Kretahalvorsen

Så er VM i “roing” over for vår del … og vi kan kanskje komme oss tilbake til normalen her i samfunnet. Det er ingen skam å bli slått ut i mesterskapets kvartfinale av England, men der er litt trist at det skal skje med hjelp av dommere og VAR. Norge skulle ha vunnet denne kampen ved normaltid.

Det var flaut å se 2-1 målet til Norge bli annullert på grunn av en særdeles middels skuespiller prestasjon, for noe som gjennomgående i de innledende runder, ikke har blitt sett på som en forseelse. Haaland spiller hele mesterskapet med ryggsekk, bestående av flere motspillere, uten at det har blitt dømt hans vei en eneste gang … men, så brukes dette mot ham for å redde en betraktelig høyere rangert nasjon.

Og vinnermålet er jo en tragedie som skulle vært avblåst midt på banen. Utsparket fra Nyland treffer en kameravaier over banen og detter rett ned i fanget til England … litt merkelig at dommeren har så dårlig syn at han ikke ser den merkelige ballbanen. Nå har dessverre teknologien overtatt for mye i fotballen, det er visstnok noen chip i disse ballene, som skal slå ut ved slike tilfeller … og denne chipen kan jo ikke feile … siden disse ballene blir behandlet “skånsomt” gjennom en hel kamp.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Ja ja, livet går jo videre selv om det sikkert er tungt å ta inn for mange. For oss betyr kampdagens feiring at det kokes kraft på rekerester og lages fiskesuppe. Her er Halvorsen tidlig i gang for å få alt ut av huset fortest mulig…siden det kjapt skaper en ganske utrivelig odør innendørs…..

En god kraft starter med en soffrito, som er løk, gulrot og stangselleri som sauteres i kjelen før rekerestene slenges oppi. Kraften kan også smakssettes med det som ønskes eller er tilgjengelig. Noe som for oss er obligatorisk er laurbærblad, stjerneanis, hvitløk, chili og noen hele pepperkorn. Sitron og dill er jo allerede med fra dagen før.

Så etter gårsdagens sorti gleder vi oss til fiskesuppe, eller kanskje det blir mer gryte … vi har rikelig med frossen sei liggende … så her skal det meskes i god og hjemmelaget restemiddag.

Så kast ikke hoder og skall fra rekene, fantastisk base for god suppe … og tar bare en times tid før alt er klart. Og skulle det ikke være tid, så frys ned og gjør det senere.

Tid for en liten blogg igjen, inne blant alle prosjekter, som er på gang. Siden vi nå er inne i juli, så har Pride flagget fått ferie og blitt byttet med det norske flagget, i anledningen av fotballkampen mot Frankrike.

Sammen med alle prosjekter og fotball VM er det slett ikke lett å få tid til å blogge … og nå starter Tuor de France og Halvorsen blir enda mer engasjert.

Noen prosjekter har vi kommet i mål med, plattingen er ferdig oljet, men leveggene strunter vi i å male….. siden vi er enige med naboene om å skifte dem neste år. Ny trapp ned til plattingen er også på plass.

“Vi” står på, Linda er sjefsmaleren … og Halvorsen er fornøyd med det 🙂

Så fort vi var klare med plattingen, ble ny grill kjapt prioritert … vår gamle grill var helt kaputt…. etter mange år, helt alene, i vær og vind. Det ble en tur til Plantasjen, der hadde vi tidligere sett en perfekt parasoll (som vi også trengte) og vi fant en grill, som Linda var fornøyd med.

Tilbake i heimen ble det mer skruing på Halvorsen. Han hadde allerede skrudd sammen den nye trappen på morgenenkvisten og etter et par timers “koseskruing”,  var herligheten montert. Nå var det bare gassen som manglet før det hele kunne testes.

Grillen er blitt behørig testet flere ganger, og til Halvorsen’s glede….så er Linda er blitt veldig fortrolig med å operere gass og styre hele grillen og matlagingen … og Halvorsen kan dermed gjøre andre ting. Linda er en racer til å prøve ut nye ting, alt kan grilles.

Vi vil ha med oss de norske VM kampene. Halvorsen lurer jo inn en og annen kamp ellers også, og våre kamper har heldigvis gått på greie tidspunkt på kvelden. Det var særs spennende i 1/16 finalen mot Elfenbebkysten, men vi vi rodde den i land.

Her hos oss til denne kampen ble det kun pizza og ingen roing, Halvorsen hadde nemlig rodd på seg en strekk i armen mot Frankrike … og med alle oppgaver som venter…. tok vi en Solbakken og stod over roingen,  for å unngå skader.

Halvorsen har fått ryddet opp i alt treverket, som har ligget rundt ute i hagen. Det er nå plass for det som skjæres ned i “skogen” vår. Siden vi fyrer med ved, så havner nok det meste der og gjør en siste nytte.

Som dere sikkert har fått med dere så jobbes det for fullt her i heimen. Akkurat nå er det sjefsmaler Linda, som regjerer på plattingen, mens Halvorsen har en rolig dag og får tid til å skrive en liten blogg.

Men litt annet en å gjenskape våre uteområde blir det jo også. I går hadde Linda time på Betanien Hospital i Skien og hele dagen gikk med, riktignok ikke på hospitalet….. men, vi kjørte jo ikke akkurat strake veien … og med fotballkamp klokken to på natten ble det litt treg start på maleøkten i dag.

Hjemme fra oss og til hospitalet er det 55 kilometer og litt under en times kjøring. Så effektive er ikke vi, det ble 190 km og mange timer på tur. Siden det er flere år siden sist vi fartet rundt her i nærområdene, må vi jo oppdatere oss og mye har skjedd.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det ble Lågendalen og Siljan på veien bort, siden vi hadde noen besøk på veien hjem og disse bor nære E18. Flere steder langs ruten vår var det veiarbeid og flere steder stengt med omkjøring. Kan si at vi fikk mange lange pauser i kø … og særlig E18 fra Bamble til Vestfold….. er et sted der det er viktig å ha god tid.

Linda var klar på hospitalet etter en times tid og så satte vi nesen mot Spar Kjøp som har en butikk i Skien og vi var nysgjerrige på hva vi kunne finne der. Vi fant noe vi trengte til god pris, og noe vi egentlig ikke trengte også. De vi hadde tenkt å stikke innom i traktene her, var ikke hjemme, så da ble det en tur til vår gamle hjemby, Langesund.

Veien dit la vi gjennom strøkene der Halvorsen tråkket sine barnesko, Knardalstrand, og forbi hans gamle arbeidsplass, Rafnes. Her fikk vi testet den “nye” veien som endelig er ferdigstilt. Da petrokjemianleggene i Bamble ble bygget og var ferdige rundt 1976, ble det også laget ny vei. Kostnadene og gjennomføring ble delt i tre mellom Hydro, Saga Petroleum og Bamble kommune … kommunen var ferdig med sin del nå i høst.

I Langesund rakk vi et lite uanmeldt besøk hos våre gamle naboer, før vi kjørte mot Vestfold igjen og fikk testet tålmodigheten blant alt veiarbeidet på E18. Da vi omsider hadde sneglet oss forbi alt veiarbeidet og endelig slapp løs igjen, svingte vi av og la turen om Stavern og hold oss langs kysten hjemover.

Vår “kjappe” tur til Betanien Hospital i Skien tok oss over åtte timer i Astri, der vi frisket opp minner av tidligere tiders godt kjente strøk. Vi er jo begge vokst opp i disse strøkene, på hver vår side ev ælva.

Så er vi klare til å dra ned til sentrum og feire Pride her i Sandefjord. Håper vi får et og annet solglimt….. for de siste timene, helt fra i går ettermiddag, har vært rimelig fuktige.

Vi holder jo på utendørs og vil at det skal tørke opp….. så plattingen kan få et strøk med beis, men været kan vi ikke gjøre noe med….

Materialer til ny trapp ned på plattingen er kommet i hus, bokstavelig talt….. Impregnerte plank har ligget i solen til tørk i ett par dager, men nå med alt regnet, så har de flyttet inn. De trenger litt tørk før de får de skal beises.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Vi har opprettet en konto på Instagram hvor dere også kan følge oss. Her vil det jevnlig komme noen innspill fra dagliglivet vårt. På Instagram heter vi “JOHNOGLINDA” på vår ferske konto. Vi vil fremdeles blogge under vårt gamle gode Kretahalvorsen og bruke vår facebookside til blogg, med mer…..

Vi legger med et innlegg fra Sandefjord Blad, der Lars Hjalmarsson, har skrevet en flott betraktninger rundt Pride. Håper dere tar dere tid til å lese, fantastisk godt skrevet og fullt av viktige poeng. Vi ønsker alle en fin Pride feiring uten hatefulle kommentarer og med nestekjærlighet til verden rundt oss.

Et samfunn måles ikke etter hvordan vi behandler dem som ligner oss, men hvordan vi behandler dem som er annerledes.

av Lars Hjalmarsson

Det er rart å se hvor mye motstand et flagg kan skape.

Ikke et flagg for et parti.

Ikke et flagg for en regjering.

Ikke et flagg for en bestemt ideologi.

Et flagg som i bunn og grunn sier:

«Du skal få lov til å være den du er.»

Likevel kommer innvendingene hvert eneste år.

Det er ikke nødvendig lenger.

Alt er på stell.

De har jo alle rettigheter.

Og hver gang tenker jeg det samme:

Har dere lest kommentarfeltene?

For hvem kan med hånden på hjertet si at alt er på stell når noen stadig ser det nødvendig å fortelle folk at homofile ikke burde eksistere. At transpersoner er syke. At kjærlighet mellom to voksne mennesker er en trussel mot samfunnet.

Hvis alt var på stell, ville ikke hver Pride-måned produsere tusenvis av kommentarer som egentlig bare demonstrerer hvorfor Pride fortsatt finnes.

Så kommer neste innvending.

At Pride er politisk.

Som om det diskvalifiserer det.

Alt som handler om hvordan mennesker skal behandles, er politisk i en eller annen forstand.

Kvinners stemmerett var politisk.

Kampen mot rasisme var politisk.

Funksjonshemmedes rettigheter var politiske.

Det betyr ikke at de var feil.

Det betyr bare at noen måtte ta kampen.

Andre hevder at de ikke kan stille seg bak Pride fordi arrangementer organiseres av bestemte organisasjoner.

Men det er en merkelig logikk.

Jeg har aldri møtt noen som nekter å feire 17. mai fordi de ikke er enige med styret i den lokale komiteen.

Ingen spør hvem som eier arrangementet før de stiller seg bak budskapet.

Og bare fordi man organiserer arrangementer, så eier man ikke verken 17. mai eller Pride.

Budskapet er ganske enkelt:

At mennesker skal få leve åpne liv uten frykt.

Så kommer de mørkere påstandene.

At Pride handler om å normalisere overgrep.

At det er et skritt mot å legalisere pedofili.

Det er kanskje den mest avslørende innvendingen av alle.

For den bygger på en forestilling om at kjærlighet mellom samtykkende voksne mennesker på en eller annen måte kan sammenlignes med overgrep mot barn.

Det kan den ikke.

Ikke juridisk.

Ikke moralsk.

Ikke menneskelig.

Det finnes ingen forbindelse mellom de to, utover at noen insisterer på å tegne den.

Og når argumentene blir så svake, begynner man å lure på hva motstanden egentlig handler om.

For hva er alternativet?

Hva er det man aktivt tar avstand fra?

At folk skal få elske den de elsker?

At folk skal få være seg selv?

At folk skal få gå hånd i hånd uten å være redde?

Det er vanskelig å forstå.

Raga Rockers stilte spørsmålet i klassikeren:

«Er det ikke deilig å ha noen å hate?»

Noen ganger leser man kommentarfeltene og tenker at de traff ubehagelig godt.

Jeg er heterofil.

Pride handler ikke om mine rettigheter.

Ingen har noen gang truet mitt forhold.

Ingen har noen gang fortalt meg at kjærligheten min er feil.

Ingen har noen gang bedt meg forklare hvorfor jeg er den jeg er.

Likevel stiller jeg meg bak flagget.

Ikke fordi det handler om meg.

Men nettopp fordi det ikke gjør det.

Arnulf Øverland skrev:

«Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv.»

Det er kanskje det Pride egentlig handler om.

Ikke seksualitet.

Ikke identitet.

Ikke politikk.

Men anstendighet.

Evnen til å se at andres frihet også angår oss.

Evnen til å si at kjærlighet ikke blir mindre verdt fordi den ser annerledes ut enn vår egen.

Og evnen til å stille seg bak et flagg som i sin enkleste form bare sier:

Du får være deg.

Akkurat som jeg får være meg.

De fleste av dere som leser vår blogg har sikkert gjort det samme som oss i vinter, fulgt med på Ronny og Tuva’s drøm, om et lite hotell i Hellas.

Vi synes serien har vært fin og underholdende. Der vi har fått bli med på deres reise inn i en ukjent verden…og virkelig viser forskjellen på noen ukers charterferie…. og det virkelige livet i Hellas.

Vi skal på ingen måte påberope oss all verdens kunnskap om Hellas, men en del har vi plukket opp. Deres mangel på innsikt i gresk dagligliv og naivitet har vært med på å gjøre dette underholdende.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det var ingen stor overraskelse når det kom frem i siste episoden at kjøpet av hotellet fremdeles ikke var i havn.

I etterkant av serien har det florert med kritiske kommentarer i sosiale medier og aviser der skuffelsen er stor……. for at dette ikke ble realisert i løpet av serien.

Det er viktig å ta inn at dette er filmet i nåtid, uten noe manus…. og all banningen (som er mye kritisert), kommer jo av deres frustrasjon, over tregheten i prosjektet.

I februar i år kjørte vi igjennom Makry Gialos, men ikke helt nede ved hotelle,t siden det fremdeles ikke var kommet noe spesifikt om prosjektet. Tror faktisk de var der, på dette tidspunktet, ut ifra det vi har sett i ettertid.

Etter å ha vært med reisen, der de så på flere sjanseløse prosjekter, så satset de på Makry Gialos, en fin liten landsby, sørøst på Kreta.

Et tilsynelatende koselig hotell helt nede ved havet. Utfordringen er at de vet ingenting om dette stedet, hvorfor det er til salg og hvilke eventuelle problemer som følger med.

Vi har jo fått med at mange påpeker at hotellet fremdeles ligger til salgs, og hos flere eiendomsmeglere. Her er en stor forskjell i forhold til Norge ,der eiendommen ligger hos kun en megler.

I Hellas kan hvilken som helst megler selge samme prospektet….og det er eier som aksepterer salget….og det er først solgt når det er betalt.

Litt tilbake til prosjektet, alle lokale de har snakket med er negative til å kjøpe hotellet, uten at de forteller noe mer. Hotellet har vært uten drift en periode og det kan være grunner til dette, som de ikke får vite om.

Et hotell med slik beliggenhet…. midt i et turistområde…. er litt merkelig at står ubenyttet.

Vinterstid er det ganske værhardt og bygninger som ligger så nær havet, som dette hotellet, slites veldig av vær og vind og krever mye vedlikehold hvert år.

Tror ikke Ronny har skjønt at jobben er større en å rusle rundt med en malekost…….han passerte flere som pusset opp i siste programmet. Det er mye jobb hvert år…..det samme om og om igjen.

Hvis du ikke har ustyrtelig mye penger, så er det viktig å bruke god tid og bli kjent med forholdene. Hvilke naboer du har og hvordan de er, det ligger jo allerede en konflikt der ( naboen som er motvillig til å signere et papir) og som ny utlending er ikke dette enkelt.

Siden alle deres “venner” rundt på tavernaene ikke vil kjøpe dette stedet, er det kanskje en grunn til deres standpunkt.

Ronny og Tuva blir nok fremdeles sett på som turister, med en litt naiv drøm om et hotell på Kreta. Slikt har deres “venner”  der nede hørt flere ganger tidligere, og de jatter med.

Det største problemet de har hatt er vel det de selv påpeker i siste episode…. at de har sin tidslinje…og at det kanskje ikke samsvarer med hva som er reelt.. og at de må gå følge GMT ( altså greek maybe time…SIGA SIGA!!)

Vi håper selvfølgelig at Ronny og Tuva får deres drøm oppfylt med et koselig lite hotell i Hellas.

De har lært mye om gresk byråkrati, men det er nok en del igjen. Ting tar tid i Hellas, og ukjente problemstillinger dukker opp av intet, før du aner.

Vi ønsker dem lykke til med drømmen deres og ser frem til enda en sesong med Ronny og Tuva.

Det har vært litt stille fra oss i det siste, hatt en liten bloggferie, etter vår lange ferd mot sørligere strøk, i vinter. Nå ser vi frem mot en sommer stort sett i Norge, men det blir sikkert en og annen utflukt…. litt sånn på sparket….

Vi kommer nok til å bli litt rastløse, men akkurat nå har vi flere års etterslep, både ute og inne her hjemme, som vi nå gjør vårt beste for, at det igjen, skal se ut som det bor noen oppegående personer her.

Litt ute og lufter oss i Astri hender det jo av og til at vi tar oss tid til… og i pinsen ragget vi litt rundt i indre Vestfold. Da endte vi opp med litt Kreta følelse…..siden vi kjørte oss fast og måtte snu, som reelen vår fra turen viser.

Vi var oppe i de ikke alt for høye fjellene her i fylket, men måtte ty til en av “Fjellvettreglene” … ingen skam å snu!!!

På veien opp til Norge i våres besøkte vi en “norsk” stavkirke i Polen, og siden vi har en ganske nær oss her i Sandefjord, ønsket vi derfor å se på denne, Høyjord stavkirke. I et flott solskinn stablet vi oss inn i Astri og satte av sted i vårt eget tempo.

Vel fremme ved stavkirken kom vi selvfølgelig ikke på innsiden. Det meste vi besøker er jo ironisk nok stengt den dagen vi er der. Men, stavkirken var ganske fin å se til, og skal visstnok være veldig fin på innvendig også.

Stavkirken er bygd på 1100 tallet og er en enskipet midtmastkirke, en byggemåte som kun to andre av de gjenlevende stavkirkene er bygget på. Midtmastkirke betyr at det er en bærende stolpe midt i kirken, og i Høyjord er det 12 bærestolper, eller staver, med utskjæringer.

Høyjord stavkirke er restaurert mange ganger opp gjennom tidene. Første gang i 1689, da kirken var i ganske elendig forfatning. Siste restaurering av kirken var ferdig i 1953 og da ble mye av alt som var tilføyd opp mellom årene, skrellet bort og den ble mer autentisk, med det opprinnelige fra 1100 tallet.

Neste stopp på turen var også en kirke, Vassås kirke, som skal være fra 1200 tallet. Dagens kirke er bygget i 1733 og er en langkirke bygget i stein. Trolig har det fra begynnelsen, vært en stavkirke, på denne plassen. Det interessante med kirker for oss ateister, er at det er så mye godt dokumentert historie om dem, samt flotte bygg.

Nå gikk ferden videre mot noe som Halvorsen hadde snust opp og vi var veldig nysgjerrige på. Norsk Observatorium for Variabel Astronomi.

Et slikt navn tilsier jo at det bare må undersøkes, og selv etter masse søking på nett…som gav minimalt med resultater…..så måtte vi bare prøve å finne dette stedet.

Ferden videre gikk gjennom Hvittingfoss, et merkelig navn på en foss, langt inne i landet. Hvitting er en liten, meget god sjøfisk, som aldri har svømt opp Nummedalslågen.

Med litt forskning på nett viser det seg at navnet kommer fra norrønt Hvitingr og betyr hvitfossende, og som stemmer bra med hvordan elven oppfører seg her.

Ned langs Nummedalslågen ble det en stopp langs elvens bredder, rett nedenfor Brufoss. Et vakkert sted der elven renner i et fint stryk og trangen til å prøve fiskelykken slo til for fullt. Uten fiskekort og stang ble det bare med tanken. Derimot brukte Halvorsen anledningen til å slå lens i rennende vann.

Og der vi hadde stoppet Astri, hadde også kirkens venner vært innom med et budskap. Tydeligvis var ikke alle som fartet i området der enige, men slik er det jo alltid…..

Nå var det på tide å finne dette observatoriet inne i de dype skogene i Vestfold. Igjen en vei som vi ikke visste eksisterte, men den var i alle fall asfaltert, der den slynget seg innover i vakkert landskap, mot høylandet i fylket vårt.

Det tok ikke så lange tiden før Frøken Google ville ha oss av asfalten og inn på en grusvei. Etter litt rådslaging inne i Astri, ble beslutningen at vi kjører videre. Kort tid etterpå kom vi til en bom, som stod åpen…men, et stort skilt fortalt oss at denne kunne bli stengt uten varsel. Igjen litt i tenkeboksen, før ferden fortsatte.

Grusveien var av ganske god standard og det ble en fin tur inn i de dype skogene i Vestfold. Vi kom oss opp i en høyde av drøyt 300 meter, med bil, som slett ikke er verst i vårt relativt lavtliggende fylke.

Frøken Google annonserte at destinasjon nå er på høyre side, og vi så ingenting….. Det stod riktignok tre, fire biler der, som nok var en indikasjon på et eller annet.

Vi så kun en liten sti inn i skogen og ingen observasjonstårn. Da ble det vår konklusjon som gjelder, her ligger en gjeng entusiaster på ryggen, på en fjelltopp…. mens det glor på stjernene … langt fra alt lys som vil være en distraksjon.

Uten den helt store aha opplevelsen, kjørte vi videre, veien skulle komme ut på en litt større vei ,på andre siden…..

Her fikk vi en kjent Kreta opplevelse, stengt med bom og tilbake samme vei. Men vakkert og fint, mye blomster og plenty med tid, så helt greit.

Tilbake på asfalten igjen, slumret vi oss videre på ukjent mark, med mange flotte bilder på netthinnen … og ikke minst fikk se steder der en ikke skulle tru at nokon kunne bu…. men, det gjør de……

Vi syntes turen ble litt kort, så noen ekstra svinger ble lagt inn på hjemveien. En tur bort til Kvelde og så ned Lågendalen til Larvik, før vi var tilbake i Sandefjord.

Vi håper alle har hatt en fin dag hvor enn dere har vært i verden. Vår 17. mai feiring dette året går i svært rolige former hjemme i heimen, med tog på tv og med utsikt til en god helstekt biff, litt ute på kvelden.

De siste årene har vi feiret på Kreta sammen med mange hyggelige norske charterturister. Det har vært gøy, men også ganske stressende noen ganger, spesielt med kaken vi hadde lovet alle som møtte på Utopia.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Hvert år har vi trodd at det var nok kake, men der har vi bommet selv om det ble øket kakemengde år for år. Det var jo bare hyggelig at det møtte mange, og det kom også folk helt i fra Rethymno … og vi slet med sitteplasser til alle. Vi hadde ikke sett for oss et slikt oppmøte på Utopia første gangen, og heller ikke årene etterpå.

De to første gangene hadde vi med oss kake fra byen, og her var det noen utfordringer. Første året var ikke kaken på plass når vi skulle hente den, litt forsinket ble vi…..men fikk omsider kaken og hev oss i taxi mot Platanias.

Det gikk radig av sted og all skriften på kaken hadde samlet seg i et hjørne da vi var fremme. Det gjorde egentlig ikke så mye… siden dette var skrevet på norsk, noe konditoren hadde hatt litt utfordring med han også, at det ikke var leselig var helt greit.

Året etter var kaken på plass, men da fikk vi ikke tak på taxi og ble sene igjen. Det var siste gang vi tok med oss kake fra byen, neste kake ordnet Nicola på Utopia….så vi bare kunne passe oss selv … og det er jo vanskelig nok.

Etter en hyggelig sammenkomst noen timer på Utopia, traff vi igjen mange av dere på Therino til middag på kvelden. Der hadde vi en bedre 17. Mai middag hvert år etter kake og bobler til lunsj. Gjengen på Therino pynter også til 17. Mai hvert år, og det er langt mellom “utlendingene” her denne dagen.

Vi har jo også feiret et par 17. Mai på Kreta, uten folk rundt oss… der vi satt i lockdown, med kun vårt eget selskap. Det gikk fint det også, bobler og godt mat til lunsj, sammen med barnetog på tv … og vi hadde fint og varmt vær, der vi satt fast i Galatas.

17.Mai i 2021 var det igjen åpent for charterturisme selv om det dette året ikke var så mange der nede. Det var litt merkelig for oss som hadde vært der en stund. Fra å ha fulle restriksjoner den ene dagen, var det plutselig full turistsesong den andre dagen. Fra øverste politiske hold ble det bestemt at pandemien var over 15. Mai.

Det har vært veldig stille fra oss en god stund nå, men det er fortsatt liv… men litt roligere. Greit for oss å være i heimen vår og samle oss etter de siste årene i utlendighet. Det blir nye turer, men vi har ikke noe planlagt, siden dagens situasjon ute i verden, fort vil kunne påvirke hva vi tenker å gjøre.

Nå er det på tide med en oppsummering av vår nesten fem måneders lange biltur gjennom Europa. Vi har jo dokumentert alle våre etapper i bloggen med tekst og bilder, men de beste inntrykkene har vi inne i hodene våres.

Vi vil takke dere alle som har fulgt oss på reisen, og håper dere vil være der når vi legger ut på nye eventyr. Dere har beriket oss med mange fine kommentarer og liker klikk, alle er lest og det varmer. Hvis dere vil, må dere gjerne følge Facebook siden til Kretahalvorsen med å trykke på å følge oss … vi ser at de fleste av dere som leser vår blogg regelmessig, ikke følger oss.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Et spørsmål som har gått igjen er hvor langt vi har kjørt med Astri, og total lengde ned og opp igjen er 9048 km ut fra kjørerutene våres. Totalt er det selvfølgelig mye lengre, sikkert langt over 10 000 km eller 1000 mil. I de to månedene vi var på Kreta, ble det mange turer som vi ikke har målt, og noen runder med feilkjøring, har det jo også blitt…..

Det er jo normalt like langt frem og tilbake hvis man kjører samme vei, noe vi absolutt ikke har gjort. Men det helt utrolige er at de kun skiller snaue 14 mil på det to svært ulike reiserutene.

Veien ned gikk helt øst i Europa og inn i Hellas fra Bulgaria, mens vi opp igjen tok turen via Albania og til Kroatia, før vi siktet oss inn på en ferge i Polen. På hele turen har vi vært igjennom 16 land, noen bare kort innom, men de teller med.

Planlegging for turen har stort sett vært fraværende, vi hadde ferge til Hirtshals med overnatting på Purhus Kro … og det var alt. Vi tok alt på sparket derifra, også overnattinger men fant fort ut at det ble trøblete.

Så fra Tsjekkia, på vei nedover, bestilte vi overnatting til neste dag. Slik har det stort sett vært der kjørerute og overnatting blir valgt kvelden før, blir lite stress når man ikke må rekke frem i tide og det finnes alltid et ledig rom en eller annen plass.

Det var en ting vi var nøye med og det var hvilke papirer som var nødvendig. Det er jo svært ulike krav i de forskjellig land og de elsker papirer, viktig å ha alt skrevet ut. Noen land vil ha “green card” på forsikringen, som forsikringsselskapet skriver ut, og internasjonalt førerkort er også lurt, som KNA ordner enkelt.

I tillegg hadde vi skaffet oss miljøoblat til Tyskland som er kjekt hvis du som oss, prøver å unngå motorveier. Oblater til motorvei er på app og er kjekt å ha hvis vi skulle, ved en aldri så liten feil, havne der.

Mange viste bekymring for at vi skulle kjøre gjennom så mange “rare” land med tvilsomme rykter. Vi har ikke hatt et eneste problem på noen grenseoverganger eller med politi. Selvfølgelig har vi blitt stoppet både på grensen noen ganger, men som oftest bare å kjøre over.

Hele veien ned gikk i EU og der fikk vi bare en kontroll og det var inn i Romania, der vi kjørte over en liten grensestasjon, langt ute på et jorde. Det lurte nok på hva den gamle bilen, med de rare skiltene, var for noe.

Veien oppover gikk gjennom ikke EU land, på Balkan, og her hadde vi helt klart for oss hvilke land vi skulle unngå. Her er det ikke de beste naboforholdene over alt og noen kan være svært så vriene på grensen.

Der vi ble nøyest sjekket, var inn i Kroatia fra Bosnia-Hercegovina, ellers så var det kraftig bokføring inn og ut av Albania. Ellers så ble vi stoppet av politiet noen ganger etter veien, men de fleste var lite interessert i å prate engelsk … så vi ble vinket videre.

Mange var bekymret for at vi skulle kjøre denne lange ferden med vår gamle 2000 modell Opel Astra, eller Astri, med 1,2 liters motor. Hun har oppført seg eksemplarisk hele veien. Lite ble sjekket før vi dro, sjekket ikke oljenivået en gang, men fylte et par liter i Tsjekkia. Det eneste Astri fikk før vi dro var nye vinterdekk, siden det er visse krav på dekk nedover i Europa på vinteren.

Vi hadde bestemt oss for at Astri skulle få full helsesjekk på Kreta, der Halvorsen er kunde hos et topp verksted. Så på veien ned samlet vi sammen alt som vi ville få utbedret og sjekket på en liste til verkstedet, på det vi ønsket å få utbedret.

Ikke for å si noe negativt om Astri, men vi har erfart at litt større motor og bedre plass….ja, det er nok en fordel for senere langturer. Astri er på ingen måte en løve i motbakkene, og når hun er stappet med bagasje…så blir det jo ikke bedre. Men vi kjenner jo Astri og kjører deretter og har det overhode ikke travelt.

En forberedelse vi gjorde var helt suveren, et nyinnkjøp av nettbrett med sim kort, som lå på vårt gode Telenor abonnement. Dette gjorde at vi kjørte på Google Maps hele veien, og det førte oss helt korrekt frem til våre destinasjoner.

Men vårt telefon abonnement gjelder bare i EU, noe vi fikk erfare når vi hadde krysset grensen til Albania og før vi visste ordet av det, var uten tellerskritt.

En annen ting vi også erfarte med Google Maps er rundkjøringer, her er det viktig å følge med på hvilken utkjøring som gjelder.

Et kort resyme av vår lange brudeferd til Kreta med Astri. Hvor ferden går videre vet vi ikke, men nå får vi ta igjen noe av det forsømte her hjemme og hente oss litt inn i fred og ro. Men en og annen utflukt vil det helt sikkert bli, men ikke så lang som denne verken i tid eller mil. Følg med, plutselig er vi av sted.

Så har vi tilbrakt en natt i Odense uten å treffe HC.Andersen, men derimot et hyggelig møte med Viggo. Frokosten på hotellet var ikke all verden, men nå har vi allerede begynt å glede oss til den neste frokosten, hos Purhus Kro.

Dette her blir siste bloggen fra vår “brudeferd” til Kreta, som har strekt seg over fire og en halv måned, gjennom mange land. Vi vil lage en oppsummering med noen betraktninger og erfaringer, fra hele turen, i en senere blogg.

Ut på noen store jorder dukket det opp en mengde med vakre, glade griser. Vi måtte bare stoppe og beundre dem der de koste seg i det grønne med egen boliger og ikke båser.

Vi ble jo nysgjerrige på dette her og måtte sjekke det ut. Bovbjerg Økologi A/S oppdretter økologisk gris av beste sort for salg. Så hvis du har tenkt å satse på økologisk gris, så kan du henvende deg her.

Etter at vi hadde passert Vejle gjennom den vakre Grejsdalen begynte vi å kjenne behovet for litt mat, det ble jo en skrall frokost denne dagen. Kartleser Linda sjekket ut flere steder som så interessante ut, og av erfaring sjekker vi så godt vi kan at de er åpne. Valget falt ned på Smagshuset i Brande, litt lengre vest enn vi hadde tenkt, uten at vi brydde oss nevneverdig om det.

Vi fant en koselig restaurant i en liten dansk by vi ikke har besøkt tidligere. Kjekt å oppdage små perler, som fort frister til en retur på et senere tidspunkt.

Smagshuset skryter av seg selv om at de har god mat laget på ferske og ekte råvarer. Dette syntes vi hørtes flott ut og ville teste … og vi ble ikke skuffet.

Det var deilig å komme frem til Purhus Kro, for den siste overnattingen på vår lange ferd mot nord. Nå gledet vi oss til et herlig måltid på kroen, en god natts søvn og en liten kjøretur neste dag, for å nå fergen, fra Hirtshals til Larvik.

Etter en god natts søvn var det klart for frokost, og er det en plass vi ikke misser frokosten, så er det på Purhus Kro.

På vår kjappe lille handletur i Fårup oppdaget vi mer enn Pepsi med bringebærsmak. En pose med potetchips fanget oppmerksomheten og ble handlet inn. Det står advarsel på posen, og det med rette. Dette er klart det heftigste snacksen vi har smakt, måtte ha rømmedip i mengder for å spise denne … men, smaken var god. Og hvis noen lurer, det heter faktisk Fårup der Purhus Kro ligger, men ikke den Fårup som de fleste kjenner til,

Vi hadde en veldig god natts søvn på politistasjonen der Kurt Wallander hadde kontor, men som egentlig er den gamle jernbanestasjonen i Ystad. I dag er det restaurant og hotell her, Stationen Bed & Breakfast  som vi kan anbefale.

Etter en herlig frokost, og kaffe med røyk ute i solen, var det på tide å få Astri i gang igjen. Vi kunne jo kjørt raskeste vei til Sandefjord og vært hjemme på kvelden, men vi har før bare kjørt Øresund broen med tog og nå ville vi prøve den med bil. Som vanlig stakk vi ut en kurs ned etter kysten, uten motorvei frem til broen, der er det ikke noe valg….med et par innlagte stopp.

Turen gikk langs kysten i kjent Wallander landskap, på litt øde strekninger og stor gårder, langt ute på jordene. Litt som å kjøre i kulissene til filmene, som vi har så nært forhold til og er blant våre favoritter.

Helt frem til Trelleborg unngikk vi motorvei, men etter Trelleborg ble det noen få meter motorvei. Motorveien vi møtte her er E6 og kunne brakt oss kjapt til Svinesund, hvis vi ønsket. E6 starter her i Trelleborg, eller ender for den saken skyld, men den går i alle fall mellom Trelleborg og Kirkenes.

Rett etter Trelleborg står det et monument over Karl XII, det var her Karl XII igjen satte sine ben på svensk jord, etter mange år i utlendighet. Karl XII hadde i mange år kjempet seg gjennom Øst-Europa og vunnet mengder med mark. Karl XII, som ble konge 15 år gammel i 1697, var en strategisk og dyktig hærfører, som gikk fra seier til seier i flere år.

Alt har jo som kjent en ende og for Karl XII ble det et stort nederlag ved byen Poltava, som ligger i Ukraina, for tsar Peter I av Russland. Dette slaget endret stormaktene i Europa, makten til Sverige gikk nedover, mens makten til Russland ble styrket. 

Kar XII var på god fot med sultanen i det Osmanske Riket og hadde i lengre tid forsøkt å få osmanerne med seg i krigen mot tsaren. Etter nederlaget for tsaren dro Karl XII til Tyrkia og oppholdt seg der, i fem år, før han dro tilbake til Sverige … og det er her ved dette monumentet han igjen plantet sin føtter på svensk jord.

Etter tilbakekomsten etablerte Karl XII seg i Lund, bygget opp en ny hær og gikk i krig mot Danmark og Norge. Og i 1718 ved Fredriksten festing, i Halden, var det slutt for denne store hærføreren, med en kule i hodet.

For å komme til monumentene måtte vi et stykke ut på golfbanene, og vi kjørte jo så langt veien gikk. Her parkerte vi ved siden av fairwayen ved hull tre, og ingen golfere å se. Det kom jo selvfølgelig en gjeng mens vi studerte monumentene.

Alle hadde slått ut når vi kom tilbake, men noen var sterkt misfornøyd med at Astri der hun stod … spesielt en fyr, som tydelig var han som det var viktigst for ¨å være den beste, blant kompisene.

Vi pratet med flere og de var bare hyggelig og ikke like konkurransefikserte. Vi gadd ikke å minne om det, men på skiltet ved utslaget, så står det tydelig at det ikke er lov å slå ut her…. mens det er folk ute ved monumentet.

Fra golferne kjørte vi mot Skanør og Falsterbo, som ligger ute på en halvøy, helt sørvest i Sverige. Her hadde vi heller aldri vært, men fant fort ut at på denne tiden av året var det lite folk, på dette lave og forblåste stedet.

Antall restauranter der ute tydet på at det nok strømmet til med sultne og tørste kunder, samtidig som det røde på gradestokken begynte å klatre.

For å komme frem til Øresunds Broen utenom motorvei, ble det mye kryss og tvers sør for Malmø, før vi måtte inn på den store veien. Det ble gjennom mye bondeland, med store gårder og små tettsteder, med gedigne kirker, en tur innom utkanten av den store byen og masse med hester å se.

Så var vi fremme ved broen, som forbinder Sverige og Danmark, både med bil og tog. Det ble enda en spesiell bro på vår “bucket liste” på vår reise gjennom Europa. Fin bro å kjøre over… men, det er ingen billig fornøyelse…. det kostet oss 470 kroner … sikkert svenske, siden vi betalte på den siden.

Vi har tidligere vært på langweekend i Malmø, bodde midt i byen nær jernbanestasjon. Da var det kjekt å kunne ta en kort togtur og tilbringe dagen i Nyhavn. Og det er jo fullt mulig å kjøre motsatt hvis man er i København, og det er mye billigere enn bil.

Vi fulgte motorveien forbi København frem til Brøndby Strand, der fikk vi karret oss av og Astri fikk ta det litt roligere. Det var ikke så mye å se til denne stranden, men vi kjørte i alle fall et godt stykke langs stranden, på jakt etter et egnet og enkelt sted å spise.

De fleste stedene som dukker opp rekker vi å passere, og da prøver vi å finne en ny plass. Denne gange valgte vi å ta første avkjøring etterpå og lure oss tilbake via bakveier. Det fungerte dårlig, vi kom ganske nære…. men ble stoppet av “griser” midt i veien og måtte snu. Men vi kom oss tilbake til Mari Mar Pizza og Burgerhouse og en meget lunsj.

For den neste natten hadde vi booket rom i Odense, som ligger på øyen Fyn. Da må vi over enda en ganske stor bro som går over Storebælt, og forbinder Fyn og Sjælland … her måtte vi igjen en liten tur innom motorveien.

Midtveis i Storebælt ligger en liten øy, Sprogø, som faktisk er blitt fire så ganger stor når broen ble bygget. Men denne lille øyen har en interessant historie.

På 1000 tallet var øyen tilholdssted for sjørøvere, som livnærte seg på dem som ferdes i sundet. Dette ble det en endring på, kong Valdemar den Store, fjernet sjørøverne og bygget en borg der, på 1100 tallet. 

Normalt ble borger på denne tiden bygget med stein, men her ble det brukt et helt nytt byggemateriale. Denne borgen ble som et av de første bygg, bygget med munkestein, som er en brent murstein. Dette produktet har gjort det ganske bra opp gjennom tidene.

Øya er i dag uten bosetning og er et friareal.

Frem til hotellet i Odense, byen der H.C,Andersen er født, gikk det igjen på mindre veier, ganske nær motorveien. Flere hyggelige små mursteinsrøde byer, der folk syklet i alle retninger, slik er jo Danmark.

Google loset oss rett til hotellet og vi fikk parkert Astri….og så var det klart for en bremsedram.