Da har vi igjen vært ute og kjørt, noe som de som følger bloggen allerede har fått med seg, en liten tur ikke så langt fra Chania. Vi har jo kjørt på kryss og tvers på mange veier, men av en eller annen grunn har vi misset et område. Vi var så vidt innom for noen uker siden, men mørket tok oss, og nå ville vi ta en ny tur i dette området. Vi har jo passert mange ganger og sagt….. “vi må jo prøve denne veien også!” … og nå har vi gjort det.

Som vi ofte gjør så la vi av sted over fjellet, gjennom Malaxa og ned til Stilos. Vi elsker å kjøre her over “viddene” fremfor National Road. Her er mye å se, fantastisk utsikt og alt går i et rolig tempo med lite trafikk.

Vel nede i Stilos, som er ganske søvnig på denne tiden av året, er vi raskt borte på gamleveien og brått fremme der vi svinger mot Fres. Nå har vi sett alle landsbyene på høyre side fra gamleveien mange ganger og gleder oss nå til å bli litt bedre kjent der også.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

På forhånd hadde vi sett at det lå noen tavernaer på torvet, så her hadde vi kalkulert inn en stopp for å spise lunsj. Fres er ingen stor plass, men de har et vakkert torv, hvor det denne dagen var helt nydelig å sitte, temperaturen var på rundt 25 grader. Vi var ikke så lenge ensomme på tavernaen, det dukket faktisk opp ett reisefølge med turister, på guidet tur, for også å spise lunsj … og det var helt perfekt….. for de tok litt av trykket for oss, med alle kattene der, som gjerne ville dele maten vår. Områdene rundt Fres er mye besøkt av turister som liker å vandre i naturen og slenge innom en taverna eller to på veien, for forfriskninger og påfyll til slitne kropper.

Så var det å sette Picasso’n av sted, mot nye mål, vi ennå ikke hadde sett. V kjørte igjennom Pemonia og Paidochori, med flere stopp for å ta noen bilder langs veien. Målet var å også kjøre innom en siste landsby der, Mecheri, på en vei som ut i fra google så helt grei ut.

Vi kom ikke frem til Mecheri på denne veien, vi endte opp ute blant oliventre og vinranker og måtte snu … denne “veien” egnet seg dårligere og dårligere for Picasso’n. Men vi fant et koselig sted, med utsikt til landsbyen vi ikke kom frem til denne gangen, og fikk igjen opplevd noen nye veier. Tilbake på gamleveien, opp en realt bratt bakke, som vi også har undret oss på hvor går, og nå vet vi det … ut i bondelandet på skralle veier.

Hjemveien gikk via Kalyves hvor vi tok en stopp, vi trengte en kopp kaffe etter en litt strabasiøs tur ute blant oliventrær og vinranker. Her slo vi oss ned på Apicorno, igjen med selskap av en gjeng katter, og så ut på havet og nøt vår kaffe i herlig sol og varme.