Kretahalvorsen

Så har vi tilbrakt en natt i Odense uten å treffe HC.Andersen, men derimot et hyggelig møte med Viggo. Frokosten på hotellet var ikke all verden, men nå har vi allerede begynt å glede oss til den neste frokosten, hos Purhus Kro.

Dette her blir siste bloggen fra vår “brudeferd” til Kreta, som har strekt seg over fire og en halv måned, gjennom mange land. Vi vil lage en oppsummering med noen betraktninger og erfaringer, fra hele turen, i en senere blogg.

Ut på noen store jorder dukket det opp en mengde med vakre, glade griser. Vi måtte bare stoppe og beundre dem der de koste seg i det grønne med egen boliger og ikke båser.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Vi ble jo nysgjerrige på dette her og måtte sjekke det ut. Bovbjerg Økologi A/S oppdretter økologisk gris av beste sort for salg. Så hvis du har tenkt å satse på økologisk gris, så kan du henvende deg her.

Etter at vi hadde passert Vejle gjennom den vakre Grejsdalen begynte vi å kjenne behovet for litt mat, det ble jo en skrall frokost denne dagen. Kartleser Linda sjekket ut flere steder som så interessante ut, og av erfaring sjekker vi så godt vi kan at de er åpne. Valget falt ned på Smagshuset i Brande, litt lengre vest enn vi hadde tenkt, uten at vi brydde oss nevneverdig om det.

Vi fant en koselig restaurant i en liten dansk by vi ikke har besøkt tidligere. Kjekt å oppdage små perler, som fort frister til en retur på et senere tidspunkt.

Smagshuset skryter av seg selv om at de har god mat laget på ferske og ekte råvarer. Dette syntes vi hørtes flott ut og ville teste … og vi ble ikke skuffet.

Det var deilig å komme frem til Purhus Kro, for den siste overnattingen på vår lange ferd mot nord. Nå gledet vi oss til et herlig måltid på kroen, en god natts søvn og en liten kjøretur neste dag, for å nå fergen, fra Hirtshals til Larvik.

Etter en god natts søvn var det klart for frokost, og er det en plass vi ikke misser frokosten, så er det på Purhus Kro.

På vår kjappe lille handletur i Fårup oppdaget vi mer enn Pepsi med bringebærsmak. En pose med potetchips fanget oppmerksomheten og ble handlet inn. Det står advarsel på posen, og det med rette. Dette er klart det heftigste snacksen vi har smakt, måtte ha rømmedip i mengder for å spise denne … men, smaken var god. Og hvis noen lurer, det heter faktisk Fårup der Purhus Kro ligger, men ikke den Fårup som de fleste kjenner til,

Vi hadde en veldig god natts søvn på politistasjonen der Kurt Wallander hadde kontor, men som egentlig er den gamle jernbanestasjonen i Ystad. I dag er det restaurant og hotell her, Stationen Bed & Breakfast  som vi kan anbefale.

Etter en herlig frokost, og kaffe med røyk ute i solen, var det på tide å få Astri i gang igjen. Vi kunne jo kjørt raskeste vei til Sandefjord og vært hjemme på kvelden, men vi har før bare kjørt Øresund broen med tog og nå ville vi prøve den med bil. Som vanlig stakk vi ut en kurs ned etter kysten, uten motorvei frem til broen, der er det ikke noe valg….med et par innlagte stopp.

Turen gikk langs kysten i kjent Wallander landskap, på litt øde strekninger og stor gårder, langt ute på jordene. Litt som å kjøre i kulissene til filmene, som vi har så nært forhold til og er blant våre favoritter.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Helt frem til Trelleborg unngikk vi motorvei, men etter Trelleborg ble det noen få meter motorvei. Motorveien vi møtte her er E6 og kunne brakt oss kjapt til Svinesund, hvis vi ønsket. E6 starter her i Trelleborg, eller ender for den saken skyld, men den går i alle fall mellom Trelleborg og Kirkenes.

Rett etter Trelleborg står det et monument over Karl XII, det var her Karl XII igjen satte sine ben på svensk jord, etter mange år i utlendighet. Karl XII hadde i mange år kjempet seg gjennom Øst-Europa og vunnet mengder med mark. Karl XII, som ble konge 15 år gammel i 1697, var en strategisk og dyktig hærfører, som gikk fra seier til seier i flere år.

Alt har jo som kjent en ende og for Karl XII ble det et stort nederlag ved byen Poltava, som ligger i Ukraina, for tsar Peter I av Russland. Dette slaget endret stormaktene i Europa, makten til Sverige gikk nedover, mens makten til Russland ble styrket. 

Kar XII var på god fot med sultanen i det Osmanske Riket og hadde i lengre tid forsøkt å få osmanerne med seg i krigen mot tsaren. Etter nederlaget for tsaren dro Karl XII til Tyrkia og oppholdt seg der, i fem år, før han dro tilbake til Sverige … og det er her ved dette monumentet han igjen plantet sin føtter på svensk jord.

Etter tilbakekomsten etablerte Karl XII seg i Lund, bygget opp en ny hær og gikk i krig mot Danmark og Norge. Og i 1718 ved Fredriksten festing, i Halden, var det slutt for denne store hærføreren, med en kule i hodet.

For å komme til monumentene måtte vi et stykke ut på golfbanene, og vi kjørte jo så langt veien gikk. Her parkerte vi ved siden av fairwayen ved hull tre, og ingen golfere å se. Det kom jo selvfølgelig en gjeng mens vi studerte monumentene.

Alle hadde slått ut når vi kom tilbake, men noen var sterkt misfornøyd med at Astri der hun stod … spesielt en fyr, som tydelig var han som det var viktigst for ¨å være den beste, blant kompisene.

Vi pratet med flere og de var bare hyggelig og ikke like konkurransefikserte. Vi gadd ikke å minne om det, men på skiltet ved utslaget, så står det tydelig at det ikke er lov å slå ut her…. mens det er folk ute ved monumentet.

Fra golferne kjørte vi mot Skanør og Falsterbo, som ligger ute på en halvøy, helt sørvest i Sverige. Her hadde vi heller aldri vært, men fant fort ut at på denne tiden av året var det lite folk, på dette lave og forblåste stedet.

Antall restauranter der ute tydet på at det nok strømmet til med sultne og tørste kunder, samtidig som det røde på gradestokken begynte å klatre.

For å komme frem til Øresunds Broen utenom motorvei, ble det mye kryss og tvers sør for Malmø, før vi måtte inn på den store veien. Det ble gjennom mye bondeland, med store gårder og små tettsteder, med gedigne kirker, en tur innom utkanten av den store byen og masse med hester å se.

Så var vi fremme ved broen, som forbinder Sverige og Danmark, både med bil og tog. Det ble enda en spesiell bro på vår “bucket liste” på vår reise gjennom Europa. Fin bro å kjøre over… men, det er ingen billig fornøyelse…. det kostet oss 470 kroner … sikkert svenske, siden vi betalte på den siden.

Vi har tidligere vært på langweekend i Malmø, bodde midt i byen nær jernbanestasjon. Da var det kjekt å kunne ta en kort togtur og tilbringe dagen i Nyhavn. Og det er jo fullt mulig å kjøre motsatt hvis man er i København, og det er mye billigere enn bil.

Vi fulgte motorveien forbi København frem til Brøndby Strand, der fikk vi karret oss av og Astri fikk ta det litt roligere. Det var ikke så mye å se til denne stranden, men vi kjørte i alle fall et godt stykke langs stranden, på jakt etter et egnet og enkelt sted å spise.

De fleste stedene som dukker opp rekker vi å passere, og da prøver vi å finne en ny plass. Denne gange valgte vi å ta første avkjøring etterpå og lure oss tilbake via bakveier. Det fungerte dårlig, vi kom ganske nære…. men ble stoppet av “griser” midt i veien og måtte snu. Men vi kom oss tilbake til Mari Mar Pizza og Burgerhouse og en meget lunsj.

For den neste natten hadde vi booket rom i Odense, som ligger på øyen Fyn. Da må vi over enda en ganske stor bro som går over Storebælt, og forbinder Fyn og Sjælland … her måtte vi igjen en liten tur innom motorveien.

Midtveis i Storebælt ligger en liten øy, Sprogø, som faktisk er blitt fire så ganger stor når broen ble bygget. Men denne lille øyen har en interessant historie.

På 1000 tallet var øyen tilholdssted for sjørøvere, som livnærte seg på dem som ferdes i sundet. Dette ble det en endring på, kong Valdemar den Store, fjernet sjørøverne og bygget en borg der, på 1100 tallet. 

Normalt ble borger på denne tiden bygget med stein, men her ble det brukt et helt nytt byggemateriale. Denne borgen ble som et av de første bygg, bygget med munkestein, som er en brent murstein. Dette produktet har gjort det ganske bra opp gjennom tidene.

Øya er i dag uten bosetning og er et friareal.

Frem til hotellet i Odense, byen der H.C,Andersen er født, gikk det igjen på mindre veier, ganske nær motorveien. Flere hyggelige små mursteinsrøde byer, der folk syklet i alle retninger, slik er jo Danmark.

Google loset oss rett til hotellet og vi fikk parkert Astri….og så var det klart for en bremsedram.

Etter en natt og frokost på Hampton by Hilton i Świnoujście, så var det på tide å finne frem til fergen. Vi stresset ikke, kun et kvarters kjøring bort til båten. Vi hadde sett noen anmeldelser som fortalte om kaos og vanskelig å finne frem, men de tok vi litt lett på.

Det var ganske greit å finne frem til rett fil, vi kjørte riktignok forbi avkjøringen….. men, da var det bare å tørne om, hvis man bare vet hvilket fergeselskap man skal seile med. Vi stoppet ved luken, viste passene våre og ble sendt rett mot båten og vi rakk så vidt å stoppe…. før vi ble sendt om bord.

Utseilingen fra havnen var virkelig vakker….. fra den fine utsikten mot byen, til de vakre stedene langs kanalen. Mye båter i alle varianter, folk som var ute og spaserte i de store rekreasjons områdene. Her er parker, fornminner og gammelt fort og mange turstier.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Da vi kom ut av kanalen så vi hvor enorme strender det er der. De står ikke tilbake for noen andre steder … så kanskje det er hit man skal legge badeferien… en eller annen gang?

Det var også en heftig skipstrafikk langs kysten, mange ulike båter i alle retninger. Ferger var det mye av og sånn omtrent halvveis, møtte vi søsterskipet, som skulle til Polen.

Det som overrasket oss var alle vindmøllene, vi visste jo om dem, men det enorme antallet bort etter havet.

Ikke akkurat trengsel i baren, i grunn greit, vi skulle jo tilbringe en 7 – 8 timer på denne båten … men litt uvant, baren var åpen fra første sekund.

Heller ikke kø for å komme i i restauranten, det er også litt uvant men nå skal det jo nevnes at vi var langt utenfor turistsesong og på dagseiling.

Båten har kafeteria med reale trailerporsjoner og en a la carte restaurant. Vi valgte a la carte og det angret vi ikke på. Det ble både forrett og hovedrett på oss begge, og maten var helt suveren.

Vi rakk også en tur innom tax free butikken, trengte mer bremsedram og Linda fant ut at det var salg i kosmetikken … heldig for henne.

Så strandet vi i Sverige eller rettere Ystad og bare hadde noen få minutters kjøring til hotellet fra fergen. Vi hadde booket oss inn på Station Bed & Breakfast, som er den gamle jernbanestasjonen i Ystad.

Hotellet er ubetjent etter klokken 21 på kvelden. Restauranten i bygget betjener også hotellet og når de har dratt, så må det brukes en kode for å komme inn.

Hotellet er veldig koselig med gamle møbler og andre gamle effekter til pynt. Kan absolutt anbefale Station Bed & Breakfast, til dem som ønsker en natt, eller flere, i Ystad.

Det er en ting å være klar over på dette hotellet, ikke alle rommene har bad inne på rommet … da må man ut i gangen.

En annen ting som gjør dette hotellet spesielt, er at det har blitt bukt som politistasjon i mange Kurt Wallander filmer, … her er det mulig å overnatte på Wallander’s kontor.

Her kommer noen fotos fra interiøret.

Hotellet har også heis, en særegen heis som sikkert de færreste har vært borte i før. Det er egen bruksanvisning i heisen, og den må følges for at heisen skal flytte seg … og en ting til, ikke stå foran døren, den åpner seg automatisk.

Noen timer ved land, så reiste fergen tilbake til Polen.

Selv om vi var mange timer på reise, ble det en rolig dag for Astri.

Vi jobbet oss sakte gjennom Polen på vår vei mot Sandefjord, vårt mål for dagen var havnebyen Świnoujście eller på tysk, Swinemünde. Navnet sier at denne byen ligger ved munningen av elven Swine.

Fra Świnoujście går det ferge, to ganger i døgnet, til Ystad i Sverige og vi kunne rukket fergen på kvelden. Vi ønsket en dagseiling over Østersjøen, se mest mulig av av Polen for denne gang.

Men først måtte vi komme oss av sted fra Słubice, og det ble veid att og frem… om hvilket land vi skulle kjøre gjennom. Vi bodde bare noen hundre meter fra Tyskland og rett ved broen til Frankfurt. Vi valgte polskesiden og kjørte mot Szczecin, eller for mange bedre kjent som Stettin, men morgen tåken lå som en dyne over oss.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vi fulgte Oder et stykke, frem til byen Kostrzyn nad Odrą, før det ble en svingom inn i landet og videre mot Szczecin. Litt om Oder som ble grenseelv mellom Tyskland og Polen etter 2. verdenskrig. Oder starter helt oppe i Tsjekkia og renner gjennom Polen, før den danner grensen.

Det som er litt artig med Oder er at elven ikke ender i Østersjøen, alt vannet havner selvfølgelig der, men elven ender i det store vannet, Stettiner Haff, mellom Szczecin og Świnoujście … veien her i fra til Østersjøen er kort.

Det dukket opp en gedigen bymur som vi skulle igjennom i byen Pyrzyce. Denne byen hadde vi aldri hørt om, men er veldig gammel og hadde 7 til 10 meter høy mur, rundt hele byen. Muren ble bygget på 1300 tallet, det var stadig uvennskap mellom distriktene der og denne muren var lei å passere.

Mye har endret seg og blitt borte opp gjennom tidene, men fremdeles mye bevart der. Under 2. verdenskrig hadde tyskerne tilhold byen og det tok en måned for den sovjetiske 47. arme greide å erobre byen, som ble sterkt ødelagt under disse kampene.

Vi hadde bestemt oss for å spise lunsj i Szczecin og loset google inn på en tilfeldig restaurant inne i sentrum. Det å komme inn i sentrum gikk greit, men å få parkert viste seg å være bortimot umulig. Etter noen runder i sentrum fant vi ut at dette gidder vi ikke og kjørte ut av byen igjen, mot Tyskland siden vi hadde veldig god tid.

Flere små tyske landsbyer ble sjekket, uten at vi fant noe som fristet. Vi kom til en liten by, Anklam, hvor vi regnet med å få snøret i bunn. En restaurant inne på torget ble peilet ut, enkelt å finne og lett å parkere og lunsj ute i solen.

Grensen her ligger så og si inne i Świnoujście, kun få minutters kjøring frem til hotellet. På grensen stod det et par politi eller grensevakter, de skulte på oss med kikkert, så vi forventet å bli stoppet etter få meter. Men intet skjedde nå heller, nesten litt ergerlig.

Rett bortenfor hotellet lå det en restaurant som fristet oss, kun få meter å rusle. Vi fikk et bord og bestilte drikke og endte opp med å skifte duk på bordet. Servitøren var uheldig og veltet et glass…. vi tok dette bare som litt ekstra underholdning…. og hjalp til med duken.

På forhånd hadde vi sjekket noen anmeldelser, blant annet en som skrev om en veldig sterk pastarett. Den måtte jo selvfølgelig Halvorsen teste og smakte godt men kommentaren måtte være skrevet av en pyse, for så sterk var den ikke.

Vi koste oss hos Batista Pizza & Burgers.

Etter noen fine dager på Hotel Mazurkowa litt utenfor Jelenia Górava sør i Polen, tok Astri oss med nordover igjen. Polen er et ganske stort land, så vi valgte å ta dette stykket litt i etapper. Vi peilet oss inn på en liten by, Słubice, helt opp til Tyskland og med bro over Oder til Frankfurt.

Vi er ikke de to som står og river i døren til frokosten på morgenen, men er det med i prisen så gjør vi ofte et besøk der. Slik ble det disse dagene, og frokosten her var ganske bra. Etter frokost og en kaffekopp i solen på verandaen, fikk vi pakket sammen og stuet alt inn i Astri … og klare for nye oppdagelser.

Det dukker stadig opp små byer og landsbyer langs veien, vakre flotte små steder, som har sine store kirker. Det første tegnet på at det er en landsby på gang litt lengre fremme, er synet av kirkespir over tretoppene.

Vi havnet ned i en liten vakker dal, heter noe slikt som Pławna Dolna. Her dukket det opp noe som kunne se ut som museum, i det vi passerte, men så litt merkelig ut. Sjekket det i ettertid og det er en turistattraksjon med litt blandet omtale.

Her kan man besøke Noa’s Ark, krabbe inn i den Trojanske Hest og en middelaldersk festing. Her er mye rart, også dukketeater…. som sikkert er på polsk…..

Så kom vi til nok en liten by, igjen med et noe innviklet navn, Lwówek Śląski, som vi bare kjørte igjennom. Her fikk vi et foto av en bil opp i høyden som fanget vår interesse. Sjekket opp denne byen og her er det mye vakre bygninger, en elv og noen spesielle fjellformasjoner. Denne byen er verdt å besøke.

Så bar det inn i de store polske skoger igjen, på en ganske bra vei, som stort sett gikk rett frem. Litt folk så vi jo, møtte militæret på tur midt inne i skauen … tror det var en leir eller to der også.

Det ble bygget jernbane der også, som vi kjørte langs med en stund. Skogen der er også område for naturopplevelser, store plasser til parkering og mange stier. Tydeligvis også mye sopp der, store plansjer med hva som var giftig sopp og de spiselige.

Nå kom vi til en “artig” strekning, det var fint her, men veien var et mareritt….. Flere kilometer med brostein, og den var ikke jevn. Det ristet noe forferdelig og vi bare gled av sted i sakte fart med Astri. Landsbyen Bogaczów er ikke å anbefale hvis man har en bil som skrangler eller er i fare for å riste i stykker.

Vi begynte å nærme oss dagens endepunkt, Słubice som ligger ved Oder. Oder kommer inne fra Polen og er grenseelv før den renner ut i Østersjøen. Etter all ristingen så vi frem til å fa sjekket inn på Hotel Villa Casino og få sett denne byen litt.

Vi brukte ikke lang tid på hotellet før vi jaktet på en lokal sjappe, og det var ikke langt å gå. Vi menget oss med de lokale på stedet med det fantastiske navnet “Drink Bar”, og baren stod til navnet. Selv om vi var i Polen, snakket alle tysk seg imellom her.

Vi måtte jo ha oss noe mat også, kun bremsedram blir litt tynt. Vi fant et sted som så interessant ut, An Lac, en asiatisk restaurant, uten at vi akkurat kan si hvilke land. Den var nok litt blanding, men med god mat og service, så var dette en god opplevelse.

Før vi gikk til sengs rakk vi restauranten på hotellet. Vi ønsket hver vår Irish Coffee, noe de dessverre ikke hadde. Da ble spørsmålet, dere har whisky, svaret var ja .. og dere har kaffe, igjen ja … så var problemet løst. Vi fikk hver vår kaffe med whisky og toppet med en herlig krem.

Mens vi satt på Kreta, ble mange veivalg opp igjennom Europa løselig diskutert, det eneste vi var helt klare på … vi skulle til Albania. Veien videre derifra tok vi mer eller mindre på sparket… likevel så var et sted var helt spikret, og det var Vang Stavkirke eller Wang Church i Polen. Vi hadde jo tenkt oss innom Wien og Praha også, men begge plasser slet vi med soveplass for Astri.

Hotellet vi hadde booket oss for et par netter i Polen ligger ganske nære den lille byen Karpacz, der Vang Stavkirke er satt opp igjen og var derfor et perfekt utgangspunkt, for liten avstikker, til det polske høylandet i sør.

Etter en god frokost, litt avslapping på verandaen i solen, satte vi av sted mot fjellene. Vi ble litt overrasket, visste jo at det var en liten by der, men ikke at den skulle være så turistifisert med masse hoteller, skibakker og annet for å trekke folk. Vang Stavkirke var tydeligvis ikke byens store attraksjon.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vår tanke var å kjøre opp til kirken å parkere, det gikk ikke, to eldre polakker anviste oss pent til en parkeringsplass og dirigerte oss nøye på plass … og etterpå tok de seg godt betalt for jobben og plassen…..

Bakken opp til kirken er rimelig bratt og tung å forsere, begge veier, med nok av serveringssteder hvis det blir for tungt. Og souvernier fra stedet er enkelt å få tak i langs veien, og veien fører også til fine turområder i skogen bak kirken.

Oppe ved kirken er det igjen frem med noen Zloty for å komme på innsiden. Den Lutherske Menigheten som drifter kirken, bruker midlene fra besøkende til å holde stedet i orden.

Vang Stavkirke har litt av en historie. Den er bygget i Høymiddelalderen rundt det 12 århundre og var i bruk frem til sånn omtrent 1830, da det var bygget ny kirke, siden denne gamle stavkirke var for liten.

Det ble bestemt at stavkirken skulle rives, noe alle ikke var enig i. Maleren J.C.Dahl engasjerte seg sterkt i bevaringen av stavkirken og endte opp med å kjøpe den. Etter flere mislykkete forsøk på å få flyttet kirken, endte den opp i å bli solgt til Tyskland,

J.C.Dahl var personlig bekjent med kong Friedrich Wilhelm IV av Preussen og fikk ham til å flytte hele stasen til Tyskland i 1841. Her ble den aldri montert, men flyttet til Karpacz, i dagens Polen. Etter et par års monteringsarbeid, med litt kunstnerisk frihet, ble kirken innviet den 15, oktober i 1843 på kongens bursdag.

Det skal også være noe gammel rune skrift på kirken. Disse er ikke mulig å se, Den Lutherske Menigheten har dekket disse til, da oversettelsen visstnok er støtende for dem. Nyere forskning mener at det som ble tolket for mange år siden er feil, og kun referer til dem, som en gang i tiden, bygde hele stasen.

Etter å ha tråkket rundt i og utenfor Vang Stavkirke en stund trengte vi en kaffekopp. Og det skal sies at engelsk kunnskapene på dem som jobber mot turister rundt kirken, er betydelig bedre, enn hos den som styrer kirken.

Mens vi satt der med vår kaffe kom plutselig en av brødrene Dal forbi, den mindre kjente fjerde broren Vang Dal. Kunne se ut som han kom tilbake fra en ekspedisjon i skogene bak kirken.

Vi tok dette som en rundtur og fikk med oss mer av området. Så enda flere hoteller der oppe, og det var flere under oppføring. Veien ned her var mer svingete og brattere, små tettsteder og mye skog, før vi kom ned til Jelenia Góra, som er selve byen her.

Litt ute på formiddagen i herlig solskinn dro vi fra Hotel a restaurace Praděd i Rýmařov og i retning Polen. Her var målet å se Vang Stavkirke, et lite stykke Norge som hadde havnet i Polen og blitt bevart der.

Kommer med mer om Vang Stavkirke i neste blogg, som faktisk ble den eneste destinasjon som vi hadde som mål på veien opp (utenom Purhus Kro, som vi alltid stopper hos) og klarte å treffe.

Nå skulle vi få gleden av å se den biten av Tsjekkia som ble helt borte i tåke, tjukk som graut, for noen måneder siden. Vi fikk med oss at det var en del bebyggelse langs veien og ikke minst mye skog.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Rett etter Sumperk ligger en annen liten by, Postřelmov, og her var vi ferdig med den veibiten vi hadde kjørt tidligere og satte nesen mot Polen. Nå havnet vi på mindre veier, med mye vakkert å skue, og ganske kort avstand til den polske grensen.

Magene våres fortalte oss at det begynte å nærme seg tid for lunsj og vi siktet oss inn på en by, med det litt vriene navnet Bystrzyca Kłodzka. En fin gammel by med vakkert torg, inne bak bymurer, sikkert mange restauranter der… men minimalt med parkering. Vi ga opp og kjørte mot neste by, med det litt enklere navnet, Kłodzko.

Vi sendte direkte når vi kjørte inn i Bystrzyca Kłodzka, så der har vi ikke fotos siden fotografen var opptatt. Men noen bilder ble det jo langs veien frem mot Kłodzko. Å komme inn til denne byen bød også på litt utfordring, trafikken stod dønn stille men det kom noen biler imot. Etter en stund innså vi at bilene som kom hadde snudd, da gjorde vi også det og fant en annen vei til byen.

Det skulle vise seg at parkering ikke var noe særlig enklere her heller, så etter noen runder i sentrum søkte vi ut av byen. Rett på utsiden ved en annen stor vei, lå et hotell med restaurant, Restauracja Hotelu Kłodzko, og her fikk den polske zurek suppen. Denne suppen er obligatorisk ved besøk i Polen.

Vel ferdig med lunsjen, la vi av sted igjen…. men, kom ikke langt før vi stod fast igjen. Trafikkorken var tydeligvis ikke over, full stopp igjen og ingen viste noe som helst.

Vi måtte snu igjen og ved hjelp av google fant vi noen småveier, som så ut til å få oss forbi kaoset. Vi ble fort tatt igjen av noen lokalkjente som vi slapp forbi og hengte oss på og kom oss videre.

Vel fremme på hotellet, som ligger rett bak restauranten, fikk vi sjekket inn på et fint rom. Det tok litt tid å få tak på resepsjonisten, som ikke var i den betjente resepsjon. Det løste seg greit, hun var på restauranten 20 meter unna, men det litt komiske var at vi var der og spurte og ble sendt rundt bygget….. uten at noen fortalt henne at det kom gjester.

Vi dro fra hotellet i Gyør ganske tidlig, rett etter at vi hadde spist frokost. Kun et par kilometer fra hotellet ringte telefonen til Linda, vi hadde glemt laderen til pc’n. Jøss, hadde vi virkelig klart det! Vi vendte om og plukket opp laderen, var denne virkelig vår? Vel, vi tok den med og alle var fornøyde, men den var ikke vår … så sikkert en eller annen, som ikke var fornøyd litt senere på dagen…..

Gyør er jo en by som vi har hørt om mange ganger, et av verdens beste klubblag i håndball, kommer fra denne byen. Mange norske spillere har tjenestegjort her og for tiden er det fire norske jenter her, vi traff ingen av dem og gjorde heller ingen innsats for å se noe håndball. Vi havnet jo her fordi det passet i vårt nye veivalg.

Ut fra Gyør satte vi kursen rett mot Slovakia, grensen ble passert midt på en bro over Donau. Denne dagen ville også få tre land på samvittigheten. Slovakia ville kun bli en transportetappe, men vi hadde lyst på en tur gjennom Bratislava.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Ferden gikk videre langs elven og frem til sluseanlegg og kraftstasjon, ingen bilder her men vi sendte direkte på luften. På det meste av dette stykket, lå veien lavere enn hovedløpet i elven, men et vakkert område med behagelig lite trafikk.

Vi hadde jo gleden av å se Donau på veien nedover også, elven som ikke er så blå som det synges om. Donau er Europas nest lengste elv, etter Volga, har sitt utspring i Tyskland og splitter fire hovedsteder på sin ferd mot havet.

Bratislava er hovedstaden i Slovakia og har hatt mange navn opp gjennom tidene. Dagens slaviske navn kom etter første verdenskrig i mars 1919 og målet med dette slaviske navnet den gang, var at det skulle bli en del av Tsjekkoslovakia.

Nå bar det ut på landsbygda i Slovakia, gjennom mange mindre tettsteder, men alle med svære kirker som ruvet i landskapet. Det første tegnet på at vi nærmet oss en liten by, var kirkespir i det fjerne.

Målet for denne natten var Hotel a restaurace Praděd i Rýmařov, hotellet vi overnattet på veien ned og der gulvet i rommet vårt sviktet så mye…… at vi nesten var redde for å havne i etasjen under.

Nå hadde vi booket et annet rom og fikk deres beste rom som var helt nyoppusset og helt perfekt.

Det var til denne byen vi ankom i tjukk tåke og kun styrte etter google maps, det var kjekt å få sett denne byen også…. som var mye større en vi hadde inntrykk av.

Neste dag viste seg frem i et vakkert solskinn, og Linda måtte en tur ut og handle mer allergi tabletter. Apoteket lå bare kort avstand fra hotellet, men Linda gjorde veien litt lenger og fikk noen fotos her.

Fra Maribor hadde vi tenkt oss Østerrike og Tsjekkia med et par tre netter i Praha, men det slo vi fra oss. Kravene våre til hotell med parkering og røykebalkong, ble for utfordrende og dyrt, vi måtte tenke nytt.

Vi sjekket Gyør i Ungarn, som ligger nær grensen til Slovakia og vi har passert Østerrike. Her fant vi et greit hotell, med rikelig gratis parkering, og mat på stedet. Vi la opp en rute utenom de største veiene, og en tur innom Østerrike, før vi kom til Ungarn.

Det ble en tidlig avgang fra Motel Baron, vi er jo blitt noen reale A mennesker, etter en real frokost … og vi fikk med oss niste også.

Her ble det veldig gøy. Han som sjekket oss hadde aldri sett norske pass der, og det var litt stort. Vi ble loset til side, mens han var inne og kontrollerte passene, og alle andre ble bare vinket forbi. Han var riktig så pratesyk og lurte veldig på hvordan vi hadde havnet på denne grenseovergangen. Han fikk hele historien med vår lange tur til bryllup på Kreta, med denne aldrende Opel’n, med alt for få hestekrefter, som nå var på vei tilbake til Norge.

Tror vi gjorde denne arbeidsdagen hans god, han smilte og lo, vinket oss av sted mens han sa, “I have to check this car”

Det var ikke så mange byene, på det stykket vi skulle kjøre i Østerrike, så valget ble enkelt…. vi stoppet i Bad Radkersburg. En liten by fra en gang på 1200 tallet, og som alle andre byer i områdene her, blitt herjet med og rasert opp gjennom årene.

Det er bare og google så spretter det opp masse informasjon, men nå en koselig by, med et vakkert torv innenfor en stor bymur.

Så bar det videre etter en kaffekopp, og nå var det litt at og frem mellom flere land. Først bar det inn igjen i Slovenia, så tilbake til Østerrike for en stund, før vi kjørte inn i Ungarn.

Vi har jo sett mange storkereir på slike påler, men uten stork. Her i Ungarn fikk vi gleden av å se en av disse store fuglene oppe i et slikt reir, siden vi var på landet, ble det bråstopp, for å få et foto av det hele.

I Ungarn kjørte vi gjennom flere vakre mindre byer, før vi kom ut på de enorme landbruksområdene, med endeløse sletter og veier som går rett frem. Men det dukker opp et og annet i en liten landsby eller ute på et jorde.

Vi kom frem til Land-Plan Hotel & Restaurant i håndball byen Gyør og fikk installert oss for kvelden. Litt ute på prærien…. men, hotellet serverte mat og dram til to reisende fant.

Vi hadde en rolig siste natt Kroatia, før vi skulle over til Slovenia. Hotel Amarilis, som vi bodde på, var helt greit med god mat og hyggelig personale.

Litt landsens og øde, men det passet oss bra med det vakre landskapet vi skuet ut over, fra verandaen, med en medbrakt klunk i glassene våre.

Det blomstrer i alle slags farger rundt om hvor vi er. Noen blomster kjenner vi godt igjen fra våren her oppe i nord. Både hestehov og hvitveis, strålte i grøftekanten, sammen med noen blå… som ikke var blåveis … men de var fine lell.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Når vi kastet loss fra hotellet bar det rett ut på landsbygda, smal og koselig ve,i som til tider var ekstremt bratt og med mye svinger. En veldig koselig vei, men man må ha god tid og kjøre sakte.

Nå var det ikke rare trafikken her, men man vet aldri om det kommer en lokal helt, som kjenner alle svingene, som sine egne bukselommer.

Å passere denne grensestasjonen var litt artig. Et lite stykke inne i Slovenia måtte vi fem med passene våre. Hun som satt i luken hadde ikke sett norske pass og heller aldri hatt noen nordmenn her. Hun var snakkesalig og veldig nysgjerrig, på hvordan vi hadde havnet, på denne avsides grenseposten.

Vi gav henne hele historien om turen vår så langt og fikk komplimenter tilbake for våre solbrune ansikt. Dette tok jo litt tid og det bygde seg opp en lang kø uten at det affiserte henne nevneverdig.

Vi fikk omsider et hyggelig lykke til videre på vår ferd og de stakkarene bak oss, fikk mulighet til også å passere.

Det begynte å melde seg et behov for litt lunsj hos oss begge. Vi bråstoppet ved ei sjappe der det satt en del folk, men her var det kun drikke som ble servert og en kaffekopp metter lite.

Så etter en rask kaffe, bar det videre og det dukket opp en restaurant ved en rundkjøring. Med minnet om det forrige stedet forhørte vi oss om det var mat på dette stedet. Det var det og de hadde en egen søndagsmeny, som vi kastet oss over.

Jernbane og veier møtes , trolig et gammelt gruvesamfunn.