Da har vi, som de fleste andre, kommet oss igjennom en særdeles vindfull og regnfull helg. Alle nødvendige innkjøp ble unnagjort på fredagen og Astri ble parkert hjemme hos seg selv … eller garasjen som det heter.

Med de advarslene om sterk vind og muligheten for at diverse saker og ting ville suse ukontrollert rundt, er det jo lurt å bruke garasjen når man har en slik … ryddet bort noen saker ute også. Nyhetene har hatt mange katastrofer å melde, også lokalt her med oversvømmelse, strømbrudd forårsaket av trær som har gått over ende.

Vi slapp heller ikke unna her i vårt lille boligbyggelag, flere trær har gått ned her også, uten at de store skadene er skjedd.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det var ikke bare provianten som var fylt opp før helgen, vi fikk også ved for vinteren … først en ladning… men, Halvorsen mente det var alt for lite og fikk ordnet en til dagen etter.

En ting er å bestille veden, det er ikke slitsomt, derimot å få alle kubbene i hus tar på. Halvorsen sliter litt etter hofteoperasjonen og var ganske kaputt når alt var innendørs. Det er helt sant som det sies, vinterveden varmer flere ganger.

Vi er jo matglade personer som liker å hode hverandre med selskap på kjøkkenet når det lages mat, gjerne med et glass vin. I de to siste årene på Kreta har ikke dette vært mulig, leiligheten var fin, men hadde ikke et godt kjøkken.

Her hjemme i Sandefjord har vi et bedre kjøkken, riktignok ganske utdatert…. men, her lages mye god mat. Kjøkkenbordet vi har hatt til nå er vakkert… likevel veldig lite praktisk, siden det er rundt.

Det ble en tur på Jysk rett etter at Halvorsen var tilbake tidlig i juli, og “allerede” etter tre måneder fikk vi bestillingen vår … Jysk i Chania har fungert bedre for oss…. enn vår lokale her hjemme.

Vår gode nabo, som har sett etter kåken vår mens vi har vært i utlendighet, flyttet i helgen. Det vil bli et stort savn, men… håper de nye beboerne er noen hyggelige folk.

Den fra nabofamilien som vi ser absolutt mest til er jo katten deres, og som til tider nok har vært vel så mye her som der den egentlig bor. Nå har vi naboen, som vi kaller henne, i fullpensjon til alt er kommet på plass i hennes nye hjem.

Den gamle damen, som hun er, liker ikke forandringer og har heller nesten ikke vært hjemme hos seg selv mens det har blitt ryddet ned før flytting … hun har vært hos oss, og vi ser henne nok igjen siden hun flytter bare 300 meter.

Noe som har en tendens til å hope seg opp er tomgods fra ølbokser og slikt. Nå hadde ikke vi pantet en boks siden 2019 og haugen i kjelleren var såpass at det var greit å få den bort … skal vel sies at den hadde nok vært betydelig større hvis vi hadde samlet i alle disse årene og vært hjemme.

Nok om det, det var virkelig skjedd utvikling på området panting på vår lokale Meny butikk. Her er det ført opp et eget lite bygg ute på parkeringen, med enkel tilkomst … og nå var det premiere der for Halvorsen. Her var det to effektive maskiner som jobbet raskt, men ørens lyd var det ikke…. mens det stod på.

Det har blitt litt av kulturlivet vårt i de siste bloggene, så da drar vi det litt til. Denne gangen er det matkultur som gjelder, og 25 september var kårikålens dag. Vi hadde ikke gleden av Norges nasjonalrett denne dagen, men hadde uken før koset oss i noen dager, med denne retten, som Linda koker i sammen på sitt vis.

Egentlig litt rart at fårikål skal være vår nasjonalrett, veldig mange spiser ikke sau eller lam og det samme gjelder kål … og på toppen av det hele så mener mange også…… at det er nok å spise den en gang i året.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det klages mye når fårikål kokes, det lukter ille i time etter time i hele huset. Men for en fårikålelsker er dette som parfyme og en ventetid full av tortur, til gaffelen kan settes i herligheten … og ikke minst til dagen etter da herligheten smaker enda bedre.

I lang tid har det vært som å banne i kirken å ha noe annet i fårikålen enn det tradisjonelle kjøtt og kål, kun krydret med salt og pepper. Den tiden er over for veldig mange, nå “sprites” herligheten opp med det ene og det andre etter hva man ønsker selv.

I en reportasje i VG fortalte kokken Ole Marin Alfsen at han, som oss, har begynt å piffe opp nasjonalretten slik at barna skal like den. Vet ikke om han krydrer på samme måten som oss, men det skulle ikke forundre.

Linda, som er en racer med grytene, bruner kjøttet først…. for å få en rikere smak, før det går i gryten, sammen med kålen. Men Linda hiver også oppi løk, stangselleri, hvitløk og gulrot … saker vi som oftest har i hus. I tillegg til salt og pepper må det være med laurbærblad, og gjerne stjerne anis, samt chili…. enten som tørt krydder eller noen ferske og litt sinna. Etter noen timer med godlukt i huset blir det et herlig måltid, og ikke minste dagen derpå…. da smaken er ende bedre.

Vi hadde tyvstartet på spise sau dagen før. På butikken gikk vi rett på noen pakker med fårikålkjøtt, og det ble inspirasjon nok, til å ta med en slik hjem. Det skulle jo bare lages middag for to i et par dager, så noen fine biter ble marinert og langtidsstekt sammen med grønnsaker … og det smakte nok bedre en fårikålen.

En artig opplevelse for noen år tilbake da Linda jobbet i Røde Kors. Hun skulle arrangere en “kosekveld” på klubbhuset i Bamble og servere fårikål til hjelpekorpset og noen emigranter fra Burma. Alle innfødte spiste med stor glede og mente det smakte akkurat som det skulle. Våre venner fra Burma derimot…. bare pirket i maten og Linda måtte jo spørre. Svaret ble veldig ærlig, “det smaker ingen ting” av dette her. Det ble ikke mye ros fra denne gjengen…..til Linda, som hadde kokkelert i timevis med digre kjeler.

Vi må bare ta med en historie til fra da Linda jobbet i Røde Kors, og den involverer også våre burmesiske venner. Det var seg slik at det skulle bosettes noen burmesiske emigranter i Drangedal, en nabokommune til Bamble. Så ett par dager før det skulle arrangeres et informasjons møte på eldresenteret i kommunesentrum, så ringte telefonen mens Linda var hos frisøren. Det var sjefen som var på tråden … krise, de som skulle holde møtet om to dager…. hadde meldt avbud og kunne om hun kunne ordne ett eller annet, siden vi allerede hadde noen burmesere i kommunen.

Linda tok dette på strak arm, ringte presten i baptistmenigheten, som var tilholdssted for disse burmeserne. Presten hadde vært i Burma flere ganger og var svært så godt oppdatert på landet og tok på seg jobben med å informere om Burma i Drangedal … Linda hadde også fått jobben med å få til noe servering. Det er ikke noe problem mente presten, her kokes det burmesisk mat ofte og han hadde ett\ par mann, som gjerne ville ta denne jobben.

Så på selve dagen ble presten, et par burmesere og en diger kjele med kylling laget på burmesisk vis, lastet i caravellen vår, med Halvorsen ved rattet.

Det ble kjørt pent med en nesten full kjele i bilen og en burmeser med sterk trang til å bli bilsyk. Fremme i Drangedal fikk presten pratet lenge og vel om Burma, før det endelig skulle serveres burmesisk mat ti folket … som stort sett bestod av de eldre beboerne der, noen politikere og lokalavisa. Og denne maten var noe helt annet enn fårikålen til Linda, her var det styrke!!!!!

Alle skrøt av maten med tårer i øynene … vi er jo så høflige og vil ikke kritisere. Det var bare Halvorsen som spiste to porsjoner!

Vi hadde med oss mye kylling tilbake til Bamble, selv om alle skrøt av maten så var de småspiste denne kvelden. Dagen etter så hadde lokalavisen en stor reportasje, mye bilder og fin omtale … men maten ble omtalt som uhyrlig sterk!