På mandag hadde vi planlagt en tur i fjellene igjen, og vi hadde invitert med oss noen nye venner, som for tiden ferierer i Platanias. Etter å ha plukket opp våre passasjerer la vi i vei på National Road med retning Vryses, for å svinge av mot Askifou, hvor vi så la i vei opp mot fjellheimen. Vi hadde sett oss ut en taverna der oppe, og som vi hadde tenkt å avlegge et lunsjbesøk. Det ble det ikke noe av, litt uoppmerksomhet….. og plutselig langt forbi der vi skulle ha tatt av!!! Men det gjorde ikke noe, ett par av passasjerene har feriert på øya i drøyt tjue år uten noen gang å ha vært oppe i høyden.

Nå var høydeskrekken i bilen fordoblet, det var ikke bare Linda som bremset, men en av våre passasjerer også. John Erik kjører pent og forsiktig, så nervene ble stort sett holdt under kontroll, kun noen få stønn og små utbrudd av skrekkblandet fryd. Veiene vi kjørte på denne turen har vi kjørt noen ganger tidligere, og vi vet at det er mange spektakulære strekninger underveis. Det er mange muligheter for å knipse flotte motiver.

Sulten hadde begynt å melde seg hos hele gjengen, og da vi stod på toppen av fjellet ønsket vi ikke å kjøre tilbake, men heller velge et annet sted å spise. Valget falt på Argiroupoli og en av tavernaene ved vannfallene der, et meget vakkert sted å vise til noen som ikke visste det eksisterte. Etter å ha fått i oss noe næring, la vi i vei videre med sikte på Kournas Lake, som jo også er et vakkert sted. Etter å ha lesket strupene våre med litt ulikt fludium, satte vi igjen av sted i retning Chania men valgte bort National Road.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Fra Kournas Lake går veien ned til Georgioupoli, vi kunne jo ikke bare kjøre rett forbi, så det ble en runde i sakte fart med picassoen i den lille vakre byen. Vi tøffet videre på den humpete veien som går parallelt med hovedveien frem til Vryses, igennom der og så mot Stilos. Dette er en ganske fin strekning med mye for øyet. Etter nok en gang litt feilkjøring, som gav oss noen fine fotografier, var vi igjen på rett kurs mot Malaxa.

Etter å ha kommet oss igjennom Malaxa, som er en nydelig liten landsby i fjellene oppe over Chania, kommer vi ut på fjelltoppen, og får den utsikten utover byen…. og hele Chaniakysten 🙂 Denne dagen var vi også velsignet med et fantastisk klarvær. Etter en fotosession på toppen la vi i vei ned bakken mot byen. Her er det også ganske utfordrende for dem med noe respekt for høyder. Vel nede i lavlandet igjen gikk turen til Platanias, for å avlevere våre hyggelige turkamerater, før vi selv dro hjem til Chania by. Tusen takk dere tre som regjerte baksetet denne flotte og minnerike dagen 🙂

Det er nesten utrolig, John Erik trynet skikkelig for omtrent tre måneder siden, og er stort sett tilbake i samme gamle litt rustne form. Under havariet, som skjedde i bushen ved leiligheten vår, forsvant mobil og solbriller. Linda fant mobilen, som jo er lett å finne i mørket, den lyser jo opp når den blir involvert. Men John Eriks solbriller har vært borte, trodde jo noen hadde funnet funnet dem, men i går dukket de plutselig frem. Vi har gjort flere søk i området uten resultat. Men nå på slutten av sommeren er det meste av bushen helt død… og ligger flatt på bakken. Da John Erik var på vei for å handle litt mat til kattene, så ble det igjen en grundig studering av katastrofeområdet. Og der mellom noe dødt gress….. skimtes noe svart, og jammen brilleetuiet med brillene!! Da ble det høy stemning, for dette er solbriller med styrke og polarisert glass, og ikke akkurat billige.

På fredagen ble katten “vår” sterilisert. Det er vel ikke akkurat vår katt, men en utrolig kosete katt som lever ved blokka der vi bor. Hun har fått tre unger som nå holder til i bakgården, og vi ønsker ikke flere slike hendelser. Denne katten er litt priviligert i forhold til alle de andre kattene som holder til her. John Erik hentet henne i seks tiden samme dag, fremdeles noe rusten, men kunne jo ikke gjøre annet enn å gjenforene henne med sine barn. Hun fikk i seg litt mat, sjaget litt rundt og krøp inn i buret for å sove rusen av seg. Dagen derpå var hun igjen like rask, og var tilbake i samme kosehumør, og heldigvis…. ingen sure miner for den behandlingen vi hadde utsatt henne for.

I helgen har vi vært mye i Platanias sammen med gode venner. Noen av våre venner, som ofte er her, og er sterkt engasjert i jobben med sterilisering av katter, skulle reise hjem. Vi hadde en siste kveld på byen sammen med dem på Utopia. Det ble riktig hyggelig og timene løp i vei. Det er ikke så ofte vi er der ute på kveldstid, uten bil, så det benyttet vi oss av, og besøkte flere av våre venner. Vi trengte noe å spise og ruslet mot torvet. Da vi kom til Tani på Sta Karvouna så vi at det fremdeles var fyr i grillen, heldig for oss, det ble en spicy biff. Vi har en lei tendens til å være de siste kundene på restaurantene rundt forbi, også denne gang, det ryddes ofte mye rundt oss. Men det var ikke slutt på kvelden, vi må jo også innom Lefteris på Coconut Republic Bar og Ragnarock, før vi tok en taxi hjem.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Vi hadde jo en ny avtale der ute dagen etter, middag på The Wave med ny ankommende bergensere. Dagen startet litt tyngre enn det som var planlagt, så frokosten vår, litt ute på dagen, ble på Gallini i den Venetianske havnen. Etter en hyggelig stund der, med alt for mye mat, litt kjølig i skyggen, tråklet vi oss gjennom byen med syklene våre for å rigge oss til for å dra mot Platanias igjen. Det ble nok en busstur på oss, vi har faktisk blitt ganske flinke til å kjøre buss nå, i hvert fall en vei.

Etter middagen med våre venner fra Bergen trasket vi opp til Pirgos for å hilse på Nikos og eventuelt andre gjester. Her er det alltid mange norske, så også denne gangen. Vi ble sittende en stund å prate før vi ringte vår faste taxidriver, Kostas, for å komme oss mot byen.

Våre venner fra Bergen hadde med potetlomper til oss som vi hadde en plan med. Stoppet på Kokido, som serverer mat hele natten igjennom, for å få testet ut hvordan dette falt i smak. Etter litt skeptisk skuling på pakka med lomper, kom de siste pølsene de hadde på grillen. Vi strevde litt med forståelsen om hvordan vi spiser dette i Norge, det var et sterkt ønske om at det skulle være poteter i, akkurat som pita gyros. Etter litt styr ble pølsene rullet inn i lompe med ketchup og sennep, og det ble spist med velbehag. Blir nok en ny pølsefest her ved en senere anledning.

Dagen i dag startet tidlig for oss, vi hadde bestilt tid for å sterilisere pusemor. Det er nå tre kattunger i bakgården vår, og vi ønsker ikke at det skal bli flere. For å si det sånn, det er mer enn nok katter rundt blokka vår her. Så i dag kl 08.30 ble pusemor avlevert hos veterinær, og vi må passe på de tre små for henne, og det går nok bra.

Ellers så var gårsdagen i vandringens tegn. Etter en som vanlig litt treg start på dagen, ruslet vi til gatemarkedet, som på torsdager er i Nea Chora. Tok med oss trillebagen og ruslet i vei, først innom en kaffebar, før vår følgesvenn skulle fylles med frukt og grønt. Som vanlig er vi sjeldent der før det nærmer seg at de avslutter for dagen, så også denne gang. De rutinerte markedshandlerne er der tidlig om morgenen, for å finne de “beste” varene, noe vi ikke føler behov for, det er nok av gode produkter, og på slutten av dagen er de veldig rause. De ønsker selvfølgelig å ta med seg minst mulig hjem. Vi er jo noen noviser på markedet, og betaler sikkert alt for mye i forhold til det de rutinerte lokale gjør, men det overlever vi 😉

Det trengtes mer grønnsaker siden Linda har vært grytekokk i noen dager, og brukt opp alle grønnsakene som var i hus. Istedenfor å kaste litt gamle og slappe grønnsaker går slikt i gryta hos oss…. og blir til herlige og næringsrike måltider.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Etter å ha avlevert fangsten i heimen, la vi igjen ut på vandring med en misjon om nye ladeledninger, til våre telefoner og nettbrett. Vi er utsatt for ekstremt treg ladning, noe som er temmelig irriterende. Når vi rusler gjennom byen, istedenfor å sykle, gjør vi oss mye mer kjent i vårt nærområde, og oppdager butikker vi ikke visste eksisterte. Her er det spesial butikker for alt, i motsetning til det vi er vant med i Norge, hvor “nesten alt” er i en butikk.

Nå skal de jo sies at det er jo også er butikk her som selger “alt”, og John Erik var der for ett par dager siden. Vi trengte et bur til å frakte pusemor i, John Erik skulle ha noen flere underbukser, i tillegg noe verktøy og store blomsterpotter. Er vel kanskje ikke logisk at alt dette selges i samme butikk, men “Jumbo” gjør det….pluss mye mer til lave priser.

Når vi hadde fått utført vår misjon med ladeledningene ruslet vi ned mot gamlebyen for å få oss litt mat. Det tok riktignok litt tid…. for vi måtte jo en tur innom Avalon først. Der ble vi jo sittende ganske lenge, for det kom ett par hyggelig personer forbi, og praten gikk lett.

Vi er jo ganske skeptiske til mange av restaurantene i den Venetianske havnen, både på grunn av pris, service og kvalitet, men vi valgte å teste en ny plass. Å ta en drikke er stort sett greit de fleste steder, så det må sjekkes opp med litt mat. Vi slo oss ned på Zepos Restaurant, hvor de var ganske hyggelige og har noen utsøkte stoler, som jo er et pluss. Vi har en kamerat som har jobbet der for en tid tilbake, og han sa den gang at å ta en drikke var ok, men spis en annen plass!  Nå ville vi sjekke om det fremdeles var slik. Vi gjorde en enkel bestilling, fish and chips og pizza. Etter lang ventetid, og det var ikke for mye gjester der, kom maten uten at den akkurat imponerte. Fish and chips var greit, litt mye røre på fisken, men pizza vil vi nok spise ett annet sted.

På veien hjem stoppet vi på en samme baren søm nevnt i en tidligere blogg, men vi visste ikke hva den het. Det vet vi nå “The Van Bar”, og det skulle ikke forundre om at navnet har sammenheng med interiøret ….. 😉

Ser ut som Petter Northug er i nabolaget.

Etter å ha vært uten Picasso´n en tid, var det herlig å komme oss ut på tur igjen. Picasso´n var også i betydelig bedre form, og orket mer i bakkene, som det jo er en del av. Det tok litt tid før vi kom oss av sted, grillet oss et skikkelig måltid før vi dro, så klokka ble nesten to når vi satt i Picasso´n, men det er korte avstander her så man rekker mye før solen går ned. Vi startet turen med en direktesending, ut av byen og opp i fjellsiden, som ligger på vår facebook side.

Oppe på fjellet kjørte vi gjennom Malaxa, og videre til Aptera, hvor vi tok en kaffepause på en av tavernaene der. I Aptera er det mye ruiner etter romerne, og ytterst på kanten, et fort bygd av tyrkerne og som sto ferdig i 1866. Aptera ble ødelagt av jordskjelv i det 7. århundre, og byen med alle dens fasiliteter gikk da til grunne. Siden vi ikke akkurat hadde valgt skotøy som passet til å vandre rundt i terrenget, ble det bare litt avstands beskuelse, men vi tar nok en ny tur en annen gang.

Fra Aptera satte vi kursen mot Stilos, vi har kjørt igjennom der noen ganger uten å stoppe, men det har sett ut som en koselig plass. Vi tok en ny kaffepause på en av tavernaene der.  Den lå så fint der ved siden av elven…. som renner gjennom byen. En ganske vakker plass som vi må tilbake til, for et måltid, men da kan vi ikke ha et like solid måltid før vi drar…. som vi hadde denne dagen!

Nå var det igjen på tide for Picasso`n å spise noen høydemeter, så snuta ble vendt mot Kampoi, men her har vi allerede kjørt igjennom noen ganger, så raskt fant vi frem ett annet alternativ på google maps. Så ut som en grei rute i forhold til den veien vi hadde tenkt oss, men …… Vi ble igjen lurt av google maps….!!!!….. og havnet inn på en grusvei full av stener, men andre hadde jo kjørt der før oss, derfor regnet vi med å komme greit igjennom, men etter bare ett par hundre meter var veien sperret!!!!! Er det mulig???!!!???  Da var det bare å snu og kjøre mot Kampoi enda en gang.

Men før vi kjørte oss fast fikk vi tatt bilde av et enormt oliventre. Veien gikk, skjønte vi, inn der …..på grunn av dette oliventreet,  som er merket på kartet som severdighet med navnet Κάστρο Απτέρων, hva nå enn det betyr.

Tilbake etter feilnavigeringen var vi igjen på kjente veier,  som vi i tidligere blogger har lagt ut bilder fra….. så fotografen tok en pause…… og var mer opptatt av å kjøre Picasso´n fra passasjersete…..!!!….. Opprinnelig hadde vi tenkt at vi skulle komme ned igjen i Mournies, men et eller annet sted tok vi et feil veivalg, og hadde kursen mot der vi kjørte opp i fjellet. Greit nok det for denne strekningen var ny for oss….. vi hadde ikke kjørt der før, og det begynte å bli altfor sent til å surre rundt, så og si alene, oppe i fjellene.

I går da John Erik skulle til Platanias for å hente noen etterlatenskaper etter vår venninne, som driver litt venstrehånds arbeid når hun pakker koffert… 😉 hahahah… ble han oppmerksom på at noe skulle skje i krysset der vi kommer ut på hovedveien. Der står det ett minnesmerke over grekerne som ble massakrert i Lilleasia eller dagens Tyrkia. Dette skjedde for hundre år siden, og derfor markeringen.

Etter at John Erik hadde vært i Platanias, og drukket kaffe i Stalos, var det full aktivitet rundt minnesmerket. Det gikk ganske trått opp mot krysset og dette var sikkert årsaken, alle bremset nok ned for å se hva som skjedde. Skal innrømmes, det gjorde John Erik også.

Det er 100 år siden den gresk-tyrkiske krigen var over og dette markeres, sikkert over hele Hellas. Dette er for å minnes folkemordet på grekere i Lilleasia. Uten å ha alt for stort kjennskap til denne konflikten, annet enn det vi har lest oss opp på Wikipedia, har dette vært en voldsom og brutal konflikt. Konfliktnivået mellom Hellas og Tyrkia er ganske høyt også i disse tider, jevnlige hendelser rundt øyene i Egerhavet, både til havs og i luften.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

For den som er interessert i historien er det mye å hente på Wikipedia:

Den gresk-tyrkiske krig (1919–1922) – Wikipedia

Også ett stykke med bilder på Flashnews:

Asia Minor katastrofe 100 år: Følelser ved monumentet til Lilleasia i Chania (foto) – Flashnews.gr

Åpne de i Chrome og bruk oversettelse.

Så litt oppdatering på våre globetrotter puser, de er nå trygt fremme i sitt nye hjem i Tyskland, og har det helt fortreffelig. Vi har fått fine bilder av dem og en koselig hilsen til Silke, som har hatt disse to i pensjon, og ikke minst, arrangert reisen deres.

“Hey Auntie Silke, we’re having a wonderful time at our new home in Germany! “

Så må vi bare ha med et bilde av frokosten i bakgården.

I går bestemte vi oss for å spise brunsj på en restaurant i Chania, vi hadde sett noen bilder på nett av en rett vi ønsket å teste. Slik gikk det ikke, vi er jo ganske flinke til å oppsøke steder som er stengt, noe denne overraskende var. Men man behøver ikke sulte i Chania, tilbudet er stort når det gjelder spisesteder, så vi vandret videre. Vi stoppet opp ved Kalderimi, en koselig plass ute i en travel gate. Her har vi også passert noen ganger, og sett at maten ser grei ut, og det er mye gjester. En rask sjekk på google bekreftet at stedet var verdt et forsøk. Det ble en god opplevelse der vi delte noen småretter.

Etter en stund bestemte vi oss for å ta en runde i byen for å ta noen foto. Vi syklet som vanligvis gjør i nærområdet, og kom på at det på andre siden av byen ligger en irsk bar. En bar vi ikke visste eksisterte, men ble foreslått av en venn. Vi tråklet oss mellom alle turistene på en forsvarlig måte, og kom frem til stedet, som ligger bak det gamle tollstedet i havna, som nå brukes til forskjellige utstillinger. Ka Mon Irish Pub & Bar, som stedet heter, var en typisk pub med hyggelig personale. Vi ble sittende så lenge at det nærmet seg solnedgang, og da måtte finne en bedre plass, opp på syklene igjen og rulle videre.

En plass i havnen som er perfekt for bilder av solnedgangen er piren. Vi syklet dit og så mange ledige bord, men nesten alle var reserverte visste det seg. Men det løser seg alltid for de snille, det var ett og annet bord igjen. Solen skinte som vanlig, men det blåste en kraftig bris, men den var varm så det gjorde ikke så mye. Etter litt av komersj med syklene ….om hvor restauranten ville at vi skulle parkere, slo vi oss ned på Nama RestoBar og bestilte oss litt drikke, og noe å tygge på. Det var ikke bare oss som satt der for solnedgangen, de fleste som var der tok en drink mens de så solen forsvinne, og selv forsvant de like kjapt etterpå, noe som sikkert er ganske vanlig…..vil vi tro!

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Selv om vinden løyet etter at solen forsvant, ble heller ikke vi sittende veldig lenge. Vi tok, som vanlig, turen innom Avalon for hilse på. Vi slo av en prat med Mila, som var på jobb, og noen andre gjester som vi kjenner. Ble ikke så lenge, skulle jo tross alt hjem og spise middag. På veien hjem ville vi stoppe på en bar vi har passert en del ganger ,men aldri stoppet før. Nå ville vi teste denne plassen, som vi dessverre ikke har navn på… og ligger heller ikke på google, men vi kan love at vi vil komme tilbake med dette. En veldig hyggelig stemning på stedet,0, og med en halv folkevogn transporter som bar. Her kom det også et par lesere av bloggen, som gjorde at vi ble sittende og prate til ganske sent. Det som skulle vare en brunsj tok faktisk halve dagen!! Så det ble nattmat mens vi så på “Foræder”.

Lang men hyggelig brunsj, hilsen Linda og John Erik.

I slutten av mai hørte vi en katt nede på gaten som jamret og skrek, ropte på mamma som ikke kom. Den lille skapningen var tydeligvis helt alene i verden, hadde jo heller ingen mulighet til å konkurrere med gatens alle andre katter om å få en matbit. Den var så liten at morsmelk egentlig var det den trengte, men alt vi fant av spiselig i huset var litt flesk. John Erik måtte sitte å passe på slik at den lille skapningen fikk i seg litt næring, og flesket gikk ned på høykant, før den sloknet å sovnet. Vi dro til Platanias for å låne et bur, og når da vi kom tilbake, lå den akkurat på samme sted som da vi dro.

Vi har jo venner her som er veldig opptatt å ta vare katter, særlig straycats, så vi fikk til en ordning så den ble ivaretatt. Men først måtte tassen på et besøk til veterinær for sjekk, den skulle jo bo sammen med mange andre katter. Det ble fastslått at det var en liten jente, på 150 gram og med mye lus, ellers alt i orden. På vei fra veterinæren fikk hun navn, Ronja etter Ronja Røverdatter. Det syntes vi passet på den lille krigeren.

Selv om det er katteforbud i vår leilighet, ble det likevel en natt siden den skulle leveres dagen etter. Ganske artig å ha en knøtt liten katt som ble mer og mer aktiv ettersom den lille kroppen fikk litt næring. Lekte og spiste, og det ble litt dritt også, før hun sluknet en god stund før det var på´n igjen. Linda tilbrakte natten på sofaen for å holde henne med selskap, og kanskje litt trygghet Dagen derpå kjørte vi henne til Silke, ny lusesjekk, og isolat, til hun var fri for lus. Nå ble det morsmelkerstatning flere ganger om dagen, sikkert natta også. Da hun var lusefri, flyttet hun inn i et bur sammen med en helt hvit katt, det ble “black and white”, nesten som whiskyflaska….. bare at der er det hunder! Her har disse to kattene nå  bodd i sammen i flere måneder.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Vi har hatt dårlig samvittighet over for Ronja, som kanskje måtte leve lenge i bur. Selv om vi vet vi har reddet livet hennes, så ville jo ikke dette livet egentlig være verdig for en flott katt. Men nå får livet, til begge de to puser, en real omveltning, i morgen tidlig setter de seg på et fly, og drar til ett nytt hjem i Tyskland. Kan det bli bedre for en gatekatt fra Chania?!? Dette gjorde oss veldig godt og vi er lykkelige på Ronjas og kompisens vegne 🙂

Det har i det siste vært flere innlegg på facebook der det sies at Kretahalvorsen hjelper turister med de kattene de måtte finne i ferien, og mener trenger hjelp. Dette stemmer absolutt ikke, men det som stemmer er at vi hjelper de frivillige ildsjeler som forsøker å gjøre noe med alle gatekattene her. Vårt bidrag er å kjøre katter, for disse ildsjelene…. til dyrlegen…. siden dette er folk i arbeid og ikke har muligheten til all kjøringen selv. For å få ned antall katter i her er det viktig å få sterilisert og kastrert flest mulig, dette arbeidet går i motbakke.

Dette innlegget handler om Ronja, en katt som vi tok vare på utenfor vår leilighet. Saken er den at vi har tatt alle utgiftene for denne søte pusen…… som nå drar til Tyskland. Det som trengs er donasjoner for at arbeidet med sterilisering og kastrering, samt medisiner til syke katter slik at dette arbeidet kan fortsette.

Det er tittelen på en ganske artig 20 år gammel film. Vi følte i går at vi havnet midt i noe slikt når vi var ute for å spise med noen venner. Bord var bestilt på Therino og vi ante ingenting om noe bryllup før vi ankom restauranten, selv om vi litt tidligere på kvelden hadde blitt passert av et bryllupsfølge. Det er helt vanlig her at når noen skal gifte seg så kjører brudeparet, og masse venner rundt i nabolaget og tuter, et gresk bryllup foregår ikke i stillhet.

Men etter å ha sett mange glade og blide folk passere oss og tute gikk vi til restauranten, her var de dekket opp til stort selskap. Bryllup ble vi fortalt, og det kunne jo bli gøy. Det er helt normalt her at hele landsbyer blir invitert, kanskje flere hundre mennesker. Dette bryllupet var ganske uvanlig i sånn forstand at det kun var omtrent 50 voksene, og en del barn, tydeligvis mest venner, siden de fleste var i omtrent samme alder.

Bryllupet var jo ikke stort i gresk målestokk men de feiret realt og inkluderte hele restauranten. Lite taler som vi er vant med, men mye dans og musikk, og alle andre gjester, som ville, ble med og danset. Hvis du ønsket en stille stund til middagen var ikke Therino den rette plassen denne dagen. Ringdansen gikk imellom alle bordene med høy stemning og høy musikk, en alle tiders festkveld vi var veldig glade for å delta i.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Hei igjen folkens. Livet vårt som pensjonister er betydelig oppkavet på sommeren, veldig mange venner og kjente vi vil treffe … det er faktisk mye enklere å treffe folk her på Kreta enn i Norge. Vi har jo en del huslige sysler som de ferierende slipper den uken eller to de er her, men vi har som oftest tid til å møte de ferierende fra nord.

Nå vil vi fortelle litt om hvordan vår blogg blir til. Vi hadde planlagt denne blogge en stund mens John Erik ennå var i arbeid, vi ville fortelle våre venner om reisen til og livet vårt på Kreta. Vi visste ikke da at så mange ville like dette, og vi hadde heller ikke noen tanke om hvordan dette ville utvikle seg. Etter at Linda skrev alle blogger det første året begynte også John Erik å skrive blogger …. han hadde jo tross alt noen bok ideer i hodet … de ideene er der ennå siden tiden ikke strekker til. Nå har vi funnet en prosedyre som fungere utmerket, John Erik lager utkastet til blogg, som regel sent på kvelden, eller litt tidlig på morgenen da det er fredelig i heimen … Linda sover;-)

Linda tar seg av korrekturen og får med seg det meste av skrivefeil og feil formuleringer av setninger … som det fort blir når du vet hva som skal skrives, men ofte blir omformulert og er vanskelig å se for forfatteren. Etterpå er det bildene som skal inn som John Erik tar seg av, her er det mye beskjæring og ikke minst … hvilke skal vi velge. Når dette er gjort leser Linda igjennom for å se etter feil og at dette er sånn passelig forståelig. Deretter er det å distribuere bloggen på portalen og facebook, et realt teamwork.

Vi hadde en plan om en kjøretur med noen venner denne helgen, og vise de steder de ikke har vært, men det ser dårlig ut for denne ekspedisjonen. Det har seg slik at Picasso´n  er til helsesjekk, og står uten dieselpumpe på verkstedet. Vi har jo fått låne en bil imens, men den duger ikke for kjøretur for fire personer. Nå kjører vi rundt i en Fiat 500, gidder ikke å kjøre mer enn det nødvendigste, og i denne er det kun plass til to voksene personer i mer enn ti minutter.

Det er jo en kjekk liten bil i bybildet, for kun to personer, men for liten for oss…..I tillegg har denne lille saken automatgear, noe som har skapt noen utfordringer. Ikke det at John Erik er uvant med automatgear, har jo eid flere slike, men nå er det så mye elektronikk som forlanger den rette prosedyren for å fa denne lille saken til å starte og begynne å rulle. Etter noen dagers prøving og feiling begynner prosedyren å sitte. Savner Picasso´n.

Denne uken hadde vi som plan å spise hjemme. Linda vasket og kokkelerte, mens John Erik var ute med limousinen på kjøreoppdrag med vår svenske venn Anna. Linda kokte suppe som vi hadde tenkt å kose oss med hjemme sammen med noen tv serier som vi følger. Etter at Anna og John Erik var ferdig med de ting Anna ønsket, blant annet bestille time for sterilisering av katt, stakk han innom Siv som bor ganske nær Anna. Siv ble spontant med til byen og våre planer ble kjapt endret, det ble en tur på restaurant.

Da John Erik dro fra Anna fikk han an artig opplevelse, det stod fire fortapte norsk turister og ventet på folk i resepsjonen. Anna bor nemlig på et hotell som nå brukes til bolig for personer som jobber her. Tror ikke opplevelsen var like artig for de norske turistene, som for Anna og John Erik, men etter en times tid hadde vi funnet ut hvor hotellet deres lå, og fått tak i taxi til dem, og etter et kald pils….var alle happy! Problemet var nemlig at deres hotell hadde samme navn som dette gamle hotellet, men var ikke prikket inn på kartet.

Vi har jo flere steder vi liker oss og en av disse hadde ikke Siv vært på. Så kursen ble satt mot Gallini i den venetianske havnen. Det er jo litt blandet kvalitet på mat og service i dette området, noe vi har opplevd selv, men her er maten god, og dessuten veldig oppmerksomme servitører.

John Erik ankom restauranten først, og ble plassert på et av de ytterste bordene….. det er en fantastisk plassering hvor man kan følge med på folkelivet. Jentene ble ikke overraskende opptatt med litt shopping, i mylderet av butikker, på vei ned til havnen….hehehe…

Det ble en herlig kveld med god mat og drikke, og ikke minst en god stemning. Ja, faktisk så god at kveld ble til natt….og natt begynte snart å bli morgen…. før vi kom oss i seng. Vi var alle tre ganske så trøtte neste dag 😉 Men, det er det verdt når man har hatt det så gøy!

En gang i året arrangeres det en festival i Nea Chora som er dedikert til sardiner, og dette skjedde nå på mandag. Festivalen har ikke vært arrangert de siste to årene på grunn av alle restriksjonene med pandemien, men i år var det full fart.

Som vanlig blir det for oss å besøke våre venner på Me Nou & Krasi. Så vi ruslet ned mot strandpromenaden, en gåtur på 350 meter, når det begynte å mørkne. Når vi nærmet oss så vi et folkehav, tydelig at dette arrangementet hadde vært savnet. Alle restaurantene så ut til å være stappet av gjester og vi undret, er det bord til oss? Vi var heldige, det var ett bord igjen ytterst, helt i gaten og folkehavet….også nære til underholdningen.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Alt vel så langt, fikk oss noe drikke og så på menyen, som er veldig redusert på slike dager. Så satt vi der da, nøt stemningen og så på alle menneskene. Men det endret seg kjapt….så fort vi hadde fått bestilt…. begynte det å regne …..og vi rømte inn i restauranten, vi satt lenger ute enn markisene nådde, da regnet startet.

Regnværet var over etter ganske kort tid, men nå hadde vi fått servert mat, og ble sittende der inne. Vi skulle jo vandre litt og få med oss hva som var på gang ellers i gaten. Etter å ha ruslet sakte gjennom gaten, forbi sardingrillere og kakeboder. Er det noe de elsker her på øya, så er det sardiner og kaker. Folkehavet bidro til at det gikk smått fremover, men vi kom igjennom og endte opp hos Tili og Roxani på 50/50 Mezedopolio. Her ble den en ouzo før vi vandret inn folkemengden igjen, og tilbake mot Me Nou & Krasi, og ett bord ute.

Det tok litt tid, ikke bare alle menneskene, men mye folkedans og musikk å la seg underholde av på vår vei. Nå hadde grillingen pågått en stund, og det lå en eim av grillede sardiner, og brent matolje, over hele promenaden. Minnet oss tilbake til Bergen, hvor John Erik arbeidet noen år, og den lukten du kjenner når du går over fisketorget.

Men stemningen var høy…… og det var helt tydelig at festivalen ble satt pris på etter flere års fravær. Til vanlig er det mye turister på promenaden, men denne kvelden var det de lokale sin arena…….selv om vi så en del turister som også var ute og gledet seg over all festivitas. Vi ble selv værende til all underholdning var over. Glade, fornøyde, mette og fulle av mange inntrykk tasset vi tilbake til heimen.

Hvis noen av dere lesere skulle være i nærheten neste år, anbefaler vi virkelig å prioritere denne festivalen. Til og med Linda som overhodet ikke liker sardiner nøyt kvelden med alt den hadde å by på!