Fergen til Heraklion er inne tidlig på morgenen, mange timer før vi kunne sjekke inn på hotellet. Astri fikk da tid til å gjøre seg litt kjent i byen og områdene rundt, men først måtte hun finne kaffe til de kaffetørste passasjerene.

Tanken var å drikke kaffe et sted nær stranden der sommerhotellene ligger, med her var det stengt, så det ble “take away” fra en lokal sjappe. Med all den tiden vi hadde til rådighet, dro vi opp til der bryllupet på lørdag skulle arrangeres, kjekt å få litt oversikt på fasilitetene.

Etter diverse kafferaster oppe i liene, rundt Heraklion, ville vi få i oss noe mat også. Taverner på veien tilbake til byen ble sjekket, viktig at det var en riktig gresk taverna … og ikke minst at den var åpen. Valget falt på Εστιατόριο Μαλλιά Κουβάρια, som ligger på et lite torv og vi kunne se ned til byen.

Ferdig fylt opp i kroppen, begynte tiden å nærme seg innsjekk og vi rullet i bedagelig tempo mot hotellet, som ligger helt nede ved den Venetianske Havnen.

Installert på rommet med den fantastiske utsikten, og Astri parkert for en uke nede på havnen, ble det en runde i denne vakre byen.

Dag to ble en rolig dag, Halvorsen var kun en liten tur på super’n og handlet, resten av tiden nøt vi på verandaen i 22 varme og hentet oss inn, etter vår lange reise gjennom Europa. Det ble en dag i pysjamas og tøfler, middag fra “room service” … litt norsk reality tv og tidlig kveld.

Heraklion er en stor by, hovedstad på Kreta og den syvende største byen i Hellas og yrer av liv hele året. Restaurant tilbudet her i byen er variert, med alle typer kjøkken. Vi har blant annet vært på meksikansk restaurant og testet styrken … vi er jo kjente med at sterk mat her på Kreta, ikke akkurat smeller i ganen. Maten var god, men bestiller nok sterk neste gang.

Vi som par skiller oss ikke fra andre når vi skal i selskap, mannen har stort sett det han trenger…. mens damen ikke har noe å ha på seg.

Det meste var i boks før Kreta men damen manglet sko og smykker. Etter å ha sjekket omtrent et dusin skobutikker ble oppdraget lagt over til neste dag … og da løste det seg faktisk nesten på første butikken.

Dagene før bryllupet har brukt til å bli bedre kjent i byen. Vi har bare vært her en gang tidligere og oppdaget steder vi ikke viste eksisterte. Byen er full av små torv inne i sidegatene, der folkelivet pulserer på restauranter og barer … og vi kan bare oppfordre alle til å besøke byen, også vinterstid.

En ting som sikkert ikke alle er klar over… det er et “norskt” ølbryggeri her i Heraklion. Solo øl eller Σόλο Beer som det heter lokalt, ble startet av Kjetil Jikiun i 2016 og lager noe av det beste ølet her på øya.

Kjetil Jikiun er en pioner innen microbryggerier og det var han som dro i gang Nøgne Ø en gang i tiden.

En kuriositet i hverdagen vår som gjør oss glade, særlig Linda som får skryt for sin korrekte greske uttale. Dette har skjedd flere steder og etterpå svever hun på en sky gjennom gatene. Halvorsen hadde gleden av å snakke norsk under frokosten her en dag. Det var Gry og Ragnar som var på vei nordover neste dag … en hyggelig overraskelse for Halvorsen.

Så var det dags for vår siste etappe på fastlandet, før vi skulle ta båten over til Kreta. Vi hadde igjen latt google maps bestemme ruten vår, utenom de store motorveiene. Det tok oss sikkert tre timer ekstra … men, det passet både oss og Astri.

Vi fikk oss igjen en tur over stor sletter…. der det ble driftet mye landbruk, samtidig som det også ble også mange fjelloverganger. Hellas er et vakkert land og krysse med bil, og man får mye igjen for å velge bort motorveier … selv om det tar tid…..

Flere steder har vi sett noen lodne traktortilhengere og ikke skjønt helt hva som har vært oppe i dem. Selv om det kunne ligne på ull fra sau, syntes vi det ikke stemte.

Denne dagen tok vi igjen en slik tilhenger med last og tenkte kanskje det er bomull. Litt søk på google gir ofte svar, så også denne gang.

Bomull er et av Hellas sine viktigste eksport varer og det produseres mye i de områdene vi har kjørt igjennom. Hellas står for 80% av den bomullen som produseres i Europa.

En annen ting vi fikk en skikkelig påminnelse om, var alle skogbrannene som har rast i områdene rundt Athen. Vi kjørte gjennom nedbrente skoger, sikkert oliventre, som det ikke var så lenge siden hadde vært grønne … nå var de kullsvarte.

Vi har erfart at på de veiene vi kjører, kan det være langt mellom både bensinstasjoner og tavernaer, siden trafikken er gått kraftig ned med nye motorveier. Vi har truffet uhorvelig mange nedlagte bensinstasjoner og stengte tavernaer, men det dukker jo opp en og annen som er åpen også … da er det bare å stoppe for en matbit. Bensin har vi fylt før vi legger ut i ødemarken.

Gjennomgående har vi stort sett klart å komme inn i de store byene på tidspunkert da trafikken er ganske stor….. og det begynner å mørkne. Nå har vi helt siden Romania hatt klokken en time frem, som jo også gjør kvelden mørkere … tar litt tid å venne seg til denne endringen.

Trafikken inn mot Athen var litt tett og nå gjaldt det å ha tungen rett i munn for å komme riktig til Pireus.

Det løste seg forholdsvis greit og vi fant frem til Terminal 2, der vår ferge skulle ligge. Nå viste det seg at det ikke var bare en ferge der…. men tre….!!!!….

og vi hadde jo ikke sjekket hvilken av de vi skulle være med. Informasjon, særlig på engelsk, er en luksusvare….. som ikke eksisterte i stor grad … var heller ikke lett å få øye på gresk info heller.

Vi konfronterte billettene og fant ut hvilken av båtene vi skulle med. Og da var neste utfordring hvor skulle vi sette Astri. Her tok vi en generalavgjørelse og stoppet der det stod mest folk … men, det var køen dem som skulle gå på beina om bord på båten.

Vi så mye prating og peking i retning av oss og så det kom en hyggelig mann og viste oss hvor vi skulle stå.

Køen til fergen så noe tilfeldig ut, men det var slik de gjorde det. Ikke lenge etter bar det om bord. Omtrent tre timer før avgang, og ned under dekk … faktisk to dekk….. og helt ned i bunn av båten fremme i baugen.

Her ble vi nøye parkert med minst mulig klaring, og Linda måtte ut før parkeringen…… da hennes dør ikke ville være mulig å åpne.

Så måtte vi jo opp derfra og finne vår lugar. Vi viste ikke det da…. men, den var på dekk syv. Det føltes nesten som fjellklatring å komme opp fra bunn av båten, via noen bratte ståltrapper … Halvorsen følte seg nesten litt tilbake på jobb.

Vi fikk installert oss, en matbit og gikk tidlig til sengs … vi måtte jo tidlig på’n neste morgen. Det var herlig å stå ut på dekk, med en sigg på morgenen, og se soloppgangen over Kreta.

Nå var det bare å ta den lange, bratte veien ned i bunnen av båten og finne Astri … så skulle hun snart få kretisk asfalt under hjulene.

Til slutt en liten oppfordring:

Vi ser at veldig mange av dere som leser bloggen hver gang, ikke følger oss på vår egen facebook side….. og mange av dere er invitert for en stund siden.

Vi håper dere vil følge oss på vår Facebook side, der alle våre sprell blir presentert. Det vi deler vil sannsynligvis dukke opp i din feed…… men, heng deg på og følg oss i våre oppdateringer…….

Etter en natt i Serres, var det igjen på tide å sette Astri i bevegelse mot Kreta. Nå hadde vi leid oss inn i Volos for et par netter. Vi følte litt behov for å slappe av, og ikke minst vaske noe tøy …

Der hadde vi booket oss inn på et leilighetshotell der det fantes vaskemaskin. På nesten 14 dagers ferd nedover Europa, begynte det å hope seg opp med skitne klær.

Igjen fikk vi google til å finne en rute, uten motorveier og bompenger. Det ordnet seg, men vi ville bruke betydelig mer tid … hva så…???… tid har vi og ønsker dessuten å se mest mulig på vår ferd.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I vakkert solskinn dro vi fra  Serres og snodde oss ut av byen. Fikk bunkret Astri, og satte av sted, litt opp i høyden, i en behagelig fart og forholdsvis lite trafikk.

Nå har vi erfart at Hellas er mer en fjell og bratte bakker, selv om vi har truffet mange av dem underveis….. så har vi kjørt rett frem på mange store sletter…..både i høylandet og ellers.

Vi er jo fra Kreta mest familiære med sau og geit, mens her oppe i nord gikk det mest i kyr.

Stykkevis kjørte vi mye rett ved siden av motorveien og måtte passe oss litt i noen kryss, for å ikke råke rett på denne betalingsveien. Thessaloniki passerte vi og kjørte i utkanten av byen.

Men ruten ut av byen og videre ut på landsbygden, var noe utfordrende. Her ble vi sendt rett på en bratt skråning inne i tettbebyggelsen, der høyre og venstre beskjedene, fra frøken google kom tett …

Det ble et par misforståelser for sjåføren, men vi kom raskt tilbake på sporet.

Nå fikk vi oss en runde inne i landet, over flere elver, før vi svingte tilbake mot kysten. Der fikk se havet igjen, for første gang siden ferja til Hirtshals. Nedover kysten kjørte vi igjennom områder, som så ut som typiske ferieområder, med mye stengte hus.

Det ble en stopp ved roten av Olympos fjellet, for å ta noen fotos av havet. Selve fjellet så vi ikke, siden skydekket lå alt for lavt.

Olympen som fjellet heter er det høyeste fjellet i Hellas på 2917 meter, og er boligen for de viktigste greske gudene. I Homers Iliaden forteller havguden Poseidon om hvordan herredømmet over verden ble fordelt mellom han selv, Zevs og Hades ved loddtrekning. Zevs skulle styre over himmelen, Poseidon over havet, og Hades over underverdenen. Jorda og Olympen skulle styres av dem alle tre. Det er allikevel Zevs som ble fremstilt som Olympens hersker, i kraft av sin status som gudenes konge.

Når vi nå svingte vekk fra havet råket vi rett inn i noen bommer, og de var selvbetjente. Her ble det litt rot, bommene var ubemannet og kortene våre ville den ikke ha … men vi hadde 1,60 i Euro og kom oss igjennom.

Det begynte å regne, noe som var litt dumt…… for denne veien gikk i en smal ravine … og de som kjører motorveien ser ikke noe, de er i en tunnel.

Så bar det igjen ut i bondelandskapet med lange rette strekninger og en og annen landsby … og nå også tidvis tett på motorveien. Et sted hvor vi kjørte langs motorveien, svingte veien vår rett ut på jordet ….før vi ble ledet forbi en søppelfylling … ‘

Mon tro hva andre sjåfører tenkte da de så gamle Astri, med de rare skiltene, komme over denne åkeren!!!

Skumringen hadde begynt å ta overhånd når vi var fremme i Volos. Hotellet fant vi greit og fikk parkert Astri. Kvelden ble tilbrakt på hotellet med klesvask og skriving av blogg, før vi tok en en liten tur ut, for å se på byen.

Vi så ikke så mye, men fant oss raskt en bar med litt mat. Vi delte en pizza og fikk noen av de rareste drinkene, vi noen gang har smakt.

Smaken var god, men drinkene var kull svarte … deres signatur drinker. Litt spesielt med drinker som inneholder aktivt kull, men nå har vi prøvd dette også……

Neste dag, etter litt mer klesvask, tok vi en runde ned i havnen, som bare var et par gater fra der vi bodde. Volos er en veldig vakker liten by, en havneby faktisk, og her kan man ta ferje til Skiatlos blant annet.

På søndag dagtid var de restaurantene vi hadde sett oss ut stengte… så lunsjen vår ble italiensk og smakte som italiensk mat skal smake.

Her fikk forresten Linda veldig skryt for hennes gode greske dialekt … gjett om hun ble stolt….!!!

Vi hadde fått tips i Serres om en ouzo restaurant her i Volos. Men, etter å ha sjekket de nyeste anmeldelsene….. så valgte vi bort dette stedet …  Litt langt å gå var det også.

Så på kvelden var vi igjen ute og vandret, uten måt og mening…. for å få oss noe mat. Mange restauranter som google sier er åpne, er ikke det … dårlig med oppdatert informasjon.

Vi fant et sted, Monosandlos, en sjømat restaurant rett ved siden av der vi hadde vært tidligere på dagen. Vi fikk meny og bestilte oss hver vår ouzo, vi måtte jo se på menyen …

Det rakk vi ikke før det dumpet mat ned på bordet. På riktige greske restauranter skal det serveres mat til ouzo, og dette stedet hadde nok samme prinsippet, som det vi tidligere på dagen, lot vær å besøke.

En ouzo, to retter som de bare satte ned … Så for oss med to ouzo ble det fire. Linda fikk litt panikk, for at det nå skulle komme mye mat hun ikke likte….. Men, hun spiste alt unntatt blekkspruten … som da Halvorsen slapp å dele……

Ferden mot vår siste grenseovergang, på veien mot Kreta, startet litt tidlig…. men, før vi kom oss opp fra undergrunnen ga vi Astri litt pleie … sjekket olje, fylte litt spylervæske og ikke minst ryddet og kastet søppel.

Etter et par runder under bakken bar det rett ut i morgen rushet i Sofia.

Å komme oss ut av sentrum gikk greit med hjelp av frøken google, som hadde helt klart for seg hvordan vi skulle kjøre. Det meste gikk greit bortsett fra en gang….. vi lå i feil fil, og med all trafikken, så var det bare å svinge den veien.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Fikk kjapt ny rute og etter en ekstra runde i sentrum av Sofia, var vi kjapt tilbake på den rette vei.

Rett utenfor byen ble det en liten stopp for å mate Astri og kjøpe oss noe å tygge på, før vi kastet oss ut på motorveien. Nå bar det igjen opp i høyden i alt for stor hastighet for Astri, hennes 1200 cm2 motor, er ingen løve i lange motbakker.

Det startet å regne ganske kjapt. Regnværet varte omtrent helt til Hellas, så vi holdt oss i lag med trailerne opp bakkene, mens de fleste suste forbi.

Mye av ferden ut av Bulgaria gikk på nybygd motorvei, men ned fjellet havnet vi på gamleveien, som gikk i en vakker dal. Synd med regnet som ødela for å få riktig fine fotos.

Det var helt klart kommet mye regn i området, for elven nede i dalen, hadde gått over sine bredder. Det hadde også raset litt i veikanten.

Så var vi plutselig der Bulgaria sluttet og Hellas begynte!! På grensen var det ingen som fattet interesse for Astri … derimot gikk det ikke mange meterne, før vi måtte betale penger for å bruke veien……

Før vi begynte å kjøre innover i Hellas, sjekket vi om det var mulig å kjøre utenom motorveien … og det så ut til å kunne gå vi en fjellvei. Det er vanskelig å se på kartet hvilken kvalitet disse veiene har, og vi har jo en del blandede opplevelser fra Kreta.

Denne veien var ikke bra i det hele tatt og vi måtte snu….. der vi så en grusvei krabbe oppover i den bratte skråningen. Der vi snudde skapte vi nok litt oppstandelse, her var det trolig en interneringsleir, for uønskete personer. Politiet der undret seg nok veldig hva den gamle opelen, med de rare skiltene,  gjorde der oppe.

Vi måtte tilbake på motorveien og følge den noen kilometer, før vi fant en landevei som virket noe tryggere. Den gikk gjennom flere landsbyer … også den vi hadde overnatting i.

Nå var det tid for litt mat i kroppen og vi gledet oss til igjen lokal gresk mat. Det lå en liten taverna, Violeta, som vi svingte innom og dette var siste landsbyen, før vårt hjem for denne natten.

Serres ble entret rett før mørket falt på, og egen parkeringsplass var jo herlig. Nattens hjem var en liten leilighet i en blokk, og her fikk vi en aldri så liten overraskelse.

Linda kom ut fra toalettet og sa “Det er ikke vann her”, noe som jo er litt kinkig. De viste seg å være et par rørlegger som jobbet i kjelleren, og Halvorsen spurte når vannet kom tilbake. Fem sa de, og vannet kom i seks tiden…. helt gresk timing…..

Denne lille byen måtte jo utforskes en smule, og Halvorsen lengtet veldig etter en Freddo Espresso Sketo. Vi havnet på en sportspub rett nede i gaten, som hadde både kaffe og ouzo … mission løst.

Selv om vi hadde en real gresk lunsj, måtte vi jo ha noe i kroppen på kvelden også. Etter litt forskning på tavernaene nær oss, falt vi ned på et souvlaki sted. “SOUVLAKIA MICHAIL” leverte virkelig.

Fantastisk godt det vi fikk og hyggelig stemning … skulle du være i området, gå hit.

Avreise fra Hotel Bulevard Prestige ble ganske tidlig, vi hadde ikke frokost denne morgenen, så vi kastet ikke bort noe tid her. Målet vårt denne dagen var Sofia i Bulgaria, godt over seks timers kjøring.

Ned mot grensen til Bulgaria går denne tidligere omtalte ekspressveien, som vi nå lurte Astri inn på … lite trafikk og det gikk unna.

Det ble en stopp for litt mat i kroppen da vi nærmet oss Bulgaria, bunkret opp med bensin, røyk og vann, før vi satt av sted mot en ny grenseovergang og hva det vill medbringe.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Over bruen og inn i dette landet gikk helt smertefritt, men vi forventet oss å bli stoppet på samme måte, som i Romania.

Intet skjedde, vi passerte mengder med politi, uten at de brydde seg det minste om oss. Tanken var at dette skulle være en effektiv transportdag, på motorvei, for å komme fortest mulig til Sofia.

Etter noen kilometer fant vi ut at her kan vi ikke kjøre, veien var elendig med digre høl i veibanen og forferdelig ujevn … absolutt ikke egnet til den farten det var der.

Vi ba google om andre alternativ og vips så svingte vi inn i bondelandet, ikke nødvendigvis så mye bedre vei stedvis …. men, et betydelig mer behagelig tempo.

Det tok ikke så lang tid før tåken møtte oss, og ble bare tjukkere og tjukkere. Lite vi kunne gjøre med det, og fortsatte vår ferd mot Sofia. Vi har jo tissestopp langs veien, og da er tåka gunstig, men når Halvorsen står der og miger i veikanten…. er det jo litt å oppdage.

Forsøplingen langs veien er helt grusom, mye i Romania…..men, helt forferdelig her i Bulgaria … virker som landet er befolket med miljøsvin, her lå papir, plast, bildekk og alt annet skrot som ikke hadde noe der å gjøre.

Nå var vi på vei opp i høyden og plutselig var tåken borte, heldig for oss som fikk se hvor vakkert det var rundt oss. Vi la merke til at folk stoppet her i fjellene og fylte vann på plastdunker, fra kilder ved veien.

Vannet i springen her i Bulgaria bør ikke brukes som drikkevann og det sies at det bare er fjellvann som kan drikkes. Mange som henter gratis vann fremfor å kjøpe.

Veien opp var både bratt og svingete, men et utrolig flint område og rekreasjonsområde for folk i byen. Vi var oppe på 1400 meters høyde, før vi rullet nedover igjen mot Sofia. Det var et lurt valg å ta denne veien, som var så naturskjønn.

Ferdig med fjellet og ut på sletten der Sofia ligger, møtte vi igjen motorveien vi svingte av.  Der var standarden på veien betydelig bedre. Nå fulgte vi Google Maps sine forslag inn mot byen, og det var noen uventede veivalg.

Vi kjørte på veier i områder som absolutt ikke så ut til å være i en storby, det bor 1,2 millioner mennesker her. Men der vi kjørte var det lite trafikk og var nok den raskeste veien til hotellet.

Plutselig stod vi ved Hotel Europa og det vi trodde var garasjen…. det stemte og vi fikk parkert på minus to i kjelleren. Heldigvis var det heis opp til rommet … og videre til Sky Baren på toppen. Her fikk vi en herlig kveld med utsikt over Sofia.

Det ble tidlig avreise fra Lux Divina Hotel, med kurs mot Dracula land. Været var grått, men det kunne vi ikke gjøre noe med, bare håpe på at det lettet litt ut over dagen.

Bran, som er hjemstedet til Dracula, ligger bare en kort kjøretur fra der vi overnattet og vi var der tidlig i gråværet … og gadd ikke å spasere opp til slottet.

Det var helt tydelig når vi passerte at her var det mye turister som la veien innom. Temperaturen var heller ikke mer en fire grader, så det også la en demper på lysten til en spasertur til slottet.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Rett etter at vi hadde passert slottet var det marked langs veien, og der brydde folk seg ikke det minste om at det kun var noen få varmegrader.

Vi lot markedet også være i fred og kjørte vider inn mot fjellet. Der så vi en bil parkert på siden av veien, med flere centimeter med snø på taket … ble litt betenkte da, den måtte jo ha kommet ned den veien vi var på vei opp…..

Veien opp var svingete og bratt, og når vi trodde vi var oppe….ja, da steg det bare videre. Vi vet ikke hvor høyt vi var, men temperaturen var helt nede på null.

Oppe på toppen hadde google funnet en annen vei for oss, som gikk ned i en dal, svingete, bratt og ganske smal. Etter en stund lurte vi på om dette gikk an…..likevel….ble det til at vi fortsatte … heldigvis….

Denne veien gikk videre opp i høyden, der vi møtte på snøen!  Ikke noe problem på veien og veldig vakkert å se i landskapet … litt som hjemme i Norge.

Oppe i fjellene her var det en herlig blanding av bygninger, nytt og gammelt, samt en del som ikke hadde tålt snøens tyngde om vinteren.

Litt lenger nede i dalen dukket det opp mange restauranter, som det nå tydeligvis ikke var sesong for. Vi skjønte lite av det før vi hadde kjørt noen meter lenger ned i dalen. Veien inn hit gikk i en en stor Ravine, og vi fikk kjapt følelsen av å kjøre Theriso ravinen igjen.

Vi har jo hatt “gleden” av å råke på veiarbeid stort sett over alt, men nå kom vi inn i et strøk som høynet alt. Her var det lysreguleringer på rekke og rad … og det tok sin tid.

Et sted ble vi stående særs lenge, og fyren foran oss fikk lov til å kjøre … og vi hengte oss på. Det ble ropt noe etter oss, på et språk vi ikke skjønte … så vi fortsatte vi…..

Fyren foran skulle bare rett inn i en gård like etter rødlyset. Vi fortsatte og her var det kork. En stor lastebil hadde kommet seg inn i omkjøringen der og skapt kaos … det passet oss bra.

Nå var det i ferd med å løse seg og vi hengte oss bare på kaos skaperen og kom oss igjennom.

Deretter hadde vi en lengre strekning på bondelandet, med mye bebyggelse og her var fartsgrensen 50 km/t , som vi prøvde å forholde oss til. Det var helt klart at størstedelen av de lokale ikke brydde seg nevneverdig om denne regelen … vi var en rundingsbøye her også…..

Med alt kreaturet og løsbikkjer…. er det vanskelig å fatte all den racerkjøringen som bedrives…….

Inn til Slatina, som vi skulle overnatte i, kjørte vi på en Europavei og forventet oss mye trafikk. Til vår store overraskelse var det nesten ikke trafikk og det meste av serveringssteder og bensinstasjoner, som det var en del av, var stengte og lagt ned så det ut som.

Etter noen mil så vi mye trailertrafikk ute på et jorde. Litt sjekk på kartet og vi fant ut at det var bygget en ny ekspress vei, som hadde tatt all trafikken, det passet oss midt i blinken.

Vel fremme i Slatina var det bare å finne Hotel Bulevard Prestige og få sjekket inn. Ved hjelp av Google Maps kjørte vi rett til døra og var litt heldige. Det var en ledig parkeringsplass igjen.

Vi fikk installert oss på et helt greit rom og satt der litt, før vi fant ut at blogg kan skrives i baren … og der serverte de middag også…. Strålende perfekt!!!

Etter en natt i et fantastisk flott rom kom vi oss av sted mot Brasov, mye senere enn vi hadde tenkt … men, utsjekk var frem til tolv og vi utnyttet tiden.

Ferden startet opp en voldsom bakke vi hadde sett fra hotellet og gjennom noen boligområder til vi kom ut av byen.

Ut av byen og rett inn i slettelandskapet igjen og vi holdt oss unna det største veien … slik som vi har valgt de siste dagene. Ferden gikk gjennom små tettsteder, som lå ute på prærien, og det var mye artig å få med seg…..

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Noe av det mest facinerende med å kjøre rundt på landsbygda her i Romania er dyrelivet, det er virkelig tilstede over alt. Det er ikke ofte du møter hest og kjerre hjemme i Norge, men her skjer det ganske ofte … og det gleder en gammel hestemann som Halvorsen er.

Vi har jo fortalt om fuglelivet vi opplever langs veien, men her vi nå er…. er det hunder, masse hunder…. og ofte i flokk. Hundene er normalt snille, men er det en flokk skal man være litt forsiktig.

Vi hadde en episode der Halvorsen skulle ut og slå lens, tre hunder kom løpende … vi kjørte videre og Halvorsen fikk være trengende en stund til.

Ferden denne dagen gikk stort sett over store sletter, og der vi kjørte, var det små landsbyer med en og annen overraskelse. Det blir jo en og annen overraskende stopp, for et eller annet dyr i veibanen, og ikke minst veiarbeid.

Midt ute på bygda ble det full stopp, de gravde ned et rør av en eller annen sort. Noen styret med røret, mens en annen gjeng stod og røykte og slo ut med hendene.

Da er det bare å smile, tenne seg en røyk og vente, de gjør seg ferdig så fort de kan.

Sånn omtrent halvveis mot Brasov begynte det å regne, og regn er ugunstig når de fleste foto blir tatt ut bilvinduet. Mange fotos hadde vi allerede tatt, og verden var ikke så ulik videre … det ble bare de nære ting å fokusere på.

Vi tok det litt rolig denne morgenen, og det straffet seg…..når det ble regnvær og det mørknet…..

Den drøye siste timen, hvor vi kjørte gjennom en fin dal og det var for dårlig lys til å fotografere….ja, da ble det bare slitsom for oss begge. Veien var uten gatelys og veldig dårlige veimerkinger på både side og i midten …samtidig kom det biler i mot….. med lys på våt asfalt…..

Ja, det gjør det litt utfordrende!!!

Vi kom omsider frem til hotellet, og her slet vi betraktelig med google maps, vi ble loset inn på feil område og uansett hva vi forsøkte …

Kartet ville ikke kjøre oss til hotellet. Dette var jo også i en ganske heftig rush i trafikk…., så general Halvorsen tok kommandoen og bestemte hvordan vi skulle finne frem … og vipps….på en underlig vis stod vi rett utenfor hotellet.

Etter en natt i Debrecen satt vi Astri i gang med kurs for Romania, med litt møkkete ruter siden det hadde regnet litt den natten. Vi valgte igjen en liten vei over noen jorder og etter kort tids kjøring var vi inne i Romania på en grenseovergang der det ikke var en sjel å se.

Et par kilometer inn i landet ble vi stoppet av grensepolitiet, som vil sjekke passene våres og kort tid etter var vi i gang igjen. Det var litt trist at de ikke spurte hvor vi skulle, hadde jo vært veldig gøy og sagt Kreta, der vi stod nesten så langt nord i Romania, som var mulig.

Veiene var ikke av beste kvalitet, så farten var lav gjennom et område som ikke var befolket av de mest bemidlete personene i landet. Det advares om at det er mye hest og kjerre i trafikken i Romania, og vi møtte flere av dem langs veien.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Etter å ha dratt Astri over noen høydedrag med god stigning og lengde var vi ute på en ganske bra europavei med stor trafikk og høy fart.

Da vi etter en stund svingte av denne europaveien, trodde vi trafikken skulle stagnere, men den gang ei. Her dundret det tungtrafikk så det holdt, og om ikke lenge begynte det å gå noe kraftig oppover.

Det må være mange sultne bilførere som kjører denne veien, for her lå restaurantene tett … og de aller fleste var åpne. Det var bratt opp og like bratt ned på andre siden, med alt for mye trafikk for oss.

Vi fant oss en alternativ rute til Cluj, som var målet vårt, og den gikk på bondelandet … men det var mye store biler her også, siden det ble bygget en jernbanelinje i denne dalen. Langs denne veien oppdaget vi noen merkelige hus, som så ut til å være helt nybygde, og flere var under oppføring.

Husene passet liksom ikke inn i den byggestilen som er i området, hadde ikke reagert hvis dette hadde vært i Kasakhstan eller der om kring.

Rush trafikken var i full gang da vi ankom Cluj og veien til hotellet snirklet seg gjennom byen. Fremkommeligheten ble ikke enklere av at det var mye arbeid i gatene her, men vi kom forbi og fant parkeringen, i kjelleren på et kjøpesenter.

Ble litt surring da vi kom opp fra garasjen, for vi visste jo ikke hvor hotellet lå i dette bygget, men det ordnet seg.

Vi fikk et nydelig rom i femte etasje i Hotel Platinia, som sikkert de fleste allerede har sett på vår film. Rommet har en perfekt røykebalkong, og hotellets restaurant leverer mat på døren.

Så for oss ble det en rolig kveld, med utsikt over byen og herlig middag…. på vårt 55m2 store rom.

Denne dagen hadde vi gledet oss til. Vi skulle få se Donau, som er en gedigen stor elv. Donau starter i Tyskland og er den eneste av de store europeiske elvene, som renner fra vest mot øst.

Donau renner gjennom seks land og er ytterligere grenseelv for fire andre land, før den ender i Svartehavet. Om elven er så skjønn og blå er tvilsomt, men den er særs viktig for landene den skjærer igjennom.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Astri kom av sted i titiden og i østlig retning. Kanskje ikke helt riktig vei når Kreta er målet. Turen ut av Slovakia gikk over noen store sletter der veien stort sett gikk rett frem. Den største underholdningen langs veien var alle rovfuglene som holdt til i området.

Uten å artsbestemme disse flygende krekene helt korrekt, så var det både hauk og falk i mengder rundt oss … men de var vriene å fotografere.

Helt kontroll på hvor grensen til Ungarn var, hadde vi ikke. Tanken var å fylle bensin på Astri, mens vi var i Slovakia, der bommet vi….. hadde tydeligvis vært i Ungarn en stund.

Vi la ikke merke til grensepassering, og språket var like “gresk” for oss, uansett hvilket land vi var i. Uansett,  Astri fik mat til den nette sum av over 20 000 forinter, da var vi i Ungarn.

Nå fikk vi gleden av å møte den mektige elven der den sake gled forbi, vi tok en liten rast og bivånte alle som var ute og vandret langs elvebredden, samt noen som prøvde fiskelykken. Det var lite båter på elven, men mange fergekaier, som nok tyder en stor aktivitet på andre tider av året.

Veiene i området der er ikke så mye å skryte av, men vi har jo valgt ruten selv … så hva kan vi si? Vi svingte vekk fra elven og igjen milevis over store flate sletter, med det samme fuglelivet som vi har sett, flere ganger på denne turen. Steppene som vi kjørte over endret seg til vinranker i store mengder … Ungarn er en stor produsent av god vin.

Igjen skiftet naturen rundt oss radikalt, vi havnet inne i et stort våtmarksområde det langbente fugler spradet rundt med vann til midt på leggen. Dette var et typisk turområdet med turveier og restauranter, mange brukte ettermiddagen der for litt matauk … men om fisken bet, vet vi ikke.

Vi stoppet etter veien på en bensinstasjon for å handle sigaretter, hadde sprit og mat og alt annet utenom sigaretter. Dette skjønte vi lite av og forsøkte oss flere steder, og en plass fikk vi greie på hvor vi skulle handle røyk.

Etter litt leting fant vi frem til stedet, som bare solgte tobakksprodukter. Da er det nok slik i Ungarn at dette selges bare i egne butikker. Vi har opplevd lignende også i andre land, blant annet Italia.

Mørket hadde tatt skikkelig tak da ankom Debrecen og trafikken var tett, da vi skulle lose oss gjennom byen til hotellet. Trafikkulturen er litt laber i disse områdene og vi holdt på å bli torpedert bakfra….. i det vi svingte inn til hotellet. Fyren tutet og berte seg, men egentlig burde han fulgt med på veien og sett at bilen foran både blinket og bremset.

Hotellet hadde ikke mat på kvelden, men vi fant en restaurant, så og si tvers over gaten som så ut til å ha litt real mat. Vi krysset gaten og fikk oss en herlig middag alene i restauranten … vi var nok tidlig ute, men måtte få oss noe i kroppen.

Som dere allerede har sett så dro vi fra Rýmařov i Tsjekkia, i tåke, med kurs for Nitra i Slovakia … en 4-5 timers kjøretur. Igjen valgte vi de små veiene på landsbygda som, uten at vi visste det, var veldig bratte både opp og ned. Ferden gikk gjennom skoger, over jorder og gjennom mange små steder, som var en fryd for øyet … selv en disig dag.

Det er noe vi har undret oss litt på, hva er alle de statuene av helgener og kors som står langs veien, i alle bygder og byer. Kanskje en beskytter for området der den står, eller hva vet vi? Men vi stoppet ved en, som stod for seg selv, ved siden av veien, foran et stort jorde og tok et bilde … vi har sett mange slike.

Ut av Tsjekkia kjørte vi gjennom mange fine steder, men det var veldig kupert og de lokale som tok oss igjen, var tydelig misfornøyd med farten Astri greide, i de bratteste oppoverbakkene … som det også var ganske mange av…..

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Uten nesten å merke det var vi inne i Slovakia og frøken google loset oss greit videre, på veier vi aldri hadde trodd vi skulle kjøre langs……på vår vei til Kreta. Vi kom greit frem til Nitra, byen hvor vi hadde bestilt rom.

Nitra er Slovakias neste eldste by og den 6. største. Fra rommet så vi rett på teateret og torvet der julemarkedet snart var klart.

Rommet var greit, litt problemer med internettet, men ellers veldig bra. Rett ved hotellet hadde vi siktet oss inn på en lokal restaurant, men først måtte vi kjøpe sigaretter. Det å finne et sted som solgte sigaretter var ikke enkelt, det ble en lang spasertur til et handlesenter, som hadde en tobakksbutikk … mulig det er bare egne butikker som har lov til å selge røyk i dette landet.