gaten men er litt utvidet.

Det er vel like godt å starte med været. Siden forrige blogg har vi hatt ganske gode temperaturer og lite vind … og en del sand i luften. Vi har jo merket oss at sanden har kommet helt opp til Norge, og det har vært “blodregn”, som avisene skriver. Her har det heldigvis ikke vært regn for da synes sanden veldig … nå vet vi bare at den er der.

På søndagen holdt sanden seg borte og det var en fantastisk fin og vindstille dag, så det ble bestemt brunsj på Me Nou & Krasi. Vi gled ned på syklene og fant et bord på fremsiden, med full oversikt over både gaten og stranden … det er jo litt av gleden å sitte og se på alt som passerer. Etter en god del timer, uten å treffe nevneverdig mange kjente, var det på tide å dra hjem i skumringen. Da dukket våre nederlandske venner opp, og da kunne vi jo ikke gå. Så etter enda en god stund, langt etter at mørket hadde senket seg og butikkene hadde stengt…. kom vi oss hjemover med en liten stopp på Kokido for å få tak i et brød. Vi skulle se på en serie vi følger på TV og trengte brød til å lage ostesmørbrød.

Vi har også hatt en føling med jordskjelv denne uken. Nå er det jo jordskjelv hele tiden her i Hellas, men de aller fleste er under 3 på Richters skala og merkes stort sett ikke, hvis man ikke er veldig nærme. På fredags morgenen var det et skjelv på 5, ganske lagt fra oss men vi merket det godt … og det var også et mindre skjelv samtidig.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Rett nedenfor oss er det en gammel bygningsmasse, har vist vært et raffineri en gang i tiden, og her har ikke vedlikeholdet vært særlig tilstede på veldig mange år. Så på fredagskvelden, etter at det var blitt mørkt, hørte vi et voldsomt rabalder men vi så ingen ting, bare litt støv i luften. Vi trodde at nå hadde det vært en smell i gaten selv om det ikke hørtes akkurat slik ut. John Erik fortet seg ned, vi var på vei ut egentlig, for å se hva som hadde hendt. Lite var å se, men to politimenn satte opp sperrebånd på fortauet. Dagen etter fant vi jo ut av dette, da avisene skrev om dette falleferdige huset, og hvilken fare det utgjør for dem som skal passere. Dette var jo samme dagen som jordskjelvet og det tålte vel kanskje ikke den lille ristingen som hadde vært … og kanskje vekten av en ekstra due på taket.

Flere og flere restauranter starter nå opp og vi har vært innom et par stykker for første gang i år. Kaiki nede i Nea Chora er igjen i full drift etter renovering, her er det normalt åpent hele året, med ny meny og flott interiør. Dette er en populær plass og kan være lurt å bestille bord her, hvis det er hit du vil.

Amazing Pizza Restaurant i Daratsos dro i gang i helgen og vi måtte jo innom en tur og hilse på … og spise en av deres fantastiske pizzaer. Nå har det seg jo slik at vi faktisk har spist pizza der to dager strekk.

Det blir stadig noen turer til flyplassen for å hente venner og bekjente som kommer eller skal ut og reise. Vi var en tur og hentet vår gode venn Anne, som kom fra en kald Gardermoen og ned til 30 grader her på Kreta … veldig hyggelig gjensyn. Siden vi alle kjenner Alex på Amazing Pizza ble det lunsj og en lang prat før avlevering i Agia Marina.

På vei ned igjen fra Anne kjører vi igjennom den gamle bebyggelsen i Agia Marina, i øvre Agia Marina eller pano som de sier her, pano betyr øvre … nå ble det mange innskutte bisetninger … men, her ligger Tina og Dimitris på Me Gusta sin nye restaurant og vi så liv inne i restauranten og stoppet. Vi traff den begge og fikk en liten omvisning blant malingsbokser og annet byggemateriell. De håper på en åpning om ikke så alt for lenge, og da vil vi nok være der. Selv om Tina og Dimitris åpner en ny restaurant, som skal være åpen hele året, vil de fremdeles også drifte Me Gusta for fullt….. til glede for alle som liker å gå dit.

Det er sikkert mange som har tenkt seg på markedene i Chania i sommer. Nå er det litt endringer ute og går, men markedene er fremdeles til stede i de samme bydelene til samme dager. Kommer med dette i en egen blogg. Og for dem som er nysgjerrig på fremdriften av Angora, markedshallen, så er den nok ikke ferdig før tidligst langt ute i 2025.

Vi har nå hatt ett par sandfulle dager sjirokko, eller scirocco, som kan sammenlignes med calima som sikkert mange har opplevd på Kanariøyene. Sjirokkoen kommer fra Sahara og vinden kan komme opp i orkan styrke, noe vi har merket. Temperaturen stiger også ganske kraftig når dette værfenomenet setter inn.

Navnet Scirocco er italiensk, men kommer fra det greske ordet sirokos som betyr vind. Dette fenomenet har ulike navn i de forskjellige landene som jugo i Kroatia og ghibli i Lybyia. Dette kan oppleves i hele sør-europa og kalles marin i Frankrike, der den også har med seg mer fuktighet, og i sørvestlige områder i Spania kalles den leveche og fordindes ofte med uvær og mye nedbør … alt funnet fra Wikipedia.

For oss betyr dette mye sand som må spyles bort, flater som må tørkes av … rett og slett mye arbeid. Dette merkes på kroppen også, sår hals og mye hosting og harking for å få opp slim og gugge. Øynene går heller ikke klar, de renner og klør, så sammen med store mengder pollen er dette “deilige” dager … og det knaskes Zyrtek jevnlig. Når dette står på, oppfordrer myndighetene her til at gamle folk og folk med helseproblemer til å holde seg mest mulig innendørs.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Nå var ikke vi snauere enn at vi tok oss en tur ut på onsdagen og lot sand være sand … vi føler oss verken gamle eller syke, og lot det stå til, selv om øynene klødde og halsen var sår. Turen gikk ned til Nea Chora for å se på livet i solen og ta en matbit på ettermiddagen. Det er merkbart at direkteflyene er i gang igjen, mye folk å se både på gaten og stranden … og mange ulike språk høres.

Da mørket hadde senket seg syklet vi en tur inn til havnen og Avalon for å hilse på Mila, en stund siden vi hadde truffet hverandre nå og vi savnet henne. Hjemveien ble lagt via Il Lupo for å teste enda en av deres pizzaer, som vi for lenge siden har vært fast bestemt på å spise neste gang vi var der.

På onsdagen skjedde det en stor begivenhet her i byen, endelig ble veien opp til Mourines åpnet for trafikk i begge retninger. Det er ikke bare markedshallen som er et prosjekt som tar årevis, denne veistubben på et par, tre kilometer har også tatt flere år….. og medført masse skriverier i aviser og klager fra folk som vært berørt av dette saktegående byggeprosjektet.

Halvorsen har fått litt offshore følelse de siste dagene, han har nemlig sett syn han forbinder med en titt ut av lugarvinduet på plattformen. I mange dager har er offshore service skip vært å se ute på havet her. Hva det driver med vet vi ikke, men enkelte mener den holder på med noe kabeler … ikke vet vi, men i så fall ligger kablene på kryss og tvers.

Dagen i går, 25. mars, er nok den viktigste dagen i Hellas og som feires med brask og bram. Dette er dagen i 1821 at Hellas proklamerte sin uavhengighet fra det osmanske riket med parader i alle større byer. Nå forgår dette litt for tidlig på dagen for oss … og det er veldig mye folk og vanskelig å få sett, spesielt når man er så lav som Linda. Vi var tilstede i fjor i Heraklion og var fornøyd med det.

Denne dagen har også sin spesielle meny, som vi ikke fikk testet i fjor og hadde som mål i år. Grekerne spiser dette til lunsj, mens vi drøyer litt ut over kvelden, og med fordel siden restaurantene er helt overfylte med folk. Så ut på kveldingen dro vi sammen med våre nederlandske venner til Me Nou & Krasi for å teste ut maten for dagen. Det er jo en risiko for at det er noe som allerede er fortært, men den sjansen tar vi. Det er sjømat som gjelder også denne dagen, og særlig saltet torsk, som vi ville kalt bakalao og her bakaliaros.

Nå har nesten alle vinterturistene dratt fra øya, de første direkteflyene fra Skandinavia har allerede ankommet. En venn av oss skulle dra i sekstiden på lørdag, så da la vi inn en lunsj hos Nikos i Sternes, som er ganske nær flyplassen. Vi tok oss samtidig en liten runde ned til Marathi og over prærien ved flyplassen før lunsj.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Lørdagen var en travel dag for John Erik, han var tilbake på flyplassen i ti tiden for å plukke opp en av nederlenderne, som hadde vært en svipptur i hjemlandet.

Søndagen gjorde vi noe vi har erfart ikke er det smarteste trekket her, vi la ut på kjøretur for å spise lunsj med svensken vår. Vi vet jo at alle tavernaer er stapp fulle med folk denne dagen, men vi tok en sjanse siden dette var fridagen til svensken. Vi styret mot To Faragi Tavern, som vi har besøkt tidligere, og de har veldig god mat. Det gikk jo som det måtte, mange andre som også liker maten der, ikke et ledig bord å oppdrive. Det var bare å legge i vei og finne oss et annet sted. Har ikke kart fra denne turen, men ruten er så og si identisk med “Årets første roadtrip” fra 4. januar.

Det ble ikke noe lunsj før vi var helt nede i Tavronitis og hungeren var nå passe stor. Her ligger en taverna som heter Káneba som vi flere ganger har snakket om å prøve … nå ordnet det seg. Her også hadde det vært mye folk i løpet av dagen….. og mye på menyen var borte, men de hadde igjen stifado. Da ble det stifado…. og Halvorsen mener at dette var den beste stifadoen han har spist…. som han ikke har laget selv.

Søndagskvelden skulle vi bare en liten tur ned på Me Nou & Krasi for en liten matbit og sjekke ut om vi behøvde å bestille bord dagen etter. Det var jo ikke nødvendig på det tidspunktet vi ville komme og mens vi satt der og egentlig skulle hjem, tikket det inn en sms. Noen venner hadde fått med seg at vi satt nesten rett ved siden av hverandre. Så da tuslet vi bort til dem på Kaiki og der ble vi værende i flere timer, før vi omsider kom oss i retning hjem. Men….. på den veien ligger jo også Kokido og der er det vanskelig å passere uten en “pit stop” … så også denne gang, og der treffer vi jo til stadighet kjentfolk og tiden går. Ble ikke tidlig kvelden som vi jo hadde tenkt oss.

Det er helt tydelig at sesongen nærmer seg med stormskritt. Det pusse, males og bygges over hele linja her nå. John Erik hadde en tur her om dagen og stoppet noen steder for å hilse på, og for å høre hvordan de lå an. De fleste steder regner med å være i farta fra midt i april.

Her i heimen har Halvorsen også vært litt aktiv og fått ordnet opp i ledningskaoset bak vår tv. Det ble boret et passelig hull i bakveggen på tv skapet og nå har vi et lite teknisk rom. Kjekt og ryddig ble det.

Er vel ikke mulig å ikke nevne været, i skrivende stund er det godt over 22 grader i skyggen, men dessverre med sand fra Sahara. Det har vært mange fine soldager…. men realt temperaturfall på kvelden, godt under 10 grader. Skal du ned hit i april så må nok en jakke brukes på kveldstid, selv om det sikkert vil bli varmere.

Så vil vi takke for alle de god påske meldingene som vi får, men må jo da bare si at det er enda en måned til vi har påske, her brukes en annen kalender.

Det blir nesten litt dumt å si at vi nesten ikke har tid til å skrive blogg, men slik har det vært, og vi husker jo nesten ikke hva som har tatt vår tid. Lite med kjøreturer har det også blitt, noe som været får ta en god del av skylden for … og når det er solfylt og varmt er det lett å prioritere noen timer i solen, gjerne med venner.

Men en tur har vi hatt med Picasso’n, egentlig ikke rare turen… for vi kjørte til Kalives for å spise pizza, og det er under en halv times kjøring. Vi hadde sett at det var et pizzasted der som fikk mye skryt for sin pizza, og det ville vi teste selv. Sammen med en venn la vi i vei til Kalives og parkerte nede ved vannkanten rett bak Simon’s, som stedet heter. For å teste deres pizzaer måtte vi jo bestille tre ulike, og vi var sikker på at det ville bli alt for mye … og det stemte, doggyboks med hjem. Pizzaene var bra og det kan vel hende at vi kommer tilbake, spesielt siden de er åpne også utenfor sesong.

Egentlig hadde vi tenkt å kjøre noenlunde samme veien tilbake, men det ble det ikke noe av. Da vi kom opp til veien og skulle svinge høyre om var det det fullstendige kaos, som jo er ganske vanlig i Kalives, men da helst om sommeren. Nå ble det en liten runde i skumringen gjennom Vamos og ned til Vryses og National Road tilbake til Chania.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Sesongen nærmer seg med stormskritt og i Nea Chora er snart de fleste restaurantene åpne … og vi må jo stikke innom og hilse på. Vi har, ikke overraskende, spist våre favoritter hos Me Nou & Krasi. En annen restaurant som normalt er åpen hele året, Kaiki, er nå i gang igjen etter restaurering. Selv om menyen her også er gresk, så har den et mer moderne preg.

Vi har også hatt gleden av å spise hos våre nederlandske naboer. En hyggelig kveld hvor det ble servert tom yum suppe, herlig og sterke asiatiske smaker. Etter å ha hilst på kattene “våre” avsluttet vi kvelden på Imperial bar, et flott bar kun noen få skritt fra oss.

Det skjer jo litt rundt oss her vi bor, og det høres … ofte tidlig på morgenen. Så her en dag var litt i overkant leven uten at vi skjønte hva som skjedde, intet å se. Så etter en god stund oppdaget vi noen som reparerte hull i asfalten rett framfor oss. Det er bare å håpe på at de har fikset flere hull en det ene vi så, for det kunne umulig ta flere timer…..

Clean Monday er en årlig eller vårlig seanse her i Hellas, og noen andre steder, der den gresk ortodokse kirken “feirer” starten på fasten. Det er mange bestemmelser for hva man skal eller kan spise og også en del kirkelige ritualer. Det er de veldig troende som følger alt dette og i dag en festdag for de fleste, og dagen er en helligdag og fri på jobben … som de restaurantansatte jobber som gale for alle oss andre.

Når det gjelder maten denne dagen er blekksprut, skjell og reker som er toneangivende og i tråd med reglene denne dagen. Det lages også et spesielt brød for dagen som heter lagana. Melkeprodukter skal heller ikke spise eller brukes i matlagingen, og kjøtt er selvfølgelig bannlyst. Selv om det er sjømat som gjelder så skal heller ikke fisk spises, innmat er tillatt, fordi den har skjelett … altså bare bløtdyr.

Dette er jo tradisjoner som er ganske ukjente for oss hedninger, men alt dette stammer fra det gamle testamentet, Jesaja 1: 1-20 hvis noen ønsker å lese. Dette handler mye om renselse og få tilgitt våre synder og hele den første uken i fasten, som kalles Clean Week, er viet til dette. I tillegg til å bekjenne sine synder er det viktig å få vasket og rengjort grundig i hjemmet også…. ikke bare i sjelen.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Menyen denne dagen er ikke akkurat vår favoritt selv om John Erik spiser det meste, så sliter Linda med veldig mye av det som serveres. Vi gjorde som vi pleier på Clean Monday, det ble bestilt bord hos våre venner på Me Nou & Krasi … vi har jo erfart at uten bordbestilling kan det være vanskelig å få plass. Dette starter jo tidlig på dagen og på det tidspunktet vi ankommer kan fort noe være utsolgt, men det skal vi nok takle greit.

Selv om vi hadde bestilt bord ble det litt venting, det var plasser inne men vi ønsket oss en plass i solen. Det er en egen meny denne dagen, som bare er på gresk, vi vi bestilt noe greier med veldig assistanse av servitøren. De skal nok sies at dette er mat som vi normalt ikke ville bestilt på egenhånd, dette dreier seg mer om gresk ortodokse ritualer enn en kulinarisk opplevelse.

Dette er også dagen da alle skal fly drager, og det kan jo være litt artig å se på … særlig når vinden løyer, som den nå gjorde. Alle barna skal jo fly sine drager og tar nok ikke inn at det ikke lenger blåser nok, da starter moroa med alle mammaer og pappaer som springer att og frem på stranden, med dragen over hodet, uten antydning til å lykkes … og de håpefulle små heier på for at det skal springes mer. Gøy å følge med på. Nå er det også noen ganske drevene drageflygere som får dette til, også med lite vind.

Etter at vi hadde spist og solen var i ferd med å synke i havet ruslet vi bort til Danaos for kaffe og Metaxa … vi trengte noen gode, kjente smaker til ganene våres.

I går tidlig, før resten av familien hadde våknet, reiste Halvorsen en liten tur til Leo i Platanais … og for å gjøre noe småhandlng samtidig. Så etter et par timer, når resten av familien hadde våknet til, var han tilbake og undret om det var noen planer for dagen. Det var jo ikke akkurat noe presserende på tapeten, og siden det her hos oss var en solfylt, varm og vindstille dag ble det sagt “kanskje en biltur” nesten i kor.

Etter litt diskusjon rundt hvor vi ville, slo det oss et det er et sted her som vi har snakket om, men ennå ikke rukket å besøke … og det er Sougia. Sougia ligger så og si tvers over øya fra der vi bor og omtrent en og en halv times kjøring. Vi har kjørt mye på veien rundt der, men aldri ned til denne plassen … og det er jo en blindvei.

Vi la av sted i totiden og som vanlig bunkret vi kaffe i Agia, før vi satte inn i fjellene. Vi kjørte uten stopp til vi kom opp til vindmøllene på Omalos, hvor vi fikk noen flotte bilder og i motsetning til sist, var tåkeheimen borte og vi så alle propellen som roterte i høy hastighet. Vi innså da at det blåste mye mer på sørsiden av øya enn det gjorde i Chania. Men vi satt jo inne i Picasso’n og brydde oss ikke nevneverdig om vinden. Vi tok lite bilder før vi kom hit siden begge de to siste turene har vært i dette området.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Over toppen og nedover er det ganske bra vei med masse flott utsikt … det blir mye fjell og daler å se, men det er vakkert. Trafikken var heller ikke særlig plagsom, stort sett bare noen bønder som hadde det forholdsvis travel i sine pickuper og en buss som hadde bestemt seg for å kjøre samme strekningen samtidig med oss.

Nå er vi midt i blomstringen på mandeltrærne og vi har kjørt rundt her i Chania for å finne et fint, lite tre å ta bilde av. Etter ikke så mange meterne nedover lia dukket det opp et vakkert lite mandeltre som stod helt alene i veikanten … det ble bråstopp for å få tatt bilde. Vel fornøyde kjørte vi videre og det dukket opp det ene mandeltreet etter det andre … og til tider var det ganske rosa i åssidene. Nå vet vi i alle fall hvor vi skal kjøre på våren for å finne disse vakre tre i blomst neste gang … kanskje vi skal prøve oss på litt selvplukk av mandler en gang ut på høsten … eller når de er klare til å plukkes.

Nå har vi kjørt på kjente veier helt frem til en liten plass ved navn Rodovani, ved en tavernane her svinger vi nå til venstre og inn i det ukjente. Sånn i ettertid viser det seg at det faktisk er en litt kortere vei til Sougia enn den vi valgte … men vi er jo på tur og kan ta den veien en annen gang. Strekningen ned her var som vanlig svingete og bratt … og mye flott utsikt til de vakre fjellene rundt oss.

Da vi nærmet oss Sougia flatet det ut og det føltes nesten ut som å kjøre gjennom norsk furuskog før vi var fremme ved bebyggelsen ned ved havet. Her blåste det så mye at vi stort sett holdt oss inne i Picasso’n, men fikk jo kjørt gjennom der et par ganger, og det skal vel sies at på denne tiden av året er ikke Sougia “verdens navle”. Mye vil nok være annerledes her når sesongen kommer i gang igjen … og kanskje vi skal prøve oss på en overnatting eller to her.

Etter å ha tilbrakt ett kvarters tid i Sougia startet vi oppturen til Rodovani igjen, sulten begynte å gnage litt og vi ville over til Kandanos hvor vi har spist noen ganger tidligere. Veien over til Kandanos ligger i fjellsiden bortover, gjennom små landsbyer i sakte fart, mens skyene drar seg litt ned langs fjellsiden. Da den rå luften kommer faller også temperaturen ganske kraftig. Det er også som vanlig mye sau og geit langs og i veien på disse strekningene, men her var de fleste på rett side av gjerdene … noe de ikke var tidligere på turen.

Vel fremme i Kandanos fant vi oss en plass i solen på I Platia for en sen lunsj. Utenfor sesong har de fleste en begrenset meny med få retter så også her … men det er vellaget alt som bys frem. Etter en god lunsj med noen voldsomt søte pærer til avslutning satt Picasso’n kursen mot Tavronitis hvor vi kjørte, som vanlig, gamleveien hjem til Chania.