Kretahalvorsen

Så har vi endelig fått internettet opp å gå her i huset, og dermed er det en helt ny hverdag. Det er først når man ikke har at en merker hvor avhengig men er. Alt er jo på nett og det er, for oss i alle fall, ganske tungvint og fomlete med kun mobilen. Vi var jo lovet at vi skulle få fiber i midten til slutten av august. Dette stemte ikke, kanskje ikke så overraskende… men veldig upassende. John Erik tok en runde ned til dem som styrer bygget her for en aldri så liten oppdatering. Det ble ikke særlig oppløftende, kanskje helt frem mot jul før det ville være nett oppe og gå i her i huset. Fiberkabelen som vi er lovet er fremdeles ikke inne i bygget, og en liten sjekk i koblingsboksen sammen med montøren som var og la opp hos oss, så er det lagt kobberledning inn til alle leilighetene. Da kan dette fort ta tid. Vi har valgt en løsning hvor alt kommer rett hjem til oss gjennom luften. En liten parabol ute på verandaen fra Sky Telecom, og noen små bokser så er nettet i full gang. Vi skulle jo gjort dette for lenge siden, men man tror jo på lovnadene som blir gitt.

De siste ukene har vært ganske hektiske med besøk av mange venner, har faktisk vært litt vrient å rekke alt. Vi hadde planlagt å kjøre litt rundt i fjellheimen her med venner som ikke hadde sett noe særlig mer enn turistløypa … som jo er ganske vanlig for mange som besøker Kreta. Nå ble det jo slik da at de planlagte ekskursjonene måtte skrinlegges, værgudene var ikke på vår side. Med regn og tåke er det ingen grunn til å stikke til fjells.

Så det ble dag til dag planer her i lavlandet rundt Chania hvor solen skinte. Det ble tre kortere turer, tre dager på rad, i områder vi kjenner godt til, og som vi har kjørt før. En dag dro vi til Stavros for å vise hvor dansingen på stranden i filmen Zorba var spilt inn … ble bare “been there done that” før vi la i vei vider rundt i området. Vi begynte å hige etter litt mat og satte kursen mot en taverna vi liker og har spist på noen ganger … men den var selvfølgelig stengt denne dagen. Så da ble det litt omvisning på prærien rundt flyplassen før vi endte opp i Marathi for lunsj på Rokos. Denne tavernaen har vi også besøkt noen ganger og maten her er veldig god, samt en flott beliggenhet.

Med regntunge skyer hengende opp i fjellene tok vi en annen dag turen gjennom Theriso ravinen. Dette  er ganske imponerende for dem som har første turen her. Etter Theriso satte vi av sted mot Zourva og en lunsj på en taverna med fantastisk utsikt … og god hjemmelaget mat. Veien bort dit er ganske utfordrende for dem som har høydeskrekk, og Picasso´n hadde noen av dem i baksetet. Vel fremme på tavernaen ble det kun nyting av utsikten i flott solskinn, og det ble med det. Det blåste så ille at vi måtte sitte inne og spise, noe vi ikke ønsket. Så etter å ha hilst på donkeyen som bor der, ble det å sette utfor og alle svingene ned til Meskla. Her ble det litt lesking av strupene, og noen myggestikk, før kursen ble satt mot kysten. På veien videre ble det en stopp på kirkegården som ligger i lia ovenfor Meskla, for at damene skulle få rusle litt rundt og bivåne de vakre gravstedene.

Den tredje og siste bilturen vi hadde gikk mot Kolymvari og Kissamos og områdene rundt der, også steder vi har fartet mye rundt i…. og feilkjørt diverse ganger. Denne gangen sikret vi oss mot stengte tavernaer og tok en lunsj på Therino restaurant i Platanias før vi la i vei. Ferden gikk gjennom Kolymvari og opp mot Afrata. Veien opp hit har en fantastisk utsikt mot Chania … men ikke denne dagen, alt for mye dis i havet så det ble med å se Kolymvari. Oppe på fjellet her i en liten landsby, Ravdoucha, ligger også en kirkegård vi var innom. Her er det så vakker utsikt at her ønsker Linda å ligge en gang i tiden … spørs vel å mye hun får nyte av utsikten da. Herfra bar det mot Kissamos, hvor det ble en stopp for litt kaffe, før vi skulle ut og se på en kirke som ligger inne i fjellet. Her gikk vi på dagens lille smell. Kirken var pyntet veldig og det kunne se ut som barnedåp. Vi syntes det ville være svært upassende med fire vimsete nordmenn ravende rundt og fotografere. Vi var tydeligvis de første som “ankom” og fikk en del oppmerksomhet … det var bare å få i gang Picasso´n og kjøre videre. Vi snudde og tok Old National Road tilbake til Chania.

Nå har vi snart bodd to måneder her vi vår nye, fantastiske leilighet. Leiligheten har egentlig alt vi har ønsket oss, og litt til … og vi trodde aldri vi skulle finne en slik plass på denne siden av byen. Selv om vi har bodd her en stund, er bygget langt fra ferdig.

Selv om kåken er perfekt og flotte verandaer så er det to ting som er nesten uvurderlig her. Vi har en stor bod nede ved inngangen så vi slipper å drasse alt opp….. og ha problemer med å få stuet ting bort … vi har jo dratt på oss noen ting. Men det aller beste er jo at vi har egen parkeringsplass rett utenfor boden, kan det bli kjekkere….????…. og den er under tak.

Det er ett stort savn å ikke ha internett tilgjengelig i leiligheten. Fiberkabelen er fremdeles ikke strukket inn i bygget. Etter sigende skal nettet være på plass i slutten av august … og vi begynner jo å nærmes oss sterkt slutten av august nå. Det er ferietid her, og mye drar i gang igjen på mandag, så vi kan jo bare håpe. Det er iallfall ganske tungvint å lage en blogg da alt er nettbasert.

Vi har gått til investering av grill, en Weber Lumin, som kostet nok. Vi har testet den ut noen ganger nå, og den fungerer perfekt, og er tilstrekkelig stor nok for de party vi kommer til å holde her. Det ble også en IKEA-tur for å bestille en arbeidsbenk til kjøkkenet. Litt lite benkeplass her, så denne gir oss en veldig god arbeidsplass, faktisk plass til oss begge. Det vi mangler nå, som står høyt på prioriteringslisten, er oppvaskmaskin. Går nok ikke så mange dagene før vi handler inn en slik en.

Det var ganske støyete til tider der vi bodde før … og det har vel ikke blitt noe bedre her vi bor nå!! Før hørte vi mye høylytt prat og en del krangling, her er det mer bikkje gnell …..til alle tider av døgnet. Velger man å bo i byen, må man også ta med alle lydene, som bylivet skaper. Vi bor jo også ganske nære hovedveien som til visse tider på døgnet brukes som «dragracebane» … og det kan være litt slitsomt. Vi hørte dette godt tidligere også, men nå er det godt forsterket. Vi har også ett par artige hunder…. som ikke tåler at det kjører utrykningsbiler med sirener forbi, noe som det til stadighet gjør, uten at de må ule sammen med disse kjøretøyene.

Det går en snarvei forbi oss som bare tohjulinger og gående kan bruke. Her har vi et par ganger opplevd litt «kommers», ingen forventer å møte noen….. så to ganger har vi fått med oss to mopeder som har frontkollidert. Ingen store greier, men alvorlig kjeftbruk … litt gøy å se på.

Vi trives veldig godt i denne leiligheten, noen barnesykdommer lider den jo av…. i tillegg til nevnte fraværende internett. Vår leilighet har fremdeles ikke fått noe solskjerming, så det blir temmelig hett i solveggen når solen steker som verst, men på sikt kommer nok dette også på plass. Heldigvis har vi også en veranda på andre siden også … og det er jo ikke sol på begge sider av kåken samtidig. Det som er mest plagsomt er vanntrykket her, det varierer veldig, og er rimelig labert noen ganger. Det har allerede vært tema på ett møte her i blokken, så noe er vel på gang der også.

For en tid siden var vi på kjøretur med våre venner fra Haugesund, som nå er tilbake i gamlelandet. Raymond, som er en kløpper til å oppdage ting som er verdt å se, hadde nå funnet noe som het «Miniaturenpark» som vi skulle undersøke sammen.

Denne gangen slapp John Erik å styre bilen der vi la i vei på National Road. Som vanlig ble det en stopp i Vryses, og det som kanskje er Kretas eldste bro. En litt bortgjemt severdighet som ligger helt inntil hovedveien. Som seg hør og bør, nye bilder ble tatt på denne vakre plassen. Etter at broen var nøye inspisert ble det oppdaget et lite rør som var stukket inn i en sprekk i broen. Den ble behørig sjekket, og inne i denne lå det en lapp hvor man kunne skrive navn og dato. Her har altså Raymond og John Erik nå sjekket inn.

Så bar det videre mot Miniaturenpark som ligger ved  Kalyvaki Beach, på andre siden av elven som renner ut ved Georgioupoli … lett å finne frem. Her ble det vandring rundt i godt over 30 grader for litt fotografering og studering kunstverkene. Utrolig fascinerende å se disse byggverkene … og hvilken tålmodighet vedkommende som har fått til dette må være i besittelse av. Her er miniatyr kopier av mange historiske byggverk i Hellas. Stedet er verdt et besøk … og her kan det både bades og spises.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Etter vår ekskursjon blant alle de vakre byggverkene var det på tide med en aldri så liten stopp for noe leskende. Vakkert til, ved siden av elven, ligger Blue Moon med en flott uteservering … luftig var det heldigvis også i denne varmen vi hadde. Her ble vi sittende en stund og nyte tilværelsen og følge med på dyrelivet. Til tider ganske mange gjess og ender som kvakket rundt ned på elven, og jammen kom en skilpadde svømmende forbi også.

Vi har nå bodd i vår nye leilighet i noen uker og trives veldig her, faktisk er vi blitt noen skikkelige stuegriser. Ikke at vi sitter inne….. men ute på våre verandaer, og nyter den fantastiske utsikten vi har. Bygget vi bor i er ennå ikke helt ferdig, det er fremdeles ikke så mange som har flyttet inn. Det mangler internett her, skal visst komme i løpet av august….!!!!….. noe som gjør det litt tungvint å skrive blogg. Det blir for det meste telefon,  og av og til…… ut for å låne nett på restaurant.

Selve flyttingen av møblene gikk ganske smertefritt, da var vi kun tilskuere….. og på drøye fire timer var alt ute av den gamle leiligheten, og inne igjen her på “toppen” vår. Men å få alt på plass tar tid, særlig når det er opp i mot førti varme…..men litt etter litt blir det nok orden 😉  Linda stresser litt,  men det går ganske fort over når vi kan sitte og se ut over verden…… og nyte noe kaldt i glasset.

Noen nye runder på Jysk og Simple City har det jo også blitt, selv om vi trodde vi hadde nok møbler … nå håper vi at alt snart er i hus. Her må det meste bestilles, og det tar tid. Tålmodighet er en god ting å ha her på øya.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Etter et par år med gateparkering…. så er det ganske herlig å ha egen parkering….. bestandig ledig plass…. selv om vi kommer sent hjem. Og ikke bare parkering, egen (sports)bod rett ved foran bilen, hvor syklene våre også er parkert.

Vi har fått en real oppgradering på våre boforhold;  94 m2 på en flate ( i toppetasjen) med to baderom og gjesterom. Stor veranda på omtrent 20 m2 , og massevis med sol. Nå har vi egentlig fått den leiligheten vi har ønsket oss…….MEN,  som vi aldri trodde vi skulle finne i dette området. Vi har kun flyttet 400 meter…. og bor fremdeles i vårt favoritt område her i Chania by.

Nå må vi snart ta oss sammen…… og få opp bilder og pynt på veggene,  så det begynner å ligne på vårt hjem…. “Spiti Halvorsen”. Men….!!!….. det er ikke lett komme i gang i denne varmen vi har her for tiden, og det er viktig med litt planlegging … alt må jo henges på murplugger …. og da vil man jo helst henge ting riktig første gangen!!!

Når Linda er i Norge må John Erik finne noen andre å dra på tur med. Det er mange som har feriert i årevis i turist stripa her uten å ha beveget seg noe særlig lenger enn hotellområder og restauranter. Det er mye vakkert å se og oppleve på denne øya uten at det behøves terrengsko og vandrestaver. Med bil, eller buss for den sakens skyld, kan mange steder besøkes og avstandene er egentlig ganske korte. Vi har flere ganger vært i Paleokhora, men siden ikke Linda denne gang kunne være med, forståelig nok, ble det sammen med to gode venner som ikke hadde vært der.

I stekende sol og høy varme ble Siv og Thomas plukket opp i Agia Marina på formiddagen og kursen satt mot Paleokhora. Hvis det kjøres i ett tar turen omtrent en time … men så travelt har ikke vi. Det må stoppes for fotografering og drikkes kaffe. Så etter noen stopp her og der for å forevige Kreta’s grønne åser og daler, ble det stopp i Kandanos på en taverna som vi har stoppet på tidligere … flere ganger. Kandanos er en liten landsby med en voldsom historie og torvet rundt tavernen er ett krigsminne. Tyskerne led ganske stor tap i områdene her under andre verdenskrig på grunn av heftig motstand fra befolkningen her. Det resulterte i en voldsom hevne fra tyskerne og utraderte hele landsbyen og mange ble drept.

 Kan lese mer her   Razing of Kandanos    https://en.wikipedia.org/wiki/Razing_of_Kandanos

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Etter å ha fått i oss litt kaffe og vann var det bare å rulle ned de siste kilometerne til Paleokhora og bort til Caravella, restauranten vi pleier å spise hos. Her er det helt fantastisk å sitte i skyggen, nyte god mat og se ut over havet. Å nyte freden og roen her er herlig, og man blir jo aldri lei av å se på havet … det er som et levende bilde. Det som kan bli litt slitsomt etter en stund er kvaliteten på stolene. Ikke at de ramler sammen, nei de er solide, men du blir litt sår i baken etter et par timer på typiske greske pinnestoler med bast. Men slik er det jo de fleste steder … så kanskje man skal begynne å ta med ei pute.

Etter en bedre middag, noe kostbar men fisk er dyrt, tok vi en annen vei tilbake hvor det er en fantastisk utsikt over Paleokhora. Her å man bare stoppe og ta noen fotos. Noe vi selvfølgelig gjorde før vi klatret videre opp fjellet. Denne veien fører oss til veien som går til Elafonissi Beach og vi treffer på den før den smale tunnelen med trafikklys.

Nå var det på tide med en aldri så liten kaffekopp pg vi siktet oss inn på et sted John Erik har stoppet tidligere i samme ærend. En taverna som ligger i landsbyen Voulgaro og du sitter tett på trafikken … helt passe for nysgjerrige sjeler. Her i fra gikk turen ned igjen til kysten og via Kolymvari til Platanias. Etter en kort rast på Therino var det bare å få slitne og mette passasjerer hjem til Agia Marina, og så få parkert Picasso’n et eller annet sted i Nea Chora.

John Erik sitter ensom igjen på Kreta mens Linda har reist en tur nordover. Linda har noen avtaler som er viktige og ikke kan utsettes lenger, derfor har hun forlatt sin gode John Erik  … og latt han stå alene i den kommende flyttesjauen. Det samme skjedde for øvrig da vi flyttet hit til Thimianis også. Linda var riktignok tilstede, men lå rett ut med en skadet fot og kunne ikke gjøre annet enn å dirigere. Den gangen hadde vi ikke så mye møbler som vi har i dag … alt gikk bakpå en pick up på en vending fra Kato Stalos. Det er jo varmt nå også men blir nok ikke som sist vi flyttet får vi håpe, da var det en hetebølge med over 40 grader i skyggen.

Nå har vi jo dratt på oss veldig mange flere møbler, som har kommet flatpakket, og som etter montering ikke kommer inn i mikroheisen vår. Heldigvis finnes det flyttebyråer her som har utstyr så alt kan tas ned med heis fra verandaen … og ikke mist sterke og spreke folk til å bære. Det blir sikkert kaos her når dette skjer, må jo fort vekk sperre gaten.

Siste kvelden for Linda før reisen nordover ble brukt til en kaffe på Utopia for å si “goodbye” til Nicola. Nicola er jo en av de personene her som er enklest å prate med utenom nordmenn, siden hun prater så godt engelsk … kanskje ikke så merkelig at akkurat hun mestrer dette språket så perfekt siden hun jo er fra England.

Det måtte jo også bli en avskjedsmiddag sammen med Siv denne kvelden, Vi ruslet fra Utopia til Sta Karvouna, kun noen få minutters gange, for et bedre måltid hos hyggelige Tani. Det var forresten Tani som hjalp oss med flyttingen sist gang. Alltid bra mat her og det ble jo helt topp da vi etter middagen smakte oss igjennom tre ulike lagringer av Metaxa.  Det ble enkelt å konstatere at den som var lagret i tolv år var særskilt god. De to andre var fem og syv års lagring … ikke noe galt med dem heller.

For noen dager siden spiste vi for første gang på Gorgona Beach Bar – Restaurant. Vi har snakket om det flere ganger at vi bare må ta en tur dit. Det har ikke blitt slik før nå, egentlig litt merkelig side vi kjenner mange her også. Dette er en veldig fin restaurant,  og med romslig plass mellom bordene i motsetning til de fleste andre plasser. Det er også gode solsenger her og fin strand. Vi var jo der for å spise og vi ble ikke skuffet, maten var veldig bra. Så hvis noen undrer seg på hvor de skal brenne av noen timer så er dette et godt valg.

Selv om Linda er i Norge så blir det nok noen turer for Picasso’n, vi har jo venner her som gjerne vi se seg litt om her på øya. Nå har Picasso’n flere ganger de siste dagene fått sistevalget på parkering her ved blokka, rett under et digert tre full av bær … ligner på bjørnebær. Disse bærene har drysset ned og stakker’n så jo ikke ut, og Linda var neste flau for å kjøre med til flyplassen. Men det bar rett til Shell for en real vask ikke så lenge etterpå. Dette bærproblemet vil også bli borte om en ukes tid.

Årets Sankt Hans feiringen har for oss vært ganske laber, ikke så rart siden vi er i hver vår ende av Europa. Linda brukte jo også hele dagen på å komme seg til Sandefjord. Men vi får leve på gamle minner … en og annen Sankt Hans har jo blitt feiret tidligere.

Dette var dagen da som vi håpet skulle gi oss ordentlig tilgang til vår nye leilighet. Nå har vi kun nøkkel til hoveddøren slik at vi kan komme inne og se om det er noe fremgang, og ta noen mål og legge planer. Det ble ikke slik, det går nok en uke til, men det ordner seg … og den som venter på noe godt …. vi gleder oss. John Erik tok en tur opp i leiligheten i går for å se hvordan det lå an. Boden nede var ryddet og oppe i leiligheten ser det ut som det bare mangler litt montering på badene. Og selvfølgelig en real utvask som de tydeligvis sliter litt med. Det er litt problem med å få et firma til å komme å vaske raskt … sånn er det jo her.

Med mål for øye at det ble flytting denne uken har vi allerede startet med å pakke ned her vi bor nå. Det blir sånn omtrent en uke ekstra, men det skal vi holde ut. Nå som vi er på vei bort her ifra, og vet hva vi skal til, merker vi mye mer av alt støy og andre plager rundt oss som vi har ignorert tidligere. Vi fikk plutselig en hønsegård rett utenfor vår veranda, og i tillegg en hund har flyttet inn på en veranda tvers over for oss … og denne hunden synes det er helt all right å stå å gjø, særlig på kveld og natt. Da vi i tillegg har noen naboer som det høres ut til tider driver barnehage, så begynner vi å bli riktig fornøyde med tilstanden her nå … vi har begynt å lengte bort. Og en ting til vi aldri kommer til å savne her er parkeringen. Her er det gateparkering og alt for mange biler, nå får vi vår egen parkeringsplass.

Vi har hatt noen rolige dager hjemme, å pakke ned er jo i grunn litt stress, men når du vet du går til noe bedre er det jo ganske hyggelig … vi finner jo ut hvor vi har alle tingene våre….. og kanskje blir det enklere å ha system på i vår nye kåk. Men litt har vi jo rukket utenfor huset også, som ikke har vårt relatert til pakking.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Våre gode naboer fra Nederland på andre siden av veien skulle hjem søndags morgen, og John Erik kjørte dem til flyplassen. Dagen før hadde vi en hyggelig middag sammen på Me Nou & Krasi, som faktisk er stamsted for oss alle. Senere på søndagen måtte vi til Therino for å feire bursdag. Leos datter, Emanuella, fylte 20 år, og Leo’s barn er jo nesten våre stebarn. Så det ble handlet inn en riktig “girlish” flaske med ett eller annet rosa, og ett kort der ble skrevet noen gode ord.

Og den blomsten vi møtte på vår kjøretur her om dagen har vi, fra ganske mange, fått full oppdatering på. Saken har mange navn, skal være giftig og er kjøtteter. Den skal også lukte dritt, noe det ikke gjorde når vi var der, altså en ganske artig sak.

Det har ikke blitt så mye turer rundt på øya denne våren, med utsikt for dårlig vær har det fristet lite å legge i vei. Men denne uken har vi jo klart to turer, og kanskje rekker vi en til før flyttingen vår er skikkelig i gang. Nå går vi stort sett rundt og bare ønsker å få flyttet, ikke bare til en flott leilighet med utsikt, men egen parkeringsplass! Det er jo slik her vi bor nå, er man ute litt sent med bilen er det et lotteri å finne et sted å sette Picasso’n. Da vegrer man seg jo litt for bilkjøring på kveldstid.

Nå har det jo ikke bare vært disse kjøreturene de siste dagene, noe party har det jo også blitt tid til. Svensken vår hadde jo bare ei uke her denne gangen og den måtte jo benyttes på best mulig måte…..før han dro tilbake til “du gamla du fria” på onsdags morgen. Denne morgenen var ganske tøff, det ble en real avskjeds feiring kvelden før, ikke planlagt men da blir det som oftest best. Det hele startet med pizza brunsj på Amazing i Doratsos og det var her det tok av, alt for mye god raki og tidspunktet for avreise dagen etter ble fullstendig glemt. Bedre ble det jo heller ikke med et besøk på Utopia i Platanias på kvelden.

Det ble henting i Agia Marina til avtalt tidspunkt og alle var oppegående, om enn med noe varierende form. Svensken slet litt på veien opp til flyplassen, trengte bare en stopp for å hente seg inn, mens sjåføren og hans kompis, Thomas, var i topp form. Det ble avlevering i god tid til flyet. Etter en kaffe på veien mot byen var John Erik og Thomas klare for lunsj i Nea Chora sammen med Linda. Etter litt sludring hjemme hos oss, og ett par ouzo var det på tide med litt mat…. og valget ble ikke overraskende Kaiki.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

John Erik, Thomas og Robban, eller svensken, hadde også en kveld tidligere i uken hvor de tilbrakte en del timer i fellesskap. Linda valgte å bli hjemme sammen med netflix, mens John Erik reiste til Gallini, som var møtepunktet denne kvelden. Etter et par øl var svensken hungrig og det var gyros som gjaldt. Svensken har jo hatt gleden av å spise gyros på Kokido, og det glemmes ikke. Så vi trasket fra havna og opp til Kokido, med vårt tempo og mye å prate om……. tok det vel oss omtrent en halv time. Svensken fikk sin gyros, som forsvant rimelig kjapt, og var “mycket nöjd”. En hyggelig kveld der gode venner hadde det “roligt tillsammans”, og når svenskene hadde satt kursen mot Agia Marina ruslet John Erik hjem til Linda…… med en “take away” pose i hånden.

Det skjer jo stadig større og mindre katastrofer her i Hellas og på Kreta, bare i går var det et par ulykker med moped involvert. En av ulykkene krevde et ungt mennsekeliv. Det var også en ung jente, turist, som hadde en ulykke på moped i går formiddag. Lykkeligvis hadde hun på seg hjelm.  Slikt er jo tragisk og hender dessverre alt for ofte. En annen tragisk ulykke her i Hellas nå er immigrantene som drukner i havet utenfor Pylos på fastlandet. En overfylt fiskebåt, visstnok 6-700 personer om bord, har gått ned. Drøyt 100 mennesker er reddet og omtrent 80 er bekreftet døde. Den greske staten har reagert slik etter ulykken og selvfølgelig mye ressurser på stedet. Statsminister Ioannis Sarmas erklærte tre dager med nasjonal sorg fra i dag, onsdag 14. juni 2023, kl. 21.00 til lørdag, 17. juni 2023, kl. 21.00 for ofrene for forliset utenfor Pylos

På mandagen dro vi igjen på en roadtrip sammen med et par venner. For oss var vi på kjente veier, men de andre to hadde hadde aldri vært i disse områdene, og vi ønsket å vise dem mer av denne vakre øyen. Turen vår startet i Platanias hvor vi plukket opp en søt liten katt som skulle til veterinæren og få vaksiner og slikt for å kunne reise ut i den store verden. Denne lille snille skapningen skal nemlig over Atlanteren og til Amerika, selv om den nok ikke er klar over det selv. Likte ikke å bli plassert i katteburet, men det må den nok venne seg til i løpet av de nærmeste dagene. Historien om denne lille søte katten er som følger at moren er drept av en bil og en amerikansk turist så dette. Denne turisten, en dame fra Philadelphia, har adoptert denne lille katten, og tar på seg alle utgifter, med karantene i to måneder, og får henne over dammen til sitt hjem, og det gode liv 🙂

Når katten var avlevert hos veterinæren måtte vi en rask tur opp i vår nye leilighet og vise den frem for våre venner, Siv og Robban. Siv hadde vært her tidligere, men Robban, eller svensken som vi kaller ham, måtte få se stasen og oppleve utsikten før han drar igjen på onsdag. “jag blir lite avundsjuk” var hans kommentar etter å ha sett hvilken utsikt vi kommer til å få.

Første del av turen frem til Vryses ser vi på som en transportetappe, kun stopp for å fylle diesel og vaske frontruten … ble også en kort stopp for å bunkre litt kaffe. Målet vårt var å bringe våre passasjerer over det som trolig er den høyest liggende veien på Kreta, vi er oppe på nesten 1100 meter. Men før det ville det bli en del stopp og første var her i Vryses. Her ligger det som etter sigende skal være Kreta’s eldste bro, som skal være 3000 år gammel. Her ble det en røykepause i skyggen av ett tre, og en del fotografering ble utført før vi satte kursen mot Askifou og opp i høyden.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Rett før Askifou platået ligger det noen eldgamle steinhus, Koumos in Xylodema, ganske nær veien. Vi stoppet, men for å komme dit hadde vært best å være en geit … det var bratt og ulendt. Så det ble et bilde nede fra veien, men det er bare å søke opp på google maps så ligger det flere bilder der. Vi vet ikke så veldig mye om dette stedet, men har lest et sted at dette har blitt brukt av pilgrimer som overnattings plass en eller annen gang for lenge siden.

Etter stoppen oppe i steinrøysa rullet vi ett par hundre meter ned til tavernaen nedenfor, Ταβέρνα-Ξενώνες Πανόραμα Ασκύφου, for en aldri så liten styrketår, før vi skulle begi oss på klatringen opp fjellsiden. Vi satt der og så på skyene som omslynget fjelltoppene og undret om det ville være noe utsikt i det hele tatt. Vi hadde sett oss ut et mål på andre siden av fjellene for lunsj så det var bare og legge i vei og håpe på det beste.

Det første som møtte oss når vi svingte inn på veien over fjellet var en advarsel om veiarbeid … det stod jo ikke at veien var stengt, så vi begynte på stigningen. Det var tydelig spor etter graving langs veien, men vi måtte langt opp før vi møtte noe aktivitet. Noen gravemaskiner, lastebiler og grushauger lå i veien, men det var mulig å komme forbi. Etter litt kjøring ble det bom stopp, veien var sperret av svære lastebiler med asfalt. Ingen mennesker å se så vi sendte svensken ut i regneværet for å se om det fantes noen til å flytte disse truckene, eller om de var reist for lunsj … det var jo denne tiden på dagen. Det ordnet seg, sjåførene kom og flyttet på asfalten og vi kom forbi. Heldigvis var svensken vår så lur at han gikk forbi og agerte trafikkvakt. Ikke en bil hadde vi møtt, men jammen kom det ikke en leiebil motsatt vei akkurat her … og vi møtte ingen etterpå heller.

Det ble noen stopp for å ta litt bilder og ikke minst fotografere noen enorme og fascinerende blomster vi ikke hadde sett før. Disse blomstene ble behørig foreviget, og vi alle undret på hva de heter, og de så faktisk ut som de var kjøttetende … men de beit ikke etter oss. Oppe i høyden skallet vi nesten inn i skydekket men utsikten var fremdeles god og det var enkelt å suge inn inntrykket av den voldsomme naturen som er i dette området. Har dere leiebil så kjør over her, men kjør forsiktig … det er langt ned.

Vi rullet nå nedover i fjellsiden og begynte å nærme oss litt mer befolkete områder, gjennom noen mindre landsbyer før vi tok en stopp på torvet i Argiroupoli, hvor for øvrig vår huseier kommer fra. En fin liten landsby med mye vann, her finnes en stor attraksjon for turister, Καταρράκτες Αργυρουπόλεως eller vannfallene i Argiroupoli. Vi skippet disse, og satte nesen mot tavernaen vi hadde som mål, og bare var noen få minutter unna.

Ved den lille landsbyen Episkopi ligger taverna Garden Arkoudainas, et sted vel verdt å besøke hvis du skulle være i nærheten. Her har de ingen meny, men en av driverne tar seg tid til å sitte samme med gjestene, og fortelle hva de har denne dagen. Vi hadde vært der en gang tidligere og ble faktisk kjent igjen … vi ble fortalt at vi bodde i Chania. Kanskje vi er noen raringer som alle husker, men uansett veldig hyggelig. Vi hørte hva som var denne dagen og lot verten selv bestemme hva vi skulle få og spise. Litt spennende var det, men det skal sies at det var mat nok … og heller ikke særlig kostbart. En ting skal man være obs på her, er du allergisk mot katt kan det bli litt plagsomt … for dem er det mange av.

Fra tavernaen kjørte vi ned mot den gamle veien til Chania, forbi Georgioupoli og gjennom Vryses, før vi stoppet i Stilos for en lite rast. Det er også her de tapper Samariavann, som nok er kjent for de feste her på øya. Dette er også en koselig landsby, som bare ligger få minutters kjøring fra Kalyves.

Nå la vi i vei retning Aptera, men svingte av mot Malaxa før vi kom så langt. Her kjører vi i et vakkert landskap over fjellene bak Chania, og gjennom denne lille landsbyen før vi kommer ut på kanten, og har den utsikten over hele Chaniakysten. Dessverre var det denne dagen litt disig, men ikke mer enn at vi fikk noen flotte bilder … og disen gjorde de enda mer fantastiske med solen i bakgrunn. Forsidebilde er tatt her.

Nå var det bare å komme oss ned fjellsiden, la turen gjennom Mournies og mot Agia Marina, med en aldri så liten stopp på Alfa Vita, eller AB som det står på utsiden, slik at Siv kunne få handlet litt. Fin tur som vi brukte det meste av dagen på.

Etter tre dager uten vann på dagtid tok John Erik ansvar tidlig torsdags morgen … oppvasken ble unnagjort selv om det bare var noe småtteri, og vann ble lagret i bøtter og spann. Med kun sminkeservietter til morgenstellet hadde vi nå sikret litt komfort. Men det gikk jo som det pleier når man har gjort sine forberedelser… og er rustet til det som man tror vil skje … ingenting skjedde….!!…. og vannet vårt har fungert siden. Det er bare å konstatere, livet er egentlig ganske plundrete uten vann.

Selv om det har gått på bekostning av vanntilførselen vår, er det greit å se at det er aktivitet i gaten, og at den bare ikke ligger der som en ørken. Det veiarbeidet går ikke fort, og skaper mye frustrasjon og irritasjon blant beboerne i området. Dette er tross alt hovedveien ned til Nea Chora, og har nå vært stengt i månedsvis uten synlig progress.

Ellers på torsdagen stod bilvask på programmet, og en tur til Therino hvor en venn av oss skulle spille på kvelden. På denne tiden av året blir bilen fort ekstremt grisete her vi bor nå. Disse svære trærne, som man ofte blir tvunget til å parkere under, slipper fra seg mye dritt … og ispedd litt regn……ja, så blir dette ikke pent.

Vi hadde avtalt middag på Therino sånn i syv tiden sammen med noen venner. Vi bestiller alltid bord på kvelden…. for det pleier å bli fullt, noe det selvfølgelig ble denne gangen også. Når det er lokale musikere som spiller et sted, så kommer det også ofte noen ekstra som er venner av de som spiller. Stemningen på restauranten ble god, og enda bedre da Siv og Linda dro i gang dansingen. Ligger noen filmsnutter på vår FB av den livlige utfoldelsen. John Erik hadde tatt ansvar denne kvelden og var sjåfør….. vi hadde tenkt at det ikke skulle bli så sent…… siden det var planlagt en kjøretur neste dag. Det gikk jo som det vanligvis gjør når men er på Therino om kvelden…. timene går, og da vi dro hjemover et stykke etter midnatt, var frykten stor for at parkerings mulighetene var små. Denne frykten var helt berettiget, det ble en passe spasertur til vårt hjem. Da begynte vi å glede oss enda mer til vår nye bolig … der har vi egen parkeringsplass.

Dagen for kjøreturen viste seg som en perfekt turdag, sol og varmt … egentlig ikke så overraskende. Det er en rute som vi ofte kjører for vise folk hva som er helt innat kysten, og runden tar noen timer med lunsj og kaffepauser. Ferden går opp Therisio ravinen, og videre enten til Zourva eller Drakona. Denne dagen gikk turen mot Zourva og vi siktet oss inn på lunsj på Rizina Taverne.

Passasjerene våre ble plukket opp i Agia Marina, og før ravinen tok vi turen gjennom Galatas, hvor vi jo også har bodd. Etter å ha tatt ferden i ravinen stopper vi bestandig for kaffe i Therisio … og litt fotografering….. før vi drar fra de dype daler og opp på fjellet. Det er strekninger her som nok vil pirre høydeskrekken for mange og enhver, men det tilbys mye flott utsikt. Ikke så mye bilder her fra nå, men det ligger bilder fra denne strekningen på tidligere blogger.

Tavernaen Rizina er et fantastisk sted med flott utsikt…. og det beste av alt, veldig god tradisjonell og hjemmelaget mat. Vi har vært der noen ganger nå, og det er alltid hyggelig å komme tilbake hit. Denne gangen var vi før tavernaen hadde fått alt de trengte til dagens servering, må bare spise av det de har, og det går jo greit. Denne dagen hadde de ennå ikke fått sin levering av egg, så da ble det heller ikke omelett. Men du verden, hjemmelagde kalitsona og en pai med diverse urter, lokale pølser og en langtidskokt gryte på svinebog. Herlig mat i idylliske omgivelse og hyggelig betjening … kan det bli bedre?

Etter lunsj ble det å kaste seg utfor fjellsiden ned mot Meskla hvor det igjen ble en stopp for våre medbrakte fotografer. Vi hadde egentlig tenkt å kjøre gamleveien videre ned mot kysten, men det lot seg ikke gjøre. Her var det nemlig asfaltering på gang og ufremkommelig. Da gleder vi oss til neste gang vi skal kjøre der…… for den veien var stedvis som å kjøre i et grustak.

En siste stopp på turen ble lagt til Drakiana, ved siden elven som renner ut i Platanias. Her er det helt fantastisk å sitte i skyggen av de store trærne og nyte litt godt å drikke, mens fuglene synger, og vannet sildrer forbi. Etter å ha slappet av en stund langs elven var det tid for å avlevering av passasjerer i Agia Marina. Vi kjørte noen bakveier som nok bare er kjent for dem som liker å gå turer når de er på ferie, selv mange lokale vet ikke at det er mulig å kjøre her. Vi brukte denne veien ofte da det ble asfaltert langs hovedveien i Platanias.