Vi var ute og rullet på tirsdag og en ny runde på onsdag. Vi oppdaget at mandeltrærne var i blomst og ville se hvordan det stod til på den andre siden av øya, der er det mange flere slike trær. I fjor vår var vi en tur til Sougia og oppdaget en masse mandeltre i full blomst, og kanskje det var slik nå også? Turen skulle gå via Omalos for å se hvordan det stod til med snø der oppe, og finne oss en taverna hvor vi kunne få oss en matbit.

Før vi dro sjekket vi opp tavernaer på strekningen og fant en som så veldig interessant ut, Αν το πετύχεις, her var det lagt inn en review for bare noen dager siden. Det virket jo lovende, vi er jo ganske vant med å komme til stengte dører på denne tiden av året. Så vi loadet opp med cash, kaffe og røyk, fylte diesel og vasket frontruten, før vi satte snuten mot Omalos i vakkert solskinn.

Som sikkert veldig mange vet er det mye svinger og mange høydemeter for å komme opp på Omalosplatået, som ligger på over 1000 meters høyde. Vi visste at det ikke var snø her, men ønsket å se hvor langt ned snøen lå. Nå ble det jo slik at jo nærmere Omalos vi kom jo dårligere ble sikten. Lavt skydekke blåste inn fra andre siden og lå som et teppe over Omalos. Men… noe så vi da, og det var ikke snø på de nærmeste toppene, og de høyere fjellene bakenfor, var borte denne dagen.

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

Mens vi kjørte over platået innså vi kjapt at å ta turen bortom Samaria ravinen ville være helt bortkastet, der lå det en tjukk tåkevegg. Det var bare å fortsette videre forbi vindmøllene og ned mot Sougia. I finværet i Chania hadde vi 20 varme når vi startet, og her oppe var vi helt nede i 10 grader. Stedvis var sikten så dårlig, at copilot Linda fikk angst og bremset noe kraftig, helt til vi igjen kunne se verden rundt oss. Hadde ikke sikten blitt bedre….. ville ferden raskt gått tilbake til solen i Chania, men det var bare overskyet og helt flotte kjøreforhold.

Langs veien frem til tavernaen er det veldig mange mandeltre som vi husket fra i fjor vår. Vi så jo riktignok noen trær som var i blomst, men ikke som vi hadde forventet. Tydelig at våren var senere på denne siden, og kanskje ikke så merkelig når det meste av det dårlige været har passert her. Uansett… det er et fint landskap å kjøre tur gjennom, med små tettsteder og ellers mye å se.

Fremme ved tavernaen ble det som mange ganger tidligere, den var stengt. Litt diskusjon over google maps, ikke lyst til å kjøre til Sougia, så vi vendte om. Tidligere når vi har tatt kjørerute på kartet har det dukket opp en vei vi aldri har funnet, men vi har sett et skilt det står Sougia på og fulgt det. Nå ville vi ta denne veien tilbake.

Google maps loste oss på riktig vei og etter å ha kjørt denne strekningen….. kan vi forstå at det er ønskelig å lose det meste av turisttrafikken utenom. Her var det bratt, smalt og en bekk som gikk over veien med et fareskilt, snu hvis det er for mye vann. Nå er vel mye vann neppe et problem på sommeren, og det var heller ikke så mye der denne dagen heller. Vi kjørte denne vakre biten, som er betydelig kortere, og har nå funnet ut hvor det bortgjemte veikrysset er.

Tilbake på hovedveien bar det mot fjellet og tåken igjen med kurs for en liten taverna hvor vi hadde spist tidligere. Oppe på toppen ved vindmøllene lå det fremdeles mye skodde og det blåste en heftig kald vind. Fra toppen og ned til tavernaen er det bare noen minutters kjøring, og det var åpent. Καφενείο Πάνδροσος, som stedet heter, serverer veldig god hjemmelaget mat, men utenfor sesong er kommunikasjon også her en utfordring … bare gresk. Etter litt frem og tilbake fikk vi bestilt noe, ikke så mye som vi trodde, men nok.

Etter en liten, men velsmakende lunsj, var det tilbake i Picasso’n og ned til varmen og solen i Chania. Noen få stopp ble det på veien for å ta litt fotos, det er stadig objekter langs veien å fotografere … og ikke minst utsikt.

På tirsdag skinte solen her i Chania og utsikten for en perfekt kjøretur var tilstede. Så, etter at noen ærend var i boks la vi av sted, kanskje en kaffe i Georgiopoli… var tanken…..Vi ville kjøre så mye som mulig utenfor hovedveien og svingte av ved første mulighet, som er i Kalami og fulgte veien rundt Fortaleza de Izzedin og ned mot Kalyves. I motsetning til feriesesongen, så er det ganske enkelt å kjøre igjennom dette lille tettstedet, som om noen måneder, er stapp fullt av turister.

Turen gikk videre gjennom Almyrida og Plaka, før vi tok en tur bortom Kokkino Chorio. Vi har jo ferdes her tidligere og i Kokkino Chorio, har vi en gang kjørt oss helt fast, inne i noen trange smug. Med den erfaringen kom vi oss greit forbi denne gangen og kjørte videre mot Drapanos og Kefalas. Fra Kefalas styrte vi mot Vamos, en liten landsby i en skråning, hvor vi hadde tenkt at her tar vi en kaffepause. Det ble det ikke noe av, alle stedene vi så lå i skyggen … og det ville blitt litt for kaldt.

Ferden gikk videre over slettene, der oppe, før vi tippet over kanten og ned i lavlandet til Georgiopoli, på en veistubb vi faktisk ikke hadde kjørt før, selv om vi har fartet en del i dette området. Vi var bare kort innom Gergiopoli, før vi tok gamleveien, forbi Vryses og frem til Nea Chorio. Her har vi kjørt mange ganger og passert veier som vi ennå ikke har utforsket … man sagt til hverandre…. at her må vi snart kjøre….

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Rett etter Nea Chorio er en av veiene vi har sett oss ut, vi har jo sett at det ligger en landsby der borte og regnet med at veien gikk dit. Det stemte jo i grunn, men den gikk videre også. Det skal vel sies at noe grundig research på dette området og veier her var på ingen måte forsøkt … men, veien fortsatte jo og vi kjørte videre.

Etter å ha kjørt litt, i en ravine faktisk, ble google maps konfrontert og der veien gikk videre og vi skulle igjen komme frem til Kompoi … som tidliger nevnt, veldig sentralt knutepunkt oppe i fjellene her. Så ruten ble Ramni, Samonas og Kompoi som er stedene det vil være skiltet mot.

I vakre omgivelser, ofte med fantastisk utsikt, dro vi av sted med friskt mot. Men… vi skjønte da vi kom til et lite sted med navn Kares, at en eller annen plass, så måtte vi ha svingt i feil retning. Vi endte opp ved en liten kirke og et minnesmerke og innså at nå bør vi snu…… og kjøre tilbake. Det gikk riktignok en vei videre, men Picasso’n var nok ikke egnet her … og etter litt sjekk igjen, så vi at veien gikk rett til fjells og endte der. Vi innså ganske kjapt at bommerten var skjedd i Ramni og kjørte tilbake dit. Men, uten denne tabben, hadde vi nok aldri oppdaget Kares.

Tilbake, på den rette vei mot Samonas, er det ikke så lenge før vi møter på en vei vi har kjørt tidligere, riktignok i motsatt retning da….. men vi svingte av og havnet selvfølgelig i Kompoi.

På vei mot Samonas ligger også tavernaen Lemon Tree hvor vi har spist en gang før. Nå var stedet stengt og derfor ingen grunn til å stoppe. Dette er en taverna som mange turister i leiebil finner frem til, men da vi var der, utenfor sesong…..engelsk tale var så og si fraværende … men mat fikk vi…… i mengder…. Det var der vi følte oss “lost in translation” etter at vi fikk et lass av poteter….. var gode de, men vi hadde overhodet ikke bestilt poteter….!!!

Det er mye å se her hvis man ønsker, også  en kirke langt opp i en fjellside, Άγιος Μάμας, som krever litt for å nå opp til. Men den største severdigheten for oss, er en kjempestein som ligger i veien. Nå er den flyttet ut til siden….sist vi kjørte her, hadde den nok ramlet ut kort tid i forveien … da lå den midt i veibanen, med masse småstein rundt.

I Samonas svingte vi til venstre mot Kompoi, en ganske rett og flat strekning, før vi igjen gir oss i kast med bakker og svinger, ned til Chania … og julepynten på torvet, som var der på forrige tur, var nå heldigvis borte. Så for oss, når vi kom ned til Chania, ble det en stopp på Lidl for å handle … og kaffen….. ble det ikke noe av før vi var hjemme hos Elsa.

Omsider er endelig den normale støyen tilbake. I flere uker har det vært et svare leven fra ulike maskiner fordi kommunen har lagt nye vannrør i gatene her. Arbeidet startet tidlig i desember rundt blokken vår og kjøreforholdene var helt umulige, nå var det apostelens hester som gjaldt … syklene fikk vi også lurt forsiktig igjennom. Så rett før jul var nye rør på plass og det ble fylt igjen og asfaltert.

Så herlig, full ferdsel og vekk med de støyende maskinene. Men der tok vi grundig feil, på nytt ble det unntakstilstand igjen. Atter engang ble vi vekket om morgenen av en grusom lyd, asfalten i nabogatene ble kuttet og anleggsområdet ble gjenopprettet … og bilkjøring var stort sett bare å glemme på dagtid. Det ble en ny runde med støy og støv, ikke noe vi kunne gjøre med.

Men de skal ha ros, det ble jobbet effektivt og arbeidet gikk unna i stor fart … og det skal sies at disse folkene må ha en stor tålmodighet. Her forsøkte mange å komme frem med bilene sine og gjerne parkere midt inne i der det ble jobbet … og ikke minst mopeder, de var over alt rundt maskiner og arbeidere. Nå er de to første kvartalene ferdigstilt og gatene er sperret lenger borte….. og vi har fri flyt igjen. I alt kaoset har det virket som de har hatt kontroll, bare en gang har vi hatt en skikkelig elv i gaten her.

Annonsørinnhold

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Picasso’n har hatt mye hviletid mens dette arbeidet har stått på, men han har blitt skikkelig møkkete av alt støvet. Så nå har bilvasken rett rundt hjørnet hatt besøk av Picasso’n igjen, så nå er han ren og pen … og klar for nye ekspedisjoner. Bilvasken har også hatt en ufrivillig ferie, da det heller ikke har vært mulig å komme frem dit.

Picasso’n og Halvorsen kjørte en kamerat til flyplassen som skulle nordover. Han hadde en litt artig reiserute i starten, skulle over til Kypros før kursen gikk mot nord. Da skulle han jo fly tvers over øya og han lovet at ta noen fotos av fjellene, fra en litt annen vinkel enn de vi vanligvis klarer selv, her nede på bakken, så her kommer de.

Vi har hatt vår første roadtrip i dette året, og det vil bli flere. Så skiftende som været er for tiden, så er vi litt forsiktige med å legge av sted på de trange og smale veiene her på øya, som også ofte er utsatt for rasfare ved mye nedbør. Det går jo også mot lysere tider, som passer oss godt, vi liker jo ikke å kjøre rundt i mørke…. på veier vi ikke kjenner så godt … og mange av de veiene vi kjenner, vil vi jo helst ikke kjøre i mørke. Fremover ser værutsiktene ganske skaplige ut og nye turer vil fort skje.

Vi har jo et par fine sykler, som er helt perfekte, for å gli rundt og se om det er noe liv i byen. Her om dagen tok vi ei runde, tenkte å ta en kaffekopp i Nea Chora, siden det er en god stund siden vi hadde vært der nede. Nå var det veldig tydelig at det ikke er sesong, nesten alt var stengt når vi syklet igjennom der på ettermiddagen … men, vi fikk noen fine foto da.

Vi syklet videre mot den venetianske havnen og der var det jo ike så lenge siden vi hadde vært en tur. Men det skal sies at også her var det skjedd store endringer den siste uken, mange restauranter hadde stengt ned … sikkert både ferie og oppgradering. Nå er også tiden med alle feiringen i den ortodokse kirken over, for en god stund, noe som trekker mye folk ut for å spise. Etter å ha passert flere stengte steder vi hadde sett oss ut, for å slå oss ned for en kaffe, syklet vi videre etter noen fotos.

I den borterste delen av havnen, som brukes mer av lokalbefolkningen, regnet vi med vi ville finne steder som var åpne … og det stemte jo. Likevel ….vi var så og si alene på Καφενείο Τα Δυο Λουξ. Dette er et hyggelig sted hvor vi ofte har slått oss ned, og det pleier å være bra med liv her på kvelden. Her ble det kaffe, og både en og to metaxa….unnet vi oss…. før vi satte nesen hjemover.

Nå er det jo slik at vi har andre steder som vi også pleier å slenge innom, så det ble en tur til Ka Mon, som er en irsk pub. Her satt Monica ensom i baren og da hadde vi ikke hjerte til å bare sykle videre. Så vi slo oss ned med en Jameson wiskey og fikk en god prat Monica, som er en av eierne, før vi igjen kastet oss på syklene.

Vi trodde vi skulle sykle rett hjem, men den gang ei. Da vi passerte Bohème, en restaurant med fin bakgård, så det så koselig ut…. at vi snudde og stakk innom en tur. Det begynte å bli litt kjølig å sitte ute, men vi fikk fyret opp en gassovn rett bak ryggen og livet ble herlig, sammen med litt varm drikke. Herifra dro vi rett hjem og lagde middag, og den handlingen vi hadde planlagt på vår sykkelrunde….ja, den ble det ikke noe av.

Den siste uken har vi tilbrakt mye hjemme, det har jo vært et rebusløp å komme ut med Picasso’n, men nå bedrer det seg heldigvis. Elsa har igjen hatt løpetid som jo er krevende, kommer tilbake til Elsa senere i bloggen, og Halvorsen har avlevert en svenske på ferjen til Pireus, som første etappe på hans vei til Thailand.

Mye mat har blitt fremstilt på kjøkkenet vårt denne uken, og særlig Linda har vært i det kreative hjørnet. Flere nye oppskrifter er blitt testet, og forbedrings potensiale er funnet flere steder … det er viktig å teste ut ting…. før vi byr andre til mat. Utenom bilturen, har vi kun spist ute en gang og det var meze, på nabotavernaen, sammen med Thomas.

Her kommer en rekke matretter som vi har koset oss med den siste uken, og det er Linda, som har vært sjefen for de fleste godbitene.

Vår lille vakre skapning Elsa har som nevnt tidligere hatt løpetid forrige uke, og det er litt slitsomt, da det mjaues og remjes over hele leiligheten … men, hun er jo søt også og ekstremt opptatt av kos. Vi har jo forsøkt å sterilisere henne, hele tre ganger uten å lykkes….

Første gangen fungerte io i det hele tatt….. da hun ble levert som alle andre katter klokken ti på formiddagen og forlatt av Halvorsen. Elsa lot seg ikke håndtere av ukjente og måtte hentes igjen…. uten at noe inngrep ble forsøkt.

Andre gangen var Halvorsen med og da gikk det bedre og hun ble lagt i narkose, dessverre begynte hun å puste dårlig og måtte vekkes opp igjen, fremdeles like hel, men det ble tatt en blodprøve først. Vi er litt bekymret for helsen hennes og ville ta en sjekk, men alt var bra på prøvene.

Så etter en uke var Halvorsen igjen tilbake hos veterinæren med Elsa for nytt forsøk på sterilisering. Nå skulle det brukes litt andre medikamenter, i håp om at det skulle fungere, men….. nei, det samme skjedde. Kom litt lenger enn sist, så nå går hun rundt med barbert mave. Vi har en stund fryktet at Elsa har problemer med hjertet, noe vi også har formidlet til veterinæren. Han trodde ikke det først, men etter enda et mislykket forsøk i narkose, er han også enig, og Elsa skal til hjertespesialist i februar.

Vi har jo hatt en katt tidligere som hadde hjertetrøbbel, enøyde Rita, og vi ser en del av den samme væremåten på Elsa. Hun sover veldig mye, trekker seg litt bort, er stadig litt irritabel og ikke så aktiv i lek lenger. Vi er forberedt på at hun en dag ikke lenger er med oss, akkurat som det skjedde med Rita. Med Rita skjønte vi ikke endringene hennes, før i ettertid, men med den erfaringen vi har fått, så ser vi veldig mange likheter mellom de to kattene … og vi ønsker ikke at Elsa skal lide og ha det vondt.

Det er mye moro med Elsa, hun leker med det meste og er veldig nysgjerrig og følger oss rundt i leiligheten, særlig Halvorsen som er selve tryggheten hennes.

Selv om det er roligst i kåken når Elsa sover, er vi bekymret for hvordan hun har det … hadde hun bare kunnet prate med oss. Det kan hun jo selvfølgelig ikke og vi kan bare tolke det vi ser og stelle godt med henne. Her kommer noen fotos av Elsa som sover.

Det er nok mange som har savnet våre bilturer, men nå har vi hatt vår første i det nye året. På lørdagen satte vi oss i Picasso’n sammen med Thomas, svensken, og la i vei ut av Chania i retning fjellene. Turene våre starter som regel på denne måten mens det er dagslys og sparer hovedveien til hjemturen, da det ofte har mørknet … så også denne gangen.

Halvorsen hadde sett seg ut en liten landsby med et par tavernaer der vi ville spise. Været denne lørdagen var sånn passe, med litt sol og en del skyer, også med gode muligheter for å se de hvite fjellene. Stedet Halvorsen hadde valgt for lunsj var en liten landsby med navnet Nipos, som ligger noen kilometer innenfor Vryses, et område vi merkelig nok har gått klar av, på alle våre tidligere turer. Vi har sagt mange ganger tidligere når vi har passert….. at disse veiene må vi utforske en dag … og nå var det denne dagen, likevel det er mye igjen.

Frem til Vryses kjørte vi på kjente veier vi har fartet rundt på mange ganger i alle retninger. På denne tiden av året er det også veldig grønt over alt og nå er det snart tiden da det begynner å blomstre for fullt … og da må vi finne noen vakre mandeltrær.

Øya er full av berg og daler, så det blir mye opp og ned på smale, svingete veier som er rimelig bratte … det blir mye kjøring på lave gear og lav fart, som jo er gunstig når fotograf Linda skal skyte bilder til bloggen. Som vi har sagt tidligere “alle veier fører til Kampoi” som er en liten landsby oppe i fjellene, men ganske sentralt når vi farter rundt på denne siden av fjellene nær Chania.

Etter Kampoi, som ligger på drøyt 600 meters høyde og det høyeste punktet på dagens utflukt, bærer det nedover igjen på de samme smale og svingete veiene frem til Stilos. Videre fra Stilos, der Samaria vannet tappes, går ferden videre på den gamle national road frem til Vryses, der vi svinger av mot Nipos på upløyd mark for oss. Opp til Nipos fra Vryses er bare noen få kilometer og etter kort tid er vi fremme.

Vi er jo bestandig litt nysgjerrige på nye steder og kjører ofte gjennom stedet for å orientere oss en smule. Tavernaen som Halvorsen i utgangspunktet hadde siktet seg inn på så ut til å være stengt, men på den andre satt det en del folk … sa da ble det dit… etter vi hadde hatt en liten stopp og snudd ved en kirkegård, der Linda var inne og kikket … Linda elsker å vandre rundt på slike steder og se på de mange vakre gravene som er pyntet med blomster og bilder.

Så bar det tilbake til tavernaen, Ταβέρνα Μεζεδοπωλείο Η Παράδοση, for en god gresk lunsj. Når man er utenfor turistområdene er det en greske måten å spise på som gjelder, altså deling av matrettene. Det er en fin måte å bli kjent med de ulike rettene, så alle kan smake en bit og prøve retter du ikke kjenner fra før … det meste vil nok smake godt.

Etter lunsjen var det på tide å komme oss i Picasso’n og sette kurs mot Chania, det hadde allerede begynt å mørkne og å farte rundt på ukjente stier i mørke… er ikke det vi liker … og ikke ser vi noe rundt oss heller. På veien tilbake hadde vi tenkt å kjøre gjennom landsbyene Tzitzifes og Fres, for så å komme tilbake til gamle national road og ut på national road i Kalyves, deretter strake veien til Chania. Så knirkefritt gikk det ikke, det ble et feilvalg  i et kryss i Tzitzifes, som førte oss inn på noen smale veier på bygda og ut igjen på hovedveien, rett etter Fres. Vi konfronterte google maps underveis og det virket som vi skulle komme frem på disse veiene … og det stemte.

Vi har i det siste bare lagt bloggen vår på våre egne sider på Facebook … og noen har kanskje savnet å høre fra oss. Bloggene som handler bare om oss og livet vårt, legges bare å Kretahalvorsen. Bloggene der vi er ute på tur deler vi på mange sider, slik at flest mulig skal oppdage nye steder og se bildene vi tar underveis. Så følg oss gjerne på Kretahalvorsen.

Feiringen her i Hellas er ikke over selv om vi har passert nyttårsaften. Det heter jo at julen varer helt til 13. dag jul, og da kan alt pynt fjernes. 13. dags jul er Helligetrekongedag og en den gresk ortodokse kirkens største dag i julen. Det er denne dagen, fra gammel tid, som er deres julaften og feires stort. En av tradisjonene, utenom messe som det alltid er, er å kaste et kors i havet. Da blir det en kamp mellom en gjeng av folk som prøver å få tak i dette korset … som vil bringe vedkommende hell og lykke det neste året. Det er litt gøy å være med på, men kanskje litt i overkant religiøst for oss … og vi tror vel heller ikke på profetien om hell og lykke.

En annen ting som også er viktig her i Hellas er at det er på denne dagen Vasilis kommer med gaver. Vasilis er julenissen som deler ut gaver på den dagen. Vasilis, eller den hellige Basileios den store, døde så langt tilbake som i år 379 og var en hellig og høyt aktet person, som viet livet sitt til å hjelpe mennesker … og han regnes som opphavsmann for organisert veldedighet. Ønsker dere å finne ut mer om denne personen, gå til denne lenken:  Basileios av Cæsarea – Wikipedia

Sjette januar er en meget stor dag for den gresk ortodokse kirken og markeres veldig av kirken. Det er jo ikke vann i nærheten av alle kirker her på Kreta, og hva de gjør der vet vi ikke. Men her det er vann er skikken at etter gudstjenesten vandrer prestene ned havnen, med et kors, som blir kastet på sjøen. Da står det en gjeng klar for å stupe uti og være den som greier å bringe korset tilbake til presten som kastet det.

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

Vi dro til byen i vakkert solskinn for å få med oss denne seansen som skjedde sånn i elleve tiden på formiddagen. Det hele startet med messe tidlig på morgenen og varte i flere timer, før det skjedde noe i havnen. Vi hadde varslet litt rundt, så dem som ikke var klar over dette…. skulle få mulighet til å være til stede.

Hele gjengen samlet seg på Remezzo nede i havnen, hvor vi ble sittende flere timer i solen, spiste luns en lunsj, før vi gjorde oppbrudd. Så vandret vi en liten tur til Gallini når solen var borte, blir fort litt kjølig å sitte ute på kvelden. Her ble det noen drinker og så falt folk fra og gikk hver til sitt. Vi dro hjem og tok det med ro foran tv, med en veldig god blomkålrett som Linda slengte i sammen.

Det er noen dager siden dere sist hørte noe fra oss her på bloggen. Vi har hatt noen rolige dager, men også noen feiringer … både nyttår og bursdagen til Linda. Det har regnet hver dag etter jul, helt frem til nyttårsaften, da klarnet det opp og vi fikk se et enormt hav av flotte raketter lyse over byen. Regnet som har falt her nede i lavlandet er blitt en masse snø i fjellene, som nå er hvite og vakre.

Linda er jo så “heldig” som fyller år dagen før nyttårsaften, og det medfører ofte at det blir litt vanskelig med et stort party … særlig da vi har invitert mange hit på selve dagen. Men vi to greier jo å lage en koselig dag for bare oss også. I litt utrygt vær ruslet vi ned mot sentrum for å spise lunsj … og handle litt stasj til dagen etter. Vi endte opp på et av våre stamsteder, The Red Bicycle, for lunsj under propanvarmerne.

Etter en stund var det tid for å forsøke å finne noe av stasjen vi var på jakt etter. Spesialbutikken vi visste om var stengt når vi gikk ned, og det var lite å hente andre steder. Nesten tomhendte og litt slukørete vandret vi hjemover, også da passerer vi forbi denne butikken. Heldig for oss så har de også nabobutikken, som selger raketter, og den var jo selvfølgelig åpen denne dagen. Sjefa sjøl var der……og da ordnet alt seg…..hun låste opp for to litt for treige kunder, som alltid er ute i siste lita, slik at vi fikk ballonger og glitter.

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

Vel hjemme igjen feiret vi dagen til Linda med edle dråper vi normalt ikke har i hus. Dyrt, greskt sprudlevann, som Halvorsen hadde handlet inn på vegne av gode venner i Bergen, Anne og Bjørn, som smakte veldig godt. Halvorsen overrasket bursdagsbarnet med en god flaske konjakk, noe som ikke er helt dagligdags her … alt handlet inn på den nye “polet” nede i gaten. Vi brukte jo mye av bursdagen til å lage mye av maten til neste dag, og ikke minst teste om vi var fornøyde med smakene.

Selv om vi hadde gjort en del dagen før, så gjenstod det mye å ordne, før vi vi kunne si oss klare til party. Linda hadde regien over pyntingen … når hun er fornøyd, ja så er Halvorsen det også. Bord ble ordnet og pyntet, ballonger og glitter gjorde kåken klar til å ta i mot gjester. Mens vi surret rundt i kåken og pyntet ringte det på døren, der stod det igjen to gutter med triangel som ville synge for oss. Så igjen litt dårlig sang til usynkront klimping på triangel … men de oppnådde sitt, litt mynter og sjokolade. Alle gjestene skulle ha med seg noe til matbordet så Halvorsen måtte av sted å hente svenskene, det var to denne gangen. Thomas, selve svensken, måtte ha “svensk julskinka” som er et must å ha på et festbord og det måtte gjøres her hos oss.

Gjestene begynte å strømme på i åtte tiden til lukten av juleskinke og nybakt brød, og alle hadde med seg noe godt til kveldens spisegilde. Mye god mat og drikke ble fortært frem mot midnatt og kveldens happening, alle rakettene vi ser fra verandaen. Rett etterpå er det tradisjon med en spesiell kake som alle må ha. Inne i kaken ligger det en mynt og den som får mynten i sitt kakestykke får hell og lykke i det kommende året. Kaken er ikke spesielt god, men det er jo heller ikke meningen, de fleste bare graver i sitt kakestykke for å se om de har vært den heldige som fikk mynten.

Sånn ellers har vi hatt noen rolige dager, der Halvorsen har fått med seg mye ski på tv skjermen, og vi har laget mye mat hjemme. På Black Friday for over ett år siden ble det investert i en air frayer … og den har bare stått og støvet ned siden. Nå har vi tatt rev i seilene og hatt premiere på denne maskinen, og faktisk funket det veldig bra.