Den 17. mars feires St. Patrick’s Day og irene er litt som oss nordmenn … ønsker å markere dagen, uansett hvor vi er i verden. Hvem er så denne St. Patrick? Jo, han er biskopen som har æren av å kristne og omvende hedningene i Irland … han døde 17. mars, som er nasjonaldagen til Irland, i år 461 etter Kristus. Dette er en ekstrem kortversjon av St. Patrick’s liv og leven, men den som er interessert bør gå inn på Wikipediea og bli mer oppdatert.

Men, vi startet dagen med en lunsj i Nea Chora på Me Nou & Krasi, i vakkert solskinn og hadde gleden av å treffe flere norske, som også koste seg på promenaden denne herlige dagen. Før vi kom oss av sted ble vi litt i tvil om det gode været ville holde seg. For fra verandaen så vi at det kom havtåke sigende fra sør og stadig nærmere byen.

Halvorsen skrinla tanken om shorts da temperaturen ville falle dramatisk med havtåke. Vi syklet ned og fikk se at tåkedisen stoppet noen hundre meter fra stranden og etter hvert trekke seg tilbake og forsvinne. Men det artige var alle forklaringen vi fikk fra lokalbefolkningen, de var tydeligvis lite kjent med fenomenet havtåke. Dette fenomenet var så rart, og det har tydeligvis mange som har ringt avisene, for litt senere på dagen kom det en forklaring på nettavisene.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vi koste oss i solen med litt god mat og mye prat, og ble selvfølgelig sittende mye lenger enn vi hadde tenkt. I solskinnet var det et yrende liv av lokale barn og ungdommer, som nå har hele stranden for seg selv, før solsengene gjør sitt inntog om et par tre uker.

Så var det en tur til heimen og holde Elsa med selskap, før vi skulle ut og feire St. Patrick. Ka Mon Irish Pub & Bar har St. Patrick’s Weekend med feiring i tre dager, litt oval weekend, siden selve dagen er på mandag. Det var passe varmt denne dagen, så det ble stor stemning på utsiden med sang og musikk av gjestene.

Så tilbake til det første bilde, Halvorsen hentet svensken, og vi skulle ut å spise på en ny taverna som hadde sin første åpningsdag forrige mandag. Det er Monica, en av eierne på Ka Mon, som startet opp … og vi ville være tilstede første dagen for å teste maten. Maten var god og vi smakte på det meste. Dette skal være et lunsj sted, enkelt og uformelt, som ligger ganske nær 1866 plassen … der drosjene står når du kommer opp fra havnen.

Her om dagen var det et jordskjelv som var merkbart. Halvorsen satt på verandaen og merket at bygget sjaget litt i noen sekunder. Ikke så store bevegelsene og hvis du ikke satt i ro merket du det ikke … Linda merket ikke noe, men det kom kjapt i avisa.

Varmen har virkelig kommet tilbake for noen dager, med helt opp mot 30 grader, og det har vært herlig etter en kald vinter. Vinden har vendt og varmere vinder har kommet fra sør, så sterk vind at flere flyginger på Heraklion ble kansellert her om dagen. Her i Chania har fjellene gjort sitt til at det har vært helt vindstille, men igjen har vi litt sand fra Sahara inn over øya.

I knall solskinn på torsdag fylte vi opp Picasso’n, med Gyda og svensken, og la ut på en kjøretur opp i fjellene. Dette ble en tur som er helt perfekt hvis man er på ferie her Chania området. Google forteller at turen er på 10 mil og skal ta drøye to og en halv time… hvis man kjører i ett. Selvfølgelig vil jo ingen kjøre denne runden uten stopp, det må jo fotograferes og spises under veis … det er mange steder å bunkre, selv om det utenfor sesong er mye stengt. Vi brukte vel en 5-6 timer på denne runden, inkludert en deilig lunsj i Therisio.

Vi kjørte i retning Sougia, uten at vi hadde tenkt oss helt dit, bare opp til toppen av fjellet. Dette er en strekning vi kjenner godt til, men våre passasjerer var ikke særlig kjent i området, og vi ville vise dem hvor fint det er her i nærområdet vårt. Her har vi tatt masse foto tidligere, men….. vi må jo ha ferske bilder … og nå er det veldig frodig og vakkert.

Oppe på toppen, ved alle vindmøllene, er det et kryss der det er mulig å kjøre over til Omalos platået, og dit ville vi. Her oppe er det fantastisk utsikt og man kan se havet på begge sider av øya. Vi så greit til Chania, men på den andre siden var det alt for mye dis, til at vi greide å se helt ned. Denne dagen hadde vi godt over 20 grader der oppe, selv om det blåste litt og propellene jobbet i godt driv.

Fra her er det ikke så lange veien før vi er oppe på Omalos platået, og veien opp er fin og går igjennom mye “granskog”. Vi kjørte bort til nedgangen til Samaria ravinen, fordi ingen av våre passasjerer hadde vært helt der borte. Når vi ankom stusset vi litt på alle bilene som var der på denne tiden av året, og dagen etter fant vi ut hvorfor.

Letemannskapene, som var ute for å finne den tyske turgåeren, som har vært savnet over en lengre tid der oppe, var i full aktivitet. Og tidlig fredag morgen, altså under et døgn fra vi var der, ble han funnet omkommet. En tragisk historie….. men, å gå i disse fjellområdene er ganske risikabelt og enda verre vinterstid.

Picasso’n satte nesen tilbake fra Omalos og i bilen pratet vi om at vi ikke ennå hadde sett en eneste sau, eller geit. Det gikk ikke mange meterne før dette ble endret på … hele veien var pakket med sau. Nå ble det litt slumre fart og sikk sakk, for å komme oss forbi gjengen, som trivdes godt midt i veien. Vi holdt oss på Omalosveien til vi passerte Lakkoi, et lite tettsted i en sving, med noen tavernaer. Rett etter her går det en snarvei, ganske bratt, ned til Meskla og gjør at man slipper å ta turen om Fournes.

Etter å ha kommet oss ned mange høydemeter og en kort stopp for å se på den fine kirken der, var det bare å begynne å tygge høydemeter igjen, opp til Zourva. Her opp hadde vi tenkt å spise lunsj, men det ble det ikke noe av. Tavernaen hadde nå utenfor sesong, god gammeldags gresk rytme, siesta tid mellom tre og seks … og vi råket jo selvfølgelig dette tidspunktet og kjørte derfor rett videre mot Theriso.

Veien frem til Theriso er litt spektakulær med mye utsikt, men helt fin å ferdes på, bare det ikke er mye regn … da vil det fosse fra fjellet og rett i veien.

I Theriso er det mange tavernaer og noen er åpne hele året. En av disse er Limeri, som ligger helt øverst i Theriso … og man får med seg alt som skjer på torvet der. Det skjedde ikke så mye mens vi var der….. men maten der er god, tradisjonell gresk mat og perfekt for deling av rettene. Vi fire delte en 6-7 retter, som var akkurat passe og noen tradisjonelle retter, som ikke står i menyen … som fava, for eksempel. Det er viktig å spørre på slike steder, for de aller fleste har noe utenom menyen.

Gode og mette inntok vi Picasso’n og satte kursen mot Chania. Vi har kjørt noen ganger i ravinen og vil si at å kjøre nedover gir den beste opplevelsen. Dette er en fin runde, litt utenom turiststrømmen, som bør prøves hvis man har leiebil … og du får sett mye Kreta.

I flere år her på Kreta har vi feiret kvinnedagen, 8. mars, sammen med våre albanske venner, som denne dagen har feiret sine mødre, koner, døtre og alle kvinner, et stort party som kalles for “Womens Day” og er en utradisjonell feiring … men en kjempestor fest.

Dette året ville vi være tilstede i byen og for første gang delta på 8. mars feiringen her. Det vil si, Halvorsen deltok og Linda brukte sine rettigheter til en lang sovemorgen. 8. mars feiringen i år var også sterkt influert av den tragiske togulykken for to år siden og mange bannere og paroler var rettet mot regjeringen og dens mangel på handlekraft i ettertid. Det har også vært et mistillitsforslag mot regjeringen fra opposisjon på grunn av dette, som ble nedstemt. Men, det er høy temperatur her i landet nå, og det kreves at det ryddes opp og at noen tar ansvar for denne tragiske hendelsen.

Halvorsen syklet til byen og fikk med seg både paroler og bannere uten å skjønne så mye av det som ble sagt eller var skrevet. 8. mars toget marsjerte av sted med politieskorte, mens Halvorsen var fornøyd så langt og syklet hjem igjen med bilder på telefonen.

Men Linda hadde bestemt seg for at hun også skulle jo feire dagen, og besluttet bestemt at det skulle spises middag ute på byen. I det flotte været som kvinnedagen var forsynt med, syklet vi ned i havnen og satte oss på Remezzo. Linda ville ikke spise her, det hadde vi gjort alt for ofte, så det ble en del drøftelser på aktuelle restauranter, men fint å sitte her og drikke kaffe og se på livet.

Uten noe konkret valg syklet vi av sted og fant ut at stedet vi hadde sett oss ut var stengt, Etter å ha syklet litt på kryss og tvers i gamlebyen, forkastet mange steder vi passerte, endte vi opp på Fu asian bistro. Et av de stedene vi velger når vi ønsker litt annerledes kosthold ute på byen. Ofte mye folk her, men vi var litt før trykket startet denne dagen og fikk bord ute med en gassvarmer som nabo. Vi fikk oss et godt måltid og det begynte å fylles opp i restauranten, aå vi følte at nå tok vi bare opp plass uten å skulle ha noe mer … og vi var jo helt borterst i den venetianske havnen og lang vei hjem.

Nå tar det jo ikke så lang tid å sykle fra Fu asian bistro og rett hjem til oss, men det er jo noen men. Hjemveien går jo forbi mange barer som vi kjenner godt, og vi kan jo ikke sykle rett forbi uten å hilse på … og da tar det jo litt tid. Så første stopp ble på Ka Mon Irish Pub & Bar, deretter måtte vi jo ha en stopp på Avalon Rock Pub, før en siste stopp på The van bar. Nå hadde det jo gått noen timer siden vi spiste og lysten på en matbit i natten var tilstede, og det løser seg jo enkelt med en gyros på Kokido og kun få meter hjem.

Mandag denne uken var det igjen klart for “Clean Monday” her i landet, feiringen av inngangen til fasten. Dette er ganske stort her, familiene feirer dette med egen mat meny og flyging med drager. Vi er ikke så opptatt av maten denne dagen, men ønsket å få med oss leken med dragene, som engasjerer både store og små barn … er ganske vanlig å se foreldre springe rundt i håp om å få en drage opp i luften, samtidig som småtassene står og ser på. Vi skrev mer om denne dagen i fjor og gå gjerne inn og les her,  https://kretahalvorsen.blogg.no/2024/03. Lim inn adressen i søkefeltet og scroll frem til bloggen som heter “Clean Monday”

Værutsiktene for dagen var ikke alt for oppløftende, men dagen startet opp i vakkert solskinn, og vi så fra verandaen at det var stor aktivitet på stranden, med mange drager i luften. Det tok jo som vanlig litt tid før vi kom oss av sted og litt truende skyer hadde begynt å trekke inn over land. Kommunen hadde et arrangement på lekeplassen i Agioi Apostoli, med dans og musikk, samt gratis mat og drikke.

Etter å ha konfrontert himmelen på begge sider av kåken…. mente vi at det ville nok være rimelig trygt vær for sykling langs stranden bort til Agioi Apostoli, omtrent et kvarters tur i rolig tempo.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Der tok vi styggelig feil, det begynte å småregne etter snaue 100 meter. Ja, Ja, tenkte vi, ikke mer en vi tåler … men, det ble det. Vi fant ly i en bilgarasje, der tydeligvis bare hunden var hjemme…..for det gneldret noe voldsomt fra huset. Vi lot hunden fortelle oss at den passet på og ble der til regnet roet seg ned.

Etter en 20 minutters tid regnet det mindre og vi kastet oss på pedalene igjen, men igjen dro regnværet på. Nå nærmet vi oss en kaffebar og fikk søkt ly der med noe varm drikke. Her ble vi sittende å tørke en god stund, mens regnet høljet ned.

Da det endelig regnet stilnet og det begynte å lysne, var det bare å ta syklene fatt, mot arrangementet i Agioi Apostoli…. der også Gyda ventet på oss og hadde fortalt at de fleste allerede hadde rømt der i fra … men, de som serverte gratis mat og drikke holdt ut. Veien bort gikk gjennom store sølepytter langs stranden, hvor vi fikk tatt fotos.

Vinden som raskt dukket opp hadde også gjort livet surt for alle som ville fly drager og det merket vi. Flere steder lå det nylontråder på bakken og en hang tvers over veien i hodehøyde på Halvorsen. Han ville rydde opp i denne fellen og dro voldsomt til for å få fjernet uvesenet.

Da ble det et lurveleven inne i sivet, der var det en voksen greker som forsøkte å redde dragen sin. Vi så ikke hvordan dragen så ut etter Halvorsens “hjelp”, men ut i fra lyden på fyren….. så gikk det nok ikke så bra … godt han var helt umulig å forstå for oss.

Vi kom oss omsider frem og traff Gyda som kunne fortelle at dans og musikk så vidt hadde kommet i gang, før uværet slo til og de fleste stakk av sted … Gyde hadde gjort det samme, men kom tilbake for å treffe oss. Det var “gammel speiderne” i Chania som stod for serveringen, og de lot seg ikke skremme av litt dårlig vær, så det ble litt mat og drikke. Maten var rimelig kjedelig, men drikken var veldig bra, romeiko, som en av de gamle speiderne hadde laget selv og var lagret i over fire år.

Det ble fortært mer vin enn mat og etter en times tid sammen med Gyda, uten at det ble mer regn fra truende skyer, syklet vi tilbake mot byen. Det ble noen stopp på veien tilbake også, for fotos og andre nødvendige behov etter inntaket av god drikke.

Det ble igjen en stopp der vi måtte søke ly på veien bort og fikk en god prat med vår venn, Nikos, som nå var kommet og fyrte i grytene på kjøkkenet. Her i fra gikk tuen ned til Danaos, der nederlenderne ventet for en liten prat, før de skulle noen uker til Nederland.

Siste stopp på runden vår ble hos Me Nou & Krasi, maten var spist opp og de var ganske utkjørte etter en strevsom dag. For oss, eller Halvorsen, ble det litt rester, før vi dro hjem og fikk varmen i kroppen. Vi så ingen drager og det ble jo lite mat på vår ferd denne dagen, så Halvorsen slang i sammen en smakfull pasta på kvelden, som vi koste oss med til litt krim på tv.

De siste dagene har i grunn vært ganske hektiske, Halvorsen er selvfølgelig mye i farta med Picasso’n både for oss selv, men også for å hjelpe venner. Vi var jo begge i byen for å delta på markeringen for den tragiske togulykken her i Hellas, som vi har blogget om. Det blir fremdeles mye tid hjemme hvor vi triller frem noen herlige retter, men nå er vi inne i den første vårmåneden og vi ser på langtidsvarselet at våren er i anmarsj … vi bare gleder oss til igjen bosette oss på verandaen.

Om lørdagen, i herlig solskinn her i byen, hev vi oss inn i Picasso’n og kjørte oppi høyden bak byen. Vi ønsket å ta bilder og forevige de snødekte fjellene og dele det med alle dere. Vel, vi kom opp i fjellet…. men noe snø så vi ikke. Snøen er sikkert der, men som vi ikke så fra byen, skylaget hadde trukket seg langt ned og skjulte all snø. Lite vi kunne gjøre med det, men vi fikk jo noen flotte foto likevel.

Etter å ha kjørt over “Hardangervidda”, som vi kaller området der oppe, kjørte vi ned til Kalyves og tilbake mot byen. Denne turen var alt for kort, så vi svingte opp mot flyplassen og håpet å finne noen fine vårblomster på viddene bortenfor flyplassen. Vi fant ingen blomster som var verdt å ta bilde av, men derimot og som ofte skjer havnet vi på ville veier. Vi oppdaget noe som vi ikke viste eksisterte her i området … vi kom til et skilt som fortalte oss, slik vi tolket det, til en øvningsbane for dem som skulle ta sertifikat. Vi undret oss veldig om de hadde en “glattkjøringsbane” her i Chania … det hadde vi aldri hørt om.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det var ikke en glattkjøringsbane vi kom frem til, men et øvingsområde for barn, der de skulle lære hvordan man opptrer i trafikken. Her var det gater og kryss med mye skilting, en rundkjøring, som det jo ikke er så mange av her, og ikke minst en jernbane krysning … og jernbane eksisterer ikke her på øya. Vi var så heldige å treffe to ungdommer som fortalte oss at skolene bruke dette området, for å lære elevene om trafikkregler på tidlige trinn i skolen. Et fantastisk sted hvor veien stoppet for oss.

I begynnelsen av bloggen nevnte vi at Halvorsen  og Picasso’n hadde vært mye i farta og det litt tidlig på dagen. Halvorsen hadde vekkerklokken på et par dager for å hjelpe Thomas, svensken, som fremdeles slet med pass og banken. Her nede er det meste veldig omstendelig og lite ordnes i det offentlige med smidighet. Så, omsider var passet til Thomas ankommet Chania og vi fikk hentet det på konsulatet. Thomas trengte passet for å få åpnet bankkontoen sin… for å få tak i lønnen sin. Banken hadde oppgradert og da krevde de dokumentasjon, deriblant pass. Passet hadde gått ut på dato uken før og da stoppet alt opp, og derfor måtte Thomas til Athen og bestille nytt pass på den svenske ambassaden. Halvorsen brukte tiden mens han ventet på Thomas til å ta noen fotos fra den andre siden av byen.

Som nevnt så er våren her, i alle fall på kalenderen, og det betyr at flere og flere restauranter i Nea Chora er i drift igjen. Dette skyldes jo også at vi nærmer oss “Clean Monday”, hvor det skal serveres sjømat over en lav sko fra alle restauranter. Her er et mye preparering i forkant og da er det jo like greit og holde åpent. Så våre venner på Me Nou & Krasi åpnet på lørdag og da var vi der sammen med venner, for å innta sesongens første måltid i Nea Chora.

Den 28. februar er en meget trist dag i Hellas sin moderne tid.. Det var på denne dagen for to år siden, at den store togulykken fant sted i Tempi, der 57 personer mistet livet. De aller fleste var studenter, som var på vei tilbake til skolene, etter ferie og karnevalsfeiring. Myndighetenes håndtering av ulykken i ettertid har ikke vært særlig bra og ansvaret for ulykken ble plassert på personer langt nede i systemet. Den fraskrivelsen av ansvar som myndighetene viser blir det reagert kraftig på. Det har vært bevilget EU midler til oppgraderinger av jernbanenettet, lenge før ulykken, som ikke er blitt utført. Denne markeringen er for å minnes de omkomne og sette press på myndighetene som ikke har gjort noe særlig, verken før eller etter, denne tragiske hendelsen.

Vi ønsket å delta i denne markeringen her i Chania og kom oss av sted mot sentrum i det aldeles nydelig været, som kom etter en liten regnskur på morgenen. Vi lot syklene stå i fred denne dagen, da vi regnet med at fremkommeligheten i byen ville være ganske begrenset. Det hadde vi helt rett i…..for det var en jevn strøm av folk mot sentrum, sammen med oss.

Markeringen var foran markedshallen, der de fleste markeringer foregår, og for å komme frem dit uten å konstant gå i kø, valgte vi noen bakgater. Vel fremme fikk vi se et folkehav som det aldri har vært tidligere i byen, tusenvis av mennesker i alle gatene på fremsiden av markedshallen. Anslagsvis var det over 50 000 tilstede denne dagen. Denne markeringen skjedde i alle større byer i hele Hellas, også mange steder i utlandet, som Oslo blant annet.

Generalstreiken var så og si komplett, alt var nedstengt mellom ti og to, kun noen småsteder som solgte kaffe….. som jo en nødvendighet her i landet. Fly, ferjer og alt offentlig var stengt ned og det fleste bedrifter også, en del tavernaer og restauranter startet opp igjen i tre tiden. Vi holdt oss blant folkemassen en stund og hørte på paroler vi ikke skjønte så mye av, men forstod budskapet.

Mange av parolene har vi fått oversatt og en av dem er “Jeg får ikke puste”. Dette ble sagt av mange av de skadde fra toget når de lå nede og det spekuleres i om det på godstoget som kom i mot var kjemikalier om bord. Dette er ikke blitt bekreftet, men flere døde av dette også og dessverre ingen tar ansvar. Hovedbudskapet var “Krav om rettferdighet, sannhet, åpenhet og ansvarlighet”. Det er et budskap som er veldig forståelig når det etter denne enorme ulykken ikke har blitt en eneste uavhengig granskning, bare blitt avfeid med tåpelige forklaringer og dokumenter…. og ting som kunne belyst denne ulykken plutselig er blitt borte.

Etter en stund i folkemassen vandret vi nedover mot havnen, men først tok vi en nærmere kikk på Agora, markedshallen, som visstnok skal ferdigstilles i år … det kan sees ut som akkurat det skal holde hardt. Vi vandret gjennom en så og si en folketom gamleby, mens normale behov begynte å trenge seg på … men dessverre ingen steder å komme inn å låne et toalett.

Vi håpet jo at det ville et eller annet sted der døren stod åpen hvor i kunne få gjort vårt fornødende. Vi måtte vandre helt til Gallini, før vi endelig traff på kjentfolk, som slapp oss inn på toalettet. Hvis noen hadde forsøkt å holde åpent i disse timene mens markeringen pågikk, så var det visst trusler om represalier … og her betyr det bot og nedstengning. Folkene her hadde også vært tilstede på markeringen, men som oss, vandret etter en stund. Thomas, svensken, var med og i hele de fire timene denne markeringen stod på.

Fra Gallini gikk vi langs sjøsiden og bort til Nea Chora i vakkert solskinn og fikk tatt en del fotos. Alt var stengt, så det ble en lang fin spasertur, før vi gikk til den eneste plassen som var åpen for oss på dette tidspunktet … hjem til kåken vår.

Vi er fremdeles inne i vinteren her med rimelig lave temperaturer og vind, men ikke så mye nedbør som forventet. Det holder oss fortsatt for det meste hjemme med varmen på. Nå har vi i forrige innlegg fortalt om det vi har gjort sammen utenfor døren vår, men vi har jo hatt litt besøk her hjemme også, med fart i grytene.

Et kjent fenomen for de fleste er taco-fredag, og det hadde vi sist fredag sammen med venner. Flere kvelder i forveien hadde vi testet ut Linda’s hjemmelagde lefser, og fått perfeksjonert produktet fra en tik tok oppskrift. Viktig med litt intens testing for å få alt til å sitte … aldri mer kjøpe-lefser her i huset.

Lista ble lagt høyt, her skulle det være langtids stekt svinenakke, spicy kylling og biff … alt med egne krydderblandinger. Svinenakken fikk en åtte-ni timer på omtrent 100 grader og det var bare å rive en den enkelt opp i biter. Kyllingen fikk noen timer med marinering, det samme med biffen og disse ble stekt rett før servering.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Tilbehøret ble heller ikke tatt lett på, vi hoppet over oppkutta grønnsaker i et utall av boller, som jo er vanligst. Løk og paprika ble stekt med diverse krydder og sauser, mais ble kokt til en stuing, bønner ble kokt opp med eddik og krydder, samt at det ble en tomatsalsa med rødløk. Til taco må det jo være guacemole som selvfølgelig også var hjemmelaget. Rømme er litt vrient å oppdrive her og vi har jo laget det selv noen ganger. Men, nå har Linda laget sin egen vri som fungerer vel sa bra, yoghurt og majones sammen, blir perfekt og krydres etter smak.

Linda er en racer til å bake og det er ikke bare lefser det går i. Linda lager et veldig sunt brød, stort sett på nøtter og frø … veldig godt og energirikt. Hun lager også egne knekkebrød etter samme prinsipp.

Vi hadde stående noe norsk sild vi hadde fått av Anne og Bjørn i sommer og som var spart til jul, uten at det ble rørt. Så, en dag inviterte vi Gyda på lunsj, som er like glad i sild som Halvorsen. Brødet til Linda er helt perfekt sammen med sild…. til Gyda og Halvorsens store glede mens Linda, som nesten er allergisk mot sild, koste seg med skinke og ost.

Det blir laget mye forskjellig mat her i heimen, pizza, supper i ulike varianter, pasta og diverse kjøttretter. Slakteren er rett rundt hjørnet og blir flittig frekventert for ferske kjøttvarer. Det går mye i kylling, og ikke slike knøttsmå individer fulle av saltvann, men noen reale beist med mye kjøtt på beinet … vi har jo hver våre spesialiteter på kjøkkenet og bytter på å lage mat.

Halvorsen er den som stort sett er ute på dagen, vesentlig for å handle, men noen ekstra kjøreoppdrag blir det jo. Som vanlig er det noen katter på bygda som trenger helsesjekk og må til en eller annen veterinær. Ellers så måtte Thomas, svensken, en tur til Athen for å fornye passet og da stilte jo Halvorsen opp og både leverte og hentet på ferjen i Souda.

Her om dagen tikket det inn en melding på grekeren, vår greske telefon, om at Picasso’n måtte ha en eksoskontroll. Dette var ukjent for Halvorsen, som stakk til verkstedet “sitt” for å finne ut av dette … og om det muligens kunne ta denne sjekken. Nei, her måtte Picasso’n møte opp på I.KTEO, altså bilsakkyndig, for en kontroll. Det ble gjort og hele seansen var over på et kvarters tid … og alt var greit. Tror de var litt redde for at vi ikke skulle fatte beskjeden, for vi ble ringt opp av I.KTEO, dagen etter at meldingen kom, der de forsikret seg at vi hadde forstått … det er visstnok viktig å ha denne testen blant papirene i bilen.

Vi trodde at arbeidet og støyen rundt oss var over når kommunen var ferdig med å legge nye vannrør her, men slik var det jo ikke. Rett etter ble det lagt nytt tak på et nabohus med mye leven og i naboblokken driver noen og pusser opp et lokale, hvor det også støyes til tider, og aktiviteten er stor. Parkvesenet, eller hva det heter her, har også hatt en runde og plantet nye trær, uten at det medførte særlig leven.

Så må vi avslutte med noen ord om Elsa, hun har igjen hatt løpetid og det er umulig å ha det slik hver tredje uke. Nå har vi funnet en veterinær som kan gi henne en hormonsprøyte mot “horny cat” … for slik som dette er ikke bra for verken oss eller Elsa.

I vinterværet vi nå har er vi jo mye hjemme, men en og annen tur ut i nærområdene blir det jo. Vi har jo allerede omtalt Valentinsdagen som vi feiret i rimelig greit vær med en bytur. Stort sett handler det om å treffe venner for en matbit, både på restaurant eller hjemme hos andre.

I går var det “fat thursday” eller Tsikno-Pempti som det heter lokalt, det er så enkelt at Tsikno betyr lukten av svidd kjøtt og Pempti er torsdag. Uten at vi er helt oppdatert på skikk og bruk her så tror vi at nå starter oppfetingen til fasten, det skal etes kjøtt i overflod før grønnsakene overtar.

Vel, vi rusla til byen i en ganske så normal norske temperatur, sånn omtrent ti grader tidlig på ettermiddagen, for å se om de var noen griller i gaten fylt med souvlaki. Nå la nok vi i vei på litt feil tidspunkt, noe vi egentlig er ganske gode til, vi så mange griller…. men, helt uten noe  souvlaki … uansett var det herlig å varme hendene over den nesten utbrente grillkullen.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Etter en runde rundt i byen, hvor det handlet om å gå litt fort for å holde varmen, endte vi opp i havnen på Remezzo. Her ble det en liten lunsj, før vi igjen la ut på en vandring. Vi har oppdaget noen pakistaner sjapper, eller innvandrerbutikker som det nå heter, og her hadde vi ting og tang vi kikket etter … og ville avlegge et besøk her.

På veien dit råket vi inn på noe som kalte seg musikk bar, og det hørtes jo kult ut selv om det så noe lugubert ut fra utsiden. Vi ble tatt veldig hyggelig i mot og det var helt grei musikk der … men….. det er ikke så ofte vi blir sjekket opp begge to på en gang med tilbud om privat show på bakrommet. Vi lot det være og kom oss videre etter en wiskey og fikk sjekket innvandrer sjappene, som var rett i nabolaget. Så med poser fulle av krydder vandret vi hjemover med en aldri så liten stopp på en av våre lokale kaffesjapper … der vi for øvrig fikk litt mer informasjon om stedet vi akkurat hadde besøkt for en wiskey.

Men, en tur ble mer dramatisk enn vi hadde sett for oss. Linda ville til byen for å handle noe garn til strikking og vi tenkte oss en middag samtidig. Vi skulle ta syklene siden det er fort og enkelt her inne i byen. Mens Halvorsen tok ta syklene ut fra boden skulle Linda gi katten som Halvorsen “har” utenfor blokken. Denne katten, som er helt svart, løp ekstatisk rundt Linda mens hun gikk med en boks kattemat. Linda er nok ikke like kjent med dette dyret sin oppførsel, og før hun viste ordet av det, gikk hun på trynet i bakken … altså en svart katt over veien. Resultatet av dette fallet var skrubbsår på leppen og et ganske stort skall av en fortann.

Tanken på garnkjøp ble skrinlagt og alt ble satt inn på å få en akutt tannlegetime. Dette skjedde forholdsvis sent, men her er mye åpent til kl åtte på kvelden. Mange tannlegekontor ble ringt, men vanskelig å få komme med en gang … og de som ikke ville prate engelsk, la på. Vi satte kjapt i gang et stort apparat med mange av de vi kjente … her glir det mye enklere med kjentfolk. Det var Maria som driver Oinoa som fikk napp, og vi fikk en adresse og måtte komme oss av sted så fort som mulig.

Det ble en taxi som loset oss gjennom byen og frem til tannlegen. Vel fremme tok det ikke mange minuttene før Linda var plassert i stolen og arbeidet med tannen var i gang. Etter en drøy halvtime var alt over og tannen så ut som ny. Ut i verden igjen med ny tann trengte Linda en aldri så liten oppstiver etter noen traumatiske timer, så vi satte kurs mot en bar. Etter et par oppstivere, og ett realt skybrudd, kom vi oss hjem … uten garn, måtte lage mat selv, men med et vakkert smil.

Så har vi jo nesten blitt faste gjester på vår nabotaverna, Mezedólyra, som vi har besøkt tre fredager på rad. Her er del levende musikk på fredager og hyggelig stemning … og det gjør heller ingen ting at maten her er god. En av kveldene var det nabolagsfest der og restauranten var full av naboer vi ikke kjente. Når grekerne samles til mat og musikk blir det også dans … og hvem andre enn Halvorsen var plutselig med og danset ringdans. Han fomlet litt med stegene i starten, men tok seg fint inn etter ett par runder … og fikk skryt for at han lærte fort.

Det har også blitt ett par turer til våre nederlandske venner, John og Meeuwes, for å spise indonesisk mat. Indonesisk mat i Nederland er like vanlig som kjøttkaker for oss … Indonesia var tidligere en nederlandsk koloni. Sist uke var vi hos dem og fikk servert Soto, som visstnok er helt alminnelig hverdagsmat. Soto er en suppe som oftest kokt på kylling og man putter oppi det man ønsker samt chili krydder … her er det lurt å være litt mer forsiktig enn Halvorsen, hans mat ble veldig hot.

Hei igjen folkens, nå er det en stund siden dere har hørt noe fra oss. Det har riktignok var en forholdsvis rolig tid, med mye vintervær, men litt av hvert har jo skjedd. Tiden til å blogge har vel egentlig vært der….som har koket bort mye sport på tv….. ispedd mye kokkelering i heimen. Vi har mange bilder og en del å fortelle.

Som nevnt har vi vintervær for tiden, litt surt og kaldt for oss….. men bra for øya, med mye nedbør som faller som snø i fjellene. Her i Chania by er vi litt på solsiden og får ikke de store nedbørsmengdene, men av og til en real skur med lyn og torden. Vi har hatt nordavær i flere uker, som har gitt oss temperaturer på dagen rundt 10 – 12 grader og av og til under 5 om natten … da er det herlig å ha god oppvarming i kåken. Det kalde været skal holde seg enda i en del dager, og forhåpentligvis mer snø i fjellene, så det blir mye tid hjemme med tv og god mat.

Sist fredag var det Valentinsdagen, en viktig dag for Linda som helt skal markeres litt ekstra. Røde hjerteformede sjokolader står ikke så høyt i kurs, heller litt godt i glasset og god mat. Halvorsen er jo godt kjent med hva Linda liker, så en god prosecco, slik Linda liker den, var på forhånd plassert i kjøleskapet … mye viktigere med en god prosecco enn sjokolade og blomster.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Etter proseccofrokosten ville vi ha en valentinslunsj i byen, og denne dagen var velsignet med solskinn og litt varme. På forhånd hadde vi blinket ut et par steder med god pizza og la i vei på syklene i håp om at det var ledig bord. Vi ville prøve oss på Il Lupo, som har veldig god pizza, men ikke så mange sitteplasser og på dagtid er det mye folk der. Etter å ha sjonglert oss mellom trafikken hadde vi flaks, et ledig bord for to … kunne det være mer perfekt?

Etter en herlig pizza og litt godt i glasset bar det tilbake til heimen, der Halvorsen skulle diske opp med valentinsmiddag, om noen timer. Linda hadde bestilt “noe godt” fra vårt eget kjøkken. Halvorsen er en racer på pastaretter og denne dagen ble det rekepasta med karrisaus, en lite fotogen rett, men som smakte helt nydelig. Kvelden ble rundet av med en drink hos en av våre naboer Imperial Shisha Lounge Bar, som hadde reklamert med spesielle Valentines drinker.

En litt ekkel hendelse har vi også hatt, dagen før Valentines dag. Det har av og til luktet litt brent støv, akkurat som man slår på en varmeovn første gangen på høsten. Vi undret oss hvor dette kom fra, uten at vi i farta fant dette ut … lukten forsvant jo igjen. Her nede slår vi på varmtvannet i sikringskapet, og da Linda skulle slå av igjen etter en dusj, var det styggvarmt der. Heldigvis har vi en god hjelper som Halvorsen ringte pronte, og han kastet fra seg alt og stilte opp umiddelbart. En drøy halvtime senere var alt tilbake på stell, noe som behørig ble feiret med et par små snaps med Zubrowka Bison Gras Vodka, etter elektrikeren sitt ønske!

Må jo også ha med noen bilder av Elsa i bloggen. Hun fikk ved juletider en ny leke som hun elsker … også som hun elsker å herpe opp!! Så hver morgen ligger det pappbiter over hele stuen og hun er svært så fornøyd. Det er en pappbit i midten til å kvesse klørne på, og den får ganske mye juling til tider.

Vi var ute og rullet på tirsdag og en ny runde på onsdag. Vi oppdaget at mandeltrærne var i blomst og ville se hvordan det stod til på den andre siden av øya, der er det mange flere slike trær. I fjor vår var vi en tur til Sougia og oppdaget en masse mandeltre i full blomst, og kanskje det var slik nå også? Turen skulle gå via Omalos for å se hvordan det stod til med snø der oppe, og finne oss en taverna hvor vi kunne få oss en matbit.

Før vi dro sjekket vi opp tavernaer på strekningen og fant en som så veldig interessant ut, Αν το πετύχεις, her var det lagt inn en review for bare noen dager siden. Det virket jo lovende, vi er jo ganske vant med å komme til stengte dører på denne tiden av året. Så vi loadet opp med cash, kaffe og røyk, fylte diesel og vasket frontruten, før vi satte snuten mot Omalos i vakkert solskinn.

Som sikkert veldig mange vet er det mye svinger og mange høydemeter for å komme opp på Omalosplatået, som ligger på over 1000 meters høyde. Vi visste at det ikke var snø her, men ønsket å se hvor langt ned snøen lå. Nå ble det jo slik at jo nærmere Omalos vi kom jo dårligere ble sikten. Lavt skydekke blåste inn fra andre siden og lå som et teppe over Omalos. Men… noe så vi da, og det var ikke snø på de nærmeste toppene, og de høyere fjellene bakenfor, var borte denne dagen.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Mens vi kjørte over platået innså vi kjapt at å ta turen bortom Samaria ravinen ville være helt bortkastet, der lå det en tjukk tåkevegg. Det var bare å fortsette videre forbi vindmøllene og ned mot Sougia. I finværet i Chania hadde vi 20 varme når vi startet, og her oppe var vi helt nede i 10 grader. Stedvis var sikten så dårlig, at copilot Linda fikk angst og bremset noe kraftig, helt til vi igjen kunne se verden rundt oss. Hadde ikke sikten blitt bedre….. ville ferden raskt gått tilbake til solen i Chania, men det var bare overskyet og helt flotte kjøreforhold.

Langs veien frem til tavernaen er det veldig mange mandeltre som vi husket fra i fjor vår. Vi så jo riktignok noen trær som var i blomst, men ikke som vi hadde forventet. Tydelig at våren var senere på denne siden, og kanskje ikke så merkelig når det meste av det dårlige været har passert her. Uansett… det er et fint landskap å kjøre tur gjennom, med små tettsteder og ellers mye å se.

Fremme ved tavernaen ble det som mange ganger tidligere, den var stengt. Litt diskusjon over google maps, ikke lyst til å kjøre til Sougia, så vi vendte om. Tidligere når vi har tatt kjørerute på kartet har det dukket opp en vei vi aldri har funnet, men vi har sett et skilt det står Sougia på og fulgt det. Nå ville vi ta denne veien tilbake.

Google maps loste oss på riktig vei og etter å ha kjørt denne strekningen….. kan vi forstå at det er ønskelig å lose det meste av turisttrafikken utenom. Her var det bratt, smalt og en bekk som gikk over veien med et fareskilt, snu hvis det er for mye vann. Nå er vel mye vann neppe et problem på sommeren, og det var heller ikke så mye der denne dagen heller. Vi kjørte denne vakre biten, som er betydelig kortere, og har nå funnet ut hvor det bortgjemte veikrysset er.

Tilbake på hovedveien bar det mot fjellet og tåken igjen med kurs for en liten taverna hvor vi hadde spist tidligere. Oppe på toppen ved vindmøllene lå det fremdeles mye skodde og det blåste en heftig kald vind. Fra toppen og ned til tavernaen er det bare noen minutters kjøring, og det var åpent. Καφενείο Πάνδροσος, som stedet heter, serverer veldig god hjemmelaget mat, men utenfor sesong er kommunikasjon også her en utfordring … bare gresk. Etter litt frem og tilbake fikk vi bestilt noe, ikke så mye som vi trodde, men nok.

Etter en liten, men velsmakende lunsj, var det tilbake i Picasso’n og ned til varmen og solen i Chania. Noen få stopp ble det på veien for å ta litt fotos, det er stadig objekter langs veien å fotografere … og ikke minst utsikt.