Den 28. februar er en meget trist dag i Hellas sin moderne tid.. Det var på denne dagen for to år siden, at den store togulykken fant sted i Tempi, der 57 personer mistet livet. De aller fleste var studenter, som var på vei tilbake til skolene, etter ferie og karnevalsfeiring. Myndighetenes håndtering av ulykken i ettertid har ikke vært særlig bra og ansvaret for ulykken ble plassert på personer langt nede i systemet. Den fraskrivelsen av ansvar som myndighetene viser blir det reagert kraftig på. Det har vært bevilget EU midler til oppgraderinger av jernbanenettet, lenge før ulykken, som ikke er blitt utført. Denne markeringen er for å minnes de omkomne og sette press på myndighetene som ikke har gjort noe særlig, verken før eller etter, denne tragiske hendelsen.

Vi ønsket å delta i denne markeringen her i Chania og kom oss av sted mot sentrum i det aldeles nydelig været, som kom etter en liten regnskur på morgenen. Vi lot syklene stå i fred denne dagen, da vi regnet med at fremkommeligheten i byen ville være ganske begrenset. Det hadde vi helt rett i…..for det var en jevn strøm av folk mot sentrum, sammen med oss.

Markeringen var foran markedshallen, der de fleste markeringer foregår, og for å komme frem dit uten å konstant gå i kø, valgte vi noen bakgater. Vel fremme fikk vi se et folkehav som det aldri har vært tidligere i byen, tusenvis av mennesker i alle gatene på fremsiden av markedshallen. Anslagsvis var det over 50 000 tilstede denne dagen. Denne markeringen skjedde i alle større byer i hele Hellas, også mange steder i utlandet, som Oslo blant annet.

Generalstreiken var så og si komplett, alt var nedstengt mellom ti og to, kun noen småsteder som solgte kaffe….. som jo en nødvendighet her i landet. Fly, ferjer og alt offentlig var stengt ned og det fleste bedrifter også, en del tavernaer og restauranter startet opp igjen i tre tiden. Vi holdt oss blant folkemassen en stund og hørte på paroler vi ikke skjønte så mye av, men forstod budskapet.

Mange av parolene har vi fått oversatt og en av dem er “Jeg får ikke puste”. Dette ble sagt av mange av de skadde fra toget når de lå nede og det spekuleres i om det på godstoget som kom i mot var kjemikalier om bord. Dette er ikke blitt bekreftet, men flere døde av dette også og dessverre ingen tar ansvar. Hovedbudskapet var “Krav om rettferdighet, sannhet, åpenhet og ansvarlighet”. Det er et budskap som er veldig forståelig når det etter denne enorme ulykken ikke har blitt en eneste uavhengig granskning, bare blitt avfeid med tåpelige forklaringer og dokumenter…. og ting som kunne belyst denne ulykken plutselig er blitt borte.

Etter en stund i folkemassen vandret vi nedover mot havnen, men først tok vi en nærmere kikk på Agora, markedshallen, som visstnok skal ferdigstilles i år … det kan sees ut som akkurat det skal holde hardt. Vi vandret gjennom en så og si en folketom gamleby, mens normale behov begynte å trenge seg på … men dessverre ingen steder å komme inn å låne et toalett.

Vi håpet jo at det ville et eller annet sted der døren stod åpen hvor i kunne få gjort vårt fornødende. Vi måtte vandre helt til Gallini, før vi endelig traff på kjentfolk, som slapp oss inn på toalettet. Hvis noen hadde forsøkt å holde åpent i disse timene mens markeringen pågikk, så var det visst trusler om represalier … og her betyr det bot og nedstengning. Folkene her hadde også vært tilstede på markeringen, men som oss, vandret etter en stund. Thomas, svensken, var med og i hele de fire timene denne markeringen stod på.

Fra Gallini gikk vi langs sjøsiden og bort til Nea Chora i vakkert solskinn og fikk tatt en del fotos. Alt var stengt, så det ble en lang fin spasertur, før vi gikk til den eneste plassen som var åpen for oss på dette tidspunktet … hjem til kåken vår.