Nå går det mot vinter, snø og kulde … ikke vårt favoritt klima. Lite å gjøre med…. hvis man ikke setter nesen sørover. I de siste har vi vært veldig engasjert i dette temaet, og vi kommer med mer informasjon…. når vi har alt i boks.

Nå har vel de fleste fått med seg at vi helst lager maten vår selv, med riktige råvarer … og gjerne gjenskaper matretter vi har fortært på vår ferd. Vi har fartet en del i Øst Europa og Tyskland, der vi har fått smaken på “eisbein mit sauerkraut” og som må spises minst en gang i løpet av turen … helst på ei kneipe.

Sauerkrauten eller surkålen lager Linda, det er surkål og ikke slik søtkål…. som selges på butikkene her. Det tar noen timer, men det er verdt det og lager såpass mye at det er til flere middager. I tillegg til surkålen må det også være sure agurker og en god sennep … og selvfølgelig øl og snaps.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Selve knoken bruker også lang tid på å bli ferdig, flere timers trekking og en runde i stekeovnen for en siste finish. Stekeovnen er ikke nødvendig… men, det hever knoken betraktelig. Knoker er jo for tiden veldig populært, alle varmdisker flommer av knoker, og det selges i bøtter og spann … men enkelt å gjøre selv.

En annen godbit vi lager fra tid til annen er Bacalao. Og her om dagen snuste Halvorsen opp et par pakker med gryteklar klippfisk, til 50 prosent i butikken … og de ble med hjem. Bacalao er jo en rett som er importert fra Syd Europa og det sies at portugiserne har en ulik Bacalao-rett, for hver dag i året … tror nok ikke de spiser Bacalao hver dag, men det er imponerende.

Bacalao betyr jo  noe så enkelt som torsk og i nord kalte de retten “Spanskefisk” og trolig var det baskiske fiskere på 1500 tallet, som fisket torsk ved Newfoundland, som er opphavet til denne retten. For å kunne spises i varme syden…. så måtte den tørkes og saltes.

Så må vi jo nevne at til all denne gode maten….så har vi testet årets juleakevitt fra Gilde, og vi kan anbefale på det sterkeste … ingen usmak og vanskelig å stoppe…. når man først har tatt en, litt som smash….!!!

Først må Halvorsen bare takke for all omtanke og ønske om god bedring etter siste blogg, det varmer og kanskje det også var det som skulle til for at ryggen er tilbake i samme stand som før … med de normale plager, som er helt greit i hverdagen.

Litt kjøretur har det blitt, selv om Halvorsen ikke har hatt toppform…har han først kommet seg ut i Astri, så kan vi jo kjøre litt. Uansett kroppslige plager denne uken, så har været vært kjempefint … da er det ille å bare sitte inne å glane ut. Når vi allerede var på butikken, så tok vi oss noen runder i kommunen vår … det var fem år siden sist vi kjørte her og litt oppdatering var greit å få.

Første runden gikk bare veldig lokalt i området der vi bor, men skal si det var bygget mye på de fem årene vi har vært borte. Det ser ut som hvert lille friareal skal bebygges, og ikke bare med en bolig som passer til tomten, men så mange som mulig.

Slike “grønne lunger” var lekeområder når vi var barn, men så hadde vi heller ikke mobiltelefon og alskens elektroniske duppeditter … det gikk mye i kniv, skrubbsår, plaster og sykkelhjelm var fremmedord.

På denne runden var vi også innom stedet der flere bilister “vasket” bilene sine når vi hadde realt skybrudd for noen dager siden. Måtte låne noen bilder fra Sandefjord Blad for i sånt grisevær holder vi oss inne. Samme dagen som trærne hadde gått over ende her hos oss.

Ett par dager senere tok oss en ny svingom ut på landeveien i kommunen vår, som er blitt ganske stor etter kommunesammenslåingen januar 2017 … som man jo kan mene det ene og det andre om. Vi rullet inn i Sandefjords dype skoger, helt frem til Andebu, før vi satte nesen mot kysten igjen. Veivalgene våre var ikke av det effektive slaget, det handlet ikke om å komme fort frem, men å oppdatere oss på veier vi sjelden tar i bruk … og noen aha opplevelser ble det også.

Halvorsen har hatt uke han helst vil slippe en annen gang … men, det gjør han nok ikke. Ryggproblemene til Halvorsen kommer med ujevne mellomrom kanskje et par ganger i året, og sikkert i fremtiden også.

Smerten er midt i korsryggen og iler til ved litt feil bevegelse så benene svikter, da er det best å holde seg i ro … selv om å sitte stille er heller ikke noe medisin. Nå begynner ryggen å rette seg og Halvorsen kan igjen vandre fritt rundt uten støttehjul, men trenger noen meter å gå seg i gang på.

Daglige gjøremål blir fort problematisk når det kjennes ut som ti kniver i ryggen ved den minste bevegelse. Barbering har vært en aktivitet som ble satt på hold hele uken…. da den knekken han får i ryggen foran servanten er akkurat den verst tenkelige posisjon å stå i … så begynte sterkt å bli en del likhetstrekk på Ludvig i Flåklypa.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

En annen ting som må gjøres noen ganger om dagen er toalettbesøk. Bare det i seg selv er utfordrende med trappen til 2. etasje, men det er en annen triviell utfordring. Vet jo at det til alltid foregår en diskusjon om lokk og ring skal ligge nede eller ikke, men for Halvorsen var det et lite helvete da damene får det som de vil og alt ligger nede … og han måtte bøye seg for å komme til og slå lens.

Det er ofte her som på Kreta, Halvorsen er på butikken og handler. Nå har jo ikke dette vært mulig noen dager, men etter et par tre dager var det mulig for Halvorsen å kreke seg ut i Astri og frakte Linda ned for å handle.

Fremme på butikken vi blir som et gammelt gresk par som vi har sett mange ganger. Mens Linda er inne i butikken sitter Halvorsen på utsiden med vinduet nede og røyker…. samtidig som det scrolles på mobilen.

All matlaging den siste tiden har Linda tatt ansvaret for, mens Halvorsen har sittet muse stille i en krok og sett på … alle bevegelser var en risk for knivstikk i ryggen. Linda har disket opp med lunsj, som er vårt første måltid på dagen, og det er mer enn en brødleiv med ost. Dagen startes med inntak av real mat som holder oss gående til langt på kveld.

Det var en ting på Kreta som passet oss veldig bra, tidspunktet for middag var langt ute på kvelden … og slik har vi det her på berget også. Linda har disket opp med mange herlige retter som er hennes favoritter. Hennes blomkålsuppe må nevnes særskilt som har vært i en utviklings fase de siste ukene, og nå er den bortimot perfekt.

Det er litt rart for Halvorsen å kreke seg rundt i leiligheten med fare for å knekke i sammen. Han har jo bestandig vært i aktiv fyr med mye kroppsarbeid, hvis vi ser bort fra di siste årene på Kreta. Da passer det å avslutte med en historie fra svunnen tid den gang Halvorsen var ganske aktiv i gateløp.

På den tiden hadde Halvorsen en politimann som nærmeste nabo og de hadde en del sammenstøtt, riktignok i bedriftsidrettens gode ånd … som til tider var ganske helsefarlig både på fotball og håndballbanen. Fyren trente mye, men det var betydelig mer muskler enn hjerne.

Hvert nyttår i Grenland er det gateløp fra Porsgrunn til Skien, og der var vi begge med. Så han ikke i folkemengden, men resultatlisten vist at Halvorsen slo purken med noen sekunder. Det falt ikke i god jord og var aldri noe samtaletema for ham … men han slapp ikke unna…..

Halvorsen måtte jo stadig spørre hvordan det gikk i Nyttårsløpet for å gni det litt inn. Å bli slått av nabo Halvorsen var nok det verst tenkelige resultatet i verden for ham.

I denne uken, eller mer korrekt den 6. oktober, hadde vi vår dag og hadde vært mann og kone i 18 år … som ble feiret i rolige former hjemme på kjøkkenet. Det var pizza fra pizzabaker Linda, som stod på menyen, og det blir jo aldri feil. Det ble selvfølgelig en kaffe og avec sammen med desserten, vi måtte jo feire dagen med litt stil.

Linda er en racer på kjøkkenet og er nysgjerrig på nye trender som dukker opp på sosiale media. Nå var det et eltefrie baguetter som Kathrine Sørland bakte og som så fint ut. Linda må kvalitetssjekke slike fremgangsmåter og gjøre sine egne forbedringer … så det blir nok noen slike brød de nærmeste ukene … akkurat som tacolefser, men det kommer vi tilbake til.

Samtidig med at brødene var i ovnen laget Linda suppe på blomkål og stangselleri pluss diverse andre smakfulle venner fra grønnsaksskuffen i kjøleskapet. Suppen ble veldig god og med stekt bacon blir alt perfekt.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Men det har vært mer dramatikk enn kos i heimen de siste dagene. Halvorsen har fått en riktig smell i ryggen, det hender fra tid til annen og går over etter ett par dager … vi satser på det denne gangen også. Ryggen til Halvorsen er alltid litt kranglete om morgenen, men det går seg til. Etter en runde på ergometersykkelen ble det helt ille og han fikk problemer med å gå … store smerter på i korsryggen når han skal rette seg opp. Etter Halvorsens diverse skader og uhell, sitter vi inne med et bra utvalg av hjelpemidler … eget lager i kjelleren.

Men den største dramatikken sørget naboen for. Hun er en jeger av rang og leverer stadig vekk jakttrofeer på døren … ferdig avlivet. Her var det en liten endring i går, stolt som en hane kom hun inn til Linda med en mus i munn … bare at denne gangen var musen levende. Den ble selvfølgelig, til Lindas forferdelse, sluppet løs av katten som ville ha ros for sine bravader.

Det ble isteden mye oppstandelse, Linda ville ha kreket ut og jaget Halvorsen opp av stolen, rygg fikk være rygg … musen skulle ut. Etter litt romstering blant sko og mye annet ræl mens døren var åpen, har nok kreket stukket ut for vi så ikke noe mer til den forskremte lille saken … og jegeren snuste rundt med samme resultat.

Så litt tilbake til bryllupsdagen. Halvorsen var på butikken og tenkte han skulle kjøpe roser til Linda. En kjapp titt på priser og kvalitet, fikk Linda klare seg uten roser på dagen vår … det er jo tanken som teller. Men det dukket opp en blomst sånn uten videre. Halvorsen hadde tatt imot en Bringpakke for naboen, ikke katten, og plutselig var vi eiere av en Ildtopp.

Da har vi, som de fleste andre, kommet oss igjennom en særdeles vindfull og regnfull helg. Alle nødvendige innkjøp ble unnagjort på fredagen og Astri ble parkert hjemme hos seg selv … eller garasjen som det heter.

Med de advarslene om sterk vind og muligheten for at diverse saker og ting ville suse ukontrollert rundt, er det jo lurt å bruke garasjen når man har en slik … ryddet bort noen saker ute også. Nyhetene har hatt mange katastrofer å melde, også lokalt her med oversvømmelse, strømbrudd forårsaket av trær som har gått over ende.

Vi slapp heller ikke unna her i vårt lille boligbyggelag, flere trær har gått ned her også, uten at de store skadene er skjedd.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det var ikke bare provianten som var fylt opp før helgen, vi fikk også ved for vinteren … først en ladning… men, Halvorsen mente det var alt for lite og fikk ordnet en til dagen etter.

En ting er å bestille veden, det er ikke slitsomt, derimot å få alle kubbene i hus tar på. Halvorsen sliter litt etter hofteoperasjonen og var ganske kaputt når alt var innendørs. Det er helt sant som det sies, vinterveden varmer flere ganger.

Vi er jo matglade personer som liker å hode hverandre med selskap på kjøkkenet når det lages mat, gjerne med et glass vin. I de to siste årene på Kreta har ikke dette vært mulig, leiligheten var fin, men hadde ikke et godt kjøkken.

Her hjemme i Sandefjord har vi et bedre kjøkken, riktignok ganske utdatert…. men, her lages mye god mat. Kjøkkenbordet vi har hatt til nå er vakkert… likevel veldig lite praktisk, siden det er rundt.

Det ble en tur på Jysk rett etter at Halvorsen var tilbake tidlig i juli, og “allerede” etter tre måneder fikk vi bestillingen vår … Jysk i Chania har fungert bedre for oss…. enn vår lokale her hjemme.

Vår gode nabo, som har sett etter kåken vår mens vi har vært i utlendighet, flyttet i helgen. Det vil bli et stort savn, men… håper de nye beboerne er noen hyggelige folk.

Den fra nabofamilien som vi ser absolutt mest til er jo katten deres, og som til tider nok har vært vel så mye her som der den egentlig bor. Nå har vi naboen, som vi kaller henne, i fullpensjon til alt er kommet på plass i hennes nye hjem.

Den gamle damen, som hun er, liker ikke forandringer og har heller nesten ikke vært hjemme hos seg selv mens det har blitt ryddet ned før flytting … hun har vært hos oss, og vi ser henne nok igjen siden hun flytter bare 300 meter.

Noe som har en tendens til å hope seg opp er tomgods fra ølbokser og slikt. Nå hadde ikke vi pantet en boks siden 2019 og haugen i kjelleren var såpass at det var greit å få den bort … skal vel sies at den hadde nok vært betydelig større hvis vi hadde samlet i alle disse årene og vært hjemme.

Nok om det, det var virkelig skjedd utvikling på området panting på vår lokale Meny butikk. Her er det ført opp et eget lite bygg ute på parkeringen, med enkel tilkomst … og nå var det premiere der for Halvorsen. Her var det to effektive maskiner som jobbet raskt, men ørens lyd var det ikke…. mens det stod på.

Det har blitt litt av kulturlivet vårt i de siste bloggene, så da drar vi det litt til. Denne gangen er det matkultur som gjelder, og 25 september var kårikålens dag. Vi hadde ikke gleden av Norges nasjonalrett denne dagen, men hadde uken før koset oss i noen dager, med denne retten, som Linda koker i sammen på sitt vis.

Egentlig litt rart at fårikål skal være vår nasjonalrett, veldig mange spiser ikke sau eller lam og det samme gjelder kål … og på toppen av det hele så mener mange også…… at det er nok å spise den en gang i året.

Det klages mye når fårikål kokes, det lukter ille i time etter time i hele huset. Men for en fårikålelsker er dette som parfyme og en ventetid full av tortur, til gaffelen kan settes i herligheten … og ikke minst til dagen etter da herligheten smaker enda bedre.

I lang tid har det vært som å banne i kirken å ha noe annet i fårikålen enn det tradisjonelle kjøtt og kål, kun krydret med salt og pepper. Den tiden er over for veldig mange, nå “sprites” herligheten opp med det ene og det andre etter hva man ønsker selv.

I en reportasje i VG fortalte kokken Ole Marin Alfsen at han, som oss, har begynt å piffe opp nasjonalretten slik at barna skal like den. Vet ikke om han krydrer på samme måten som oss, men det skulle ikke forundre.

Linda, som er en racer med grytene, bruner kjøttet først…. for å få en rikere smak, før det går i gryten, sammen med kålen. Men Linda hiver også oppi løk, stangselleri, hvitløk og gulrot … saker vi som oftest har i hus. I tillegg til salt og pepper må det være med laurbærblad, og gjerne stjerne anis, samt chili…. enten som tørt krydder eller noen ferske og litt sinna. Etter noen timer med godlukt i huset blir det et herlig måltid, og ikke minste dagen derpå…. da smaken er ende bedre.

Vi hadde tyvstartet på spise sau dagen før. På butikken gikk vi rett på noen pakker med fårikålkjøtt, og det ble inspirasjon nok, til å ta med en slik hjem. Det skulle jo bare lages middag for to i et par dager, så noen fine biter ble marinert og langtidsstekt sammen med grønnsaker … og det smakte nok bedre en fårikålen.

En artig opplevelse for noen år tilbake da Linda jobbet i Røde Kors. Hun skulle arrangere en “kosekveld” på klubbhuset i Bamble og servere fårikål til hjelpekorpset og noen emigranter fra Burma. Alle innfødte spiste med stor glede og mente det smakte akkurat som det skulle. Våre venner fra Burma derimot…. bare pirket i maten og Linda måtte jo spørre. Svaret ble veldig ærlig, “det smaker ingen ting” av dette her. Det ble ikke mye ros fra denne gjengen…..til Linda, som hadde kokkelert i timevis med digre kjeler.

Vi må bare ta med en historie til fra da Linda jobbet i Røde Kors, og den involverer også våre burmesiske venner. Det var seg slik at det skulle bosettes noen burmesiske emigranter i Drangedal, en nabokommune til Bamble. Så ett par dager før det skulle arrangeres et informasjons møte på eldresenteret i kommunesentrum, så ringte telefonen mens Linda var hos frisøren. Det var sjefen som var på tråden … krise, de som skulle holde møtet om to dager…. hadde meldt avbud og kunne om hun kunne ordne ett eller annet, siden vi allerede hadde noen burmesere i kommunen.

Linda tok dette på strak arm, ringte presten i baptistmenigheten, som var tilholdssted for disse burmeserne. Presten hadde vært i Burma flere ganger og var svært så godt oppdatert på landet og tok på seg jobben med å informere om Burma i Drangedal … Linda hadde også fått jobben med å få til noe servering. Det er ikke noe problem mente presten, her kokes det burmesisk mat ofte og han hadde ett\ par mann, som gjerne ville ta denne jobben.

Så på selve dagen ble presten, et par burmesere og en diger kjele med kylling laget på burmesisk vis, lastet i caravellen vår, med Halvorsen ved rattet.

Det ble kjørt pent med en nesten full kjele i bilen og en burmeser med sterk trang til å bli bilsyk. Fremme i Drangedal fikk presten pratet lenge og vel om Burma, før det endelig skulle serveres burmesisk mat ti folket … som stort sett bestod av de eldre beboerne der, noen politikere og lokalavisa. Og denne maten var noe helt annet enn fårikålen til Linda, her var det styrke!!!!!

Alle skrøt av maten med tårer i øynene … vi er jo så høflige og vil ikke kritisere. Det var bare Halvorsen som spiste to porsjoner!

Vi hadde med oss mye kylling tilbake til Bamble, selv om alle skrøt av maten så var de småspiste denne kvelden. Dagen etter så hadde lokalavisen en stor reportasje, mye bilder og fin omtale … men maten ble omtalt som uhyrlig sterk!