Travle fine dager :-)

De vakre hvite fjellene.

Det har blitt litt dårlig med tid for bloggen denne uken, har vært en del ting å henge fingrene i, og da våre planer til stadighet får en aldri så liten knekk går jo tiden. Vår kjære Picasso hadde første prioritet etter at vi kom tilbake fra Norge. Det var ikke bare Linda som trengte helsesjekk, Picasso’n stod også for tur for sin toårige helsekontroll. John Erik trodde jo at systemet er likt her som i Norge … bare å finne et EU godkjent verksted og ta kontrollen der. Så enkelt var ikke dette, det endte opp med mye “lost in translation” før alt løste seg … og var enkelt og fort gjort. Picasso’n ble godkjent for to nye år uten behov for akutt og kostbar hjelp på et verksted.

Vi har jo kjørt forbi her mange gange uten å vite hva slags firma I.KTEO er og det ligger bare noen hundre meter fra oss. Kan vel sammenligne dette litt med bilsakkyndig som vi kjenner. John Erik dro hit, uten timeavtale, og etter en drøy halvtime var han hjemme igjen. Effektivt system og bare å møte opp, og er det mange i kø … dra tilbake litt senere eller neste dag.
Her får Picasso’n sjekket støtdemperne i en “ristekontroll” og han gikk igjennom med litt merknad på en av støtdemperne … får ordne dette litt senere.
Bremsene var også i orden … og alt gikk som smurt, mens Halvorsen satt på utsiden med en freddo espresso sketo og leste bok.

Vi har jo gatemarked rett ved oss hver onsdag og dit hadde vi jo tenkt oss for å få fylt på med grønnsaker og frukt … men det “rakk” vi rett og slett ikke … de stenger jo tidlig nede der, sånn i ett-to tiden. Nå er det jo ganske enkelt å få tak i det vi trenger her, så ingen grunn til å stresse. Det er supermarkeder i alle retninger, bakerier, slaktere og mye annet, i tillegg masse minimarkeder som holder åpent til langt på kveld og også på søndager. Ingen grunn til å storhandle for hele uken.

Vår favorittbutikk, bra utvalg, med mye økologiske frukt og grønt. Selvfølgelig også fersk fisk og slakter, samt masse ost.
Linda på farten i det grønnsaksmarkedet hun liker best.
På AB fant vi også ei frossen torskeside som ble med oss hjem. Det var helt herlig å få laget torskmiddag  med bacon. Vi hadde spinat liggende så det spinatstuing og gulrøtter som tilbehør.
Smakte norsk og var veldig godt.
Må bare ha med den vakre solnedgangen her om dagen, eller kvelden ….
… og fargespillet er helt utrolig.

Det har også blitt et par turer på John Erik til Platanias denne uken for å treffe Leo på Therino og Nicola på Utopia. Leo er i full gang med oppussing for sesongstart, som vil bli omtrent i midten av mars. De første charterturene starter også på denne tiden, som jo er ganske tidlig i dette området. Taket på Therino ble ganske skamfert i en av de siste stormene her og må byttes ut. John Erik kommer sikkert til å trå til med en hjelpende hånd her, men denne gangen trengte han hjelp for å finne ut hvordan man får EU kontrollert bilen.

Leo river tak og nytt kommer snart på plass.
Andreas på Sunrise var også innom en tur.
Mye rot nå, men blir nok bra til sesongstart.
Det er øde på stranden nå …
… i begge retninger, men det nærmer seg ……

Med Nicola er det som regel kjøring til dyrlege eller noe handling på “pet shop” og nå trengte hun noe god kattesand. Hun har nemlig en liten katt,  som trengte litt ordentlig sand, som også tar bort lukt. Denne lille katten var en real koseklump, kjælen og malte som en motor … men bare for kort tid siden var den helt vill. Så hvis noen ønsker en katter denne å anbefale.

Denne søte skapningen er broren til den som skaffet John Erik bade stivkrampe sprøyte, og antibiotika kur, for noen uker siden og var like vill.
Nå er han bare en koseklump som ønsker mye nærkontakt.
Nicola er også litt designer og har laget denne vesken til Linda.

Denne siste uken har hatt mange fine soldager, som vi har benyttet både i byen, og på vår flotte veranda. Så var ikke tilfelle i går, da var det lyn og torden med mye regn og vind. Vi har jo motoriserte persienner som skaper oss litt utfordringer i alt for fuktig vær, blir tydeligvis overslag et eller annet sted, og vi satt plutselig i det totale mørke. Nå har dette også skjedd en gang tidligere, så feilsøkingen gikk kjapt og vi var kjapt tilbake i tv programmet vi så på.

Det var ganske lyst på himmelen her når lynet stod på som verst.

Her en dag i vakkert solskinn bestemte vi oss for å spise lunsj på Kaiki … stengt, de renoverte der også. Da var det bare å sykle videre, gjennom hele havnen og bort til Koum Kapi, hvor vi fant oss en plass i solen, for å nyte noen forfriskninger. Vi gadd ikke spise her og syklet litt rundt for å finne det rette stedet for oss for å lunsje litt. Det var såpass tidlig at veldig mye fortsatt var stengt, så vi endte opp med vårt første måltid på il Lupo … og helt sikkert, det blir nok flere.

Her sitter vi og syklene og ser ut over havet i det herlige solskinnet.
Koum Kapi er et vakkert område med mange kafeer og spisesteder …
… og det er rett utenfor bymuren.

Vi har funnet oss en herlig lite perle inne i byen hvor kaffen er god og de lager gode drinker. il Lupo, som stedet heter, har små bord ute på fortauet og en hyggelig stemning. Vi hadde ikke spiste noe der tidligere, men sett hva som kom ut fra kjøkkenet, så her en dag testet vi en pizza der … og det kommer vi nok til å gjøre igjen.

Pizza med kalveragu og bøffel mozzarella, fantastisk god.
Litt av den hyggelige stemningen i gaten der.
Favoritten til Linda, Martini Espresso.

En flott plass å sitte i solen på dagen er Café Remezzo, i tillegg til solen kan man følge med på alt som passerer … og for et par nysgjerrige sjeler som oss er jo det perfekt. Det gjør jo heller ingen ting at maten er god og de er ganske oppmerksomme her. Her om dagen skulle Halvorsen en kjapp tur til byen og endte opp i solen på Remezzo med en kald øl som han tok et bilde av og sendte hjem til Linda, som slukte sol på verandaen. Så kjapt har aldri Linda før kommet seg ned til havna.

Solen flommer over Den Venetianske havn.
Dronninga kommer i fullt driv i solen med sine nyinnkjøpte Tom Ford solbriller.
Pastitsio er ofte litt tørt hvis du ikke får den helt nylaget, men her serveres “Broken Pastitsio” som er helt nylaget og veldig god med mye kanelsmak i kjøttsausen … og sardinene er også gode her.
En kamerat kom også forbi med denne søte skapningen.

Vi treffer ofte våre nederlandske venner for å spise ute på restaurant. Prinsippet med å dele maten, som alle lokale gjør, fungerer bedre hvis man er flere til bords … blir ofte alt for mye når vi bare er to og øynene er mer sulten en maven. Ikke langt fra oss, rett ved bussterminalen, ligger Kapari Restaurant som vi har besøkt ett per ganger tidligere, som nå har byttet eiere og fått nytt navn. Husker ikke hva den het før, men stedet er veldig kjent for god “fish and chips” … som noen kanskje har spist her og fremdeles er på menyen.

Kapari har også bord på fortauet selv om vi satt inne denne litt hustrige kvelden …
… inne er det gjort oppgradering og det er fint der men fremdeles typiske greske taverna stoler som trengs en god rygg for å sitte en stund.
Det ble salat og poteter, og her var det veldig gode poteter.
Vi kastet oss over maten før vi fikk tatt noe bilde, men det er lever og en rett med sopp. Den i midten er et utvalg av pølser og stod som forrett … det var den siste som havnet på bordet, litt artig.
Før vi gikk for å spise var vi en tur nede hos nederlenderne som vi var nabo med tidligere … og der traff vi noen gamle venner som ikke hadde glemt oss. Pusene “våre” fikk mat og kos mens Veltepetter ramlet rundt i bena våres som han alltid pleier.

Verden henter jo inn Hellas også og det er nå blitt lovlig for homofile og lesbiske å inngå ekteskap … og det har allerede skjedd. Det første homofile ekteskapet ble inngått på lørdag på rådhuset i Chania. Dette er en sak som har pågått lenge for å legalisere slike ekteskap, og den greske kirken har gitt mye motstand … men har nå tapt denne kampen, selv om det sikkert ikke blir lett å få dette til i kirken med det første.

En annen kuriositet skjer nå i den greske påsken. 1. mai havner midt i påskefeiringen og må flyttes, slikt er egentlig ganske vanlig for her skal ingen fridager gå tapt. Altså i år feires 1. mai på den 7. mai og alle er happy.

Det gleder hjertet til en gammel offshore arbeider å se et serviceskip holde på med ett eller annet utenfor Nea Chora.
Det har også vært ganske stor militær aktivitet i luften over oss denne uken med mye trafikk av helikopter.

 

 

 

Svipptur i nærområdet

En vakker kirke som vi passerte på vår ferd.

I går tok vi oss en liten kjøretur, den første etter vår ekspedisjon til Norge, men det blir nok fort flere. Etter at vi hadde gjort unna flere presserende gjøremål, som klesvask og EU kontroll av Picasso’n,  var det fremdeles flere timer med dagslys igjen. Så vi tok oss en tur gjennom feriekysten for å sjekke aktiviteten, nå er det bare en måned til sesongen starter. Etter å ha passert Agia Marina, Platanias og andre kjente steder for mange kom vi til Maleme … skal vi ta samme veien tilbake eller finne på noe? Vi valgte å finne på noe.

Akkurat svinget av i Maleme og vegetasjon er tett langs veien og bønder på traktor.
Dette stilige huset ligger langs veien uten at vi vet hva som har vært her en gang i tiden … nå står det dessverre og forfaller.

Vel så vi kjørte mot Sirili, en liten landsby eller mer ett veikryss, men de har en lokal kafeneio hvor vi ikke har vært. Det er nok mange som har kjørt denne veien, eller hompet forbi her i de små togene … Cretan Brewery som lager Xarma øl er rett bort i gaten her og har mange turistbesøk om sommeren. Nå tok vi en litt annen retning, svingte til venstre for å kjøre mot Chania.

Sirili, rett borti her er krysset … og sentrum, men det er litt vanskelig å oppfatte før du har kjørt forbi.
Veien opp til Sirili.

Fra Sirili går veien gjennom en vakker dal med en elv i bunnen og mange broer, selve dalen er tidvis ganske smal og veien er veldig svingete. Vi har vært her tidligere men sist gang kom vi bare halvveis, det var arbeid på veien, sikkert skiltet, men vi skjønte jo ikke hva som stod på det vi passerte. Så et stykke oppe i dalen var det bom stopp og vi måtte snu … nå kom vi igjennom uten problemer.

En veldig fin dal å kjøre gjennom …
… selv om vi denne gangen hadde veldig lavt skydekke og mistet mye utsyn …
… så er det jo fint.
En av de lokale beboerne som valset rundt i veien.

Inne i dalen der ligger en plass som heter Papadianá, en over 1000 år gammel landsby, med mye ruiner, også en gammel mølle. Vi var på dette vakre stedet for et år siden og skrev den gangen om det i bloggen. Turen gikk videre mot Nea Roumata hvor vi kommer inn på en litt mer trafikkert vei og den spredte bosetningen tetner mer til.

De vakre hvite blomstene som ser ut som snø på bakken koser seg for fullt i olivenlundene nå. Agia Marina og Platanias er på andre siden av fjellet her.
Denne veien så ikke slik ut sist vi var her i februar for et år siden, da var det anleggsområde, og det var ikke så mange svingene til før vi måtte snu.
Men det er fremdeles mye igjen av den gamle, gode, smale veien.
Vi kommer oss også litt i høyden hvor vi svinger oss bort etter åssiden.
Når vi er nede av fjellet møter vi dette skiltet … og her er det ikke enkelt å se hvor man skal kjøre.

Ferden gikk videre mot Alikianos, kommunesenteret i Mousouri kommune. Vel vet ikke vi så mye om dette stedet, men vi er mitt i appelsinland. Noe vet vi fra nyere tid med et google søk fortalte om kamper her i slaget om Kreta i 1941. Det vi vet er at i stormen og flommen som raste i februar 2019, tok med seg broen over elven her. En vakker gammel bro, vet ikke hvor gammel, ble skylt vekk og restene er i dag kulturminne. I dag er det provisorisk bro og ny bygges og er vel kanskje klar i løpet av året? Det vi mest forbinder med dette stedet er vår huseier, ortopeden som vi kaller ham. Han kommer fra denne plassen og av og til så drysser det litt appelsin, olivenolje og hva det måtte være på oss her i fra.

Siste vakre fjellet før vi kommer ut på flaten mot Alikianos.
På vei inn i Alikianos og småregnet klamrer seg til frontruten.
På denne turen så vi ikke mye til de hvite fjellene både fordi vi kjørte inne i en trang dal og skydekket lå også veldig lavt. Litt fikk vi jo enda se av dem.

Vi kom oss over den provisoriske broen, ikke noe særlig til bro og det er bare å se frem til at den nye er klar,  så satte vi nesen hjemover med kun en liten stopp for å bunkre kaffe på en av de mange cafeer som ligger langs denne veien. Det vi håpet på å se på denne turen var mandeltre i blomst, akkurat som for ett år siden. Vi fant et par denne gangen også med sine utrolig vakre blomster.

Blomster på mandeltre.
Vår ferd i nærområdet.

 

Tilbake på plass

Deilig å være tilbake og på søndagen strålte solen. En liten tur på morgenen og besøkte Leo på Therino. Denne øya er det nok mange som kjenner igjen … og det er god plass på stranden nå.

Så er vi tilbake i Chania igjen, har vært det noen dager nå. Vi hadde et ganske tett program, og fikk utført alle våre greier, før vi fortet oss tilbake. Nå var det heller ikke så fint vær når vi ankom Kreta, men det var i alle fall ikke glatt med snø og is på bakken. Første helgen i Sandefjord tilbrakte vi helt i ro i kåken vår, kun en liten handletur for John Erik så vi hadde noe å spise.

Over skyene skinner alltid solen.
Nærmer oss Kreta, gjør ingenting om det er litt gråvær.

Kostholdet vårt kan vi vel egentlig ikke skryte noe særlig av, riktignok litt skalldyr som vi alltid lengter etter nå vi kommer til Norge. Det ble kjøpt inn en stor pakke med pølser og noen pakker lomper, og det ble vår middag ut hele uken.

Her feires Valentindagen.
På onsdags formiddag trengte solen gjennom for en liten stund …
… og det er jo vakkert …
… men for det meste var det slik.

Det var noe hver dag fra mandag til torsdag, og siden vår bil er avregistrert, støttet vi drosjenæringen ganske godt disse dagene. Mandagen var det blodprøve for Linda hos Furst og her startet et lite komers, legekontoret hadde ikke sendt over rekvisisjon som avtalt. Egentlig ikke det store problemet, slikt kunne ordnes over telefon … men så enkelt ble det ikke. Mens Linda pratet med legekontoret brøt deres telefon og data sammen uten at vi visste det. Da ble det mer taxi for å komme fysisk tilstede for å få ordnet dette. Ting skal jo ikke være for enkelt her i verden, men alt løste seg og vi dro videre til Porsgrunn.

Ble fraktet av en slik en til Kreta.
Flyplassen i Athen, en liten stopp og så videre.
Flymaten vi fikk på vei til Athen, og den smakte faktisk veldig godt.
Dette fikk vi servert over til Chania, så vidt man rekker å spise før det er landing.

Vi skulle overnatte hos Lise, kusinen til John Erik, før Linda skulle på Betanien Sykehus dagen etter … og her ble det ordentlig middag på oss. Etter kontrollen til Linda på sykehuset bar det tilbake til Sandefjord. Neste dag var det fotpleie for Linda og mer inntekt til drosjenæringen, og som vi igjen sponset på torsdagen. Denne dagen var det tannlege på oss begge og vi valgte å slå i hjel noen timer i byen før vi dro til flyplassen for å starte vår reise tilbake til Kreta.

Det er ikke så ofte vi har koffert med til tannlegen.
Det smakte med et godt gammeldags smørbrød.
Litt Hellas i Sandefjord.

Det var ikke noe stress denne torsdagen, flyet skulle gå i ni tiden og vi hadde mange timer både i byen og på flyplassen. Så vi stakk en tur innom byens greske restaurant som drives av en kar fra Rethymno. Vi følte ikke for noe gresk mat, det har vi jo over alt her nede, så det ble karbonadesmørbrød. Når vi drar fra Torp blir det som oftest hamburger på O’Learys, så også denne gang. Det ble en real skuffelse, de hadde krympet og var ikke av samme kvalitet som tidligere.

Dette stod ikke til forventningene … men det som var i glassene var det ikke noe feil med.

Turen gikk via Warszawa også denne gangen og vi var jo sent fremme der. Det ble overnatting på hotell ved flyplassen og videre til Athen dagen etter. Ett par timer i Athen før siste etappe til Chania og endelig bena igjen på denne vakre øya. Selv om det ikke var det beste været her den dagen vi landet, hadde vi enda sluppet unna et riktig grisevær som hadde vært her de siste dagene. Vi var tross alt litt heldige, ikke så ille vær i Norge selv om vi syntes det var kaldt … og slapp unna en storm på Kreta.

Fint hotell vi sjekket inn på …
… og helt greit rom selv om det var dobbeltdyne.
Utsikt rett til flyplassen fra rommet, men ingen støy å høre.
Og det er nesten vel så fint i mørket.

Det var ganske herlig i bli hentet av Picasso’n, styrt av vår venn John, og kjørt tilbake til vår leilighet … og John hadde også fikset så vi heller ikke var låst ute lenger. Sammen med våre nederlandske venner spiste vi middag på Kokido … og alle der oppførte seg som vi skulle ha vært borte et år. Koselig å bli satt pris på.

Denne her har holdt for Halvorsen både opp og ned.

Kalde dager i nord

Torvet i gamlebyen med skøytebanen.

Hei folkens, nå har vi igjen prøvd oss i Norge vinterstid … og det er ikke å anbefale. Snø og kulde kan vi lett stå over, selv om det ikke har snødd så voldsomt eller vært beinkaldt … vi er vel blitt litt pysete av oss. Solen har vært helt fraværende og det er bare å tygge D vitamin, så det som stort sett har lyst opp her er blinkende brøytebiler som skramler forbi ute på veien.

Liker best snøen på litt avstand, her er den alt for nære …
… ellers så synes Halvorsen at det er greit når noen driver snøaktiviteter på tv.
Litt for langt ned for oss.
Hadde faktisk noen øl stående fra vårt lokale bryggeri.
Vår gode nabo kjørte Halvorsen på butikken så vi fikk handlet litt enkel mat, og siden han er en osteelsker så kom denne blå her også med.

Det skal jo sies da at været i Warszawa var heller ikke all verden, det ble noen timer på hotellet. Vi hadde vært heldig med rommet vårt, så det var veldig greit å bruke tid der, og nyte sprudlevannet fra hotellet i ro og mak.

Solen gjorde et tappert forsøk på å trenge igjennom … men tapte.
Slappet av på rommet sammen med disse.
Flott hotell med spa og mye annet som ikke fristet oss …
… men det var fint her og veldig service innstilt.
Flott utsmykket vegg tvers av hotellet.
Vi er jo veldig vant med søppel tømming til eksakte tider hver dag i Chania, og jammen opplevde vi det samme i Warszawa … litt hjemme følelse.

Frokosten på hotellet er jo over før vi føler behov for noe næring og må da rusle ut i verden for å spise. Vi har jo vært noen ganger i Warszawa og er litt kjent i gamlebyen og ville besøke Restauracja Kamienne Schodki. Her har vi spist noen ganger siden vi for noen år siden bodde i leilighet i etasjen over. Da var det riktignok sommer, og de har også plasser ute på gamleby torget, hvor det er veldig fint å sitte. Etter mange besøk, prøver å være der hver gang vi er i denne byen, er vi jo blitt litt kjent med servitøren der som er en meget hyggelig kar. Nå ble det lunsj, en real lunsj forresten, og en hyggelig prat … det var jo ikke akkurat noe renn av folk i dette været med tåke, kaldt og regn.

Ikke akkurat mye folk ute denne dagen.
Spisingen ble litt som på Kreta, mer enn nok. Spekk, urtesmør og sure agurker med brød til som vi fikk fra restauranten før det vi hadde bestilt.
Vanskelig å være i Polen uten å spise Zurek suppe og den serveres ofte i brød som her …
… fantastisk god og mektig, perfekt i kaldt vær.
De ble, som det ofte blir med Linda, en kylling rett …
… og Halvorsen elsker jo fisk …
… restene våre, så vi kunne nok vært dobbelt så mange på denne lunsjen.
Vi ble spurt om vi ønsket dessert … det fristet ikke, men et par Zubrowka var helt passende.

På veien tilbake til hotellet måtte vi ha oss en kaffe og støtte på en sted som hadde det usedvanlige navnet Coffee shop. Her snublet vi inn og fikk nydelig kaffe, mens vi satt og betraktet verden rundt oss, og nøt den deilige varmen og stemningen der inne. Vi ble litt oppmerksomme på en guttegjeng som satt på nabobordet … pratet de ikke gresk? Det var jo litt overraskende å høre i en kaffebar i Warszawa, så vi måtte jo spørre hvor de kom fra. De ble nok litt satt ut da to gamlinger som ikke ser typisk greske ut henvender seg til dem og spør om de er greske. De var en kompisgjeng fra Lesbos som var på ferie … veldig heldige med været sa vi da. Pratet litt med dem og de var jo veldig nysgjerrige på oss som kjente igjen språket deres, så da måtte vi jo fortelle litt om oss selv.

Julen var fremdeles til stede i kaffebaren.
Kaffe som smakte godt i det kjølige været.

Vi måtte jo ut og få i oss noe mat på kvelden også og gikk kortest mulig. Det lå en italinesk restaurant kun få meter fra hotellet som vi ville prøve, to forresten med etter litt sjekk på google var valget enkelt. Vi gikk strake veien til Nonna Rita – Ristorante Italiano som den het. En ganske ok plass med også lite folk her … tror nok driveren visste at det var slik på denne tiden for han var både kokk og servitør. Maten var god der så vi ble fornøyde, og tvers over gaten lå baren vi hadde vært på dagen før … og da ble det en liten en der før vi ruslet tilbake på hotellet for en tidlig kveld og gjøre oss beredt for å møte vinteren i Sandefjord.

Linda venter på mat …
… og fikk en nydelig pizza …
… mens Halvorsen koste seg med pasta.

Morgenen på hotellet var ganske rolig, vi liker ikke fly som går alt for tidlig … tar heller en overnatting eller to som denne gangen, og fikk oss en taxi til flyplassen. Her ble det frokost før Wizz Air brakte oss trygt til Sandefjord … det mest utrygge var å komme seg fra flyet, over en isete og glatt flyplass og inn i terminalen. Så var det bare å finne en taxi, fra det rette selskapet, og komme oss i hus … og vår kjære nabo hadde heldigvis fyret i ovnen før vi ankom. Nå var det bare å få litt mat i huset og ta det helt rolig helgen igjennom, før vi skulle til Porsgrunn med tog på mandagen.

Temmelig grått da vi dro fra Warszawa …
… og likedan på Torp bare at der var det glatt i tillegg.
Frokost på flyplassen.
Noe de ikke greier i Norge og flere andre steder, strategisk plasserte “røykekiosker” for dem med dårlige vaner …
… og rund forbi ute det er klistret opp forbudt skilt men også satt ut askebeger.

Linda skulle til kontroll på Betanien Sykehus i Skien på tirsdagen, så vi skulle besøke tremenningen til John Erik og overnatte der. Det er bestandig hyggelig å treffe henne og vi fikk oss en bedre middag og et koselig samvær med en god venn. Hun kjørte Linda til sykehuset og mens hun var der dro familien på konditori. Kort stopp i Oddebyen før vi dro tilbake til Porsgrunn for lunsj, før vi hev oss på toget igjen hjem til Sandefjord for å fyre.

En vandring over torvet i Sandefjord, ikke særlig koselig synes vi.
Larvik i det vi passerer med toget.
Og det var like grått i Porsgrunn.
Familien lager mat og drikker litt rødvin …. som gode kokker må gjøre.
Det var hjort i panna og sausen stod pent og putret ved siden.
Hjorten fikk følge av fløtegratinerte poter og bønner …
… som smakte helt fortreffelig.
Mens Linda var på Betanien dro Lise, altså tremenningen, på Tinholt Bakeri og Konditori for å ta en kaffe. For en Porser som Lise var det tøft å sitte så nær Odd Stadion. Verre ble det nå Halvorsen måtte inn på Rema 1000 som ligger i selve stadion … men hun overlevde.

På full fart mot Nord

Bye, bye Kreta

Vi har reist nordover, mot kulde og snø for å sjekke kåken vår og gjøre diverse saker vi har utsatt en stund. Heldigvis ser det nå ut som vinterstormene har sturt sett rast fra seg, i vårt område i hvert fall. Som vi har sagt tidligere, snø er vakkert, men på avstand. Å reise fra Kreta på denne tiden av året medfører noen ekstra stopp og vi er jo tvunget til å fly via Athen. Fra Athen er det flere muligheter, også direkte til Oslo som egentlig ikke frister med alt det trøbbelet som jernbanen har i disse tider. Vi ønsker jo helst å lande på Torp i Sandefjord, som kun er noen få minutters kjøretur fra vår leilighet.

Det blir litt tid til vi igjen kan nyte denne vakre utsikten …
… eller oppleve slike fantastiske solnedganger.

Så ruten vi velger blir til Warszawa hvor det går daglig fly til Torp. Nå korresponderer jo disse flyene litt dårlig, så det må bli overnatting på veien. Nå er det jo slik at vi også liker oss godt i Polen og tar gjerne en ekstra natt i samme slengen, noe vi gjorde nå også. Selv om vi liker oss på Kreta er det veldig hyggelig å få gå rundt i andre storbyer, gå på restauranter og barer, treffe folk og nyte livet på hotell.

Vi vil savne byen vår … og leiligheten.

Nå gikk jo ikke avreisen fra Chania helt smertefritt, vi klarte å låse oss ute av leiligheten i det vi dro. Nå har vi heldigvis våre nederlandske venner tilbake, John Erik hentet dem på flyplassen dagen før, og en av dem skulle kjøre oss til flyplassen med Picasso’n. Da er jo de så heldige at de å fikse slik at vi kan komme oss inn i hus når vi er tilbake. Ellers så gikk resten av reisen på skinner til Warszawa. Vi flyr med Aegean og bestiller vanlige billetter og ofte får vi tilbud om å oppgradere til business, så også denne gangen. Veldig herlig når vi har flere timers venting i Aten og nyte tiden i loungen.

Linda ser litt betenkt ut … skal, skal ikke gå på flyet.
Frokost på vei til Aten.
Vi hadde god plass på business transporten i Aten, fire personer og en hel buss.
Stilig på hotellet vårt.
Litt velkomst snacks.
Utsikten fra vår veranda … eller røykebalkongen på hotellet.
Her er det ennå jul ….

I går vandret vi litt rundt i gamlebyen for å få oss litt mat, og her er det jul fremdeles. All julepynten lyser fremdeles opp over alt gjennom hele byen, og julemarkedet i gamlebyen er i full gang selv om det i går kveld var lite folk ute.

… med boder …
… og skøytebane.
Inngangen til gamlebyen lyser opp …
… og alle gatene …
… er fulle av julelys men lite folk.

Vi stakk innom en restaurant vi pleier å besøke og så sent som vi kom var vi alene, men vi fikk i oss noe mat og ett par Zubrowka … bison gras vodka, som er en favoritt når vi er i Polen. Vi ruslet litt gjennom nesten folketomme gater tilbake mot hotellet, og tok en rast på en bar, før vi gikk opp på vårt veldig fine rom.

Linda fikk seg sin gåselegg og soppestuing. Potene her er nok noe av de beste vi har fått.
Standard tilbehør, Zubrowka og øl.
Vår nærmeste bar, ikke trengsel her heller.
En bar vi passerte og tappekranene på utsiden, kan nok være gøy her når temperaturen stiger litt.

Dette er jo egentlig feil tid å reise opp, vi må planlegge bedre slik at vi går klar de verste vintermånedene, men denne gangen ble det slik. Vi var ute og spiste siste kvelden før vi dro og følte oss absolutt ikke klare til å reise, særlig når værmeldingen for de neste dagen viste over 20 grader og sol. Vi får gjøre det vi skal og komme oss tilbake.

Picasso’n er på flyplassen for å hente nederlendere.
Linda fikk en aldri så liten kjøttbit siste kvelden.
Vi fikk en kake etter middagen hos 50/50 Mezedopolio, Albanian Trilece Cake som var fantastisk god.

 

Lunsj i Rethymno

Old harbor i Rethymno.

Søndagen dro i gang med et brukbart vær, sol og skyer, men mest sol her hos oss. Vi hadde tenkt oss til Rethymno på lørdagen som det ikke ble noe av … gidder ikke på tur i gråværsdager. Å kjøre til Rethymno tar kun en times tid for oss, så egentlig ikke noe stress for å komme av sted, så litt før ett var vi i farta. Vi startet på National Road, men da vi passerte Souda fant vi ut at vi må ta en koseligere vei og vi svingte opp til Aptera. Der er det bare å kreke seg opp fjellskrenten og møte en fantastisk utsikt til de vakre fjellene.

Ble litt komplikasjoner i Aptera da denne bilen slet kraftig med å få parkert.
Vakkert når vi kommer opp og ser ut over dalen med fjellene som kulisser.
Halvorsen gjør et tappert forsøk på å bedre sikten … uten å lykkes nevneverdig.

Vi ville kjøre til Georgioupoli for å drikke kaffe på torvet i solen. Veien vi kjørte bort, som vi ofte velger når vi er ute og kjører, går gjennom flere landsbyer og tar litt lengre tid … men tid har vi jo. Turen går da gjennom steder som Stilos, hvor det var tjukt av folk i solen utenfor kaffebarene. Ferden gikk videre på gamleveien til Vryses hvor vi også passerte mye folk på en litt rar plass. I ettertid kan det se ut som vi passerte en av aksjonen til bøndene her på øya, de protesterer mot den jordbrukspolitikken som føres.

Mange kaffetørste i Stilos … kafebarene var stinne.
En liten landsby borte i en fjellside.
Snøen er vakker så lenge du slipper å slite med den.
Bøndene hadde en kort markering midt i veien. Foto: Zarpanews
Vår rute frem til Georgioupoli.

Vel fremme i Georgioupoli ble det ingen kaffe, skyene hadde en aldri så liten sammensvergelse mot oss, så det ble litt fotografering før vi dro opp på National Road og trake veien til Rethymno for å få oss litt lunsj.

Her ble det bom stopp på strandpromenaden.
Parasollene er demontert på stranden …
… og ligger her og venter på at turistene igjen skal være tilbake.

Sist vi var i Rethymno kadde vi drukket kaffe på en pizzarestaurant, Italian som den het, og nå ville vi teste deres pizza. Der fant vi en plass i solen og fikk testet ut ett par pizzaer som var helt greie, kan godt anbefale pizza her. Plassen passer jo også perfekt for oss siden den ligger rett i gaten og mye trafikk forbi. Vi ble ikke så lenge i Rethymno, når vi hadde spist ruslet vi tilbake til Picasso’n og la ut på nye eventyr.

Det er bare et svært hull i veggen inn til resepsjon på Ideon Hotel.
Halvorsen sjekker slalåmresultatene mens pizzaen kjøler seg litt.
Veien går rundt det gamle fortet.
Har har Linda fanget fyret i smug.

Vi elsker jo å kjøre rundt i bondeland og kikke så vi kjørte litt opp fra Rethymno, ikke så langt at vi ville møte noe snø for den liker vi best på avstand, men finne noen mindre veier på vår tur tilbake til Chania. Vi trodde vi hadde kjørt de fleste veiene her tidligere, men jammen dukket det opp en vei vi ikke hadde truffet på enda … nå er denne også prøvd. Vi har passert skiltet til en kirke, Church of St. Constantine, flere ganger så nå tenkte vi at det var på tide å få sett denne kirken.

En fin liten kirke rett ved veien.
Stor plass og mye blomster …
… kan se ut som presten her har litt grønne fingre.
Vi passerte også noen hus som ikke var like godt vedlikeholdt …
… men de er fulle av sjarm.

Etter å ha konfrontert google maps fant vi ut at det var mulig å kjøre over til Lappa eller Argiroupoli, som landsbyen nå kalles, på en mindre vei som var ukjent for oss. Så vi lot det stå til og la i vei, skulle det bli for galt er det jo bare å snu … som vi jo har blitt tvunget til noen ganger. Veien var både bratt og svingete, til tider ganske smal og noen steder litt dårlig der den brakte oss gjennom en liten vakker, trang dal.

Det dukker stadig opp noen vakre vyer …
… nesten rundt hver sving.
Her går veien inn i litt urskog …
… ut på en bro over en liten elv …
… og vi begynner på en ny bratt bakke …
… og veien har litt blandet kvalitet.
Slik tuslet vi rundt før vi satte nesen mot havet.

Da vi igjen kom opp i dagslys fant vi en ny liten fin kirke hvor vi tok oss en aldri så liten pause, sammen med en drøss av sau som vi vekket fra deres middagslur … de hadde mye på hjertet, så det ble mye breking der vi ruslet rundt og tok noen bilder.

Her ruslet Linda opp til et lite kapell, akkompagnert av en flokk med sauer.
Fint lite kapell …
… hvor det blomstret i vilden sky …
… og Linda likket porten etter seg når hun ærbødig forlot stedet.

Nå var vi tilbake på kjente trakter og styrte igjen mot Georgioupoli fremdeles på lokalveiene. Vi var bare en kort innom Georgioupoli før vi satta kurs mot Kalyves via Vamos. Da ble det noen høydemeter før vi igjen kom ned til havet og en litt, på denne tiden av året, folketom landsby med masse stengte hoteller.

Storslått utsikt over alt, her er vi på vei til Vamos.
Vamos, en liten koselig landsby i en bakke.
Et skip lastet med containere utenfor Kalyves.

Nå var det fremdeles såpass mye igjen av dagen at det var rom for enda en liten avstikker på hjemveien. Etter Kalyves går det en vei til Stilos så, vi tok den og kom tilbake på veien vi hadde kjørt bortover. Da blir det som vanlig å ta veien over “Hardangervidda” som Linda kaller strekningen over til Malaxa hvor vi også tok en stopp ved “treet” hennes før vi tok de siste meterne bort og fikk utsyn over Chania.

Treet til Linda.
Halvorsen ute og spankulerer med Almyrida i bakgrunn.
Souda Bay og Stavros helt bakerst.
Vår siste lille avstikker før Chania.

Da var det bare å rulle ned veien vi ett par dager tidligere hadde blitt stoppet av veiarbeide og ned til byen vår.

Flott utsikt til Chania ned her.
Arbeiderne hadde fri på søndag og redskapen var parkert.
Her ser vi bort på Aptera hvor vi kjørte over for noen timer siden.
Ligger også en kirke oppe i fjellsiden langs veien her.
Turen fra Rethymno til Chania i sin helhet.

Vinteruke

Slikt et vakkert syn fra vår veranda.

I går hadde vi egentlig tenkt å legge ut en blogg om den siste uken, vær og hendelser. Slik ble det jo ikke, i fantastisk vær dro vi en runde med Picasso’n … som vi allerede har dokumentert her på bloggen. Den siste uken har jo stort sett vært preget av ganske mye dårlig vær, egentlig typisk innevær også her på Kreta. Det har til tider kommet ganske mye regn, og ikke minst snø i fjellene som er særs viktig for å unngå vannrasjonering på en tørr sommer.

Her kjemper solen seg gjennom skydekket.
Det skal ikke så mye sol til før naboene i blokka foran oss henger ut alt de har av tepper for lufting.

For å snakke om været, så må vi bare innrømme at vårt drittvær er ingenting mot det som skjer i mange områder i nord. Uansett så har det vært forholdsvis kaldt og fuktig. Det har blåst kraftig kald vind fra nord, ispedd en del regn. Som vanlig har vi her i Chania sluppet ganske billig unna det verste været. Snøen her ligger nå ned til omtrent 600 meter og det er krav om kjetting til bilen hvis du skal ferdes i disse områdene. Det gjøt ikke vi, nå er det lavlandet som gjelder.

Og en og annen haglebyge har vi også hatt.
Det er jo en del huslige sysler her også og det er perfekt å tørke tøy i varmluften foran våre ovner.
Litt rydding på gjesterommet eller kanskje mer kontoret har vi fått gjort også … og ikke minst vasket vinduer. Vi er vel å ta i, Linda har vært flink.

Nå har ikke uværet gått helt upåaktet her i Chania heller. Rekkverket på en balkong blåste ned og havnet på en parkert bil, heldigvis ikke noe folk på gaten. Det har også vært lyn og torden her og det har smelt noe helt enormt innimellom uten at det skader noen. Derimot slo lynet ned i et hus Apokoronas, ikke så langt her ifra, hvor det ble hull i veggene, tok fyr inne og alt elektrisk ble ødelagt.

Denne bilen fikk halve balkongen ned på panseret. Foto: Zarpanews
Lynet har slått hull i veggen og rasert hele boligen. Foto: Zarpanews

En annen grunn til mye tid hjemme er at Linda ble syk og sov seg igjennom hele mandagen, det samme skjedde også med våre svenske venner. Kanskje smitten ble fanget opp når vi på lørdagen var ute og svinget oss til litt latinodans på Danaos … eller at det bare har vært Halvorsen som har delt litt basserusker … han var jo litt sjuk uken før. Uansett så har forholdene ligget til rette for mye matlaging i heimen og kun kjappe turer for litt handling.

Linda måtte fristes med litt frukt for å komme på beina etter mandagen ….
… og en skikkelig smakfull middag med reker i karrisaus.
Ellers så blir det litt variert hjemmelaget mat, her er det kjøttdeig med potetmos, gratinert med ost …
… og vi har jo slakteren som nærmeste nabo og der får vi det meste som her, marinerte koteletter.
Denne søte skapningen tok livet helt med ro inne i en butikk mens regnvær og vind herjet på utsiden.

Det har vært artig å få så mange tilbakemeldinger på stifadoen. Håper at mange faktisk har laget dette hjemme og funnet ut hvor enkelt det er … og hvor godt det blir. Kanskje det vil dukke opp noen andre retter også etter hvert.

Stifado

Solskinnstur :-)

Denne åpenbaringen viste seg for oss når vi kom opp gjennom fjellskjæringen på toppen.

I går var det en fantastisk fin dag, så vi kastet oss i Picasso’n og la ut på tur i de nære alpene våre. Egentlig hadde vi planlagt en lengre tur i dag, men med litt småregn og overskyet var vi i dag glade for vår lille runde i solen i går. Vi kjørte på kjente stier, men det er bastandig noe nytt å oppdage, og ikke minst flotte bilder å fange. Turen gikk først gjennom byen, hvor vi bunkret litt kaffe og satte kursen mot Nerokouros, før vi startet å klatre opp i fjellet. Vi kom ikke så langt før det ble bom stopp, de holdt på å utbedre deler av veien opp der.

Her ble det bom stopp ….
… men denne blide fyren passet på at vi kom trygt forbi …
… for han oppe i lia her rullet stadig noe stein ned i veien.

Vel oppe på toppen åpner det seg et fantastisk skue mot de hvite fjellene og vi måtte stoppe for å ta noen bilder, ligger en filmsnutt på Kretahalvorsen sin facebookside. Turen gikk videre ned i dalen, gjennom mye bondeland mot Panagia. Men før vi kom så langt stoppet vi ved et monument, som vi har passert mange ganger. Vi har ikke helt funnet ut hva det egentlig er til minne om. Nå hadde det tydeligvis vært en markering der for ikke så lenge siden, og vi tok oss tid til å få bilder av alt som var skrevet. Dette står jo selvfølgelig på gresk, men med hjelp av google klarte vi å få en viss forståelse. At det var fra WW2 visste vi, men ikke mer, det viser seg at dette er til minne om en gjeng med motstandsfolk, som ble tatt av dage på slutten av krigen.

De vakre hvite fjellene med de grønne markene i forgrunn.
Endelig funnet ut hva dette minnesmerket er for.
Og oppe i lia på andre siden av minnesmerket ligger det en liten kirke.

Rett etter Panagia går det en liten vei over til Theriso ravinen som vi har kjørt mange ganger tidligere. Her er det normalt veldig mye sau og geit, så utrolig nok….. denne dagen så vi omtrent ingen!! Vi møtte ikke på kreatur før vi kom inn i selve ravinen …  der var det til gjengjeld mange av dem. Å kjøre i ravinen på denne tiden av året er veldig annerledes enn sommerstid. Veldig mange av de store trærne er helt uten blader og det blir veldig åpent.

Der vi tar av for å kjøre over til Theriso ravinen får vi en flott utsikt mot Chania.
En koselig, lite trafikkert vei …
… som ender opp på veien til Theriso, og vi er ikke langt fra byen.
Det er vakkert i ravinen, også på denne tiden av året ….
… der veien slynger seg frem langs de bratte fjellsidene …
… og mange av trærne er helt uten blader.
Litt trafikk møtte vi også …
… men stort sett var Picaso’n alene.
Det rant ikke noe vann i ravinen denne dagen men det har nog vært en betydelig vannføring her under regnværet som har vært. Her er det normalt bare stein … og nå masse sand.
Vi passerte jo en del av de lokale i ravinen og noen av dem hadde tydeligvis noe å ordne opp seg imellom som synes til venstre i bildet.
Det var disse to som hadde en real uenighet og barket i sammen rett foran Picasso’n. Det rakk vi ikke å få bilde av, men her tusler de hver til sitt med sikkert litt hodepine.
Vi passerte også denne steingærne gjengen. Uten at vi vet noe om psyken demmes så har vi observert dem før der de driver og hakker løs på små steiner på jakt ettter … kanskje gull, hvem vet … men de er nok litt over gjennomsnittet opptatt av stein.

Da vi kom ut av ravinen og ned til Perivolia tok vi til venstre mot Agia. Her går freden mellom drøssevis av appelsin og sitron trær i rolige omgivelser, må kun se opp for travle bønder. Vi kjørte ikke opp til Agia Lake, tok i stede en stopp for å se på den gamle møllen, før vi så kjørte videre mot Platanias.

Den gamle mølle i Agia …
… og kirken og kirkegården på samme sted.

Det ble den lille, svingete veien forbi Drakiana restaurant, som er stengt på denne tiden, slik at vi fikk med oss enda mer appelsiner og bønder som regjerte midt i veien, og ikke forventet at to pensjonister skulle komme og bry dem. Dette er en vakker strekning som svinger seg att og frem mellom åkerlappene som mange bønder har inne i dalen her. Elven som renner hadde nå mye vann, dette den som kommer ut mellom Gerani og Platanias.

Nedover dalen i Drakiana er det litt jungel …
… med masse langt siv og planter i blomst, i tillegg til alle appelsinene.
Og elven er det så mye vann i at rafting nå skulle fungere.

Vel ned i Platanias, som på denne tiden av året, er relativt folketomt med nesten bare stengte restauranter. Vi tok noen bilder, så mange vil nok kjenne igjen sine favorittsteder.

Her på Vegera er det nok mange som har inntatt et måltid sommerstid.
Torvet i Platanias.
Er nok mange som kjenner igjen disse stedene …
… krysset i Agia Marina …
… litt borte ser vi Synkaen i Agia Marina.

Hjemme igjen i Chania ble det en ouzo i solen på verandaen, før vi syklet ned til havna for en matbit i solnedgangen. Her ble vi sittende en stund på DK etter maten, men når solen forsvant ble det fort litt kjølig….. så vi måtte finne litt varmere steder å oppholde oss. Hjemveien ble som vanlig via Avalon og The Van, hvor vi trives blant gode venner.

Siste rest av kveldssolen på DK.
John Erik sin seafood pasta …
… mens Linda gikk for kylling med soppesaus.
Syklene våre står pent i skumringen og venter.
Og slik ble turen vår rundt i vårt nærområde.

Stifado a la Halvorsen

Viktig å få brunet kjøttet skikkelig.

Etter at vi hadde skrevet om vår stifado på en tidligere blogg var det et ønske om oppskriften. Det ble også av andre fortalt at denne oppskriften ligger på nett. Helt sant, det ligger mange oppskrifter på nett, men ikke vår, enda i hvert fall. Stifado er egentlig veldig enkelt og fort å lage, men det tar noen timer før den er ferdig. Stifado inneholder i tillegg til kjøtt mye løk, gjerne like mye løk som kjøtt … ellers så er det tomat, vin eller eddik og diverse krydder der kanel og nellik er viktig. Vi bruker også allehånde og laurbærblad … og lager aldri mat uten en god slump hvitløk.

Men hvordan oppstod egentlig stifado? For en tid tilbake regjerte venetianerne her i Hellas, nå er vi tilbake i de 13. århundre, og det er disse folkene som skal ha brakt med seg denne retten som grekerne har utviklet og gjort til sin egen. På denne tiden var det selvfølgelig ikke tomat på ingredienslista siden tomater opprinnelig er amerikanske og Amerika var ennå ikke oppdaget.

Nå er det jo slik også med stifado, som det oftest er med slike retter som kokes i gryte, alle har stort sett sin egen oppskrift … i hode og den varier nok litt fra gang til gang. Hvilket kjøtt som brukes er også etter eget ønske, alt kan brukes, men det mest vanlige i turistområder er okse og blir ofte kalt biff stew. Det som er veldig godt til stifado er kanin, men det servers det lite av der det er mye turister. Derimot hvis man farter på bygda så er det veldig vanlig, eller hvis du får servet stifado privat.

Det som har spist stifado rundt om på forskjellige restauranter her i turistsesongen har sikkert merket seg at den varierer veldig mellom de ulike restaurantene … og mye er svært skuffende å få servert. Ofte kommer det på bordet stifado nesten uten saus og løk og heller ikke kokt lenge nok, så kjøttet er seigt og tørt … men det finnes selvfølgelig unntak.

Sik serveres stifado på restaurantene. Denne her er veldig fin og tror faktisk at den var laget på svin.

Vår stifado blir som oftest laget på bog av okse, sånn omtrent 1,5 til 2 kilo, i litt store biter som brunes godt i den kjelen det skal kokes i videre, og det er olivenolje som gjelder. Når siste vending med bruning pågår så slenges oppi ett par, tre løk som er grovt hugget opp og lar dette frese sammen ett par tre minutter. Så er det bare å få alt kjøttet tilbake i kjelen og fylle på med resten av ingrediensene.

Det første som går i gryten er vinen og deretter tomatpure så dette kan kose seg litt i varmen og så de knuste tomatene, en boks eller to … hva en føler for. Nå har det gjerne kommet litt hvitløk i gryten også og krydder, 3 – 4 kanelstenger, samme antall laurbærblad som koker med til slutt og kan fiskes ut før servering. Bruker knust nellik, siden hel nellik er litt kranglete når du spiser, og allehånde, eller kryddpeppar som det heter på svensk. Bruker omtrent en halv teskje av hver og det samme med svartpepper. Det er også viktig å ha i kraft, enten selvlaget eller fra butikk, men pass på at det er nok væske … og husk det skal en del løk opp i gryten om en stund. Da er det bare å få hele greia i kok og slå ned varmen så det bare står og småputrer i mange timer … jo lenger jo bedre, og den er best dagen derpå.

Løken som skal i gryten må jo også klargjøres, og det skal helst være småløk. Kok opp godt med vann, sleng løken i det kokende vannet med skallet på og la løken få noen minutter før den kjøles ned i kaldt vann. Da er det bare å kutte av roten på løken og klemme den ut og du får fine små løk til stifadoen. Man kan gjerne karamellisere disse løkene i en stekepanne før de går i gryten, men ikke nødvendig. Har også sett at noen bruker sølvløk som er mulig å kjøpe ferdig i butikken. Viktig at løken får kose seg i gryten en god stund sammen med kjøttet.

Ferdig løk fra butikken klar til bruk.

Helt til slutt er det viktig å smake til, både med salt og sødme. Det må salt til for å få frem de gode smakene og hvor mye … må bare smake. Hvis gryten har litt skarp smak, som fort skjer med mye tomat, er det bare å bruke sukker, eller honning som vi gjør, men igjen må det smakes. Det vil for gå med en eller to spiseskjeer honning til denne mengden.

Som tilbehør er det bare å velge det du egentlig ønsker selv, det meste passer. På restaurantene er det som oftest stekte poteter, men det er ikke vår favoritt. Her hos oss blir det som regel kokte poteter og gulrot eller hjemmelaget potetstappe.

Det brukes lite eksakte mål når det lages mat her i huset, men slik er fremgangsmåten vår og stifadoen blir god. Og så er det jo slik, hvor stor er en teskje, se i skuffen hvor ulike de er, eller hvor stor en løk er … heller ikke standardmål. Legger derfor med den oppskriften vi har brukte som utgangspunkt de første gangene.

bon appetit  eler på gresk καλή όρεξη / kalí órexi

Kokkinisto, Stifado, Giouvetsi / Greske gryter

 

Fjell og hav

På denne turen ble det mye hav og fjell, som dere vil se nedover i bloggen … men det var også mye annet.

Torsdagen dro til med flott solskinn og helt perfekt for oss, vi hadde planlagt en tur med Picasso’n. Mot normalt var vi begge tidlig i farta denne dagen og kom oss av sted rett før klokken tolv. Det bar mot Kissamos på effektveien, altså National Road, for å komme oss raskt til turveien. Vi liker jo oss ikke på denne veien, men det går kjappest … vårt liv har normalt tid til å kjøre der det ikke går så fort.

Det startet med et hyggelig bekjentskap for Halvorsen, han har trådd sine første vernesko på Yara eller Norsk Hydro som det het den gangen.
Vai møtte på en god del bønder på turen, disse drev og ordnet nettene til olivenplukking midt i veien.
Og disse gule smørblomst lignende finingene koser seg nå for fullt over alt.

 

Denne rundturen hadde vi i vakkert solskinn.

I følge google maps så skulle det være over tre timers kjøring via National Road på vår planlagte rute, og vi bruker jo mye mer tid … da var det ingen grunn til å sløse med tiden i starten. Rett før Kissamos tar vi av og kjører på veien mot Elafonissi Beach og her har vi jo kjørt noen ganger og er rimelig kjente. Det er jo også en ravine på denne veien og første stopp ble der, før tunnelen, på en rasteplass med flott utsikt og som fikk fart på sommerfuglene i magen til Linda … høyt og bratt.

Her hadde vi første stopp, en velkjent plass for mange som snart er en saga blott på veien til Elafonissi …
… og her har nok mang en suovernir blitt handlet.
Og her stod denne vakre “kålen” og blomstret.
Tror nok at de fleste bussjåførene blir fornøyde når de slipper dette hullet.
Og vi måtte vente på rødt lys … selv om det bare var oss på veien.

På veien dit passerte vi der den nye strekningen på veien til Elafonissi Beach starter, og en stund senere fant vi også ut hvor den kom ned igjen. Den biten som nå blir endret vil forenkle turen til Elafonissi Beach noe voldsomt, og det vil nok også gå veldig mye raskere og komme dit. Veien er nok ikke klar dette året men kanskje neste år … og vi har jo prøvekjørt deler av strekningen ved en tilfeldighet i fjor.

Et godt stykke før tunellen starter den nye veien …
… og den skal over fjellet så det blir mye bakker.
Og her kommer den tilbake på gamleveien igjen.
Mange slike små steder med trange gater fulle av sjarm vil bli borte …
… flotte foto objekt som denne, men det dukker sikkert opp noe nytt.

Turen gikk videre på samme vei frem til Kefali, her stikker veien til Elafonissi Beach ned til venstre og vi fortsetter mot Phalasarna. Her har vi ikke kjørt så ofte siden veien her ble skikkelig ødelagt under en storm i 2019. Dette er en ganske spektakulær vei med den utroligste utsikt flere steder og kan anbefales … noen steder er det tøft hvis du har litt problem med høyder.

På torvet i Kefali var det fremdeles jul.
Kefali er en vakker liten landsby …
… som klorer seg fast i fjellskråningen … som de fleste andre også på denne strekningen.
Selve veien her var ganske bra, til tider smal og svingete men fin for to pensjonister på tur.
Vi hilste på han her også som hadde funnet seg en litt spesiell plass å stå.

Veien her går ganske høyt oppe i fjellsiden og passerer mange steder der “du skulle tru at ingen kunne bu” … men her bor det folk hele veien og ikke minst sau og geit. På denne tiden av året er mye av kreaturet hentet ned fra beiter opp i fjellene, og de går nå og valser rundt i veien og ofte bak en sving … så her kjøres det forsiktig, vi ønsker ingen heftig dialog med en bonde fordi vi har kjørt på sauen hans. Mørkekjøring her er ikke å anbefale, det er ikke bare dyrene, men også mye stor stein som har raset ut i veien.

Det er ganske grønt her nede nå.
Denne veien som svinger seg opp fjellsiden har vi også kjørt en gang … må vel snart ta en ny tur her og.
Det er dette vi mener med å ikke kjøre i mørke, kan fort bli nødvendig med en oppgradering av forstillingen på bilen … og når det i tillegg kryr av kreatur frister ikke mørkekjøring.
Denne gjengen hadde funnet seg en plass i skyggen under et oliventre.
Nå ser det jo bra ut men når vi kjørte her i 2020, året etter det hadde raset ut, var det ikke mye til vei og Linda hadde panikk.
Det er jo ikke helt ferdig ennå ….
… men helt brukbart.
En liten landsby vakkert oppe i fjellsiden.
Vakkert landskap med mye oliventrær.
Rundt en svinger dukker den mest fantastiske utsikten frem, Phalasarna helt borte til høyre.
Og vi møtte på denne gjengen med fotgjenger som stort sett ruslet pent i siden av veien.

Vi fant ingen høvelige taverner som var åpne, litt tidlig ute var vi også, men det lar seg nok ordne i Kissamos, tenkte vi, og kjørt dit på en vei vi ikke før hadde kjørt. Vi hadde en gang tenkt å kjøre her for ett års tid siden, men da var det stengt på grunn av veiarbeid. Nå dro vi inn på en flott vei som tok oss over en lien høyde før vi rullet ned mot Kissamos.

Det står vindmøller også her.
Inne i et juv med et glimt av havet.
En liten vakker steinkirke på vår vei …
… og rett etterpå stod denne. Kirkene ligger ganske tett her på øya.
En idyllisk plass der noen budde etter veien.
Og her er vi helt i strandkanten og ser bort på Phalasarna.
Og slike fjell er jo bare vakre.
Phalasarna der nede og vi svinger straks vekk fra havet.
Plutselig kommer de vakre hvite fjellene til syne igjen når vi kjører mot Kissamos.

Etter å ha funnet ut at det var ingen steder der vi ville spise på, vi er jo litt sære på spisesteder og lite var åpent, dro vi mot Kolymvari. Nå var det småveier og gamleveien som gjaldt frem til Kolymvari, men vi fant ikke noe som fristet der heller. Turen vår gikk videre hjemover med en stopp på Therino i Platanias. Her var Leo i full fart med å gjøre endringer til sesongen som kommer. Så ble det jo slik da at vi endte opp på Red Bicycle for å spise etter at vi hadde fått parkert Picasso’n.

Her står Picasso’n og beundrer utsikten over Kissamos …
… og vi fikk et vakkert bilde av fjellene “våre”.
Og det er fremdeles jaktsesong på veiskilt.