Vår plan forrige mandag var å kjøre en tur til Stavros, selvfølgelig med en liten omvei … Vi kom ikke lengere enn inn til byen, før disse planene falt i grus. Nicola i Platanias ringte og trengte hjelp med en katt, som skulle til dyrlegen, og da endret vi kurs og kjørte motsatt retning … er der om 20 minutter sa vi.

Det tok ikke bare 20 minutter….. på 20 minutter var vi fremdeles ikke kommet ut av byen. Samme dagen var det startet veiarbeid på motorveien…… slik at opp og nedkjørsler var stengt inn til sentrum, og dette laget et realt kaos … men…. etter en 8 – 10 røde lys i det store krysset, kom vi oss omsider på rett vei og fikk plukket opp katten.

Så skulle vi tilbake til sentrum igjen, men klok av skade valgte vi veier som var kjørbare. Etter et par timers venting ble kattekreket fraktet, i besvisstløs tilstand, tilbake til Platanias.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Nå hadde det gått så mye tid at vi endret vår planer og tok en runde ut forbi Platanias isteden. Turen ble på veier vi har kjørt noen ganger, men området er fint og hva hadde skjedd siden sist……???…

Etter Maleme svingte vi mot Siril og her kan vi ta av mot Nea Roumata, på veien til Sougia.

Vi har vi kjørt igjennom denne vakre dalen flere ganger. Her ligger en nedlagt gammel mølle, forlatte gamle bosettinger….. som vi har skrevet om i tidligere blogger. Et par ganger har vi vært tvunget til å snu her inne, på grunn av veiarbeid, men nå er veien veldig bra og en flott strekning å kjøre.

Dagen etter, som også var en vakker dag med flott solskinn, tok vi turen til Stavros, som dagen før rant ut i grusen for oss. Det ble en lite ekstra sving, for å slippe å kjøre frem og tilbake på samme veien. Ferden ble lagt mot Marathi og en runde rundt flyplassen og en bauguette som enkel lunsj i veikanten, med en fantastisk utsikt.

Vi snodde oss pent og rolig helt frem til stranden i Stavros, og på denne tiden av året er det ganske øde der … uansett….det er like fint der…… om ikke bedre nå, da det ikke finnes en solseng på hele stranden.

Det var ikke så lenge vi gadd å være der, selv om solen skinte og vinden var laber, … det er begrenset hvor gøy det er å gå rundt å sparke i sanden.

Det var på denne stranden den berømte dansescenen i filmen “Zorba The Greek” ble spilt inn i 1964. Og det mest utrolige, som ikke vi visste når vi var der … filmen hadde premiere i USA dette året, på samme dato, som vi laget en liten filmsnutt……. fra samme sted. Vår film ligger hos Kretahalvorsen på Faacebook.

Skal ikke fortelle så mye om selve filmen, som dreier seg om en gresk-britisk forfatter med god råd, som treffer musikeren Zorba på havnen i Pireus……da begge er på vei til Kreta.

Forfatteren er opptatt å tjene penger og vil gjenåpne en brunkullgruve, i håp om at dette skal kurere skrivesperren hans. Zorba, som er betydelig flinkere til å bruke penger, er en erfaren gruvearbeider og den perfekte mannen for forfatteren … det hele går rett til helvete, etter mye om og men.

Men, dansen til Anthony Quinn og musikken Mikis Theodorakis er udødeliggjort for all fremtid. “Zorbas dans” er en nyere gresk folkedans, som er en blanding av to danser, “Sirtaki” i den rolige delen og “Pidikhtós” i de rasker partiene, der det hoppes og sprettes i dansingen … og sikkert noe de fleste turister her har vært med på en og annen gang.

Selve filmen er basert på romanen “The Life and Times of Alexis Zorba” utgitt i 1946 av Nikos Kazatzakis. Romanfiguren Alexis Zorba er basert på en gresk gruvearbeider, Georgios Zorbas, som levde fra 1865 til 1941, da han døde 16. september i Skopje.

Veien tilbake tok vi langs sjøsiden, der det bygges stadig nytt og der det er noen helt utrolig vakre viker med fine strender. Vi har vært der mens badevannet er betydelig varmere enn nå, og da er stranden vanskelig å se … helt fullt av folk og solsenger.

Så har vi igjen vært noen uker på Kreta, først en uke i Heraklion og deretter i Chania. Vi våknet etter vår første natt i Heraklion til nyheter om at det hadde vært et jordskjelv rett ute i havet, med styrke på 4,8 på Richters … vi sov og merket ingen ting.

På denne tiden av året varier været en del, med ofte harde regnbyger og vi fikk advarsel på telefon om storm, med mulig mye vann og vind, der det ble oppfordret til minimal ferdsel, særlig i utsatte områder.

Vel, her i Chania kom det jo litt regn, men ikke så voldsomt og vi holdt oss stort sett i heimen. Været generelt nå i desember er veldig bra, høyere temperaturer enn normalt og mye sol.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Når vi nå har vært borte en stund, må vi jo oppdatere oss på hva som skjer rundt i byen og området her. Treffe gamle kjente og stikke innom på kjente steder for en matbit og slå av en prat. Første stopp ble på stamstedet rett nedenfor der vi bodde sist, Kokido, for en gyros på fortauet.

Der vi bodde i Polenta gaten hadde vi ei lita prinsesse til nabo, som elsker troll og har en samling, som hun gjerne ser blir større. Vi hadde med et par juletroll til henne, som hun fikk denne dagen … og den gleden som strålte ut av det blide lille ansiktet, varmet våre hjerter.

En ettermiddag i vakkert solskinn ble det en tur inn til byen for spise lunsj med Angelo, på en skikkelig gresk taverna. PATSAS AGNOS – TRADITIONAL COOKING – MARMARITSAKIS STAMATΙS, som stedet heter, ligger rett i nærheten av 1866 Plassen. Hvis noen ønsker et ordentlig gresk måltid på gresk vis, med deling av alle retter, så er dette stedet ideelt. Kun få meter fra busstasjon … og varmdisken er full av mat, bare å peke.

Etter lunsjen ruslet vi ned i den venetianske havnen, for å se på livet og hva som var i drift i desember dette året. Det er jo stadig endringer her. Det var litt trist å se lokalet til Avalon Rock Pub, som nå er historie, i hvert fall på dette stedet. Et plutselig og uventet dødsfall og leiekontrakten ble terminert omgående.

Vi satte oss i solen på Remezzo og så på livet som passerte forbi, før vi ruslet over til Gallini, på den andre siden av havnen … viktig å få hilst på gamle kjente….. der vi har gjennom åresvis lagt igjen utallige timer og noen Euro.

Når mørket begynte å senke seg over havnen, og sulten begynte å ta oss, var det på tide å spasere videre. Vi ville en tur til Nea Chora og besøke Roxani og Antonio på 50/50 Mezedopolio, der Roxani tryller frem herlige retter.

Men før vi kom så langt måtte vi ha en aldri så liten stopp på The Van og hilse på Odysseas, før vi på kjente stier, snodde oss frem til 50/50, som vi kaller stedet.

Det har blitt mange småturer med Astri rundt i nærområdene, vi må jo oppdatere oss. Flere turer ut gjennom turistområdene og helt til Kolymvari, nedom Therino i Platanias for å treffe Leo … ble riktignok fire turer der, før vi omsiddr råket på ham. Det har blitt noen kaffekopper på Tres Jolie, i Kato Stalos, på disse turene.

Vi har jo også bodd i Galatas, så det ble en tur til slakteren der og ikke minst minimarkedet, som vi handlet fast på da vi bodde der. Her på dette minimarkedet har de stort sett bare grønnsaker og frukt, som er i sesong og det meste er dyrket av lokale bønder.

Et par av våre faste spisesteder skulle stenge i desember og ikke åpne igjen før på nyåret en gang, så vi måtte kaste oss rundt og besøke disse, før det ble for sent i år.

Sammen med våre nederlandske venner var vi og spiste på Mezedólyra, ekte gresk kjøkken, ikke så langt fra der i bodde. Vi fortet oss også for å rekke en tur til fiskerestauranten Kaiki, i Nea Chora, før de skulle stenge. Det ble et herlig måltid, med reker i flere varianter.

Våre gode venner fra Notos i Kato Stalos, Eleni og Vaggelis, som vi var sammen med i bryllupet i Heraklion, inviterte oss på mat en dag. Eleni vet at kanin stifado er noe Halvorsen elsker, så nesten hver gang vi er på besøk hjemme hos henne, så står dette på menyen.

Dette var andre gang vi var i Heraklion og fikk gjort oss litt bedre kjent der. Sist vi var der feiret vi nasjonaldagen til Hellas. Denne gangen var det et bryllup vi var invitert til og så dette som en fin anledning til å bli bedre kjent i byen. Sist bodde vi rett på utsiden av bymuren, mens denne gangen hadde vi hotell i sentrum, med fantastisk utsikt … og kun få minutters gange til handlegatene.

Linda hadde jo gleden av Black Friday mens vi var der….. og det var jo kjekt….når det var noe hun trengte….. ellers så er ikke vi de råeste i handlegatene. Derimot er vi betydelig vassere når det gjelder mat, og restaurant tilbudet er ganske bra i denne byen, med mange ulike typer av kjøkken.

Som vi allerede har nevnt så har vi besøkt en meksikansk restaurant, El Sur – Ethnic Resto Bar – Mexican & Sushi Bar. Voldsomt langt navn…..men, et hyggelig sted med veldig god mat, som vi bare måtte tilbake til for en middag … og her går det i tacolefser.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Vi går ofte tilbake til samme restaurant så det ble enda et besøk på El Toro | Tapas Gastro Bar, der vi spiste pinsa. Vi måtte jo bare teste noen av deres tapasretter også, og vi ble ikke skuffet.

Maten smakte og deres to søte og hyggelige damer, Maria og Zenia, som vartet oss opp etter alle kunstens regler…. må bare berømmes for deres hjelpsomhet og tilstedeværelse…helt uten å være påtrengende.

En kamerat fra Chania var på fiskekonkurranse i Heraklion på søndagen, og vi kunne se bort på der de fisket … helt i enden av moloen. Halvorsen hadde jo tenkt ta en tur for å kikke, men det ble det ikke noe av.

Søndagen hadde mye sol….. men noe voldsom med vind, så en tre kilometers spasertur for å se på en gjeng som fisker agnfisk … det ble litt mye…..dessuten så må jo den samme strekningen måtte jo tilbakelegges en gang til.

Det ble heller en kaffe etter konkurransen, før de satte nesen mot Chania.

Vårt endemål har hele tiden vært Chania og nå var det tid for siste etappe. Vi tok en liten avstikker til et sted vi lenge har hatt lyst til å besøke. Bali er en stor øy i Asia, men Bali ligger også på Kreta…… mellom Heraklon og Rethymno.

Det ble en tur helt ned til stranden for å drikke kaffe, og vi fant kjapt ut at Bali ikke er det rette stedet for oss. Etter å ha kjørt helt ned til vannet og tilbake igjen, er dette et ganske lite sted….. med veldig høyt innslag av turister i sesongen … og ellers en plass der lite skjer.

Vårt fete greske bryllup

Uten å direkte sammenligne dette bryllupet med filmen “Mitt store fete greske bryllup” fra 90 tallet….. med to oppfølgere, så er et gresk bryllup veldig annerledes en et bryllup vi er familiære med.

Det som er helt sikkert at et gresk bryllup kan kalles fett, her er det mat og søtsaker i mengder … kommer tilbake til dette.

Dette var jo ikke bare et bryllup men en barnedåp også, og dette er helt vanlig. De fleste har allerede inngått ekteskap hos myndighetene, og har ofte vært gift ett år eller mer, før denne kirkelige seremonien … og har de barn som skal døpes, så er det barnedåp også.

For oss nordmenn virker det hele ganske kaotisk, men her er alle løse i snippen og prestene jobber ufortrødent videre, med et godt smil, og lar seg ikke affisere av noe som helst.

Det var veldig hyggelig og god stemning i kirken, folk gikk ut og inn hele tiden … og det er helt normalt. Hele bryllupsseremonien tok en times tid og vi har ikke peiling på om dette gikk fort eller ikke … men, plutselig var bryllupet over.

Bryllupet gikk rett over i barnedåp, og for oss, så det voldsomt ut … men det er slik det er her i landet og alle har overlevd uten varig mén. Den stakkars lille gutten skrek av full hals så lenge dette stod på og foreldrene, brudeparet, hadde tårer i øynene og ønsket å trøste ham. Men her var det prestene som kjørte løpet og innblanding var helt uhørt. 

Den lille ble strippet for klær, dyppet tre ganger i kaldt vann, klippet av noen hårlokker og håret ble innsmurt med olje … godt det norske barnevrnet ikke var tilstede. Etter all dypping og greier med dåpsbarnet var neste obligatoriske punkt på seremonien i gang. påkledning.

Det er innkjøpt nye klær til barnet, som skal på, og det gikk jo heller ikke lydløst for seg … klærne kom på….. men, ikke skoene som han tviholdt på hele tiden. Etter en stund fikk han roet seg ned og hadde en god tone med prestene senere på kvelden.

Etter at seremoniene i kirken var over, forsvant brudepar og fotografer et eller annet sted for fotografering….. mens alle vi andre ruslet inn i festlokalet som stod klart, bare et lite steinkast fra kirken … og feteprosessen kunne starte.

Det var bare 250 inviterte gjester, og dette er en liten bryllupsfest her i landet.

Vel inne i festlokalet starter etegildet direkte, mye søte kaker som er spesielt for bryllup var plassert i mengder på bordene … og nok brød. Drikken var der også og det ble hele tiden passet på at det var nok av vann og vin … og selvfølgelig raki i flere varianter. Ganske raskt kom det noen småretter på bordet, før selve middagsserveringen.

I alle de store selskaper vi har vært tilstede har menyen vært så og si lik. Selve høydepunktet er Pilafi, en rett der ris er kokt i fettet etter at sauekjøttet er kokt og dette serveres sammen … kan være litt vanskelig for enkelt norske ganer.

Etter Pilafien blir det servert gris, grillet eller stekt i ovn. Her ble det servert fantastisk svinestek med stekte poteter, og smaken var som juleribbe. Men….. det er ikke over enda, selvfølgelig en søt dessert, og det skal serveres nattmat også … og det var Stifado.

Det danses mye i bryllupene her, og det startet umiddelbart med ringdanser der alle var med … vi også frem til brudeparet var tilbake igjen. Brudeparet havnet rett på scenen….. der det ble trillet frem en bryllupskake, som de måtte skjære en stor bit som de deretter spiste sammen.

Så fulgte den obligatoriske brudevalsen, der alle stod rundt og klappet. Tror nok brudeparet var dem som fikk minst i kroppen denne dagen, selv om det er mat og drikke på bordet hele tiden.

Kvelden videre var fylt av dans og moro der alle danset med alle, og i motsetning til hva vi er vant med … ingen taler, her prater vi med hverandre og som tidligere nevnt … det er løst i snippen.

En annen ting som er ulikt fra våre tradisjoner, her gis ingen gaver i form av at du får mye du ikke trenger og har fra før. Alt som gis er i en spesiell konvolutt, som er for slike anledninger, og det er penger som gis.

Ingen andre enn brudeparet og foreldrene vil se hva du ha gitt … og alle kan gi etter hvor mye du har til rådighet. Størstedelen av det som blir gitt går til å dekke kostnadene for festen, og brudeparet er veldig glade for alle som kommer.

Når det er både bryllup og dåp gir man gave til begge i samme konvolutt og skriver kun en enkel hilsning, der man ønsker dem alle godt. Vi kjøpte en slik konvolutt og den kostet 10 cent.

En annen spesiell sak var at alle menn hadde på seg Sariki. Sariki er egentlig et tradisjonelt kretisk hodeplagg, heklet med frynser i både svart og hvitt. I dag brukes det hvite som tegn på glede i bryllup, dåp og andre sosiale anledninger … det er en egen historie rundt dette plagget og det kan googles opp, også Halvorsen ble iført et slik sjal.

En annen litt uvant opplevelse denne kvelden var alle barna som var tilstede under så og si hele festen, også de aller minste. Selskapslokalet hadde to utkledde jenter som engasjerte barna….mens foreldrene danset og hadde det moro.

Perfekt for at alle skulle ha en hyggelig kveld og kunne nyte ut i de sene timer … mange trøtte og sovende små barn som forlot lokalet lenge etter normal leggetid.

Alt i alt hadde vi en hyggelig kveld sammen med mange mennesker, som vi i utgangspunktet ikke kjente, men vi har følelsen av at veldig mange visste hvem vi var. Vi er veldig glade for at vi tok den lange veien gjennom Europa for å oppleve denne fantastiske og hyggelige seansen, sammen med våre kretiske venner … det var en glede å feire sammen med Dimitra og Kostas og deres lille, som ble døpt.

Det var en vakker kveld, men bruden var heldig og fikk litt regn i sløret.