Kretahalvorsen

Vi har vært i vårt første bryllup her på Kreta, en litt annerledes opplevelse en i Norge. Invitasjon kom fra en venn vi kjenner fra Faros bar, som vi har tilbrakt mange timer i lag med, og han fortalte oss at det skulle være et lite bryllup med sånn omtrent 400 gjester. Han og konen var allerede offisielt gift, en kort seremoni på en offentlig kontor, sammen med familien, og en liten samling etterpå. John Erik råket tilfeldigvis innom her for et par år siden. Nå var det duket for seremonien i kirken og stor fest etterpå. Dette forgikk et stykke opp fra Gerani i en liten lokal kirke med begrenset plass. Med de dystre værutsiktene og på forhånd spådd et parkeringskaos der, droppet vi å dra dit og heller direkte til festlokalet.

Men vi måtte jo oppgradere oss litt, noe vi hadde hatt god tid til, men som de tregingene vi er ble det de siste liten. Bryllupet skulle være på fredag og på onsdagen måtte vi komme oss ut og handle. Da hadde vi utsatt dette til alle finværsdagene var over, og dermed ble det vandring rundt i byen med paraplyer. Som i de fleste ekteskap er det konen som har de største utfordringene med å bli fornøyd … og å finne noe som kan brukes, mannen går som oftest til en butikk og ferdig med det.

Så fredagen kom de siste innkjøpene i havn og vi møttes på Red Bicycle for lunsj, etter at vi hadde ordnet de siste innkjøp hver for oss. John Erik trengte kun en bukse og hadde klar formening om hvor han skulle … han hadde handlet der tidligere ved en tilfeldighet. Han syklet dit og inn i butikken, vanskelig å si om det egentlig er en skredder eller klesbutikk. Men uansett de driver med begge deler. Midjemålet be tatt og bukse kom frem som satt som et skudd men var veldig lang på benene. De var slik i denne butikken at buksene ikke var lagt opp til en spesiell lengde, men ble tilpasset kunden. Buksen ble kjøpt og en sirlig håndskrevet kvittering ble overlevert, og med beskjed om å komme tilbake om en halv time.

Nå gjenstod kun en ting å ordne, håret til Linda og det skulle gjøres på vei til festen. Tid var bestilt hos Bloomingdale i Agia Marina klokken fem. Vi dro av sted i god tid, for rett nær Bloomingdale ligger Notos Restaurant som drives av Vaggelis og Eleni, som er våre venner. John Erik satt igjen her mens Linda fikk krøller i håret. Det hadde jo vært litt småregn i løpet av dagen, men nå åpnet alle sluser seg og det styrtet ned. Det ga seg heldigvis etter en stund, men en real luftfuktighet som Linda fryktet skulle kverke krøllene.

Det var fremdeles litt for tidlig å møte opp i Maleme hvor festlokalet ligger, så det ble en stopp på Cafe Cafe i Platanias for en aldri så liten forfriskning. Her er det gode stoler og tak over hodet, det regnet jo litt enda og det er jo ikke alle steder man sitter godt her på øya. Etter en drøy time her syntes vi at nå kunne det passe å ankomme festen og hev oss inn i en taxi. Vi visste jo at brudeparet ville komme mye senere, men var usikker på når det ville være riktig av oss å komme. For å si det slik, vi var ikke sent ute … heller tidlig, og det er jo en erfaring det også.

Fremme ved festlokalet ble vi møtt av et vakkert pyntet bord med en gjestebok … vi har selvfølgelig skrevet i den. Litt merkelig å komme frem, og ikke kjenne et eneste menneske i en stor sal. Det var allerede kommet en del mennesker, men ingen av de vi kjente, de fleste av dem jobbet jo enda. Ble litt kluss i døren siden vår gresk er minimal og engelsk ferdighetene var noe varierende på dem vi møtte. De hadde nok vært enklere om vi hadde husket å ta med invitasjonen vår ,,, den var jo skrevet på lokalspråket. Vel inne i en vakkert pyntet sal lette vi oss frem til en plass litt i bakgrunn, og med god oversikt til alt som skulle skje. Her er ingen bordplassering slik vi er vant til i bryllup.

Ikke så lenge etter at vi hadde satt oss ned begynte maten og komme på bordet, men allerede fra starten av vår det søte, tradisjonelle kaker …som vi styrte unna og brød og honning. Det ble servert to hovedretter, Pilafi med lammekjøtt og noe svinekjøtt, måltidet ble avsluttet med frukt. Matopplevelsen er ikke all verden på slike arrangementer, vi har vært på noen og alle gangene den samme maten … mer eller mindre kald. Men vi var jo ikke der for matens skyld … vi skulle feire et bryllup og det ble passet på at det til en hver tid var nok drikke.

Brudeparet dukket først opp litt over klokken ti på kvelden, og da ble det mye stå hei og en del ritualer som må gjennomføres. Nå var det ikke bare bryllup, men også dåp for deres to år gamle sønn. En ting som er veldig annerledes her er gaver … det gis ikke gaver, kun penger som gis i en lukket konvolutt slik at ingen ser ha andre gir. Dette er jo fantastisk, de slipper å få på nytt alt hva de har fra før, og dette er med på å betale for kostnaden for hele festen.

Litt merkelig for oss men noe av det første som skjedde var at brudeparet fikk bryllupskaken opp på scenen….. spiste den sammen, matet hverandre og til stor jubel fra salen. Etter en masse fotografering, noe som jo pågikk hele tiden, var det tid for gratulasjoner. Alle som var til stede stilte seg i kø for å gå en runde over scenen og ta alle i hånden … også en del klemmer. Den nærmeste familien stod sammen med brudeparet og gudmoren til barnet. Her var det at gavene ble levert, i en stor boks, og det var også en liten gave til alle gjestene.

Nå var det tid for selve festen, som startet med at brudeparet danset på scenen, før en dansegruppe vartet opp med flott show. Deretter ble vi underholdt av en gruppe som sannsynligvis spilte kretisk musikk. Når dette var over begynte den ekte folkedansen, scenen ble et dansegulv for alle som ville. Slik fortsatte det ut over natten og brudeparet deltok hele tiden … særlig bruden. Vi hadde jo tilfeldigvis satt oss ned rett bak der brudeparet skulle sitte … og tror ikke de rakk å få i seg annen mat enn de kakebitene de spiste på scenen.

XRONIA POLLA er det greske uttrykke for gratulerer med dagen … og det ble det mye av i går. Etter at regnet hadde roet seg ned satt vi kursen mot sentrum i et forsøk på å handle klær, må oppgradere oss med noe passende for å gå i bryllup. Vi hadde heldigvis med oss paraplyer, for det ble ikke lagt bak oss mange meterne før det igjen begynte å dryppe litt.

Vi sjekket noen butikker i gamlebyen uten hell og følte trang for en forfriskning og endte som som oftest opp på Avvalon Rock Pub. Etter ett par runder med drikke var behovet for mat ganske kjennbart. Når sulten trenger seg på og vi er i dette området har vi lett fpr å havne på Gallini, noe også skjedde i går. Her er maten god og ikke minst gode stoler, og for oss som er ett par syndere, får sitte lunt under tak og ta oss en røyk.

Vi havnet rett vid siden av et ganske stort selskap med grekere som var rimelige høylytte og gjorde mye av seg med sang og dans … noe vi synes er helt på sin plass. Det var særs artig at presten som var med i selskapet virkelig dro til med real dansing på egenhånd. Vi skjønte jo ikke at det var bursdagsfeiring før kaken kom på bordet og det ble mye xronia polla.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Mens feiringen gikk for fullt ble også nabobordet vårt besatt av en gjeng unge turister, engelsktalende blide jenter. De ble også med i feiringen med stort engasjement uten at vi helt fikk med oss hvorfor. Det viste seg at disse jentene var ute og feiret bursdag for en i flokken som fylte nitten år. Stemningen ble jo ikke noe mindre av det, tvert imot og det endte med at kaken ble delt på alle. Det ble ikke så store biten, noe vi kjenner til da det blir flere til bords enn du hadde regnet med. Kaken var god og det er tanken som teller. Etter å ha gratulert den voksne greker, som vi ikke vet hvor gammel ble, og den unge jenten ruslet vi hjemover med tanken om at vi skulle være litt effektive dagen etter.

Den enkleste ruten hjem for oss når vi er på den siden av havnen er opp gjennom gamlebyen og over muren mot Nea Chora. På den strekningen ligger baren The Van, og her tar vi som regel en stopp når vi passerer. Vi er jo blitt godt kjent med ham som driver der og i tillegg er det ofte åpent her utenfor sesongen. Vi slo oss ned og bestilte oss hver vår whiskey sour….. og tjuvet askebegeret fra gjengen på nabobordet…..!!! Vi kommer ofte i prat med folk og fyren med askebegeret var en blid og hyggelig fyr fra Romania … og ikke nok med det, han hadde bursdag han også.

Flinke som vi var denne kvelden så var vår plan og ikke bli for sene, noe som jo fort skjer. Så i god tid før midnatt ville vi gå. Nei det kunne vi ikke i følge barmannen, nå var det bare tjue minutter til han hadde bursdag og vi måtte være med på en skål for hans bursdag. Da ble det jo slik, en nye runde i baren og vente på det store øyeblikket hans. En runde med tequila shots på alle og igjen mye xronia polla igjen siden han er en innfødt.

Nå tok det ikke så lande stunden før vi ville rusle hjem, flinke som vi var. Vi måtte bare innom i baren med flere xronia polla først. Der satt jammen en kompis av barmannen som også hadde bursdag … så denne kvelden var virkelig fylt med xronia polla.

Vi har jo i en lengre tid vært uten internett…. som nå har løst seg … det tok bare drøye to måneder. Men, det er ikke det eneste som har tatt lang tid før tingene ordnet seg. Vi flyttet inn veldig tidlig i leiligheten og mye var ikke helt klart … og det står igjen ting ennå. Det som har vært den store føljetongen er vårt dusjkabinett. Det var bestilt og skulle komme et par uker etter vi flyttet inn … noe det også gjorde, men det var knust. Huseier var veldig lei seg, men ikke noe å gjøre med, nytt ble bestilt. Da var det bare å smøre seg med tålmodighet, og vente….. og det gikk vel et par uker før for det igjen var ankommet. Nå kom det inn i leiligheten og stod pent og pyntelig og ventet på montøren.

Etter noen dager dukket det opp en fyr og skulle montere greiene, han var alene og ville ikke ha hjelp…. selv om John Erik tilbød sin assistanse. Det gikk jo ikke veldig bra, Da rammeverket var oppe og første glassvegg skulle på plass hørte vi et voldsomt smell og det var glassbiter gjennom hele leiligheten. Da var det bare å finne frem feiebrett og støvsuger til den uheldige, kanskje litt for selvsikre montøren. Etter mye feiing og støvsuging, så var det meste av glassbitene borte, og han fortsatte med sitt, og fikk resten på plass. Vi hadde igjen en huseier på tråden…… som var veldig lei seg på våres vegne. Men hva kunne vi gjøre… det var bare å ta det med et smil… og vente på en ny glassvegg.

Så igjen etter et par ukers ventetid var glassveggen ankommet, og noen dager senere stilte samme montøren opp igjen, for å få denne på plass. Oppholdet hans denne gangen ble ganske kort …….og det meste av tiden brukte han på å rydde glassbiter!!! Også denne gangen ble han tilbudt hjelp uten at han ville ha.

Vår venn Raymond var her og skulle hjelpe John Erik med å sette opp noe greier på verandaen. John Erik var ute og kjørte noen katter, som jo skjer til stadighet, og Raymond gikk bare og sparket i “grusen” og stresset litt for å komme i gang.

Men Raymond fikk også nei, han ønsket ikke hjelp. Vi vet vel ikke akkurat hva som skjedde…… kom jo en forklaring eller kanskje en bortforklaring. Men uansett, kåken ble igjen strødd med glassbiter!!!!! Nå ble det ganske månelyst mellom montøren og huseier….!!!….. som var rimelig misfornøyd og følte seg litt dum over for oss. Hva kunne vi si, det var bare å smile og si at det går nok bra til slutt.

Da var det bare å begynne å vente igjen, og etter et par uker vår glassveggen igjen på plass. Den ble igjen plassert i stuen vår i påvente av montering. Nå skulle det vise seg at å få noen til å montere denne gangen ikke var så enkelt, og med tanke på historien så var det kanskje forståelig. Huseier var veldig fortvilt og beklaget at han ikke fikk noen til å ta jobben.

Konflikter sprer seg og ingen andre vil da ta den jobben. Så da ble spørsmålet om vi kjente noen som kunne få utført dette.  Ja det skulle vi vel få til, men før vi kom så langt så ringte huseier, og fortalte at på lørdag som var, skulle det samme firmaet komme tilbake. Vi hadde jo nå hatt denne glassveggen som stuepynt i tre uker og og ville jo gjerne ha den bort.

Denne gangen kom de litt mer mannsterke og brukte god tid….. og alt gikk bra. John Erik hadde sett på hvordan det var å montere, og regnet med at det skulle vi uansett fått til på egenhånd. Etter en ny inspeksjon av det ferdige resultatet så var det nok litt feilmontering fra starten av.

I går hadde John Erik et nytt kjøreoppdrag, ikke katter denne gangen, men naboer fra vårt forrige bosted i Thimianisgaten. De skulle hentes på morgenen, og John Erik var tidlig ute og hadde gleden av å hilse på gamle venner. Alle “våre” tre puser var hjertelig tilstede, og ønsket mer kos enn mat. Litt spiste de, men var mest opptatt av å klenge rundt bena til John Erik. Pusemor forsøkte igjen å storme mot døren i blokken vi bodde i….. med den tro at nå skal vi kjøre heis til tredje etasje. Det samme skjer hver gang vi er innom, vi har vel kanskje lært henne en uvane … men koselig var det 😉

For noen dager side besøkte vi Oinoa og Maria Georgiou. Vi hadde truffet henne i en bursdag til en felles venn, og blitt fortalt at det på Oinoa skulle være noe live musikk. Vi har faktisk vært innom en gang tidligere og spist noen nydelige lakseskiver, men det er en stund siden, og vi har aldri vært lenger inne en toalettet i første etasje.  Nå fikk vi en omvisning i hele restauranten av Maria. Nå skal det sies at vi har flere ganger vært der og kommet til stengt dør, de har stengt en dag i uken og den traff jo selvfølgelig på flere ganger. Linda har nemlig fått med seg att de serverer egg benedict, noe hun har veldig lyst til å teste. Vi skal nok få det til om ikke så lenge.

Vi har jo funnet oss den leiligheten vi aldri trodde vi skulle finne på denne siden av byen, Chania altså. Vi har en stor terrasse uten innsyn, og kan vralte rundt uten klær, enormt bra for Linda sine hudproblemer. Da blir det slik at vi har litt problemer med å komme oss ut i verden, det er herlig å oppholde hjemme. På denne tiden av året må vi ut og treffe tilreisende venner og bekjente, men vinterstid vil det nok skje mye på vår veranda. Vi gleder oss til å invitere våre lokale venner, uansett nasjonalitet, på litt godt i glasset og en matbit.

Så har vi endelig fått internettet opp å gå her i huset, og dermed er det en helt ny hverdag. Det er først når man ikke har at en merker hvor avhengig men er. Alt er jo på nett og det er, for oss i alle fall, ganske tungvint og fomlete med kun mobilen. Vi var jo lovet at vi skulle få fiber i midten til slutten av august. Dette stemte ikke, kanskje ikke så overraskende… men veldig upassende. John Erik tok en runde ned til dem som styrer bygget her for en aldri så liten oppdatering. Det ble ikke særlig oppløftende, kanskje helt frem mot jul før det ville være nett oppe og gå i her i huset. Fiberkabelen som vi er lovet er fremdeles ikke inne i bygget, og en liten sjekk i koblingsboksen sammen med montøren som var og la opp hos oss, så er det lagt kobberledning inn til alle leilighetene. Da kan dette fort ta tid. Vi har valgt en løsning hvor alt kommer rett hjem til oss gjennom luften. En liten parabol ute på verandaen fra Sky Telecom, og noen små bokser så er nettet i full gang. Vi skulle jo gjort dette for lenge siden, men man tror jo på lovnadene som blir gitt.

De siste ukene har vært ganske hektiske med besøk av mange venner, har faktisk vært litt vrient å rekke alt. Vi hadde planlagt å kjøre litt rundt i fjellheimen her med venner som ikke hadde sett noe særlig mer enn turistløypa … som jo er ganske vanlig for mange som besøker Kreta. Nå ble det jo slik da at de planlagte ekskursjonene måtte skrinlegges, værgudene var ikke på vår side. Med regn og tåke er det ingen grunn til å stikke til fjells.

Så det ble dag til dag planer her i lavlandet rundt Chania hvor solen skinte. Det ble tre kortere turer, tre dager på rad, i områder vi kjenner godt til, og som vi har kjørt før. En dag dro vi til Stavros for å vise hvor dansingen på stranden i filmen Zorba var spilt inn … ble bare “been there done that” før vi la i vei vider rundt i området. Vi begynte å hige etter litt mat og satte kursen mot en taverna vi liker og har spist på noen ganger … men den var selvfølgelig stengt denne dagen. Så da ble det litt omvisning på prærien rundt flyplassen før vi endte opp i Marathi for lunsj på Rokos. Denne tavernaen har vi også besøkt noen ganger og maten her er veldig god, samt en flott beliggenhet.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Med regntunge skyer hengende opp i fjellene tok vi en annen dag turen gjennom Theriso ravinen. Dette  er ganske imponerende for dem som har første turen her. Etter Theriso satte vi av sted mot Zourva og en lunsj på en taverna med fantastisk utsikt … og god hjemmelaget mat. Veien bort dit er ganske utfordrende for dem som har høydeskrekk, og Picasso´n hadde noen av dem i baksetet. Vel fremme på tavernaen ble det kun nyting av utsikten i flott solskinn, og det ble med det. Det blåste så ille at vi måtte sitte inne og spise, noe vi ikke ønsket. Så etter å ha hilst på donkeyen som bor der, ble det å sette utfor og alle svingene ned til Meskla. Her ble det litt lesking av strupene, og noen myggestikk, før kursen ble satt mot kysten. På veien videre ble det en stopp på kirkegården som ligger i lia ovenfor Meskla, for at damene skulle få rusle litt rundt og bivåne de vakre gravstedene.

Den tredje og siste bilturen vi hadde gikk mot Kolymvari og Kissamos og områdene rundt der, også steder vi har fartet mye rundt i…. og feilkjørt diverse ganger. Denne gangen sikret vi oss mot stengte tavernaer og tok en lunsj på Therino restaurant i Platanias før vi la i vei. Ferden gikk gjennom Kolymvari og opp mot Afrata. Veien opp hit har en fantastisk utsikt mot Chania … men ikke denne dagen, alt for mye dis i havet så det ble med å se Kolymvari. Oppe på fjellet her i en liten landsby, Ravdoucha, ligger også en kirkegård vi var innom. Her er det så vakker utsikt at her ønsker Linda å ligge en gang i tiden … spørs vel å mye hun får nyte av utsikten da. Herfra bar det mot Kissamos, hvor det ble en stopp for litt kaffe, før vi skulle ut og se på en kirke som ligger inne i fjellet. Her gikk vi på dagens lille smell. Kirken var pyntet veldig og det kunne se ut som barnedåp. Vi syntes det ville være svært upassende med fire vimsete nordmenn ravende rundt og fotografere. Vi var tydeligvis de første som “ankom” og fikk en del oppmerksomhet … det var bare å få i gang Picasso´n og kjøre videre. Vi snudde og tok Old National Road tilbake til Chania.

Nå har vi snart bodd to måneder her vi vår nye, fantastiske leilighet. Leiligheten har egentlig alt vi har ønsket oss, og litt til … og vi trodde aldri vi skulle finne en slik plass på denne siden av byen. Selv om vi har bodd her en stund, er bygget langt fra ferdig.

Selv om kåken er perfekt og flotte verandaer så er det to ting som er nesten uvurderlig her. Vi har en stor bod nede ved inngangen så vi slipper å drasse alt opp….. og ha problemer med å få stuet ting bort … vi har jo dratt på oss noen ting. Men det aller beste er jo at vi har egen parkeringsplass rett utenfor boden, kan det bli kjekkere….????…. og den er under tak.

Det er ett stort savn å ikke ha internett tilgjengelig i leiligheten. Fiberkabelen er fremdeles ikke strukket inn i bygget. Etter sigende skal nettet være på plass i slutten av august … og vi begynner jo å nærmes oss sterkt slutten av august nå. Det er ferietid her, og mye drar i gang igjen på mandag, så vi kan jo bare håpe. Det er iallfall ganske tungvint å lage en blogg da alt er nettbasert.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Vi har gått til investering av grill, en Weber Lumin, som kostet nok. Vi har testet den ut noen ganger nå, og den fungerer perfekt, og er tilstrekkelig stor nok for de party vi kommer til å holde her. Det ble også en IKEA-tur for å bestille en arbeidsbenk til kjøkkenet. Litt lite benkeplass her, så denne gir oss en veldig god arbeidsplass, faktisk plass til oss begge. Det vi mangler nå, som står høyt på prioriteringslisten, er oppvaskmaskin. Går nok ikke så mange dagene før vi handler inn en slik en.

Det var ganske støyete til tider der vi bodde før … og det har vel ikke blitt noe bedre her vi bor nå!! Før hørte vi mye høylytt prat og en del krangling, her er det mer bikkje gnell …..til alle tider av døgnet. Velger man å bo i byen, må man også ta med alle lydene, som bylivet skaper. Vi bor jo også ganske nære hovedveien som til visse tider på døgnet brukes som «dragracebane» … og det kan være litt slitsomt. Vi hørte dette godt tidligere også, men nå er det godt forsterket. Vi har også ett par artige hunder…. som ikke tåler at det kjører utrykningsbiler med sirener forbi, noe som det til stadighet gjør, uten at de må ule sammen med disse kjøretøyene.

Det går en snarvei forbi oss som bare tohjulinger og gående kan bruke. Her har vi et par ganger opplevd litt «kommers», ingen forventer å møte noen….. så to ganger har vi fått med oss to mopeder som har frontkollidert. Ingen store greier, men alvorlig kjeftbruk … litt gøy å se på.

Vi trives veldig godt i denne leiligheten, noen barnesykdommer lider den jo av…. i tillegg til nevnte fraværende internett. Vår leilighet har fremdeles ikke fått noe solskjerming, så det blir temmelig hett i solveggen når solen steker som verst, men på sikt kommer nok dette også på plass. Heldigvis har vi også en veranda på andre siden også … og det er jo ikke sol på begge sider av kåken samtidig. Det som er mest plagsomt er vanntrykket her, det varierer veldig, og er rimelig labert noen ganger. Det har allerede vært tema på ett møte her i blokken, så noe er vel på gang der også.

For en tid siden var vi på kjøretur med våre venner fra Haugesund, som nå er tilbake i gamlelandet. Raymond, som er en kløpper til å oppdage ting som er verdt å se, hadde nå funnet noe som het «Miniaturenpark» som vi skulle undersøke sammen.

Denne gangen slapp John Erik å styre bilen der vi la i vei på National Road. Som vanlig ble det en stopp i Vryses, og det som kanskje er Kretas eldste bro. En litt bortgjemt severdighet som ligger helt inntil hovedveien. Som seg hør og bør, nye bilder ble tatt på denne vakre plassen. Etter at broen var nøye inspisert ble det oppdaget et lite rør som var stukket inn i en sprekk i broen. Den ble behørig sjekket, og inne i denne lå det en lapp hvor man kunne skrive navn og dato. Her har altså Raymond og John Erik nå sjekket inn.

Så bar det videre mot Miniaturenpark som ligger ved  Kalyvaki Beach, på andre siden av elven som renner ut ved Georgioupoli … lett å finne frem. Her ble det vandring rundt i godt over 30 grader for litt fotografering og studering kunstverkene. Utrolig fascinerende å se disse byggverkene … og hvilken tålmodighet vedkommende som har fått til dette må være i besittelse av. Her er miniatyr kopier av mange historiske byggverk i Hellas. Stedet er verdt et besøk … og her kan det både bades og spises.

Etter vår ekskursjon blant alle de vakre byggverkene var det på tide med en aldri så liten stopp for noe leskende. Vakkert til, ved siden av elven, ligger Blue Moon med en flott uteservering … luftig var det heldigvis også i denne varmen vi hadde. Her ble vi sittende en stund og nyte tilværelsen og følge med på dyrelivet. Til tider ganske mange gjess og ender som kvakket rundt ned på elven, og jammen kom en skilpadde svømmende forbi også.

Vi har nå bodd i vår nye leilighet i noen uker og trives veldig her, faktisk er vi blitt noen skikkelige stuegriser. Ikke at vi sitter inne….. men ute på våre verandaer, og nyter den fantastiske utsikten vi har. Bygget vi bor i er ennå ikke helt ferdig, det er fremdeles ikke så mange som har flyttet inn. Det mangler internett her, skal visst komme i løpet av august….!!!!….. noe som gjør det litt tungvint å skrive blogg. Det blir for det meste telefon,  og av og til…… ut for å låne nett på restaurant.

Selve flyttingen av møblene gikk ganske smertefritt, da var vi kun tilskuere….. og på drøye fire timer var alt ute av den gamle leiligheten, og inne igjen her på “toppen” vår. Men å få alt på plass tar tid, særlig når det er opp i mot førti varme…..men litt etter litt blir det nok orden 😉  Linda stresser litt,  men det går ganske fort over når vi kan sitte og se ut over verden…… og nyte noe kaldt i glasset.

Noen nye runder på Jysk og Simple City har det jo også blitt, selv om vi trodde vi hadde nok møbler … nå håper vi at alt snart er i hus. Her må det meste bestilles, og det tar tid. Tålmodighet er en god ting å ha her på øya.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Etter et par år med gateparkering…. så er det ganske herlig å ha egen parkering….. bestandig ledig plass…. selv om vi kommer sent hjem. Og ikke bare parkering, egen (sports)bod rett ved foran bilen, hvor syklene våre også er parkert.

Vi har fått en real oppgradering på våre boforhold;  94 m2 på en flate ( i toppetasjen) med to baderom og gjesterom. Stor veranda på omtrent 20 m2 , og massevis med sol. Nå har vi egentlig fått den leiligheten vi har ønsket oss…….MEN,  som vi aldri trodde vi skulle finne i dette området. Vi har kun flyttet 400 meter…. og bor fremdeles i vårt favoritt område her i Chania by.

Nå må vi snart ta oss sammen…… og få opp bilder og pynt på veggene,  så det begynner å ligne på vårt hjem…. “Spiti Halvorsen”. Men….!!!….. det er ikke lett komme i gang i denne varmen vi har her for tiden, og det er viktig med litt planlegging … alt må jo henges på murplugger …. og da vil man jo helst henge ting riktig første gangen!!!

Når Linda er i Norge må John Erik finne noen andre å dra på tur med. Det er mange som har feriert i årevis i turist stripa her uten å ha beveget seg noe særlig lenger enn hotellområder og restauranter. Det er mye vakkert å se og oppleve på denne øya uten at det behøves terrengsko og vandrestaver. Med bil, eller buss for den sakens skyld, kan mange steder besøkes og avstandene er egentlig ganske korte. Vi har flere ganger vært i Paleokhora, men siden ikke Linda denne gang kunne være med, forståelig nok, ble det sammen med to gode venner som ikke hadde vært der.

I stekende sol og høy varme ble Siv og Thomas plukket opp i Agia Marina på formiddagen og kursen satt mot Paleokhora. Hvis det kjøres i ett tar turen omtrent en time … men så travelt har ikke vi. Det må stoppes for fotografering og drikkes kaffe. Så etter noen stopp her og der for å forevige Kreta’s grønne åser og daler, ble det stopp i Kandanos på en taverna som vi har stoppet på tidligere … flere ganger. Kandanos er en liten landsby med en voldsom historie og torvet rundt tavernen er ett krigsminne. Tyskerne led ganske stor tap i områdene her under andre verdenskrig på grunn av heftig motstand fra befolkningen her. Det resulterte i en voldsom hevne fra tyskerne og utraderte hele landsbyen og mange ble drept.

 Kan lese mer her   Razing of Kandanos    https://en.wikipedia.org/wiki/Razing_of_Kandanos

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Etter å ha fått i oss litt kaffe og vann var det bare å rulle ned de siste kilometerne til Paleokhora og bort til Caravella, restauranten vi pleier å spise hos. Her er det helt fantastisk å sitte i skyggen, nyte god mat og se ut over havet. Å nyte freden og roen her er herlig, og man blir jo aldri lei av å se på havet … det er som et levende bilde. Det som kan bli litt slitsomt etter en stund er kvaliteten på stolene. Ikke at de ramler sammen, nei de er solide, men du blir litt sår i baken etter et par timer på typiske greske pinnestoler med bast. Men slik er det jo de fleste steder … så kanskje man skal begynne å ta med ei pute.

Etter en bedre middag, noe kostbar men fisk er dyrt, tok vi en annen vei tilbake hvor det er en fantastisk utsikt over Paleokhora. Her å man bare stoppe og ta noen fotos. Noe vi selvfølgelig gjorde før vi klatret videre opp fjellet. Denne veien fører oss til veien som går til Elafonissi Beach og vi treffer på den før den smale tunnelen med trafikklys.

Nå var det på tide med en aldri så liten kaffekopp pg vi siktet oss inn på et sted John Erik har stoppet tidligere i samme ærend. En taverna som ligger i landsbyen Voulgaro og du sitter tett på trafikken … helt passe for nysgjerrige sjeler. Her i fra gikk turen ned igjen til kysten og via Kolymvari til Platanias. Etter en kort rast på Therino var det bare å få slitne og mette passasjerer hjem til Agia Marina, og så få parkert Picasso’n et eller annet sted i Nea Chora.

John Erik sitter ensom igjen på Kreta mens Linda har reist en tur nordover. Linda har noen avtaler som er viktige og ikke kan utsettes lenger, derfor har hun forlatt sin gode John Erik  … og latt han stå alene i den kommende flyttesjauen. Det samme skjedde for øvrig da vi flyttet hit til Thimianis også. Linda var riktignok tilstede, men lå rett ut med en skadet fot og kunne ikke gjøre annet enn å dirigere. Den gangen hadde vi ikke så mye møbler som vi har i dag … alt gikk bakpå en pick up på en vending fra Kato Stalos. Det er jo varmt nå også men blir nok ikke som sist vi flyttet får vi håpe, da var det en hetebølge med over 40 grader i skyggen.

Nå har vi jo dratt på oss veldig mange flere møbler, som har kommet flatpakket, og som etter montering ikke kommer inn i mikroheisen vår. Heldigvis finnes det flyttebyråer her som har utstyr så alt kan tas ned med heis fra verandaen … og ikke mist sterke og spreke folk til å bære. Det blir sikkert kaos her når dette skjer, må jo fort vekk sperre gaten.

Siste kvelden for Linda før reisen nordover ble brukt til en kaffe på Utopia for å si “goodbye” til Nicola. Nicola er jo en av de personene her som er enklest å prate med utenom nordmenn, siden hun prater så godt engelsk … kanskje ikke så merkelig at akkurat hun mestrer dette språket så perfekt siden hun jo er fra England.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det måtte jo også bli en avskjedsmiddag sammen med Siv denne kvelden, Vi ruslet fra Utopia til Sta Karvouna, kun noen få minutters gange, for et bedre måltid hos hyggelige Tani. Det var forresten Tani som hjalp oss med flyttingen sist gang. Alltid bra mat her og det ble jo helt topp da vi etter middagen smakte oss igjennom tre ulike lagringer av Metaxa.  Det ble enkelt å konstatere at den som var lagret i tolv år var særskilt god. De to andre var fem og syv års lagring … ikke noe galt med dem heller.

For noen dager siden spiste vi for første gang på Gorgona Beach Bar – Restaurant. Vi har snakket om det flere ganger at vi bare må ta en tur dit. Det har ikke blitt slik før nå, egentlig litt merkelig side vi kjenner mange her også. Dette er en veldig fin restaurant,  og med romslig plass mellom bordene i motsetning til de fleste andre plasser. Det er også gode solsenger her og fin strand. Vi var jo der for å spise og vi ble ikke skuffet, maten var veldig bra. Så hvis noen undrer seg på hvor de skal brenne av noen timer så er dette et godt valg.

Selv om Linda er i Norge så blir det nok noen turer for Picasso’n, vi har jo venner her som gjerne vi se seg litt om her på øya. Nå har Picasso’n flere ganger de siste dagene fått sistevalget på parkering her ved blokka, rett under et digert tre full av bær … ligner på bjørnebær. Disse bærene har drysset ned og stakker’n så jo ikke ut, og Linda var neste flau for å kjøre med til flyplassen. Men det bar rett til Shell for en real vask ikke så lenge etterpå. Dette bærproblemet vil også bli borte om en ukes tid.

Årets Sankt Hans feiringen har for oss vært ganske laber, ikke så rart siden vi er i hver vår ende av Europa. Linda brukte jo også hele dagen på å komme seg til Sandefjord. Men vi får leve på gamle minner … en og annen Sankt Hans har jo blitt feiret tidligere.

Dette var dagen da som vi håpet skulle gi oss ordentlig tilgang til vår nye leilighet. Nå har vi kun nøkkel til hoveddøren slik at vi kan komme inne og se om det er noe fremgang, og ta noen mål og legge planer. Det ble ikke slik, det går nok en uke til, men det ordner seg … og den som venter på noe godt …. vi gleder oss. John Erik tok en tur opp i leiligheten i går for å se hvordan det lå an. Boden nede var ryddet og oppe i leiligheten ser det ut som det bare mangler litt montering på badene. Og selvfølgelig en real utvask som de tydeligvis sliter litt med. Det er litt problem med å få et firma til å komme å vaske raskt … sånn er det jo her.

Med mål for øye at det ble flytting denne uken har vi allerede startet med å pakke ned her vi bor nå. Det blir sånn omtrent en uke ekstra, men det skal vi holde ut. Nå som vi er på vei bort her ifra, og vet hva vi skal til, merker vi mye mer av alt støy og andre plager rundt oss som vi har ignorert tidligere. Vi fikk plutselig en hønsegård rett utenfor vår veranda, og i tillegg en hund har flyttet inn på en veranda tvers over for oss … og denne hunden synes det er helt all right å stå å gjø, særlig på kveld og natt. Da vi i tillegg har noen naboer som det høres ut til tider driver barnehage, så begynner vi å bli riktig fornøyde med tilstanden her nå … vi har begynt å lengte bort. Og en ting til vi aldri kommer til å savne her er parkeringen. Her er det gateparkering og alt for mange biler, nå får vi vår egen parkeringsplass.

Vi har hatt noen rolige dager hjemme, å pakke ned er jo i grunn litt stress, men når du vet du går til noe bedre er det jo ganske hyggelig … vi finner jo ut hvor vi har alle tingene våre….. og kanskje blir det enklere å ha system på i vår nye kåk. Men litt har vi jo rukket utenfor huset også, som ikke har vårt relatert til pakking.

Våre gode naboer fra Nederland på andre siden av veien skulle hjem søndags morgen, og John Erik kjørte dem til flyplassen. Dagen før hadde vi en hyggelig middag sammen på Me Nou & Krasi, som faktisk er stamsted for oss alle. Senere på søndagen måtte vi til Therino for å feire bursdag. Leos datter, Emanuella, fylte 20 år, og Leo’s barn er jo nesten våre stebarn. Så det ble handlet inn en riktig “girlish” flaske med ett eller annet rosa, og ett kort der ble skrevet noen gode ord.

Og den blomsten vi møtte på vår kjøretur her om dagen har vi, fra ganske mange, fått full oppdatering på. Saken har mange navn, skal være giftig og er kjøtteter. Den skal også lukte dritt, noe det ikke gjorde når vi var der, altså en ganske artig sak.