Tirsdag morgen var planen å sykle her hjemmefra og utover til Platanias. Været visste seg fra sin beste side. Sol, litt vind og godt og varmt. Etter en kopp te i hagen farte vi avgårde. Vi prøvde “hovedveien” ned fra Galatas til Kalamaki. Det var bratt nedover, samt mye trafikk. Vi var ganske enige når vi var kommet ned… at vi heretter kommer vi til å ta en annen vei ned, med mindre trafikk!!
Når vi endelig var kommet ned …var første delen ut mot Kato Stalos behagelig på fortau. Da rekker man virkelig å nyte omgivelsene. Det var det eneste stedet vi stoppet opp for å knipse noen bilder.
På grensa til Agia Marina blir det så mange hinder på fortauene at den beste måten å ta seg frem var å hive seg ut i biltrafikken. Konsentrasjonen må da være på topp. Vi syklet i sakte tempo, pustet og tok livet med ro. Nå om dagen er det mye mindre trafikk enn i sesong, men dog er det travelt…. Må uansett si at vi opplevde at alle bilister tok hensyn, og at vi aldri følte at noen presset oss mot side, eller lå tett opp i oss underveis. Så opplevelsen var god bortover mot Platanias.
Underveis snakket vi med Leo som driver Therino i Platanias. Han jobber med diverse ting i restauranten om dagen, og inviterte oss på et glass ouzo 😉 Fordi vi bare hadde inntatt en kopp te, stoppet vi på Loco i Platanias for en kopp kaffe og en sandwich…. Lurt å få litt mat før et lite glass 😉
Vi svingte ned til restauranten. Der var ingen Leo, men et par hunder var kjempeglad for å se oss.
Etter litt klapp og kos gikk vi ned på stranden for å ta et par bilder mens vi ventet på Leo. Linda tok bilder i hytt og vær!! Hun hadde akkurat tatt et bilde av John Erik, snur seg tar bilde mot Therino, snur seg tilbake…og ser da John Erik kave på ryggen!!
Skjønner med en gang at dette ikke er en helt vanlig kaving, men noe mer alvorlig! Det viser seg at John Erik hadde lyst til å kjenne på vannet, det kommer en bølge, sanda er løs, beinet forsvinner……og ulykken er ute.
Da Leo og yngstedatteren kommer sitter John Erik med beinet opp og skoene av. Det ble en hyggelig stund på tross av at John Erik skjønte at den foten var helt og kjøre, og at den ene hunden på stedet prøvde å løpe avgårde med en sko!!! Heldigvis fikk vi tak i den 🙂 !!!
På vei hjemover skjønte vi at foten var ganske godt skadd……heldigvis kom vi oss relativt greit hjem. Alle fornuftige folk ville jo sittet i ro og pleiet den foten resten av dagen, men vi hadde en middagsavtale vi gledet oss til 😉 Vi bestemte oss for å gjennomføre fordi vi så så fram til dette…og da kan man jo bli som barn igjen…jeg vil, jeg vil osv 😉
En venn kom som avtalt for å kjøre oss til byen. På dette tidspunktet kunne ikke John Erik trå på foten, så vi stoppet på et apotek og Linda gikk inn for å kjøpe en stokk. ( Det skulle vise seg at det ikke var hjelpemiddel nok ).
Men, halleluja for en kveld det ble. Mila og Lefteris satt klare for et bedre måltid på en liten lokal grillrestaurant i Nea Hora området. De driver et av våre favorittsteder på havna i Chania, rockepuben Avalon. Vi spiste, drakk, pratet og lo. Tror faktisk at John Erik underveis glemte beinet litt 😉
Etter et bedre måltid tok vi turen til Avalon alle fire. Der merket John Erik (på tross av gode ting i glasset!!) at beinet begynte å skrike om hjelp, så etter en stund ble vi skysset hjem.
Natten ble lang…å komme opp i 2.etasje til sengen ble for krevende. Så sofaen ble alternativet. Linda ble sittende å se serier og se etter pasienten hele natten. Neste morgen skjønte vi at lykke var blitt krykke!! Det beinet kan nok ikke brukes på en stund…
Så her har nå venner skaffet oss et par krykker…stua er omgjort til “campingplass” !! John Erik i sofaen og Linda klar for å hjelpe på madrass på gulvet!!
Dette har jo gjort at den nærmeste fremtiden har blitt helt annerledes enn vi så for oss. Heldigvis bor vi i en fin villa hvor vi på tross av alt kan kose oss, nyte vårsolen, lage god mat og ta livet med ro. Så får vi bare krysse fingrene for at beinet til John Erik leges raskt og at vi kan gjenoppta planene våre. Hvis ikke må vi nok ta reiseforsikringen i bruk og oppsøke lege 😉
Det positive i dette er at vi kanskje får ro til å lese og øve på gresken vår….og ikke bare være ute på eventyr!
