Nå nærmer det seg tidspunktet da vi setter oss i Astri, for å forlate Chania for denne gang, uten noe konkret plan for når vi vil være tilbake … det får bli som det blir…. en gang i fremtiden….

Vi har lenge ventet på at været skal bli mer vårlig og det ser ut til å endre seg denne uken… med mer sol, høyere temperaturer og dagene blir lengre.

Turen ned hit gikk på tiden med de korteste dagene, og vi ønsker å kjøre minst mulig i mørket, så lengere og lysere dager tas i mot med takk. Vi legger nok av sted om en ti dagers tid, og vil ta en runde til andre enden av øya, før vi finner oss en ferge til fastlandet.

Har ingen plan for hvor mange dager denne runden på øya vil ta, kommer jo langt på noen timer her … og vi vet jo at våre planer ofte endres på et blunk.

Turen ned har vi dokumentert jevnlig på bloggen, men noe resyme har vi ennå ikke kommet med. Fra vi strandet i Hirtshals og frem til Kreta, har vi pløyd igjennom åtte land og kjørt sånn omtrent 460 mil til Chania.

Vi forsøkte å unngå motorveier og når det viste seg at google maps har et valg for dette, ble det mye enklere … man lærer så lenge man lever….

Tanken til å begynne med var bare å finne noen random overnattingssteder langs veien, inntil vi syntes det var på tide å stoppe. Det viste seg å være mer plundrete enn vi hadde sett for oss, så etter første natten i Tsjekkia, booket vi alltid rom for neste dag.

Det ble mye enklere med litt planlegging, men da kom det fort en annen utfordring … å komme frem før mørket falt på.

Det er ikke spesielt morsomt å forøke å finne frem i store, ukjente byer i mørket i rushtiden … vi havnet jo alltid i rushtiden hvis vi ble litt sene og det gjorde det heller ikke bedre med regnvær. Eller som den dagen vi kjørte gjennom Tsjekkia i tjukk tåke, store deler av turen, lite å se….. men google maps loset oss direkte inn på parkeringen.

Gjennom alle landene har vi sett mye artig, og mye er dokumentert på bloggen, og ikke minst så bygges det nye veier eller oppgraderes over alt. Noen episoder med misforståelser har det jo blitt…… som en gang i vi stod i kø og ventet lenge og vel.

Bilen foran fikk kjøre og vi hang oss på, den skulle bare til et nabohus…. men da var vi allerede i farta. Ble litt roping, men vi gjorde som vi ikke forstod og slapp igjennom … ble vel sett på som dumme utlendinger, men vi kom oss videre.

På forhånd hadde vi sjekket hva vi måtte ha med oss i bilen, det er ulike krav til sikkerhetsutstyr i landene vi skulle passere. Krav til vinterdekk og kjetting er det mange steder og noen internasjonale papirer er også kjekt å ha med.

Tror vi har alt vi trenger, men vi er ikke blitt sjekket noen steder. Eneste stedet vi er blitt stoppet var på vei inn i Romania, ikke ved grensen, men ute på et jorde noen kilometer inne i landet.

Her kom vi over grensen på en knøttliten ubemannet grenseovergang, tett opp til Ukraina, men så det var kamera der. Da ble det en kort stopp der grensepolitiet sjekket passene våre, og det var alt.

Så må vi skryte av Astri, vår 25 år gamle Opel Astra, med 1,2 liters motor. Fikk henne EU godkjent og registrert. Der hadde Halvorsen tabbet seg litt ut og vi brukte bilen noen måneder uten godkjenning…..så etter godkjenningen kom på plass, samt nye dekk…. var vi reiseklare.

Sjekket ikke oljen en gang, så i Tsjekkia gikk det på et par liter. Astri har fått mye pleie her i Chania, full service og byttet noen deler, som tidens tann begynte å tære på. Nå er hun klar til å bringe oss tilbake oppover Europa, i et rolig tempo.

Da er det bare å følge oss på vår ferd hjemover, vi begynner å se litt på hvordan vil skal legge opp ruten. Først litt mer av Kreta, så blir det fastlandet noen dager … og midt her et sted vil vi kanskje råke på et karneval i en eller annen by. Første lengre stopp vil nok bli Sarandë i Albania. Vi har ennå ikke vært der….. men, du verden så mange albanske venner vi har.

Vi elsker å kjøre rundt i fjellene her på øya og har brukt dagene til kortere turer, innimellom regnbyger og blåst, til å friske opp minnene av mange av stedene, vi kjenner fra tidligere.

Det er ikke så lenge til før vi setter kursen nordover igjen, kommer mer om dette senere. Denne dagen, som var ganske fin med sol lite vind, bestemte vi oss for pizzaveien. Ikke det at det er så mye pizza der…. men, det lukter slik på grunn av alle oregano plantene langs veien.

Tidligere har vi skrevet at alle veier går til Kampoi, men denne perioden hadde vi enda ikke passert der. Nå la vi turen gjennom dette lille søvnige stedet med en taverna, kirke og skole. Litt overasket ble vi, torvet og gaten var oppgradert siden sist vi var der. Med ny asfalt og brostein på torget, var det blitt riktig så fint der.

Her er vi fremme i Samonas, som ligger der pizzaveien vår starter, ned en ganske bratt fjellside. Det er litt for tidlig til at oreganoen der blomstrer, så luktopplevelsen ville vi nok ikke fått. Nå valgte vi en annen vei på toppen her, mot Chiliomoudou, der Lemon Tree taverna ligger, som sikkert mange har vært innom.

Nede i denne frodige dalen her ligger en gammel bysantisk kirke fra 1100 tallet, den har St. Nicholas som også et utall andre kirker her i landet heter. Litt oppe, eller ganske langt oppe, ligger en annen kirke ved en grotte, Άγιος Μάμας. Og ikke nok med det, på toppen av fjellet ligger en gammel bysantisk borg, St. Nicholas Fortress.

Her er vi inne i siste utforkjøringen før vi er nede i Stilos, der de tapper Samaria vannet, og kjører videre mot Aptera. Men, før vi kommer så langt svinger vi over til Malaxa, over Hardangervidda som Linda kaller dette stykket … og vi direktesendte mens vi kjørte her denne dagen.

Fra verandaen hjemme i Polenta Street så vi rett opp på et digert byggverk oppe i fjellsiden, og etter litt jobb på google maps fant vi ut at dette var et kloster. Opp dit må vi dra, snakket vi om uten at det ble noe av. Nå har vi gjort noe med det, funnet ut av hvilke veier vi må kjøre og dratt opp dit.

Femme ved Transfiguration Monastery, som det heter…. er et nonne kloster og ganske nytt. Klosteret ble bygget rundt årtusenskifte ved ruinene av “Kastellos”, et bysantisk slott, og klosteret ble ferdigstilt 2007. Klosteret er åpent for besøkende, men sjekk åpningstider … det var stengt når vi var der … og en ting til, det er visstnok ikke mulig å låne toalett der.

Selve navnet Transfiguration som betyr omskapelse, og gjerne til noe vakrere, kommer fra Jesus åpenbarelse. Dem som vil kan lese mer her; Markusevangeliet kapittel 9, vers 2–8; Matteusevangeliet kapittel 17, vers 1–8; og Lukasevangeliet kapittel 9, vers 28–36.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Rett nedenfor klosteret ligger en vakker kirke. Vet ikke om det er noe direkte forbindelse mellom denne kiren og klosteret. Det er også en kirke inne i klosteret.

Vi forsøker stadig å finne nye veier og hadde sett at det skulle være en vei bort til Theriso Ravinen, som vi ønsket å prøve. Vi har jo noen mindre bra erfaringer med google maps, her på øya, når det gjelder mindre veier.

Nå var vi nede ved veien til Theriso, og vi syntes turen ble litt kort. Derfor ble det en tur halvveis i Ravinen og over til Panagia og ned til Mournies.

Elafonisi var ikke aktuelt for oss når vi hadde fått testet nyveien. Vi tok heller en tur tilbake på gamleveien, forbi juvet og gjennom tunellen, på smal og svingete vei. Dem som har utpreget høydeskrekk og ikke helt komfortabel med møtende trafikk på en slik vei, vil nok føle en enorm lettelse for å slippe denne biten på en badetur til Elafonisi.

Veien forbi juvet er ganske spektakulær, vill og vakker, med mange flotte foto shots. Her kommer et knippe av fotos som fotograf Linda har skutt underveis.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Vi brukte litt tid( fotografen jobbet) på å passere juvet og komme frem til landsbyen Topolia, som ligger rett etter juvet. Det er nok ikke bare bussjåførene som er fornøyd med ny vei. Vil tro at de fleste som bor i denne lille landsbyen, er rimelig fornøyd med å slippe det kaoset, som ofte oppstår her.

Det holdt for oss å kjøre motorveien bort. Det ble gamleveien tilbake, som er mye triveligere å ferdes på … og ikke minst, mange flere muligheter å velge, hvis man ikke har det travelt.

Før vi kom frem til Kolymvari, tok vi en aldri så liten sving innom halvøya før, og kjørte gjennom Afrata. Etter Afrata, på vei mot Kolymvari, er det en fantastisk utsikt mot hele Chania kysten. Og med klarvær, som det var denne dagen, måtte vi bare ta denne runden. Vi hadde tenkt å sende direkte mens vi kjørte nedover. Dessverre var det ikke mobildekning, så det ble en film isteden.

Det lages ny vei til Elafonisi, holdt på i et par år og nå regnet vi med at den kanskje var ferdig … og vi ville sjekke status. Bunkret opp med kaffe og lunsj, før vi satte av sted.

Tok motorveien fra Platanias. Her hadde vi heller ikke kjørt på en stund og fikk en god opplevelse. Ny asfalt til forbi Kolymvari og ikke lenger noe huskestue, flatt som en pannekake.

Det er godt skiltet og umulig å kjøre feil, og standarden på veien er helt topp. Ganske mye stigning, skal over et fjell og ned igjen på andre siden. Fantastisk utsikt hele veien og til områder de færreste har sett. Vi har riktignok vært oppe her tidligere, kommer tilbake til det. Men det blir nok et nytt liv å kjøre buss til Elafonisi.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Nevnte tidligere at vi hadde vært her før. For et par år siden soset vi rundt i dalen, på nedsiden av denne veien, og på vei over til Topolia, kom vi så på en vei som ikke var på kartet.

Veien vi skulle videre på var borte, men vi havnet på en gedigen grusvei. Vi fulgte på, kom til en liten landsby, som heller ikke hadde noen god vei videre, og endte opp i noen svære hauger med pukk, oppe i et stort krater i fjellet … vi skjønte jo at det ble bygget ny vei til Elafonisi.

Tar med en del bilder fra veien over fjellet, ikke akkurat nødvendig med så mange bilder av en asfaltert vei … men for å vise litt av den vakre naturen, som er rundt denne veien.

Vi la tilbaketuren til gamleveien og her er det nok flere som vil kjenne seg igjen. Lager en egen blogg på returen, og et lite kart, der begge veier er markert, også blir lagt med.

Det var noen som savnet at vi ikke kjørte live sending fra Gerani. Nå har vi faktisk sendt live fra Gerani, men fra hovedveien og ikke i den nedre gaten der de fleste hotellene ligger. Dermed ble det slik at vi bestemte oss for å ta en runde i Gerani og Maleme.

På veien ut trengte både Astri og vi noe påfyll. Astri fikk også en vask i samme slengen, før vi kjørte til Tres Jolie i Kato Stalos, for kaffe og litt å bite i.

Live sendingen ble kjørt gjennom hele Gerani og ned til havet ved Maleme. Vi snudde der vi ikke kommer lenger med bil og opp til hovedveien. Her fortsatt vi å sende til vi hadde passert flyplassen der. Vi fikk mange hyggelige tilbakemeldinger fra folk som ferierte i dette området og kjente igjen sine hoteller.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Når vi var ferdig med denne sendingen lurte vi på hvor skal vi kjøre nå? Vi ville tilbake mot Chania…men, da ikke samme veien som vi kom. Oppe her bak Maleme går det flere små veier, som det var lenge siden vi hadde surfet på.

En liten plan ble staket ut og vi somlet oss inn i bondelandskapet. Dette området er ganske vakkert, med mange små daler, flotte store trær, en masse kirker og små landsbyer.

Det gikk ikke så lenge før planen vår falt helt i grus, veien vi skulle kjøre var stengt. Vi ville ikke snu og så muligheten for å komme videre, det var et par veier på Google Maps. Den første vi forsøkte så veldig elendig ut for Astri og vi valgte å vende om, mye søle og vann….. siden det hadde regnet dagen før.

Vi tok den andre og her var det faktisk asfalt, men det varte ikke lenge. Ned en bakke og rett i et elveleie, men lite vann…. så vi fortsatte, etter en kort stopp, så Halvorsen fikk tømt tanken. Veien fortsatte opp en bratt skråning på sement som underlag, helt greit.

Oppe på flaten igjen ble det grus, eller riktigere pukk, men vi lurte oss igjennom på slumre fart. Veien her var helt klart til for bøndene med høye pick uper, og vi passerte noen som glodde fælt på Astri, med de rare skiltene og to merkelige typer som fotograferte.

Omsider tok denne veien slutt og igjen havnet vi på en vei for folk flest og endte opp på en topp, der vi så ut mot havet. Nå var det blitt litt sent på ettermiddagen og vi kunne kjørt videre til Nea Roumata og kommet ut på veien til Sougia…. Vi valgte å la vær, for i den retningen lå det tunge skyer ,med regnvær. Siden kysten hadde mye bedre vær, så gikk turen ned igjen til Maleme, og det ble samme veien tilbake.

Her en dag vi var ute og rullet med Astri og sendte direkte, fortalte vi at vi måtte ut en tur, slik at Linda kunne få litt “luft under vingene” og ikke bare gro fast i kåken.

Vi har stort sett en slik luftetur hver dag, ofte kombinert med litt innkjøp til dagens middag. Disse turene behøver ikke å gå langt av sted, mange veier her nære byen og ikke minst i selve byen, som denne turen.

Men først litt om vår blogg og facebook. Vi er glade for alle som følger oss, men vi ser også at veldig mange leser bloggen regelmessig som ikke følger … det hadde gledet oss mye, om flere gikk inn på Kretahalvorsen og klikket på følg.

Om ikke så lenge vil vi sette snuten nordover igjen og starte den lange marsjen til Norge. Det vil ta litt tid og kanskje bli litt irrelevant å dele bloggen vår på de facebooksidene vi nå gjør. Vi kan selvfølgelig dele på sider der administratorene ønsker at vi gjør det. Velger du å følge Kretahalvorsen på facebook, får du med alt vi legger ut.

Vi har to sider på facebook og tenker å kutte ut Kretahalvorsens Venner. Alle våre blogger ligger her… men, alt annet havner på vår hovedside. Ser at mange følger begge våre sider, men vi ber dem som kun følger Kretahalvorsens Venner om å velge vår hovedside, Kretahalvorsen. Vi lar denne siden ligge en stund til, men håper å se alle som bare er her over på Kretahalvorsen.

Tilbake til lufteturen til Linda, som først gikk igjennom Chania sentrum, bort til Dikistria der tinghuset ligger og opp i høyden, før vi satte ned bakken mot Souda.

Været denne dagen var ganske greit, men her oppe fikk vi bra utsikt og fant fort ut at vi skulle holde oss bynært … det regnet og blåste i Souda Bay.

Vi ville unngå regnværet og besluttet kjapt, vi kjører mot Mournies og en runde i bakkant av byen. En stund siden vi hadde kjørt her nå og her er man på landet i byen.

Her inne ligger badelandet og go-cart banen, steder som sikkert mange har besøkt med togene, som går i fra Platanias og Agia Marina.

Tilbake igjen på hovedveien mot Omalos, tok vi en sving rundt Agia Lake og valgte igjen veien til Platanias forbi Drakiana restaurant, som er et yndet sted å besøke for dem som ferier i Platanias og liker å spasere.

Vi hadde for noen dager siden, en tur opp i fjellene, for å se hvor langt ned snøen hadde lagt seg i fjellsidene. Etter den turen var det en del nedbør og ganske kaldt vær, så da ble vi nysgjerrige på om det nå var noe snø på Omalos.

Så da var det bare å stable oss inn i Astri og legge i vei for å sjekke.

Det var litt overskyet, men værmeldingene så sånn der ok ut. Bunkret opp litt kaffe og lunsj før vi satte av sted opp i høyden.

Samme rute som den turen vi hadde for å se på det store juletreet, bare i motsatt retning, denne gangen.

På veien opp begynte det å småregne litt, det brydde vi oss lite om der vi satt behagelig inne i en varm Astri. Vi kjørte veien til Sougia opp, og her ser vi vindmøllene veldig godt flere steder, men ikke denne dagen.

Lavt skydekke og litt tåke er ikke ukjent fenomen på toppen der, det har vi vært borti tidligere.

Fotograf Linda er ikke så tøff når vi kjører i fjellene med tjukk tåke rundt oss, noe som sikkert alle som har sett live sendingen vår, har fått med seg. Været letnet litt når vi kom nærmere Omalos, og faktisk noen solglimt ble vi også beæret med. Finværet var meget kortvarig, det tetnet til og det begynte å igjen med litt dusk regn.

Oppe på selve Omalos platået var det ikke snø, men mens vi kjørte over platået mot Samaria kløften, slo regnet over til snø. Temperaturen her oppe bikket under 0 grader, og fotografen mistrivdes ganske kraftig da hun var på jobb. Utrolig nok skinte solen over ravinen, der vi stod i sludd og regn, og det var et vakkert skue.

Omalos i nullføre, der vi stod vet tavernaen til Samaria kløften, var ikke et blivende sted. Snøværet tiltok såpass mens vi kjørte over platået, at vi måtte bare stoppe for å forevige noen stakkars snøfnugg, før vi satte utfor mot byen.

Tåken fulgte oss et godt stykke ned, så noen fotos av den flotte utsikten ble det ikke denne gangen. Det klarnet mer og mer mens vi kjørte ned og ved Lakkoi var sikten tilbake … og fotografen var betydelig mer fornøyd.

Her om dagen hadde vi en direktesending gjennom Chania sentrum på vår vei for å få oss litt lunsj. Vi kjørte veien mot flyplassen fra byen og hadde sett oss ut et sted vi hadde passert mange ganger…. men aldri stoppet ved. Litt kjølig denne dagen og best å være inne i Astri, det må bli en kjøretur….. ble vi enige om mens vi åt … vi tar en tur til fjells og ser hvor langt ned snøen ligger.

Selv om temperaturen ikke var all verden, så var solen fremme og det passet jo fint med en fjelltur. Vi bestemte oss for å kjøre Drakona til Zourva. Dette er strekninger vi ofte kjører…. men da som oftest via Theriso ravinen, som ligger midtveis her. Nå ville vi ta hele stykket, og det blir en del opp og ned med masse svinger.

Det kan kanskje virke litt kjedelig å kjøre så mye rundt i nærområdene som vi gjør, men det er utrolig mye å se og oppleve underveis. Øya kryr av minnesmerker, ikke bare etter krigen men langt tilbake i tid … det har jo skjedd mye på denne øya opp mellom årene.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Så å tusle rundt på små, svingete veier i 20 til 40 km/t kan nok være vel så koselig, som å ruse til Knossos eller Spinalonga, for å vandre i kø sammen med en drøss andre, som også har ting å huke av på bucket lista.

Det er jo heller aldri en slik tur uten å treffe på dyr av noe slag langs veien, og ofte mange både i typer og antall, og mye store rovfugler sirkler rundt åssidene, til vakker beskuelse.

Denne turen fikk vi i godt mon, når det gjaldt dyreliv….og mange mente de hadde vel så rett på veien som oss…… Rovfuglene er litt verre å få fine bilder av, da trengs litt flaks….  Her kommer et knippe av de som var betydelig mer villig til å la se fotografere og her kommer noen av dem vi møtte denne dagen.

For å komme opp til Keramia, hvor reisen opp i fjellet starter, er det mange veier å velge mellom. Vi startet i Nerokouros, der veien opp til Malaxa går, før vi så tar snarveien opp til toppen, deretter ned dalen igjen.

Her svingte vi av hovedveien til Drakona og tok vi en liten runde over en ås, og kom ned igjen på samme vei i Gerollakos, og videre til Keramia.

Fra Keramia, som ligger nede i dalen, begynner veien å klatre opp fjellsiden mot Drakona jamt og trutt, mens proppene popper opp i ørene. Det blir fort noen høydemeter, der vi passerer små bebyggelser langs veien og tavernaer, som i tillegg til god mat, leverer en fantastisk utsikt.

Etter Drakona og frem til krysset til Theriso går veien gjennom ganske skiftende terreng og denne strekningen er vakker med både skog, landbruk og vakker utsikt.

Da vi nærmet oss Therisio var fotograf Linda i beredskap for å få tatt et foto av treet, som står midt i veien, rett før krysset. Dette treet har vi fotografert flere ganger, men ikke denne gangen.

Nå var dette landemerket saget ned og veien er en attraksjon mindre, uansett…. det forringer ikke en tur forbi her.

Fra her går veien videre til Zourva, og denne strekningen er nok den mest spektakulære, der den svinger seg frem med bratte stup langs veien, stort sett hele tiden.

Dette er også en strekning som ofte blir stengt ved mye nedbør, da det vil komme en foss fra fjellet, og rett ned på veien. I Zourva ligger det også et par tavernaer og for dem som ønsker å vandre i fjellet, er dette et populært område.

Fra Zourva er det vel bare å si at det går utforbakke, bokstavelig talt, nå bærer det ned til lavlandet og Meskla. På veien ned ligger det en taverna, som har sett sine beste dager. Vi har passert mange ganger uten å stoppe.

Denne tavernaen, overgitt til naturen, ligger flott til med utsikt til havet og fjellene. Synd at dette ikke lenger er brukelig, stedet ligger utrolig flott til.

I Meskla er vi igjen tilbake i lavlandet, har vært oppe i 700 meters høyde et par ganger på turen og ørepropper har poppet ut og inn til stadighet. Fra Meskla velger vi gamleveien frem til Furnes, en vei som går i fjellsiden og mye artigere å kjøre.

Det kommer alltid et tidspunkt for å reise tilbake når man har vært på helgetur. Søndags formiddag var tiden kommet for oss denne gangen. Utsjekk var heldigvis ikke før klokken elleve, så det ble en rolig morgen, med et siste spa for Linda, før vi tuslet bort til Astri.

Vi gadd ikke forsøke oss på noe spising før vi dro…. dette kunne vi ordne i Georgioupoli, som kun er en drøy halvtimes kjøring unna. Stedet som vi hadde tenkt på i Georgioupoli var stengt, som det var stort sett…. alt annet rundt torvet også…. unntatt en plass … og der var det stapp fullt.

En kjapp liten rådslaging og ferden gikk videre mot Vryses, for å sjekke om det var noe som fristet der. Vi tok gamleveien, som går forbi den gamle broen, vi stoppet ved på vei bort. Hvis noen vil se denne broen, så er den merket på kartet som Ελληνική Καμάρα. Vi bare kjørte igjennom Vryses. Det regnet og var kaldt og det fristet lite med en stopp.

Nå satte vi kurs for Vamos, som ligger sånn omtrent midt mellom Vryses og Kalyves, og har flere tavernaer. I området her har vi kjørt mye og trodde vi hadde truffet de fleste veiene, men der tok vi feil…..

Veien vi kom inn på var typisk smal og stort sett trafikkert av bønder….. og vi var virkelig på bondelandet. Etter litt kjøring måtte vi stoppe og konfrontere google maps, for å se om denne veien egentlig gikk noen sted, asfalten var slutt og vi stod inne på en grusvei.

Kartet fortalte at her skulle det være mulig å komme igjennom, vi fortsatte derfor videre og veien endret karakter igjen. Nå var den sementert og det var sikkert på grunn av problemer ved mye nedbør, siden det ikke var helt flatt her heller.

Men, vi kom frem til Vamos….. riktignok nedenfor der tavernaene ligger, hvor det ligger en bensinstasjon … og den eneste som fikk mat…ja, det var Astri.

Vi kjørte videre ned til Kalyves, gjennom den trange hovedgaten, i denne lille byen nede ved sjøen og videre rundt Kalami. Der festningen Kastro Itzentin ligger og oppe ved motorveien igjen. Fremdeles uten å ha spist noe, nærmet vi oss Chania….. og begynte på nytt å vurdere, hvor hvor vil vi ta en matbit……

Det ble nok en gang Tres Jolie i Kato Stalos, ikke bare fordi at bakverket deres er ferskt, men da fikk vi også muligheten til å passere strekningen på motorveien, der det arbeides.

Hele den ene siden av veien forbi Chania er stengt, asfalten freses opp og det skal legges ny. Alt dette skal være ferdig i april måned, før turisttrafikken starter for fullt.

Vi rakk akkurat å komme frem til Tres Jolie, før himmelens sluser åpnet seg fullstendig. Ikke bare regnet det voldsomt, men det slo også over i hagl. Heldigvis var vi kommet under tak og fått både kaffe og mat, mens vi bivånte uværet som passerte forbi.

Solen viste seg frem igjen mellom skyene og verden så plutselig mye bedre ut. Vi hadde spist og stablet oss inn i Astri, for å sette nesen mot byen. Nå stod Astri feil retning, så en liten tur ut til Platanias, før vi fikk Astri på de rette vei mot byen. Her kommer noen fotos fra denne runden, som sikkert mange drar kjensel på.