Så er vi kommet frem til Albania, første land etter Hellas, på vår vei nordover. Noen utfordringer har det selvfølgelig vært, ikke med reisen som har gått ganske glatt. Vi har nå fått installert oss i en leilighet i Sarande for 14 dager, greit å holde oss litt i ro….. så våren kan få overtaket i høye nord.

Vi ankom egentlig Sarande i går, men med noen misforståelser….. så var vi ikke ventet før neste uke og leiligheten var ikke klar. Da ble det en natt på hotell, faktisk i det høyeste bygget i Sarande … og vi bodde i toppetasjen.

Etter en litt treg morgen på hotellet, litt kaffe i byen, og vipps var leiligheten klar. Vi kom oss i hus og har stort sett sittet på verandaen og sett ut på havet … helt herlig utsikt.

Noen utfordringer har vi råket på, ikke tenkte vi på at nå bar det ut av EU. Her gjaldt helt andre bestemmelser på våre telefoner, og vi mistet nett. Det er jo lite praktisk når det skal søkes etter overnatting. Det lot seg ordne med litt ekstra penger til Telenor, og hotell ble booket. Uten nett er verden sårbar……

Vi ligger etter med flere blogger fra de strekningene vi har kjørt, de kommer  … vi har masse bilder. Nå vil vi kose oss her en stund, komme oss à jour og oppleve ting her i nærområdet … som kanskje vil friste til et besøk her.

Vi ankom Pireus noe senere enn vi skulle,  på grunn av drittværet vi hadde møtt på vår vei. Å være ukjent i Pireus er litt vrient, mange gater og lett å kjøre feil….. selv om vi har veien klar på nettbrettet.

Astri var en av de siste bilene som kom av fergen og vi hang oss på en trailer, som kjørte samme retningen som oss … håpet på at den skulle ut på motorveien.

Det fungerte bra, vi prøver jo å unngå motorveier….. men, ut av storbyen her er det ikke noe annet valg. som fungerer bra. Ikke så ille mye trafikk og Astri fungerte som en rundingsbøye, da de fleste hadde det mye mer travelt enn oss.

Så kom vi frem til Korint kanalen, som vi ønsket å se. Kanalen er for tiden stengt, da den er under rehabilitering, etter ras fra sidene. Det var litt synd…. for denne broen her går ikke båtene under, men de kjører over broen. I begge ender av kanalen er det likt system, når båtene skal passere, senkes broen ned på bunn. Hadde vært artig å fått det med seg.

Kanalen er 6,3 km lang og ble bygget mellem 1881 og 1883. Tanken på å bygge en kanal her oppstod 600 år før Kristus, men det viste seg å bli litt vrient. Det ble isteden bygget en dragbane for skip, der sikkert noen lavtlønnete slaver, slet livet av seg.

Opp gjennom årene har det vært mange som har syslet med tanken om å få bygget denne kanalen. En av dem var Julius Cæsar, men…..han ble drept før han fikk startet.

Noen år senere startet keiser Nero og grave kanalen, tok det første spadetaket selv, men døde like etterpå. Det har vært mange som har villet dette, men har kastet kortene … det ble noen ungarske arkitekter som fikk dette ferdig.

For å ikke komme alt for tidlig til hotellet tok vi oss en liten runde på halvøya der … mest bare for å se oss rundt. Ganske mye skog i fjellsidene her, litt som vi er kjent med, fra hjemlige trakter.

Dette området er stapp fullt av gamle historiske minner, som er flere tusen år gamle. Over alt er det rester etter samfunnene som levde her og ofte ble rasert i kriger.

Omsider kom vi frem til Korint, fikk parkert Astri og sjekket inn på hotellet, som var av en noe eldre årgang. Vi kom rett til karnevalet og mye styr og stå hei i byen.

Vårt opphold i Sitia ble noe lenger en først tenkt. Vi så for oss et par dager og tilbake til Heraklion og ta en kveldsferge til Pireus. Men vi styrer ikke værgudene og fergen ble innstilt…..og i tillegg fant vi ut at det var fullt mulig å dra fra Sitia…. til Pireus også.

Fergen her i fra gikk ikke hver dag, så vi bestilte fredagsfergen og håpet på at ikke været ble verre en meldt … det var dårlig vær på gang igjen.

For oss passet det perfekt å ligge i ro noen ekstra dager. Linda var ikke i topp form og trengte å hente seg litt inn, før vi satte av sted. Linda holdt seg stort sett i ro på rommet…. mens Halvorsen brakte take away i hus.

Frokosten bestod i baguette fra naboen, som var tidlig i gang på morgenen, og ti meter fra vår inngangsdør, fikk vi en av de beste pizzaer vi har noen gang har spist.

Sitia er en trivelig liten by, med et stort restaurant utbud, men vi rakk bare å teste noen få … og med Linda’s til tider voldsomme hoste, er det ikke særlig koselig å gå ut blant folk.

Det er også et stort utbud av butikker i denne lille byen og alt ligger nært til stranden.  Alt i alt tror vi at dette vil være en hyggelig plass å feriere.

Siden vårt opphold på Kreta ble litt forlenget…. fikk vi med oss forberedelsene til karnevalet. Vi hadde avgang med fergen samtidig med at åpningen skjedde inne i byen. Hotellet vi bodde på hadde ikke mange gjester mens vi var der, det helt utrolige var at vi fikk en nabo fra Norge og ikke bare fra Norge…… men, fra vår by Sandefjord … verden er liten.

Avreise med fergen var på kvelden og vi hadde noen timer til disposisjon. Det ble litt kjøring i nærområdene.  Astri fikk en utvendig vask, så all Saharasanden ble spylt bort og vi fikk sagt farvel til vår venn, over en kaffekopp, i en litt vindfull ettermiddagstime.

Etter litt venting på havnen kom omsider båten, som skulle ha oss med. Litt ukjent terreng for oss dette med ferger i Hellas, virker som det totale kaos…….men, vi kom oss med……

Inne på båten fikk vi både lugar og mat … en liten kveldsnapp hadde vi med selv. Nå ble det en liten tur til Heraklion, før kursen ble satt mot Pireus, via Santorini.

På vei over mot fastlandet blåste det opp, Linda ble skremt og måtte nesten ha på seg livredningsvesten…… for å klare turen. Halvorsen derimot sov sin søteste søvn og merket ikke det minste til uværet … men, fremme i Pireus fikk han en kraftig gjennomgang av nattens nesten katastrofale hendelser. Halvorsen tok dette ganske rolig.

En liten kuriositet vi vil nevne på slutten her. Vi bruker en portal som heter blogg.no for å skrive våre blogger. Her er det mange ulike blogger og en av bloggerne her, som tydeligvis leser mye av det som blir skrevet, har kåret oss til portalens beste reiseblogg i 2025. Slikt er jo litt moro, vi prøver jo å gjøre vårt beste på vår måte. Klikk på linken under…så får du se….

Bunny – Årets reiseblogger 2025!

Fra verandaen på hotellet i Sitia, så vi rett over på en firkantet landsby, som vi undret oss på hva var for noe. Stedet hette Dionisos og vi fant ut at for en del år siden ble hele stedet bygget, som en stor feriedestinasjon, som nok ikke ble helt ferdig.

Det hele ble en flopp. Nå er det endt opp som boliger, ikke så mange som bor der, men er blitt en attraksjon å fotografere.

Palmestranden Vai ligger et stykke forbi dette mislykkede prosjektet og vi ville benytte anledningen til et besøk her også. Ettersom vi var så nær … bare en fjelltopp å passere.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vai er Europas største område med viltvoksende palmer, hele området er vernet og står på Unesco’s liste. Stranden her er vakker og et par spisesteder, ellers kun en parkeringsplass og rimelig folketomt når vi var der. Her kommer noen bilder der i fra.

Det var jo to veier dit over fjellet, så hjemveien ble da selvfølgelig den andre veien … og hva hadde den å by på?

På tilbakeveien syntes vi at turen ble litt kort når vi nærmet oss byen og undret oss på hvor skal vi kjøre nå….. Det er jo flyplass her i byen, så hvorfor ikke dra dit … flyplassen her ligger rett utenfor byen.

Etter besøket på flyplassen kjørte vi litt rundt i området og havnet ned på hovedveien til Agios Nikolaos. Uten mål og mening kjørte vi noen kilometer, før vi snudde. Igjen forsøkte vi oss meningsløst rundt i landsbyene nær Sitia, og jammen havnet vi igjen mot motorveien. Dit ville vi ikke, men fant en vei som kom over til en landsby nær Sitia … og den tok vi.

Det ble en ganske tidlig avreise fra hotellet i Heraklion og veldig god tid på veien bort til Sitia. Noen eksakt reiserute hadde vi ikke lagt opp, men et par steder ønsket vi å se. Det er et Palme Museum her på øya, handler altså ikke om palmer, men Olof Palme og vi kom til å passere ganske nært.

Et annet sted vi også ønsket oss å få med er utsyn til Spinalonga, heller ikke rare omveien. Været når vi dro var sånn passe greit, med litt sol. Vi viste at vinden skulle øke, sanden skulle tilta og med all sanden, også en kraftig økning i temperaturen. Utsiktene for dagen var ikke så gode og sikten ville heller ikke være særlig god … men, det får vi bare ta som det kommer.

Her kjører vi inn i en liten by, Mochos som skiltet viser, og her ferierte Sverige’s statsoverhode, Olof Palme, i mange år fra 60 tallet en gang. Dette lille stedet var et fristedet for Palme der han kunne slappe av og nyte den greske gjestfriheten, med gode venner. Palme museet ble åpnet sommeren 2023.

Da var det bare for oss å komme ned på motorveien og fortsette ferden østover. Sanden ble tettere, vinde økte på og temperaturen steg til 26 grader, som er veldig mye på denne tiden av året.

Litt heldige i Agios Nikolaos, et stund med mindre sand og mer sol, men det blåste ganske kraftig. Nå var det på tide med en kaffekopp og Agios Nikolaos så ut som et perfekt sted, for en slik syssel.

Etter vår kaffepause bar det av sted igjen mot Sitia. Men, plutselig passerte vi et skilt som viste 15 km til Lerapetra, og så god tid som vi hadde….. var det bare å vende om … eller en U-sving…..som google forteller oss til stadighet.

Så bar det til fjells igjen, for å komme over til den siden av øya vi skulle bo på. Fremdeles ganske grått av sand og umulig å få fine fotografier … måtte fokusere på de nære ting, utsikten forsvinner i tåka.

Hotellet var uten resepsjon når vi ankom, det var vi klar over, nøkkelen stod i døren til rommet og utgangsdøren var åpen. Ganske enkelt og vi var de eneste gjestene på hotellet.

På lørdag startet vi ferden nordover fra Chania, men først blir det i retning øs,t for å se nye steder her på øya. Først til Heraklion på Valentins dagen, det tok jo litt tid før vi kom oss av gårde. Alt etter Heraklion er ukjent mark for oss.

De siste dagene har vi brukt til å si farvel til våre venner i området der. Først vår svenske venninne, som var veldig nysgjerrig på Hardangervidda, og vi tok henne og kjæresten med en tur dit.

Våre gode venner, Eleni og Vaggelis, på Notos Restaurant i Agia Marina er det bestandig tungt å ta avskjed med. Vi har vært der et par tre ganger og spist Eleni sin fantastiske hjemmelagde mat.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Bestandig hyggelig å besøke dem, selv om det er dårlig med felles språk, da må google oversetter hjelpe til. Men, besøkene blir lange med mye god mat og drikke.

Vi traff også Tina fra Me Gusta på Piazza, for en kopp kaffe, en av de siste dagene. Det var også hyggelig og hun var ikke klar over at vi var i ferd med å forlate byen. En koselig prat og litt ny informasjon. Tina og Dimitris har solgt Me Gusta, så hvis noen ønsker å treffe dem, er det Palatum i øvre Agia Marina, som gjelder.

Vi har selvfølgelig vært en tur på Therino og hatt en prat med Leo, som nå er midt inne i en større renovasjon av restauranten. Han regner med æ være klar i god tid til sesongstart.

Og ikke minst Nicola på Utopia, hun måtte vi bare treffe før vi dro. Vi plukket henne opp hjemme og lurte oss i sakte fart bort til Ducktopia, landområdet deres i Platanias. Her dyrkes mange sydfrukter, som vi kaller det, og ikke minst et yrende andeliv.

Før vi dro så reorganiserte vi all bagasjen vår, det var litt kaotisk pakket når vi dro av sted nedover. Erfaringen tilsier at en del kunne nok blitt igjen i Norge. Nå har vi systematisert klærne våre, høres voldsomt ut, men hadde to kabinkofferter stående der nede og nå brukes disse til hotellovernattinger på oppturen … og der har vi bare det vi trenger for hver overnatting.

Som alle er klar over er det mye katter på Kreta, og slik var det også rundt huset der vi bodde. De siste dagene vi var der hadde en hunkatt løpetid, og det gikk ikke stille for seg. Voldsomt med kattegnål og flere hankatter som sloss seg imellom, det var til tider ganske livlig … og alle fikk ha seg.

Når vi omsider fikk satt Astri av sted mot Heraklion gjorde som vi alltid har gjort den veien, en stopp på bakketoppen etter Kalyves for kaffe og en baguette. Dette tok vi med oss ned til den gamle broen ved Vryses, der vi hadde en fin lunsj, i vakkert solskinn.

Etter å ha fått litt mat i skrotten bar det i rolig tempo mot Heraklion, vi hadde all verdens god tid … innsjekk var ikke før klokken tre, og det var mange timer til, og vi hadde en snaut et par timers kjøring igjen.

Lato Boutique Hotel ble entret en times tid før innsjekk, men det løste seg … vi fikk et rom med en gang. Litt ute på kvelden ble det en tur ut for å spise vår Valentines middag, før det ble en tidlig kveld, for å være klare til neste dag.

Det er tid for avskjed for oss i Chania for denne gang, men noen dager før vi skulle sette av sted, var det tid for vår gode venninne fra Sverige, til å reise hjemover. Vi ønsket å gi henne en et godt kretisk minne på veien hjem og tok henne og kjæresten, med på en liten tur. med lunsj på en god taverna.

Vi hadde sett oss ut en lokal taverna i Sternes, rett før flyplassen. Grill Τaverna Nikos, er et sted med god autentisk mat og hyggelig atmosfære, midt inne i en liten landsby. Her har vi vært og spiste flere ganger og alltid vært meget fornøyde.

Men før vi stoppet hos Nikos Taverna tok vi en lien runde med Astri. Samme veien vi kjører til Nioks taverne går også ned til Marathi og Loutraki … og vi tok en runde, ettersom det også var en stund siden, også vi hadde vært i disse strøkene.

Anne og vennen Robert ,var veldig nysgjerrig på “Hardangervidda”, som vi har kjørt mange ganger. Strekningen er godt dokumentert i tidligere blogger, men det er jo noe annet å ha vært der. Vi tok dem med over der, med sola rett i trynet, men de fikk se det vakre landskapet, med lokale innbyggerne der … og ikke minst treet til Linda.

Noen dager tidligere hadde vi alle vært ute og spist på Nesaki i Kalamaki. Her er det åpent i helgene, med livemusikk fredag og lørdag. Vi var der på en lørdag og det var stinn brakke, og det var bare grekere utenom oss. God mat og drikke er jo helt greit, sammen med levende musikk.

Nå er det bare få dager før vi fyller opp Astri og setter av sted på nye eventyr som vi vil dele med våre hyggelige lesere. De siste dagene har stort sett gått med til å klargjøre for avreise og si farvel til venner her i Chania. De siste kjøreturene våre har vært noen dager gamle … men, nå skal det bli mye urørt terreng.

De første dagene vil det bli en runde på øya, før vi ferger over til fastlandet. Vi har jo ikke vært lengre bort enn Heraklion og ønsker oss en runde, der vi er innom de fleste litt større byer, her på øya.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

På denne tiden av året er det litt sparsomt med åpne hoteller, og derfor blir det de litt større stedene.

Vi har en del ubrukte fotografier, mulig et og annet har vært i bruk,  fra forskjellige områder som vi vil vise dere. Regner med at mange vil kjenne igjen stedene og ha noen gode minner. De første bildene er fra Pano Daratsos eller Øvre Daratsos som det blir på norsk.

Her kommer noen fotos fra Galatas.

Så er vi nede i Chania by.

Så er vi en tur i områdene som nok er best kjent for de fleste, først Platanias, deretter Agia Marina og til slutt Kato Stalos.

Her en dag, etter en regnfull natt, skinte igjen solen over Chania og vi satte oss i Astri, uten noe direkte mål og mening…… og bare kjørte av sted.

Mens vi kjørte inn til byen, litt tidlig på formiddagen, fant vi ut at kanskje vi skulle se om det var mulig å finne en taverna, som badet i sol, for en aldri så liten lunsj.

Vi bestemte oss for å kjøre mot Almyrida og se om noe var åpent nede ved stranden. Tok National Road og svingte ned til Kalyves og videre bort til Almyrida. Dette området er ganske fint og med en flott utsikt.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Nede ved stranden var alt stengt, så det var bare å svinge oss litt høyere opp, gjennom Plaka, og se om det dukket opp en åpen taverna.

Opp forbi Plaka er det flott utsikt over til Akrotiri, der flyplassen ligger. Her er det også et vell av gater, og ikke alle lar deg slippe igjennom. Disse gatene fører jo til et eller annet, ofte en utleiebolig, men vi gjør som vi ofte gjør … prøver oss frem.

Etter noen fotos av utsikten, kjørte vi videre på gjengrodde stier, i håp om å komme til en taverna, og ikke minst ut på andre siden. Begge deler mislyktes, vi måtte vende om og finne en litt større vei … og som vi kjente fra før.

Det var bare å bite i det sure eplet og kjøre litt tilbake og inn på hovedveien der og sikte oss inn mot Vamos. Vi passerte noen lokale tavernaer, men ingen var åpne så tidlig på dagen, men mye å se langs veien.

I dette området er det mange gamle små landsbyer, og folkene her er stolte av stedet sitt. Mange minnesmerker dukker opp langs veien, uten at vi vet hva eller hvem, og de er heller ikke merket på kartet. Men, sikkert noen her som kjenner til dem.

Det som man kan være helt sikker på i disse områdene, det er at man treffer på en kirke … ikke bare en, men i hopetall. Så hvis man har stor interesse for kirker, så er det ikke noe problem å få tiden til å gå her på øya.

Nå begynte vi å nærme oss Vamos, og her er det tavernaer som er åpne … men, vanskelig med sol inne i byen, og det var for kaldt i skyggen. Turen gikk videre bort til Vryses, veien over mot Aptera og inn til byen igjen, uten noen stopp, for annet en kaffe.

Og lunsjen vår, ble jo ganske sen, men en tur innom Lidl og mat hjemme … og det smakte.

Vi er inne i den siste uken, før vi setter av sted med Astri, på nye eventyr. Det blir en runde på øya, før vi så krysser over fastlandet mot Albania. Litt hektisk tid nå, mange å treffe, som vi må ta farvel med, før vi drar.

Blir ikke tid til så mange utfartene de siste dagene, men vi har nå stort sett rukket å kjøre igjennom de fleste gamle kjente veiene, fra tidligere her rundt Chania. Vi hadde igjen en vei vi var veldig nysgjerrig på hvordan det så ut der nå. Denne veien går mellom veien til Omalos og veien til Sougia, og her har det vært veiarbeid i lange tider … og vi undret om de var ferdige nå?

Vi tenkte at den beste retningen for oss var å kjøre fra Omalos veien, siden det da er mest utfor bakke, og dermed mye enklere å stoppe, for de gode motivene. Det er litt høydeforskjeller her også.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Vi har laget et kart over strekningen og starter det fra Lakkoi, en liten landsby, i en skråning på vei oppover. Rett før Lakkoi var det arbeid med fjellsikring, som trengs langs veien her … det raser stadig ut steinblokker, spesielt ved mye nedbør.

Vi tar av rett før tavernaen TOY PROVIDI, sikkert mange som har vært her og tatt en rast … flott utsikt og et gedigent og vakkert tre rett ved siden.

Turen vår ble litt kort, hvis vi bare skulle kjørt tilbake til leiligheten, når vi var nede på flaten igjen i Alikianos. Derfor dreide vi av ned mot havet. Her har vi kjørt mange ganger, så denne gangen valgte vi en vei, som så grei ut og, det viste seg at her hadde vi helt sikkert ikke hadde kjørt tidligere.

Veien var helt grei, riktignok ganske øde der vi kjørte forbi en del fine eiendommer, som sikkert var utleie. Det ble betydelig mer bondepreget og vi havnet helt borte ved elven … og så sluttet veien. Det var bare å snu og prøve en annen vei.

Etter at vi hadde fått tørnet på Astri og gjort noen nye veivalg, svingete vi oss igjen ut i bondelandskapet. I dette området er det mengder med appelsiner og andre sitrusfrukter. I de senere årene har også avokado produksjonen tatt seg sterkt opp her, stadig flere og flere, satser nå på avokado.

Etter litt kjøring blant appelsiner og avokado, dukker det opp litt bebyggelse og vi begynner å få flere veivalg. Her dukket det opp et lite blått skilt med Platanias og en pil. Dette hadde vi ikke sett tidligere, selv om vi passert her noen ganger, sikkert fordi det nå var ryddet i busk og kvas langs veien.

Vi fulgte anvisningene….. det stod enda et skilt i et kryss, for er det skiltet….. så er det nok vei også…… Det ble en tippekonkurranse i Astri, om hvor vi ville havne.

Vi var jo klar over flere sideveier til denne veien….som vi var helt sikker på at vi ville treffe. Vi kom frem til denne veien, men hadde aldri klart å finne fra den siden.