Nå som vi har fått unna det mest presserende, ønsker Linda stadig en luftetur med Astri, og slik ble det her om dagen. Linda ønsket seg en tur i motsatt retning av der vi hadde kjørt i det siste … og ferden gikk mot Åsgårdstrand. Åsgårdstrand er jo kjent som Edvard Munch tilholdssted på somrene, i nesten 20 år, fra slutten av 1800 tallet og uttalte: «Å gå i Åsgårdstrand er som å gå blant bildene mine – Jeg får slik lyst til å male når jeg er i Åsgårdstrand» … og det er vakkert i Åsgårdstrand.
Før vi la av sted mot paradiset til Edvard Munch, måtte vi ned om “glassmagasinet” i Sandefjord, for å proviantere litt godsaker vi kan sitte og drodle over i sene nattetimer … her legges mange kreative fremtidsplaner for Kretahalvorsen. Nå for tiden går det mest i vår ventende tur til Danmark, hvor spisesteder, står øverst på “to do” listen.
Vi ville kjøre gamle E18 bort og langs kysten tilbake, noe som burde være problemfritt … men, litt bom ble det jo som vanlig. Vi har en lei tendens ti å tro at vi kommer igjennom på de fleste veier og tar litt lett på det i noen kryss, også denne gangen. Nå havnet vi på Vestfolds andre flyplass, som vi jo visste om…… men, frekventerer veldig sjelden … vi har jo ikke noe der å gjøre. Aktivitetene der er fallskjermhopping, noe vi ikke er spesielt fristet av å prøve.
Etter å ha snudd på Jarslberg Flyplass fant vi fort den riktige vei, som det heter, og kom frem til den vakre, lille nå så døsige byen som for over 100 år siden var et sted for bohemer. Det ble en stopp ned på bryggen, der vi fort konstaterte at noen bohemer ikke var å se….. og igjen satte Astri i bevegelse mot Tønsberg. Vi ville kjøre gjennom nedre del av byen, der folkelivet er, siden vi er litt nysgjerrige. I Tønsberg var det en del trafikk og vi havnet i feil fil mot et kryss og fikk en liten æresrunde på Nøtterøy, før vi fikk Astri på rett kjøl igjen.
Fra Tønsberg gikk ferden via Melsomvik, og vi var ikke innom Smiths Venner, det er ikke vår vennekrets. Vi koste oss isteden langs veien og kikket på alt det vakre som fanget øynene. Selv om veien her i fra til Sandefjord går går tett på sjøen, er det likevel ikke mange glimtene av vann som åpenbarer seg, men vi vet det er der og det går mange små veier ned til sjøen.
Så var vi plutselig hjemme, etter en kjapp tur innom kolonialen, og koste oss med innkjøpet på “glassmagasinet”, mens vi drodlet langt ut i de sene nattetimer om vår første ferie på fem år.
