Kretahalvorsen

Det har blitt litt av kulturlivet vårt i de siste bloggene, så da drar vi det litt til. Denne gangen er det matkultur som gjelder, og 25 september var kårikålens dag. Vi hadde ikke gleden av Norges nasjonalrett denne dagen, men hadde uken før koset oss i noen dager, med denne retten, som Linda koker i sammen på sitt vis.

Egentlig litt rart at fårikål skal være vår nasjonalrett, veldig mange spiser ikke sau eller lam og det samme gjelder kål … og på toppen av det hele så mener mange også…… at det er nok å spise den en gang i året.

Det klages mye når fårikål kokes, det lukter ille i time etter time i hele huset. Men for en fårikålelsker er dette som parfyme og en ventetid full av tortur, til gaffelen kan settes i herligheten … og ikke minst til dagen etter da herligheten smaker enda bedre.

I lang tid har det vært som å banne i kirken å ha noe annet i fårikålen enn det tradisjonelle kjøtt og kål, kun krydret med salt og pepper. Den tiden er over for veldig mange, nå “sprites” herligheten opp med det ene og det andre etter hva man ønsker selv.

I en reportasje i VG fortalte kokken Ole Marin Alfsen at han, som oss, har begynt å piffe opp nasjonalretten slik at barna skal like den. Vet ikke om han krydrer på samme måten som oss, men det skulle ikke forundre.

Linda, som er en racer med grytene, bruner kjøttet først…. for å få en rikere smak, før det går i gryten, sammen med kålen. Men Linda hiver også oppi løk, stangselleri, hvitløk og gulrot … saker vi som oftest har i hus. I tillegg til salt og pepper må det være med laurbærblad, og gjerne stjerne anis, samt chili…. enten som tørt krydder eller noen ferske og litt sinna. Etter noen timer med godlukt i huset blir det et herlig måltid, og ikke minste dagen derpå…. da smaken er ende bedre.

Vi hadde tyvstartet på spise sau dagen før. På butikken gikk vi rett på noen pakker med fårikålkjøtt, og det ble inspirasjon nok, til å ta med en slik hjem. Det skulle jo bare lages middag for to i et par dager, så noen fine biter ble marinert og langtidsstekt sammen med grønnsaker … og det smakte nok bedre en fårikålen.

En artig opplevelse for noen år tilbake da Linda jobbet i Røde Kors. Hun skulle arrangere en “kosekveld” på klubbhuset i Bamble og servere fårikål til hjelpekorpset og noen emigranter fra Burma. Alle innfødte spiste med stor glede og mente det smakte akkurat som det skulle. Våre venner fra Burma derimot…. bare pirket i maten og Linda måtte jo spørre. Svaret ble veldig ærlig, “det smaker ingen ting” av dette her. Det ble ikke mye ros fra denne gjengen…..til Linda, som hadde kokkelert i timevis med digre kjeler.

Vi må bare ta med en historie til fra da Linda jobbet i Røde Kors, og den involverer også våre burmesiske venner. Det var seg slik at det skulle bosettes noen burmesiske emigranter i Drangedal, en nabokommune til Bamble. Så ett par dager før det skulle arrangeres et informasjons møte på eldresenteret i kommunesentrum, så ringte telefonen mens Linda var hos frisøren. Det var sjefen som var på tråden … krise, de som skulle holde møtet om to dager…. hadde meldt avbud og kunne om hun kunne ordne ett eller annet, siden vi allerede hadde noen burmesere i kommunen.

Linda tok dette på strak arm, ringte presten i baptistmenigheten, som var tilholdssted for disse burmeserne. Presten hadde vært i Burma flere ganger og var svært så godt oppdatert på landet og tok på seg jobben med å informere om Burma i Drangedal … Linda hadde også fått jobben med å få til noe servering. Det er ikke noe problem mente presten, her kokes det burmesisk mat ofte og han hadde ett\ par mann, som gjerne ville ta denne jobben.

Så på selve dagen ble presten, et par burmesere og en diger kjele med kylling laget på burmesisk vis, lastet i caravellen vår, med Halvorsen ved rattet.

Det ble kjørt pent med en nesten full kjele i bilen og en burmeser med sterk trang til å bli bilsyk. Fremme i Drangedal fikk presten pratet lenge og vel om Burma, før det endelig skulle serveres burmesisk mat ti folket … som stort sett bestod av de eldre beboerne der, noen politikere og lokalavisa. Og denne maten var noe helt annet enn fårikålen til Linda, her var det styrke!!!!!

Alle skrøt av maten med tårer i øynene … vi er jo så høflige og vil ikke kritisere. Det var bare Halvorsen som spiste to porsjoner!

Vi hadde med oss mye kylling tilbake til Bamble, selv om alle skrøt av maten så var de småspiste denne kvelden. Dagen etter så hadde lokalavisen en stor reportasje, mye bilder og fin omtale … men maten ble omtalt som uhyrlig sterk!

I forrige blogg fortalte vi om et rikt kulturliv her i byen, da vi hørte på lokale helter spille jazz. Byen har veldig ofte besøk av utenbys entertainere, av alle mulig slag … og det er ganske mye som for oss, ikke er særlig interessant, selv om vi har gått på noen blundere.

Sist helg hadde vi besøk av en stand up artist, som sikkert mange er blitt kjent med via tv ruta, der han er i den artige rollen som forræder,  i programmet “Forræder” på TV2.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Linda hadde fanget opp at Rasmus Wold skulle ha et stand up show på Verdensteateret og hun var kjapp til å handle inn billetter. Nå er det jo ikke alle byer forunt å ha et verdensteater, men det har vi altså i Sandefjord. Teateret er bygget i 1916 som kino, men nå er det kulturlivet som regjerer dette vakre gamle bygget, i sentrum av byen.

Vi tok som vanlig bussen til byen og tok en rast på 1. Etage, for en aldri så lite “godt i glasset”. Her på uteserveringen er det helt perfekt å sitte og se på livet og alle som spaserer forbi.

Men…. på en lørdag i sekstiden på kvelden, så kan det nesten se ut som området er evakuert. Vi satt alene på cafeen og torvet var så og si tomt for mennesker … kjedelig.

Da var det bare å spasere mot teateret og legge inn en stopp på kinarestauranten rett i nærheten. Der i fra er det kun få meter bort til teateret. På “Hung Rui” som stedet heter fikk vi virkelig en overraskelse … ikke positiv men artig og kostbar.

Vi bestilte et par øl… på flaske…. og lurte på hva de hadde. Jo, de hadde kinesisk øl og vi tok hver vår. Så kom overraskelsen, 236 kroner for to 0,33 liters øl….!!!!…..

Nå måtte vi bare sjekke at prisen var riktig for to små øl. Joda, sier damen bak disken, de er jo importert fra Kina. Da sjekket vi opp nettbutikken på Meny og de solgte samme øl der til kroner 48 for flasken. Så det er helt tydelig at “Hung Rui” med sine kreative priser….. nok importerer dette ølet via Silkeveien.

Etter å ha konsumert hver vår eksklusive øl, som smakte helt alminnelig, entret vi Verdensteateret  og fikk oss en herlig chardonnay, som ble litt forringet av plastikkglass … det er enkel servering på teateret. Det var ledig bord helt fremst og det passet oss litt eldre med svakt syn og dårlig hørsel.

Ganske presist entrer Rasmus Wold scenen og det første han sier “Der sitter faren til Harald Bredeli” mens han peker på Halvorsen. Bredeli er jo også med i “Forræder”, som spilles inn i Sandefjord.

Rasmus Wold holdt det gående i en og en halv time i strekk, og utenom ordene til Halvorsen helt i starten, var det kun en monolog fra ham. Showet, som heter “Gutt (32)”, handler om handler om å være i etableringsfasen og egentlig ha null praktisk erfaring eller evner. Vi kan anbefale dette showet, vi hadde det veldig underholdende.

Etter showet hadde vi som plan å ta bussen hjem og lage middag. For en gangs skyld klarte vi å holde oss til det vi hadde lagt opp til. En kort tur innom en av pub, fordi vi hadde veldig god tid til bussen, som på denne tiden bare går en gang i timen … og å kjøre buss hjem i ti tiden på kvelden….ja, det er stor bil med privatsjåfør. Vel hjemme disket vi opp med hvalbiff til en sen lørdagsmiddag, men det smakte.

Nå var det ikke bare lørdagen vi var på byen, vi var også ute og spiste på fredagen sammen med gode venner. Bord var bestilt på “Kokeriet” i åttetiden, og denne restauranten ligger kun noen få skritt fra baren vi som oftest havner på … da ble det jo en litt tidlig buss og treffe våre venner der. Det blir de jo som oftest at vi avslutter også på “James Clark”, etter middagen, da baren er mye lengre oppe en restauranten … og stemningen er noen hakk høyere.

Sandefjord var jo Norges hvalfanger sentrum den gangen som hvalfangst var en stor virksomhet i Sørishavet, og dette preger byen med Hvalfangstmuseet og den vakre fontenen i byen … og mye annet.

Restaurant Kokeriet har jo også navnet fra hvalfangsten og utsmykningen er sterkt preget av hval. Tidligere var det også mye hval på menyen, men i dag er det dessverre bare en forrett igjen.

Både mat og drikke denne kvelden her på “Kokeriet” var helt på topp og ikke minst den servicen som stedet viser, gjør opplevelsen veldig bra. Det ble full pakke med forrett, hovedrett og dessert, samt vin og dram … og vi skal vel innrømme at det koster å være kar.

Det har vært litt stille fra oss i september, men vi holder på med vårt … stort sett i heimen. Men, noen turer ut på byen har vi også fått til. Her en dag fikk vi sånn helt uten forvarsel en oppringning av noen av våre kretavenner, som lurte på om vi var hjemme … vi er jo stort sett hjemme, så det var enkelt å bekrefte.

Det var våre venner fra Kopervik, og det er viktig og huske Kopervik…… for Halvorsen har en gang tidligere skrevet Haugesund … og det falt ikke i god jord. Men, nå skulle de jo en tur over fjellet til Oslo og ville gjerne besøke oss i samme slengen.

Vi har jo vært i lag hver sommer de siste fire årene, frem til denne sommeren, og det var nære på at Halvorsen rakk og treffe dem i år også … han dro fra Kreta dagen før våre venner ankom.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det var veldig hyggelig å treffes igjen fysisk, vi har jo pratet sammen på chat underveis i gjennom året … likevel, det er noe annet å møtes over et glass eller to.

Første kvelden måtte jo bli på byen, så vi hev oss på bussen, med kurs for “James Clark”, på en fin september kveld. Det måtte jo spises i løpet av kvelden og her serveres gode burgere…som vi to er kjente med. Våre venner ville ha pizzaen som stod på menyen. Det skulle vise seg å bli en litt rar opplevelse.

Det kom ut ei svær planke, med noe som lignet på kakestykker. Det var tydeligvis focaccia med pizza topping. Focacciaen smakte godt den, men forventer du pizza så blir du skuffet.

Så neste dag måtte det bli en god tynnbunnet pizza fra Halvorsens kjøkken, der pizzakokk Linda styrer det meste, som har med baking å gjøre … Halvorsen er best til å stå modell når det bakes fattigmann. Kvelden ble igjen veldig hyggelig, med gomling av pizza og mye mimring om Kreta … hva som hadde vært og en og annen tanke om fremtiden.

Vi hadde flere turer på byen denne uken. Vi var jo en kjapp tur nede på biblioteket og fikk gjort vår borgerplikt med forhåndsstemming. Greit å være ferdig med dette, før valgdagen, for å slippe kø … nå var det så mange forhåndsstemmer her i byen, slik at det neppe var særlig kø på valgdagen heller.

Kulturtilbudet her i Sandefjord er ganske bra med noe for de fleste. På lørdager så har vi lørdagsjazz på “Dråpen”, med lokale helter. “Dråpen” er en fin liten bar, som holder åpent på fredag og lørdag … hvor vi til tider var ganske flittige gjester når vi bodde i sentrum.

Etter en god og lang frokost på Tylstrup Kro, så var det bare å begynne på de siste kilometerne til Hirtshals og fergen. Vi hadde jo veldig god tid til fergen, som hadde avgang litt før klokken ett. Derfor slumret vi oppover vestkysten og tok en stopp i Hirtshals by, før vi tok oppstilling nede på kaien, sammen med et utall andre kjøretøy, som også skulle på en eller annen ferge.

Sammen med mange andre som sikkert syntes det var like kjedelig å sitte i bilen og vente, tiden går sent da. Men, det er jo litt å følge med på der i havnen, store ferger kommer og går ganske jamt … og det er jo bestandig en og annen artig skrue å følge med på.

Vel plassert i restauranten hadde en fin overfart i flott solskinn og mye mat. Alt gikk knirkefritt helt til Astri hadde hjulene trygt på bakken igjen, da tok det tid….. Først skulle vi igjennom tollsjekken, som var en real flaskehals, vi endte opp som noen av de siste.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Men når vi endelig var forbi…. da stod trafikken igjen, køen leet seg nesten ikke. Så etter en god stund, og noen sigaretter, oppdaget vi årsaken. Ett eller annet hadde skjedd….vi så en stor bil som delvis sperret veien. Da vi endelig var forbi dette, også gikk resten av ferden til Sandefjord, helt smertefritt.

En liten oppsummering av vår “road trip” rundt i nord Danmark må til. Uten så mange mål for turen, la vi av sted og regnet med at å finne overnatting skulle gå greit, og det stemte.

Målet vårt for turen var god mat og drikke, treffe hyggelige mennesker og ta det med ro. Alt dette ble oppfylt, riktignok en og annen matopplevelse som ikke var det vi hadde forventet … men en erfaring det også…..

Dette med kroer er en hyggelig opplevelse, men vi hadde underveis sjekket ut stedene, på forhånd via nettet … kun Purhus Kro vi hadde bestemt oss for før vi dro. Vi elsker å besøke brune puber i Danmark, ikke bare fordi at det er lov å røyke på de fleste av dem. men her er det veldig ofte hyggelige og pratsomme gjester.

Noen artigheter har vi jo også fått, som at vi har funnet ut at fluesmekker er standard utrustning på danske kroer. En annen ting som fasinerer er alle de gammeldags pisserennene, som Halvorsen har viet et besøk, slike er det langt mellom i Norge i dag … og ikke minst askebeger på dass…!!!

“Det er dejlig å være norsk i Danmark” som det het i en 20 år gammel reklame, der er “dejlig” i dag også. Vi kan med hånden på hjertet si at denne turen har vært helt vidunderlig.

Dette var en fin ferie der vi holdt oss vekk fra alt som het opplevelses parker, med mye folk, og turen lå også utenfor den heiteste ferietiden. Vi har allerede noen planer for en noe tilsvarende tur neste år.

Hvilken ferge vi skulle bruke på hjemveien var lenge et åpent spørsmål, vi hadde flere alternativer og fra Purhus var det hipp som happ hva vi gikk for. Vaglet ble Hirtshals og tidspunktet for avreise var ideelt, og gjennom hele turen har vi hatt en åpen middagsinvitasjon i Tylstrup … så vi ringte Tylstrup Kro og fikk oss rom.

Å kjøre fra Purhus Kro til Tylstrup Kro er under en times kjøring, så her må det en aldri så liten omvei til. Vi hadde allerede på veien nedover sett et par ting vi ønsket å prøve, en liten ferge oppe ved Hals og spise lunsj på en restaurant langs elven i Voerså. Litt ute på dagen ble Astri satt i drift, samme veien som dagen før, retning Mariager. Neste by etter Mariager er Hadsund, hvor vi kommer over fjorden via en liten bro, før vår videre ferd nordover.

Turen videre skulle gå langs kysten, så vi svingte rett mot Als, og her lå det faktisk et badehotell helt inntil veien. Neste sommer har vi som plan å besøke noen badehotell, men det blir neppe her. Turen opp til Egense, hvor den lille fergen trafikkerer, går forbi mange typisk danske “feriekolonier”, som nå i slutten av august nesten var folketomme.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Vel fremme i “Færgehavnen Egense”, handlet det om å få kjøpt billett….. alt her var selvbetjent på en automat. Etter litt tid og spekulering så spyttet maskinen ut vår billett og vi kunne kjøre om bord i denne lille frege,  som la til kai der. Kun noen få minutter senere var vi på bølgan blå, med kurs for Hals. Det var herlig med en liten båttur i det vakre været.

Det har vært mye jomfruer i bloggene fra Danmark og det er ikke helt over ennå. Jomfru Ane som vi ble godt kjent med i Ålborg, var nemlig fra Hals og ble begravet på Hals Kirke i 1572. Vi tok en tur på kirkegården for å se om det fantes noe minner om den gamle jomfru. Det fant vi ikke, men vi ble belønnet med en utrolig vakker kirkegård…. som hadde både biehotell og sommerfuglpark. Noe som var verdt et besøk i seg selv.

Vi hadde jo sett oss ut en vakker plass i Voerså for lunsj og kjørte videre på samme veien som vi la i vei på for en uke siden, men i motsatt retning…… til Riverside Voerså som stedet heter.

Nå gledet vi oss til mat, men gleden ble kortvarig. Vi møtte eieren av stedet på parkeringsplassen og han måtte dessverre si at stedet var stengt og ikke åpnet før klokken fire … flere av de ansatte hadde ikke møtt på jobb denne morgenen…… og derfor ikke mulig for dem å holde åpent. Ja, ja, bare å kjøre videre da.

Da var det på tide å sette nesen mot Tylstrup og håpe på en kro eller noe slikt etter veien. De veiene vi kjørte var ganske øde…. og var det en plass….. så var det stengt.

Ikke langt fra Tylstrup ligger Brønderslev, en ganske stor by, som vi regnet med hadde det meste. Nå begynte naturens behov virkelig å trenge på, og jammen kjørte vi rett på en av byens brune puber og problemet var løst. Her lå kjøpesentrene tett som hagl, så litt mat og drikke var enkelt å få tak i.

Etter stoppen i Brønderslev var det bare å kjøre rett  frem i ti minutter, få sjekket inn på kroen og nyte freden og roen. Her satt vi og så ut på en svær rundkjøring og koste oss med litt snaps og øl, matet tarmtrollet litt, mens vi ventet på å bli hentet av Claus.

Vi hadde jo regnet med å spise mye god mat på denne turen, men at vi skulle spise thaimat…. privat……var litt utenfor det vi hadde forventet. Claus, som vi traff på vei nedover Danmark, er gift med ei hyggelig Thailandsk dame og hun ville gjerne lage mat til oss … og det ville vi gjerne spise også. Etter et godt måltid hos Claus og Noi, var det tilbake til kroen, gode og mette for å få oss en god natts søvn…den siste natten i Danmark for denne gang.

Grunnen til at vi ville besøke Hvidsten Kro er at dette også er et museum, som er etablert på hendelser fra andre verdenskrig. Dansk krigs motstand fikk litt vind i seilene våren 1943, og på Hvidsten Kro kom kroeier og naboer sammen og stiftet Hvidsten Gruppen.

Gruppen tok i mot flydropp med våpen og utstyr på engene i området. Dette var jo selvfølgelig en risikabel aktivitet og okkupasjons makten jaktet ustanselig på disse motstandsfolkene. Åtte medlemmer av Hvidsten Gruppen ble henrettet ett års tid senere.

Hele denne historien om Hvidsten Gruppen er filmet og ligger også  tilgjengelig på Tv2 play . Vi har sett den og ønsket å besøke kroen, som var base for denne motstandsgruppen, og kanskje spise “æggekage”, som i ettertid er blitt en signaturrett på denne kroen.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Hvidsten Kro nok i dag mer museum enn kro. Den erfaringen fikk vi, i følge deres nettsider skulle kroen og museum være åpent da vi var der…. det var det så absolutt ikke. Det gjorde i og for seg ikke så mye, vi misset “æggekagen” som visstnok er oppskrytt … og å misse et museum, ingen  katastrofe.

Men vi la av sted ett stykke ute på dagen, ingen grunn til å stresse av sted, da det bare tar ti minutter å kjøre bort.  I Hvidsten er det en minnelund over de åtte personene som ble henrettet. Stedet ligger helt i gaten i et kryss, men….. utrolig nok greide vi ikke å finne det……før vi hadde passert et par ganger.

Nå var det tid for en tur til Hvidsten Kro og lite visste vi om hvor kort dette besøket skulle bli. Her var det stengt og stedet så veldig rettet mot busser og flokkturisme … de hadde en enorm parkeringsplass, men forholdt seg dårlig til egen informasjon.

Da måtte vi jo finne på noe annet, vi fortsatte på videre til vi møtte på en koselig gammel by, ved navn Mariager. Jomfruer går igjen her i landet, Mariager er oppkalt etter Jomfru Maria og denne lille byen ble etablert rundt Mariager Kloster på 1400 tallet. En vakker gammel by, med mange gamle trebygninger … verdt et besøk.

Etter en liten runde i byen og en kaffekopp på fortauet, så begynte vi på tilbakeveien. Før vi forlot byen stoppet vi ved Mariager Kirke og klosteret, som ligger rett ved siden av kirken. En ganske stor kirke i den lille byen og kirkegården er som en vakker park.

Vi har vært hjemme i Sandefjord en god stund nå…. men, har fremdeles noen rester å fortelle om, fra vår road trip i Danmark. Da vi planla denne road trippen, var det en kro vi på forhånd hadde bestemt oss for å besøke, og det var Purhus Kro.

Her har vi for mange år siden overnattet ved en tilfeldighet og maten vi fikk servert der…ja, den har vi aldri glemt. Ganske nær Purhus Kro ligger også en annen spesiell kro, Hvidsten kro, med veldig mye historie fra andre verdenskrig, som vi også ville innom en tur. En egen blogg kommer om denne kroen.

Det ble en aldri så liten omvei fra Randers til Purhus Kro, som vi har berettet om i forrige “danskeblogg” for en drøy uke siden. Nå er vi endelig på Purhus Kro, og vertene forstod lite da vi fortalte at det var fullbooket når vi passerte for noen dager siden. Vi opplevde det samme på en annen kro…. men, med telefonbestilling var det plenty med rom. Vi er en erfaring rikere, vi har brukt en booking app og hvis den ikke gir overnatting … bruk den gode å gamle metoden, ring dem.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Livet på slike kroer er stille og rolig, lite aktiviteter, men…. mye herlig mat og drikke … både morgen og kveld. Linda gledet seg stort til middag, hun husket det herlig viltkjøttet hun hadde spist der for mange år siden. Det var dessverre ikke på menyen denne gangen, men vi fikk vite at de hadde vilt og måtte bare få beskjed dagen før … så neste gang….. Maten vi fikk var veldig god, og med deres egen drikke til, ble det et herremåltid verdig en ærverdig gammel kro.

Frokost, eller “morgenmad” som det heter der, er også et herlig måltid, som det et greit å bruke litt tid på … og litt ekstra oppdekking man ikke helt forventer til frokost. Her var det lun dansk leverpostei, ordentlig eggerøre og mye pålegg som gode oster og alle har rullepølse. Syltetøyet hadde de også laget selv, og sammen med et lokalt økologisk smør, ble dette himmelsk.

Neste dag hadde vi satt av til å besøke Hvidsten Kro og Museum, dette kommer i egen blogg.

Etter å ha cruiset rundt i Astri hele dagen, selvfølgelig med noen stopp, var vi igjen tilbake på Purhus Kro, med store forventninger til dagens høydepunkt. I selskap med bare dansker ble dagens middag inntatt, vel etter at kameraet hadde spist først. Dette ble for øvrig poengtert ved nabobordet, de syntes det var merkelig at vi fotograferte maten vår så omstendelig … vi bare var på “jobb” vi.

Morgenen etter ble det en skikkelig frokost, før vi skulle fyre opp Astri og dra nordover.  Vi handlet med oss snapsen deres, sa forvell til de hyggelige krovertene, Henrik og Bettina … og ikke minst Ronja, deres søte franske, veldig selskapssyke bulldog.

Tidligere i uken satt vi i finværet og konstanterte at det meste av uken ville være fylt med gråvær og regn … da bestemte Linda at hun ville ut og rulle med Astri. Så litt ute på mandagen, etter at Halvorsen hadde snoket opp at det ble solgt ferske reker på brygga i Stavern på ettermiddagen, satte vi av sted mot denne lille vakre perlen på Vestfold kysten.

Fra oss er det sånn omtrent tre kvarters kjøring, hvis du ikke gjør som oss … legger av sted midt i rushet i to byer vi skulle igjennom. Men, med litt tålmodighet kom vi oss frem og fant en parkeringsplass, som til tider kan være vrient inne i sentrum av Stavern. En liten rusletur ut på bryggen der det etter sigende skulle selges reker mellom fire og fem, men her var verken reker eller noe annet en et par turister.

Med uforrettet sak spaserte vi opp i den vakre byen på jakt etter en kopp kaffe, og det lot se løse. Stavern er en koselig by å spankulere rundt i, og det er en hel del serveringssteder som er åpne hele året … og Stavern er en historisk by med en av Norges viktigste havner for flere hundre år tilbake. Fredriksvern Vert, som det heter, ble bygget opp i 1750 og var hovedstasjon for marinen.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Dagen etter, altså tirsdag, like fint vær og Linda sin turfeber var fremdeles på ganske høyt nivå. Så vår gamle opel ved navn Astri, ble igjen satt i drift sørover … nå ville vi besøke vår gamle trakter vi flyttet fra i 2010. Ferden startet fredelig på bondelandet i Sandefjord før vi karret oss opp på E18, i litt større tempo enn de vi synes er behagelig.

Det tar omtrent en halvtime å kjøre E18 mellom Larvik, som vi kom opp på motorveien, og Bamble … og da kom vi på hvorfor vi flyttet til Sandefjord. Ny bygges nye vei igjen i dette området, parallelt med dagens og trafikken går stort sett uforstyrret… men, slik var det ikke når dagens vei ble bygget … Halvorsen pendlet til Torp Flyplass hver uke og fikk nok av veibygging og forsinkelser. Det var vel ikke den eneste grunnen, men bidro veldig sterk.

Det er jo noen år siden siste vi svingte av til Langesund, og det fikk vi merke … plutselig var vi på full fart mot Kragerø. Feilen ble jo fort oppdage,t men det er lite man kan gjøre før flere kilometer er tilbakelagt. Vi fikk snudd på det nye harrylandet i Bamble og tok den gamle E18 tilbake … det var jo nesten nostalgi å kjøre på denne veien igjen.

Sentrum i Langesund så stort sett lik ut som sist vi var der for noen år siden, men det gamle verkstedet er borte og mange nye leiligheter har skutt i været … ellers….ja, så var det like dødt som det pleier å være etter sommersesongen. Siden det ikke ble noe reker i går, så måtte vi en tur til fiskesalgslaget eller “Solkysten fisk og skalldyr” som det heter nå … navnet betyr ikke så mye…. bare de hadde reker, og det hadde de.

Ferdig handlet på fiskebutikken startet vi hjemturen, den gikk først forbi huset vi hadde i Langesund, før vi stoppet og nøt hver vår nyinnkjøpte fiskekake fra Solkysten. Ferden gikk videre gjennom Gamle Stathelle, før vi svingte opp på Brevik Bru og forlot Bamble Kommune. Her i fra til Sandefjord holdt vi oss unna motorveien, selv om det er mye lengre og tar tid. Tid er jo ikke noe problem for oss på slike turer og vi vil mye heller se noe langs veien, både den vakre naturen, bebyggelsen, mennesker og dyr som vi passerer.

Vår tid som fastboende på Kreta er over for denne gangen. Vi er veldig glade i den vakre øya og har planer om komme tilbake og være i lengre perioder … og da helst utenfor høysesongen, med rundt førti grader på termometeret. Nå har det seg slik at vi i slutten av november drar ned til øya igjen, for bryllupsfeiring. Begivenheten finner sted i Heraklion og vi kommer nok til å være på plass i god tid … mye å oppleve i en storby.

Etter bryllupet blir nesen satt mot kjente trakter, det blir noen dager i Chania, der det er mange kjente å hilse på … det gleder vi oss stort til. Hvor langt dette oppholdet blir, har vi ingen aning om … enveis billett ned og så tar vi det der i fra. Regner med at vi kommer til å bo i byen noen dager, og kanskje prøve en av leilighetene til Leo hvis de er ledige … og når vi ikke bor sentrumsnært, så må vi ha en bil til å komme oss litt rundt.

Vi har sett at flere er nysgjerrige på hvilke planer vi har og om vi tenker oss tilbake til øya. Det vil vi, men har ingen planer denne vinteren, utenom turen i november og oktober … men hvem vet, blir det for ille kaldt, så må vi kanskje stikke av en tur. Denne vinteren er satt av til å få rensket opp her hjemme i Sandefjord og selge en eller annen gang på forsommeren.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Vi har gått i oss selv og tenkt igjennom hvordan vil vi leve livene våre. Som Dalai Lama mener, så eier tingene våre oss i dag … og det vil vi endre på. Konklusjon er at av de over 140 kvadratmeterne, med bolig, bruker vi i det daglige svært få av disse … mye er lager for ting vi ikke bruker.

Valget vårt av nye bolig er nok spenstig for mange, men vi tenker oss en bobil, der vi kan bo litt her og der … og Linda har gjort gundig resource på hva som gjelder for en slik bolig. Så sommerstid vil det bli Norge og Skandinavia, mens det vinterstid blir å oppholde oss sør for alpene og da en god stund i Hellas og på Kreta. Vi ser for oss mange nye steder å besøke, både sommer som vinter, og kanskje en dag er vi nær deg.

Men, først må vi igjennom mye rydding og sortering…. hva skal vi ta vare på og hva skal bort … og vi er allerede i gang. Mye kommer til å ende opp i en lagerbod, vi trenger jo et depot, mens mye selges, gis bort eller går i bosset.

Vi ser frem til et enklere liv, med færre forpliktelser i det daglige, og helsen til Linda gjør at hun ikke lenger er en hvit tornado her hjemme. Dette blir en ny opplevelse, men vi har jo snudd oss rundt noen ganger tidligere… begge to, både hver for oss og i sammen, og vi ser optimistisk på denne endringen.

Noe av det siste Halvorsen gjorde på Kreta, før han dro til Norge, var å fotografere et par nyoppussede ferieleiligheter. Vår gode venn Leo på Therino, har gjennom vinteren pusset opp to leiligheter i gamlebyen i Agia Marina, som nå er klare til bruk. Leiligheten ligger ved siden av hverandre oppe i gamlebyen i Agia Marina. Leilighetene er ulike i størrelse, en med to soverom og en mindre, med hems.

Utenfor sesong er det en cafe, Platia – Traditional Cafe, og et minimarked, ώρα διασκέδασης Market, som er åpent hele året. Trolig er også Palatum Restaurant Chania åpen, men er litt usikker på deres planer etter sommersesongen. Alle disse stedene er bare en kort spasertur fra leilighetene … litt på oppsiden.

Den største leiligheten, som er nærmest gaten, har faktisk et snev at utsikt til havet selv om leilighetene ligger midt inne i boligmassen. Leiligheten er lys og fin med nytt interiør. Bilder fra den store leiligheten kommer her:

Den mindre leiligheten ligger nesten vegg i vegg og er også innredet med nytt interiør, her kommer bilder:

For å leie disse må du kontakte Leo eller Leonard Litsi, som han egentlig heter, på denne kontakt infoen:  [email protected]  eller på telefon:  00306993854925

Har fått noen nye foto av Leo etter at husene er helt ferdige og tatt i bruk. Også videoer ute på Kretahalvorsen sin facebook.

Bilder fra det største leiligheten.

Bilder fra det minste leiligheten.