Etter frokost på Hotel Oasis i Montenegro, så bar det av sted igjen…. Nå med kurs mot Hotel Ivka i Dubrovnik. Vi valgte selvfølgelig ikke raskeste vei, unngår jo mest mulig motorvei.

Veien vi valgte brakte oss inn i enda et land, Bosnia-Hercegovina, og her hadde vi heller aldri vært. Egentlig hadde vi en plan om å kjøre rett opp Bosnia-Hercegovina, etter litt fundering valgte vi kysten i Kroatia isteden.

Vi ble også stoppet av politiet langs veien her i Montenegro. Vi kjørte pent til siden og svarte på engelsk…. da gikk det ganske kjapt før vi bare kunne kjøre videre og ble ønsket en fin dag.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

“In the midle of nowmhere” råket vi på grensepasseringen til Bosnia-Hercegovina. Og de var også veldig grundige og sjekket alle papirer. Her opplevde vi noe som ikke hadde skjedd på turen tidligere….. vi fikk stempel i passene våre … og ikke bare en gang, men på veien ut også…..

Snart ble landskapet frodigere og vi kjørte i noen voldsomme fjellvegger, i meget vakker natur. Kom ned i en vakker dal med en by, Trebinje, hvor vi hadde bestemt oss for å ta en lunsj.

Inne i Trebinje hadde Linda funnet et sted som så interessant ut for lunsj, Garlik Gastro Pub, som vi ville teste. Vi fant frem og testet deres burgere, som var rangert som de beste i byen. To ulike ble testet og de svarte til forventningene.

Etter lunsj skulle vi ut av denne byen og videre mot Kroatia. Det viste seg å ikke være like enkelt som google maps fortalte oss. Vi havnet i en noe kaotisk omkjøring på grunn av et byggeprosjekt, ble loset inn på små gater, som ikke det var gjennomkjøring på, og stod i kø. Politiet jobbet iherdig og fikk oss og alle andre…. omsider igjennom…..

Inn i Kroatia gikk det ganske greit. Vi kom jo kjørende fra et ikke EU-land og regnet med litt kontroll. Papirene våres var i orden og de ville sjekke om vi hadde med oss noe sigaretter og sprit, det er også restriksjoner på kjøtt og melkeprodukter. Vi hadde minimalt og tollerne gravde litt i vårt kaos bak i Astri,  før de ba oss pent om å kjøre videre.

Vi fant greit frem til hotellet ved hjelp av google dama, uten hennes hjelp,  hadde vi nok hatt noen utfordringer. Dubrovnik er ikke en by med enkelt kjøremønster, masse enveiskjørte gater, og man må ned i en rundkjøring….. for å snu…. og komme ut på riktig side av veien. Slik er det flere steder i byen.

Men, vi kom frem til hotellet…. ble hyggelig tatt i mot og fikk oss et rom med røykeveranda. Her ble vi sittende og nyte kvelden til mørket falt på. Etter litt rengjøring av svette kropper, ble det en taxitur ned til gamlebyen, med en hyggelig taxisjåfør som ville hente oss senere på kvelden, hvis han fremdeles var på vakt.

Slik ble det ikke, han var hjemme når vi ringte, men han ba oss innstendig om å kjøre kystveien nordover neste dag … og da ble det jo sånn….. vi endret ruten vi hadde tenkt å ta.

Ganske kjapt etter at vi var inne i gamlebyen, ramlet vi på et sted med live musikk, og ganske bra låter. Slikt betyr mer for oss enn å vandre hvileløst rundt i trange gater, på kveldstid,  som forvirra små mus . Vi slo oss ned og fant fort ut at her hadde de ….alt…. av hva vi behøvde og mer til.

Så som de to globetrotterne vi er, kom vi aldri lenger, maten her var god, drikken var god … og vi så alle som skulle ut eller inn av slottet. Fortreffelig for oss, og sikkert kelneren også…. som fikk inn to sultne nordmenn, som digget musikken deres.

Etter en god frokost på Villa Starova var det på tide å sette kurs mot nord. Denne dagen ville bringe oss inn i Montenegro og ny grensepassering, som jo alltid er litt spennende. Det var litt trist å si farvel til de hyggelige folkene på Villa Starova.

Reiseruten vi hadde på kartet gikk nesten til Durres, og da valgte vi å stikke en tur innom for kaffe og å bunkre litt røyk og vann … hadde litt for mye Lek igjen.

Ut fra Durres ble en opplevelse, her loset google oss på kryss og tvers, i smale bakgater, av veldig blandet karakter. Noen steder var det så mye biler og trafikk, at det nesten var umulig å komme frem. Det løste seg og vi havnet på en ny motorvei og måtte betale litt for å komme igjennom.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Vi tok noen mil på motorveien, sendte direkte mens vi kjørte der, og kom oss ut på litt mindre veier igjen. Her var det også ganske blandet kvalitet på underlaget, men betydelig bedre enn ut av Durres.

Google loset oss frem til en ny motorvei, viste det seg…. og det var eneste måten å komme videre på på en folkelig måte. Her fikk vi en utfordring, vi kom opp på feil side av veien og måtte ta en U-sving for å komme videre mot Montenegro.

Det var mye veiarbeid her og påkjøringen den veien vi skulle kjøre, var ennå ikke laget…..!!!  U-sving på motorvei er verken lovlig eller ønskelig.

Mens vi stod der og spekulerte kom det en lokal albaner forbi, og med mye gestikulering og forklaring på albansk, skjønte vi at det var slik de gjorde det….. Så da ble det opp på motorveien,  på feil side, vente til det var klart…. og ta en U-sving…… Føltes helt vilt ut…!!!

Grensepasseringen gikk fint, kun en kort sjekk av papirene. Og derifra var det bare noen få kilometer frem til hotellet, som vi hadde booket for natten. Kjekk parkering for Asrti rett utenfor døren.

Rask innsjekk hos en usedvanlig hyggelig ung gutt i resepsjonen, som ville oppgradere rommet vårt… samt spandere litt å drikke på oss i baren.

Ja, det var litt større…men, plassen ble brukt av en ekstra seng inne på rommet…kjekt for de små koffertene våre da… Litt knotete for å ta seg ut på balkongen.

Det mest positive var plasseringen…da rommet var på baksiden av hotellet, slik at det var mindre støy fra hovedveien.

Rett på andre siden av veien ligger Restoran Troja, en restaurant som får mye skryt av maten og at stedet er litt unikt. Dette pirret oss og hit måtte vi bare gå for en middag. Maten her var god og real, store porsjoner med mye smak.

Noen ord om hotellet. Vi hadde lest mange tilbakemeldinger fra kunder der de slakter hotellet ned i gjørma. Vår opplevelse var helt annerledes. Personalet var blide og høflige, servicen var god og frokosten var bra … litt annerledes enn vanlig, da du bestiller fra et menykart. Ingenting å utsette fra vår side.

Oppholdet vært i Berat har vært helt fantastisk….. der vi har sett noe, og ikke minst, opplevd mange herlige mennesker. Minner blir ikke skapt av bilder på kamera, men av de gode relasjoner med nye personer, som du aldri har visst om. Vi har jo nesten hatt vår private guide her i Berat, hotelleieren var veldig hjelpsom og hyggelig.

En ting som alle må i Berat er å besøke slottet oppe på fjelltoppen, og det greide vi å få til. Det hadde aldri blitt noe av hvis ikke hotelleieren hadde kjørt oss opp, forferdelig bratt … vi gikk nemlig ned igjen. Slottet er vel mer en borg, med masse hus innenfor murene. Vi gikk en runde i gatene der, bare på måfå og tok noen fotos.

Det som fascinerte oss mest var at det bodde folk i de fleste husene her, selvfølgelig også mye små hotell og utleie. Her var det mange steder å få kjøpt med seg noen minner hjem, men også små butikker som solgte til livets opphold, for dem som bodde her.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Mange steder rundt i byen var det små restauranter som nok var klare til turiststrømmen starter om noen uker. Vi slo oss ned på et av stedene som var åpent, fikk oss en raki i skyggen, under en parasoll og gruet oss for veien ned. Grue oss for nedturen hadde vi god grunn til, endte nesten opp med gangsperre før vi hadde kommet ned.

Berat er mye mer enn slottet, mye cafeer og barer og mange spisesteder rundt om. Byen kalles “De Tusen Vinduers By” som er lett å forstå når man er der. Etter en tøff marsj ned til sentrum…. var vi mer opptatt av gode stoler…. enn tusen vinduer….!!!

Vi kom oss tilbake til hotellet og fikk slappet av en stund, før vår gode vert dro oss med på en lokal restaurant, Zgara Te Edi eller Edi’s Grill. Et lokalt spisested, lite folk men full fart på take awayen. Flere typer kjøtt ble testet, vi ble godt bespist med god drikke til. Helt tydelig at Edi og vår vert var gode venner.

Plassen vi bodde på, Villa Starova, kan vi sterkt anbefale, ikke akkurat på grunn av rommene, som var helt ordinære, men den gode atmosfæren. Mor ordnet på kjøkkenet, serverte oss nydelig frokost i store mengder … og sendte med oss niste når vi dro. Dessverre litt vanskelig å kommunisere godt med henne, da engelsken hennes ikke var på topp … men hun er god i fransk og italiensk.

På sommeren spises frokost ute i solen i en vakker hage, som mor pusler og steller konstant. En liten, veldig kjælen katt tusler også rundt her i villaen, og den var helt uinteressert mens vi spiste … det er litt uvant for oss.

Verten her, Mirel, kan vi ikke få roset nok. Hjelpsom og hyggelig….. som gjør et opphold her på Villa Starova helt topp. Vi hadde ikke mer enn så vidt fått parkert Astri, før rakien kom på bordet, flere typer som han selv lagde … og vi testet dem alle.

Det var stadig noen venner av Mirel innom, og vi pratet med dem alle. Mirel er tidligere politimann og når han kjørte oss opp til slottet ble det en stopp, for en prat med det lokale politiet også.

Vi har hatt en fantastisk opplevelse her på landsbygda i Berat. En god venn av oss på Kreta kommer her ifra, og vi visste at han var her samtidig med oss. En flott anledning til å slå to fluer i en smekk, besøke Berat og treffe vår venn samtidig.

Men først, dagen startet med en herlig frokost på hotellet vårt, Villa Starova, før vi satte av sted opp etter en dal rett i nærheten. Vi hadde gjort en avtale om å treffes i en liten by, Poliçan, som ikke er så langt unna av deres landsby.

Å finne frem dit var enkelt, men vi hadde jo ingen ide hvor han var. Parkerte på en ledig plass og ringte han opp. Vi ble forklart hvilken bil han hadde … og den stod nærmest Astri…..

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det ble en kaffe og litt handling i Poliçan, før vi forlot Astri og satte av sted mot landsbyen. Dette ble en utrolig reise, først litt videre opp langs fjellet, før vi skulle ned mot elven.

Underveis her passerte vi det som i sin tid hadde vært en av de største fabrikkene, som produserte Kalashnikov håndvåpen. Fabrikken var selvfølgelig nedlagt, som veldig mye annet vi har passert på vår vei, men det var utrolig store områder som hørte til denne fabrikken og mye mennesker hadde vært involvert. 

Vi kom oss ned til elven og over broen. Her gikk det en ganske grei vei til venstre, men vi tok av til høyre inn på en grusvei. Veien svingte seg bratt oppover fjellsiden, og underlaget var av det utfordrende slaget … her gjaldt firehjulstrekk og grove dekker.

Men vi durte i vei, humpet rundt i bilen…. kom oss stadig oppover … Det humpet vel så mye at Linda glemte å være høyderedd…..

Oppover i fjellsiden passerte vi Angelos gamle barneskole, hvor han måtte gå 6-7 kilometer begge veier, hver dag…. og deres lokale kirke, før vi kom til et “veikryss” og fortsatte bort mot hans landsby, Vojak.

Må vel si at vi aldri noen gang har kjørt en slik vei…..og Astri skal være glad for at hun stod igjen i Poliçan.

Det var helt fantastisk å komme frem og treffe Angelos foreldre. Så gjestmilde og hyggelige folk, selv om vi var helt uten forståelig språk for hverandre.

Angelo er vår venn fra Angelos Restaurant i Agioi Apostoli, på Kreta, som vi har kjent i mange år. Vi fikk en varm velkomst, med kyss og klem, og en omvisning i huset deres som er under restaurering.

Etter en stund med mye prat (med armer og bein involvert), samt god tolking fra Angelo, og omvisning, var det tid for lunsj. Og da strømmet det til flere familiemedlemmer, som var like hyggelige.

Språkbarrieren ble fort oversett, Angelo tolket så godt han kunne, og det ble et hyggelig lag med familie og dem som jobbet med restaureringen av huset. Her oppstod det noen artigheter….

Da det kom frem at vi hadde blogg… ville jo alle inn og se på denne. Så sier plutselig onkelen til Angelo, som jobber med huset, “han onkelen min i Amerika følger bloggen deres!!!!!” , med et smil rundt munn.

Vi følte at vi fikk en helt utrolig enestående opplevelse blant disse gjestfrie menneskene. Hjertevarmt og litt små surrealistisk og eksotisk.

Men….. når alt kommer til alt, så var det vel kanskje oss som var den store attraksjon. Vi var de første utlendingene, som noen gang hadde besøkt dette stedet … og slikt kan man jo bli litt stolt av.

De skal jo også sies at denne lille landsbyen, oppe i fjellsiden, ikke er en plass man tilfeldigvis slenger forbi.

Det ble tid for å bryte opp. Det var familie der som bodde i Tirana og hadde lang vei hjem. Vi fikk skyss med dem ned igjen…. og hadde det veldig gøy i bilen….. der vi alle var “lost in transilation”, med albansk musikk på full pinne. Nedturen var så gøy at Linda totalt glemte at hun skulle være redd.

Fremme i Poliçan igjen ventet Astri tålmodig på oss, for å bringe oss trygt tilbake til Berat. Her i Albania er det mye trafikkontroller i helgene…. og vi ble også stoppet…..

Vi ble vinket inn av politiet….Halvorsen rullet ned vinduet.. og Linda smilte verdens største smil og sa “Helloooo!!”  Som respons på dette kom det: ” Go-Go-Go!!!!!” …og pliktoppfyllende som vi er…rullet vi da bare videre…. Helt tydelig at de var lite lystne på å snakke utenlandsk…. 🙂

Vi hadde en veldig hyggelig dag, med mange inntrykk, vi aldri hadde trodd vi skulle oppleve så mye fint på en dag, noen gang. Treffe så mange gode mennesker, spise skikkelig herlig hjemmelaget i en litt avsides landsby … det gjør livet fantastisk……

Etter en drøy uke i Saranda følte vi for å flytte på oss, vi begynte å kjede oss litt. Overnatting var booket i Berat, en by som alle albanere mener at du bare må besøke. Byen er gammel, grunnlagt 600 år før Kristus, og har mye kulturperler å vise frem. Vi får se hvor mye vi rekker over, vi bestemmer oss for lite, siden våre planer har en tendens til å bli kastet om kull.

Vi valgte å kjøre den helt ytterste veien som går nære havet. Veien var fin i begynnelsen og endret karakter etter hvert. Kjørte igjennom mange små tettsteder, mye svinger og til tider veldig bratt. Turen ble noen timer lengre enn nødvendig, vi kunne valgt motorveien og bare brukt halve tiden. Men har vi det travelt?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Litt tidlig på ettermiddagen kjørte vi inn i Berat, som kalles “De tusen vinduers by” og rett frem til Villa Starova, der vi skulle sove noen netter.

Vi gikk rett på en statue av Mor Theresa og undret oss over hvorfor denne stod her i Berat. Etter litt søk på nettet om helgenen… ble vi litt klokere. Mor Theresa er født i Skopje i Nord Makedonia, men av albanske foreldre. Det er en krangel mellom de to landene om hennes opphav. Det er helt klart at moren er albansk, og det er nok faren også.

Etter en drøy uke her i Saranda, føler vi for å flytte på oss. Vi kan bo her en uke til, men vi kommer til å kjede oss. Vi har slappet av, fått vasket mye tøy og ikke minst så har vi frisknet til.

Halvorsen har noen kollegaer fra den gang han, og dem, var aktive i arbeidslivet, som har leilighet her i Saranda. En av dem har vært her samtidig med oss, og det har vært veldig hyggelig å ha noen å spise middag med. I tillegg er de jo også godt kjent her i byen, etter 15 år med tilhold på samme stedet skulle det bare mangle … og utrolig nok bodde vi i samme bygg.

Linda har utnyttet solen til det fulle, sol på balkongen fra syv om morgenen til sånn i ett tiden. Har ikke vært aktuelt for henne å gå før solen var borte, og Halvorsen er blitt jaget ut for å handle mat og drikke. Fra balkongen har vi full kontroll på alt som skjer i havnen, og det blir man litt nysgjerrig av.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I flere dager har det ligget et mindre cruiseskip til kai rett foran oss. Dette skipet går mellom Saranda og Athen og er innom ganske mange steder… og skipet er fylt opp med nordamerikanere. Nye gjester på hver endestasjon og samme ruten tilbake.

Hver dag går det rutebåt til Corfu, en hydrofoil som både bråker og lukter. Vi la ut en film av den tidligere i uken, og en kommentar der sa at disse båtene er bygd i Russland. Det stemmer sikkert, de har mange likhetstrekk  med et eldre Tupolev fly.

Ellers er det jamn trafikk av småbåter, mange fiskebåter…. men, ser også ut som turistene allerede er begynt å komme her. Små båter med mye folk om bord, og partymusikk….. kan vel tyde på at sommeren er på gang.

Vi har selvfølgelig ruslet litt rundt i denne byen, og det merkes at byen ligger i en skråning … voldsomt med trapper her. Saranda har også en meget gammel historie, helt tilbake til 2000 år før Kristus. Byen har hatt mange navn, etter som hvilke kulturer som har regjert i områdene. Dagens navn er etter det bysantiske klosteret Agios Saranda, ruinene av klosteret ligger på en fjelltopp rett bak byen.

Selve navnet Saranda, som betyr førti, kommer fra “De førti martyrene av Sebaste” eller de hellige førti. Dette var en gruppe romerske soldater, som led en martyrdød i år 320, etter Kristus.

Vi dro ikke opp til toppen for å se restene etter klosteret, men midt i byen fant vi restene av en gammel synagoge. Synagogen eller Synagogue – Basilica, som det står på skiltet der, er lett tilgjengelig ved hovedgaten. Synagogen er fra 400 – 500 tallet etter Kristus, og det skal visst være noen flotte mosaikk gulv på stedet.

Noen av restaurantene her har vi rukket å besøke, men vi har også laget mat hjemme. Det er tydelig at det går mot sesong, stadig er et nytt sted oppe og går … og det jobbes iherdig mange steder. Tilfeldigvis havnet vi på en konsert, gresk aften ble det kalt, en gjeng gutter fra Tessaloniki … og vi har formidlet mye fra dem.

Befolkningen i Albania består også av en stor andel muslimer, og nå feires Ramadan.

Etter noen dager i Preveza, var det tid for å si farvel til Hellas, for denne gang. Det vil nok ta litt tid før vi ankommer Norge, her skal det kjøres noen mil med Astri.

Etappene oppover vil nok bli litt lengre i mil, lengre dager og lysere kvelder gjør det mye enklere, i ukjent lende. Vi har sett oss ut noen steder vi ønsker å komme innom på veien opp … vi er jo allerede på den første plassen.

På veien ned hadde vi mange overnattinger, der vi kun var om natten og dro videre neste dag. Nå ser vi for oss at vi blir minst to netter når vi stopper for å sove,

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Nå begynner vi å se for oss hvilke land og veier vi skal velge, uten at vi akkurat spikrer dette fast. Vi har slingret hit og dit på kartet… med noen ønsker, som ikke er så enkle å kombinere … dit får vi dra en annen gang….

En grovskisse av turen opp nå er etter Albania i rask rekkefølge; Montenegro, Bosnia-Hercegovinia, Kroatia, Slovenia, Østerrike, Tsjekkia, Polen og Sverige.

Behovet for å ta ut noe Euro i cash var stort, Albania er et cash land… men lite Euro i minibankene der. Det ble en stopp i Igoumenitsa, ikke så langt unna grensen. Her fikk vi ordnet cash, og ikke minst vårt siste måltid i Hellas for denne gangen.

Albania er ganske likt Hellas, og de driver mye med det samme som oliven og slikt. Landet er fremdeles et cash land, men bankkort går noen steder, som supermarkeder og bensinstasjoner.

De tar Euro de fleste steder men kursen er skrall. Valutaen heter Lek og 1 Lek er omtrent 10 øre.  Du føler deg ganske rik etter en tur hos ATM, eller minibanken, når du står der med 75 000 Lek som er det meste man kan ta ut … omtrent 8500 kr.

Vi valgte denne kjøreruten bare på grunn av at vi ville ha denne båtturen. En spesiell båttur som kun tok noen få minutter. Vi strandet i Butrint, et virkelig historisk sted, med veldig mange ruiner som er veldig turistifisert.

Butrint er et av de viktigste arkeologiske stedene i Albania, står på UNESCO sin Verdensarvliste og er nasjonalpark. Bosetning her dateres helt tilbake til det 8. århundre før Kristus. Vil du vite mer om dette stedet og dens rike historikk slå Butrint inn på Wikipedia.

Det var en ting vi ikke tenkte på når vi kjørte inn i Albania, vi kjørte ut av EU. Vårt telefonabonnement er veldig bra og har fungert utmerket helt til nå, vi var plutselig uten nett og da blir man handikappet. Fra fri bruk av telefonnettet…. til begrenset MB…… ble en utfordring.

En misforståelse gjorde at vi måtte søke etter hotell, det er litt vrient når man ikke har nett. Vi fikk kjøpt noen flere MB av Telenor og fant oss et hotell. Vi føler oss veldig tilbake i tid, det første vi spør om på en restaurant er Wifi koden deres.

Det var Clean Monday eller som det heter på gresk, Καθαρά Δευτέρα, som er en helligdag og svært behagelig for oss å ratte av sted. Trafikken var minimal, men ved hver fiskebutikk og bakeri var det fullt kaos og biler i alle retninger.

Clean Monday er første dagen i fasten, og grunn til parkeringskaoset nevnt over, er at alle skal ha Lagana brød og skalldyr, bløtdyr og fiskerogn. Dette er en tradisjon som feires sammen med familie og venner, enten hjemme eller i parker. Mange går også ut og spiser og alle restauranter har en helt spesiell meny denne dagen .

Rio-Antirrio broen, eller Charilaos Trikoupis som den offisielt heter, er en av verdens lengste skråkabel broer. Broen er 2380 meter lang og 28 meter bred, flere kjørefiler i hver retning og gangvei. Broen ble åpnet 12. august 2004, dagen før olympiaden i Athen, og den olympiske flammen var en av de første over her.

Alt i Hellas kalles opp etter noen, og her er det Charilos Trikioupis som er blitt æret. Gresk politiker som faktisk har vært statsminister hele syv ganger, og som i dag regnes som grunnleggeren av det moderne Hellas.

For oss var det artig å kjøre over denne fascinerende broen hvor vi sendte direkte på Kretahavorsen. Prisen for å kjøre over denne broen er vel mer skremmende, 15,90 Euro kostet morroa!!!

. Det går fremdeles ferger over sundet, den er betydelig billigere og brukes av lokale og andre prisbevisste reisende. Men…. nå har vi prøvd den.

En stund etter at vi har kommet oss over broen, treffer vi på Aitoliko, på gresk Αιτωλικό, et artig sted vi bare måtte igjennom på turen nordover. Denne lille landsbyen ligger midt i vannet med en bro på hver side. Området er veldig spesielt, en av de største lagunene i hele Middelhavet.

Store deler er fredet, det skal være 170 ulike fuglearter her, mye fisk og det produseres også salt her i lagunen. Vi hadde tenkt å ta en lunsj inne i denne byen, men det så håpløst ut … vi var der samtidig med at alle skulle ha sin Clean Monday lunsj. Vi fikk klare oss med noen fotos, og vi fikk se mange drager i luften … denne dagens store aktivitet.

Ferden videre gikk gjennom mye blandet landskap, våtmarksområder, bondeland med dyr, opp og ned fjell og flere landsbyer i ulike størrelser. Dette var et veldig fint og vakkert landskap, fjernt fra motorveier.

Dette området vi har kjørt igjennom opp langs vestkysten her i Hellas og opp til Albania, har fått unormale store nedbørsmengder denne vinteren. Flere steder har det rast stein og jord ut i veien, og veier har blitt ødelagt. Når vi kjørte her var nok regnværet over for denne gang, og veiene var rimelig tørre.

Verre var det med åkrene, her var det mye som stod under vann. Det var blitt store vann noen steder og flere av elvene var virkelig store. Det skremte oss litt fra å prøve oss på de minste veiene.

Mye vann gagner jo også, vakre blomster som strålte om kapp langs veiene.

Vi nærmer oss Preveza, fremdeles på lokalveier og tanken var å unngå motorveier. Etter å ha krysset motorveien noen ganger, både over og under, havnet vi ute på et jorde på en steinete bondevei. Med alt regnet som hadde skamfert rundt i regionen her, tok vi ingen sjanser, snudde og kjørte tilbake og tok motorveien det siste stykket.

Det ble ett par dager i luksusleiligheten vi hadde bestilt her i Preveza. Så voldsomt luksuriøs var den vel ikke, men det var pyntet med mye fjas, som stod i veien over alt. Leiligheten hadde blitt mye mer luksuriøs hvis aircodition hadde virket som den skulle.

Linda var fremdeles ikke ferdig med å hoste og holdt sengen ganske mye. Det ble noen kortere turer ut for å spise, ta en liten pinne og få mest mulig hvile på kartleseren.

Oppholdet vårt i Korint var kjølig, lav temperatur og mye vind. Hotellet vi bodde på hadde også sett sine beste dager, for en del år siden, men det var billig og greit nok, for et kort opphold. Sentral beliggenhet og gratis parkering scorer høyt når vi velger overnatting.

Når vi skal se oss rundt er Astri helt perfekt til slik bruk. I områdene rundt Korint og på resten av denne halvøya, er det mye historie, som strekker seg tusenvis av år tilbake i tid. Her er det gamle steinhauger, hvor enn du snur deg, og vi har besøkt noen få.

Rett utenfor Korint by ligger Akropolis Apollon hvor tempelet, eller restene til Apollo, står med Akrokorint ruvende i bakgrunn. I  dag er det kun 7 av 38 søyler igjen på tempelet. Hele området er enormt og verdt å besøke.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Området er fint, litt knotete å finne frem med bil, da det er boligområder i forkant. Det koster selvfølgelig noe hvis du vil inn og se … vi så fra utsiden. Hele greia er veldig turistifisert, med kafeer og suovenirbutikker i fleng.

Vi har jo allerede skrevet om Korintkanalen, nå har vi besøkt hele kanalen og passert på tvers mange ganger. Funnet ut at det er lik bro på begge sider, der båtene går over broen. De restene som er igjen etter dragveien for båter, har også fått med oss.

Det er ganske vakkert ved innløpet av kanalen og det er litt rart å kunne se rett igjennom landskapet. Skal tro hvor mye blodslit som er lagt ned her, både med å bygge kanalen for omtrent 150 år siden … og ikke minst, slepe skipene over….. før kanalen ble bygget.

Apostelen Paulus oppholdt seg ett par år i Korint, fra omtrent år 50 etter Kristus. Det er to brev i Det Nye Testamentet som heter Korinterbrevene, de er skrevet til menigheten i Korint. Brevene inneholder problemstillinger en tidlig kristen menighet kunne møte i en gresk-romersk omverden.

Pauls var opptatt av at menigheten i Korint drev med grov umoral og refset dem for deres oppførsel. Det er trolig skrevet fire brev fra Paulus, men disse er nok blitt redigert sammen til to brev i Det Nye Testamentet.

Dagene i Korint ble litt slitsomme med vær og vind, så Astri var vår foretrukne oppholdssted. Men vi måtte jo ha litt mat og drikke også. Med karneval i byen var det litt utfordrende å finne steder vi likte oss, men noen ledige stoler fant vi.

Tilfeldig så ramlet vi ned på et ledig bord på Zero one, en bar med vindskjerming og varmelamper, hyggelige ansatte fulle av service og godt drikke … maten der fristet ikke.

Vi endte opp med å spise ganske nære hotellet, litt sent på enkle restauranter. Begge kvelder fikk vi veldig god mat, først pizza på L’Artigiano og burger på St Angus Burger. Begge steder typiske for take away mat, men det var skikkelig godt.

Så er vi kommet frem til Albania, første land etter Hellas, på vår vei nordover. Noen utfordringer har det selvfølgelig vært, ikke med reisen som har gått ganske glatt. Vi har nå fått installert oss i en leilighet i Sarande for 14 dager, greit å holde oss litt i ro….. så våren kan få overtaket i høye nord.

Vi ankom egentlig Sarande i går, men med noen misforståelser….. så var vi ikke ventet før neste uke og leiligheten var ikke klar. Da ble det en natt på hotell, faktisk i det høyeste bygget i Sarande … og vi bodde i toppetasjen.

Etter en litt treg morgen på hotellet, litt kaffe i byen, og vipps var leiligheten klar. Vi kom oss i hus og har stort sett sittet på verandaen og sett ut på havet … helt herlig utsikt.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Noen utfordringer har vi råket på, ikke tenkte vi på at nå bar det ut av EU. Her gjaldt helt andre bestemmelser på våre telefoner, og vi mistet nett. Det er jo lite praktisk når det skal søkes etter overnatting. Det lot seg ordne med litt ekstra penger til Telenor, og hotell ble booket. Uten nett er verden sårbar……

Vi ligger etter med flere blogger fra de strekningene vi har kjørt, de kommer  … vi har masse bilder. Nå vil vi kose oss her en stund, komme oss à jour og oppleve ting her i nærområdet … som kanskje vil friste til et besøk her.