Hei igjen folkens. Som dere nå sikkert har fått med dere bor vi sammen med “the locals”, og det med det livet og støy dette medfører. Denne tiden av året er litt spesiell her siden det er gresk ferie, og også andre steder i Europa. Dette igjen gir en kraftig vekst i befolkningen av kretere som kommer “hjem” på ferie … de fleste kommer kjørende, noe som gjør at parkering litt sent på kvelden er en real utfordring … kan fort bli en passelig spasertur.

Men det blir jo fort litt underholdning også. Det er jo ganske trangt i gatene her, og en av bilene som forsøker å få parkert, bestandig veldig sent, er gedigent stor, kanskje bortimot meteren lenger enn Picasso´n og sikkert 30 cm bredere. Skal love dere at dette er gøy å følge med på … det tar litt tid, og to trøtte unger som griner sammen med en misfornøyd kone.

I går fikk vi også med oss en høylytt krangel litt opp i gaten. Det er ganske vanlig her å vaske verandaen med vannslange, det spyles i alle retninger, uten å være særlig opptatt av hva som er nedenfor. Her var det nok en litt utilsiktet hendelse, vi så det ikke, men hørte resultatet meget godt. Da var det litt synd å ikke forstå gresk godt nok til å fa med seg alt det som ble sagt fra gatenivå … men det var nok ikke pent.

Annonsørinnhold

Stort salg: Opptil 70 prosent på fritidsfavoritter

Ellers så har det også skjedd noe positivt når det gjelder støy … noen har tydeligvis flyttet. Her var det krangling, ungeskrik og to bikkjer som gjødde ustanselig på alt som passerte. Vi har faktisk fått en ny hverdag her i gaten … som sikkert flere enn oss er glade for.

Det jo hverdager for oss her og det medfører jo en del huslige sysler. Dessverre har en av våre trofaste følgesvenner begynte med til punktstreiking. Vaskemaskinen vår, som er nesten som en computer, har fått det for seg at den skal stoppe før hele programmet er ferdig. Det er veldig kjedelig og fører til mye styr og frustrasjon … særlig hos Linda. Vi får ta en tur til butikken og klage vår nød … en sånn oppførsel fra vaskemaskinens side ødelegger jo dagen for oss.

Vi sliter litt med å orke å handle noe å lage til middag, men det går jo greit å spise ute. I denne varmen venter vi til solen har slukket, det er mer behagelig da. I går prøvde vi “To Xani” i gamlebyen. Vi hadde ikke vært der tidligere, og opplevelsen var veldig bra. God mat, oppmerksom betjening og levende musikk. Det var forresten vår forsikringsagent som spilte der i går sammen med en kamerat, og de var ganske flinke også.

Dagen før spiste vi i havnen, noe vi i utgangspunktet er litt skeptiske til. Vi har stort sett satt oss ned for drikke, men vi har fått noe mat fra restauranten gratis underveis. Dette har smakt helt fortreffelig, og stedet ligger flott til langs kaikanten …. også her en rekke med oppmerksomme servitører … og ikke minst, de passer på syklene våre. Vi snakker om “Gallini” som er en av de få der som er åpent hele året. Siden restauranten ligger der den ligger, er prisnivået litt høyere, men det serveres veldig god mat og er alltid rause med noe ekstra på huset.

I går bestemte vi oss, litt ute på dagen, siden vi er noen treginger på morgenen, for å legge ut på en kjøretur. Søndagen er grekernes, også kreternes, store utfartsdag, så med gresk sommerferie, og mange fra fastlandet som er hjemme på ferie, og strender og restauranter der ofte er helt stappet, valgte vi å kjøre til Omalos.

 Omalos er nemlig det stedet de reiser til på vinterstid, for å kaste snøballer som er en stor opplevelse, noe vi er helt ferdige med. Vi har laget nok snøengler og kastet våre snøballer 😉

Omalos på sommerstid tilhører spreke turister med godt gangelag, altså ikke oss, som skal gå Samaria ravinen. Starten på den gåturen er her oppe ved Omalosplatået som ligger på drøyt 1000 meters høyde. 

Annonsørinnhold

Lekre kjoler til alle anledninger

Å kjøre til Omalos er en utrolig fin tur med mye vakker utsikt, og en ganske god vei. Selve platået er ett frodig jordbruksområde, men pass på, det rusler kreatur over alt.

Etter prinsippet “been there, done that” ved nedgangen til Samaria ravinen…. la vi i vei ned fjellet på på motsatt side, retning Sougia. Vi hadde ingen plan om å dra ned dit denne gang, men kjøre litt oppe i fjellene, og komme ned på veien til Paleokhora.

Etter å ha krysset oss frem i åssiden, mellom kirker og tavernaer i små lokale tettsteder, samt en del vindmøller oppe på noen fjelltopper, kom vi frem til Kandanos. På torget her ligger en taverna, som vi tidligere har drukket kaffe på, og ønsket oss tilbake til, med det enkle navnet ? ??????? I Platia Kandanos. Etter å ha spist her kan vi bare anbefale dette stedet, som de fleste som skal til Paleokhora, kjører rett forbi. Her er det veldig god gresk mat, og priser du ikke tror er riktige når du får regningen. Siden dette var søndag hvor mange spiser ute, hadde vi litt flaks og det var ledig bord når vi kom.

Etter mat la vi av sted mot Tavronitis, og videre langs gamle national road til Platanias, og en stopp hos Nicola på Utopia, for en kaffe og dobesøk. Derifra gikk turen hjem til Nea Chora og ett håp om parkeringsplass nær leiligheten. Parkering er også en utfordring her på kveldstid, og særlig i den greske ferieperioden, når mange kommer med biler fra fastlandet for å feriere “hjemme”.

I går gjorde vi igjen ett forsøk på å få spist hos Ntounias Tavern i fjellene i Drakona. Dette var tredje forsøket, og det blir ett nytt forsøk om ikke så lenge. Første gangen var en tirsdag som de ikke holder åpent… neste gang var vi for tidlig og maten var derfor ikke klar … og i går, det meste var fortært før vi kom. 

Men vi hadde en flott tur sammen med gode venner … og vi sultet ikke. Vi startet dagen tidlig på War Shelter Platanias. Litt synd å melde … etter så mange år i området, ikke vært der tidliger … og enda verre, en av de virkelige ildsjelene for museet,  Kyriakis, en venn av oss og gift med Nicola som driver baren Utopia, og som vi også hjelper med alle kattene i Platanias. Men nå har vi vært der … et sted som virkelig er verdt å få med seg. Kyriakis er meget kunnskapsrik, og forteller på god engelsk, alt om museet og krigen i området. Det er gratis å besøke. Det drives frivillig av flere ildsjeler og de tar gjerne i mot donasjoner … det koster jo å drifte selv om de er frivillige.

Vi hadde plassert kjerringene på Faros Hotel i Kato Stalos. Kjørte bakveien dit via gamlebyen i Agia Marina. Etter litt kaffe hos Giorgos på Faros var vi klare for neste mål, Historical War Museum Keramia. Vår venn er litt i overkant interessert i krigshistorie og har besøkt flere i løpet denne ferien … dette var de to siste som stod igjen før hjemreisen.

Annonsørinnhold

Stort salg: Opptil 70 prosent på fritidsfavoritter

Etter litt kjøring i fjellene nær Chania kom vi frem til det som på kartet kalles Historical War Museum Keramia … det er egentlig en taverna med en del gamle våpen og andre ting. Men stedet er unikt og verdt å besøke. Vi hadde ikke tenkt dette besøket skulle ta særlig lang tid … men det ble noen timer.

Vi ble møtt av en hyggelig mann, snakket meget godt engelsk, og skikkelige landlige omgivelser. Etter at Raymond hadde fått en grundig gjennomgang av våpnene ønsket vi litt å spise. Det ble typisk gresk mat og drikke … og i mengder …. alt til en pris av 15 euro per hode. 

Stedet er nesten som ett  opplevelsessenter med dyr…. og ikke minst flere mange tusen år gamle oliventre. Ikke rart vi ble sittende i skyggen av noen tre i flere timer uten å få det travelt med å komme videre. Tror også mange barn vil ha stor glede å besøke denne plassen.

Nå var vi så godt bespiste at vi valgte noen andre ruter enn planlagt … kunne jo ikke brase rett inn i en ny middag. Vi kjørte veier vi hadde kjørt tidligere, men nye for våres venner. Vi kom igjen til Kampoi … ett kryss på veien med kirke og taverna. De to foregående gangene har tavernaen vært stengt … men i dag … åpen dør. Vi var kaffetørste og stoppet. Kaffe fikk vi …..men tavernaen åpnet ikke før klokken seks … altså flere timer til. Men på gjestfrie Kreta bryr man seg ikke om slikt.

Derifra gikk ferden videre mot målet vårt … fremdeles mette. Det var kanskje litt flaks for oss at maten allerede var spist opp … tror ikke vi hadde fått verdens matopplevelse på våre allerede fulle mager. Det ble litt kaffe her også før vi kjørte over til Theriso. Her tok vi en matbit før vi kjørte gjennom Theriso ravinen og inn til Chania. 

Nå har vi rast forbi helgen…som vi må kalle litt oval. I helgen ble årets Chania Rock festival arrangert…litt uvanlig på en søndag og mandag. John Erik ble litt redd for at det hele skulle ryke….dro på seg en fryktelig vond rygg på fredagen. Men etter å ha vandret krokrygget rundt hele lørdagen….. var det bedring å spore. Vi skippet festivalen på søndagen, og dro dit på mandag.

Men først…. vi ser at noen tror at bloggen vår skal legges ned 1. september…. det stemmer ikke…. det er portalen vi bruker som legges ned. Vi flytter til en annen plass og fortsetter som før…. og klare for nye eventyr, og flere innblikk fra vår hverdag.

Tilbake til helgen….John Erik mente at ryggen nå var så bra at vi måtte ut igjen, og treffe folk på søndag. Vi hev oss på syklene… for vi trengte mat…. dro ned til våre venner i Nea Chora og spiste middag.

Annonsørinnhold

Lekre kjoler til alle anledninger

Hjemveien la vi om gamlebyen og Avalon Rock Pub. På denne tiden med rockefestivalen er det bestandig noen kjente å treffe på… etter konsertene er slutt for kvelden. 

Mandagen var vi klare for konsert. Vi avtalte med venner som også skulle på festivalen om å treffes til en matbit i Koum Kapi… som ligger ett steinkast fra festivalområdet. Fant våre venner sittende på “Little monkey”. Her ble det litt å bite i… og med noe leskende attåt. Perfekt  sjappe og med flott utsikt ut i havet. 

Vi fikk omsider… litt ute i første sett… kommet oss bort på festivalen. Ikke så mye fortelle om dette… men det var bra band og mye bra musikk…. tror nok mange ikke vil være enig i det… men hver sin smak.

Konserten hadde gjort oss sultene… så vi la kursen mot noen gater oppe i byen bak markedshallen. Her serveres det til langt over kl 24. Vi bestemte oss for Mesogiako Mediterranean Restaurant… et sted vi ikke hadde prøvd før. Det blir nok flere oppmøter her… nydelig mat og ett vakkert sted.

 Vi gikk for fisk til hovedrett… Linda valgte Laks med en knallgod dillsaus…. John Erik gikk for seabass, stekt i fileter og en herlig couscous. For dere som ikke vil ha fiskeben i maten… vi fikk ikke ett ben i noen av våre fiskemiddager! Ikke spesielt dyrt heller… men en flaske god prosecco drar jo opp litt da. …hahaha 😉

På vei hjemover fikk vi en hyggelig prat med Blaze Bayley som hadde holdt en knall forestilling, med topp musikk, på festivalen. Blaze Bayley har blant annet vært vokalist i Iron Maiden. En hyggelig kar med klare meninger.