Hotel a restaurace Praděd Rýmařov i Tsjekkia, eneste hotellet vi overnattet på både på veien ned og opp.
Vi dro fra hotellet i Gyør ganske tidlig, rett etter at vi hadde spist frokost. Kun et par kilometer fra hotellet ringte telefonen til Linda, vi hadde glemt laderen til pc’n. Jøss, hadde vi virkelig klart det! Vi vendte om og plukket opp laderen, var denne virkelig vår? Vel, vi tok den med og alle var fornøyde, men den var ikke vår … så sikkert en eller annen, som ikke var fornøyd litt senere på dagen…..
Gyør er jo en by som vi har hørt om mange ganger, et av verdens beste klubblag i håndball, kommer fra denne byen. Mange norske spillere har tjenestegjort her og for tiden er det fire norske jenter her, vi traff ingen av dem og gjorde heller ingen innsats for å se noe håndball. Vi havnet jo her fordi det passet i vårt nye veivalg.
Litt håndball fikk vi med oss, denne gigahåndballen var plassert i en rundkjøring.
Ut fra Gyør satte vi kursen rett mot Slovakia, grensen ble passert midt på en bro over Donau. Denne dagen ville også få tre land på samvittigheten. Slovakia ville kun bli en transportetappe, men vi hadde lyst på en tur gjennom Bratislava.
Ferden gikk videre langs elven og frem til sluseanlegg og kraftstasjon, ingen bilder her men vi sendte direkte på luften. På det meste av dette stykket, lå veien lavere enn hovedløpet i elven, men et vakkert område med behagelig lite trafikk.
Øde tollstasjon ut av Ungarn, men politiet var på jobb og hadde stoppet en bil.Ute på her kjørte vi inn i Slovakia …… og fikk det bekreftet etter broen.En av de lokale vi passerte som holdt på hjemme.En liten landsby vi fikk gleden av æ kjøre igjennom, det var også her storken bodde. Vi misset en avkjøring rett etter broen og fikk en liten æresrunde, før vi var tilbake på “den rette vei”Her har vi Donau på høyre side, et par tre meter over oss …… men de skal ha god kredit her for klipping av gresset.
Vi hadde jo gleden av å se Donau på veien nedover også, elven som ikke er så blå som det synges om. Donau er Europas nest lengste elv, etter Volga, har sitt utspring i Tyskland og splitter fire hovedsteder på sin ferd mot havet.
En av oss måtte jo opp på vollen for å få et foto av elven, og det ble Halvorsen siden det blåste sur nordavind fra alle kanter. Når en står rett ved, så er det nesten som å se ut over havet.Her nede i Astri satt Linda og ventet, beskyttet mot ufyselig kald vind.Donau har flere steder mange mindre elveløp parallelt.Her er det på tide å svinge inn mot Bratislava …… over litt kraftverk igjen og flomsikrings sluser.
Bratislava er hovedstaden i Slovakia og har hatt mange navn opp gjennom tidene. Dagens slaviske navn kom etter første verdenskrig i mars 1919 og målet med dette slaviske navnet den gang, var at det skulle bli en del av Tsjekkoslovakia.
På vei mot sentrum skilte ikke denne byen seg ut heller, masse byggeprosjekter.Nå er vi på vei over Donau for siste gang på denne turen. Over broen er det et utsiktstårn hvor hele byen kan ses og sikkert langt ut på landet. Vi var ikke der oppe, men det er åpent fra 10 til 23 hver dag … og sikkert heis opp. Til venstre ligger Bratislava slott fra i barokk stil og fra år 907. Det er i dag nasjonal museum. Rett ved siden av utsiktstårnet på broen ses St. Martins katedral. Dette er en gotisk/romansk katolsk katedral fra 1200-tallet med fire kapeller og tre langskip brukt til kroninger.Et siste blikk på Donau.Mange vakre bygg i Bratislava …… og noen kanskje ikke like så vakre.
Nå bar det ut på landsbygda i Slovakia, gjennom mange mindre tettsteder, men alle med svære kirker som ruvet i landskapet. Det første tegnet på at vi nærmet oss en liten by, var kirkespir i det fjerne.
Her er en diger kirke i en liten by som ruver over alle andre bygg her …… og det samme gjør denne der den ligger med en vei på hver side.Så var vi ferdige med Slovakia og grensestasjon var blitt bensistasjon.Inn i Tsjekkia og nye fartsgrenser å forholde seg til.Tsjekkia og Slovakia er ganske identiske både i byggeskikk …… og i landskap …… med små landsbyer …… og mye vidder …… med lange alléer.Slike står jevnlig langs veien, med religiøse figurene. Vet ikke helt betydningen men det er ulike motiver på figurene …… og andre steder kors som her.Vi begynner å nærme oss målet for dagen og fjellkjedene synes i enden av prærien …… og landskapet blir litt mer kupert.
Målet for denne natten var Hotel a restaurace Praděd i Rýmařov, hotellet vi overnattet på veien ned og der gulvet i rommet vårt sviktet så mye…… at vi nesten var redde for å havne i etasjen under.
Nå hadde vi booket et annet rom og fikk deres beste rom som var helt nyoppusset og helt perfekt.
Det var til denne byen vi ankom i tjukk tåke og kun styrte etter google maps, det var kjekt å få sett denne byen også…. som var mye større en vi hadde inntrykk av.
Her ble det bremsedram med tsjekkisk øl og Becherovka …… i deres herlige restaurant …… med utskjæringer i taket.
Neste dag viste seg frem i et vakkert solskinn, og Linda måtte en tur ut og handle mer allergi tabletter. Apoteket lå bare kort avstand fra hotellet, men Linda gjorde veien litt lenger og fikk noen fotos her.
Kirken i byen …… og nærbilde av figuren foran kirken.Rådhuset på torvet …… og en eller annen fysak på trone der også.Og Astri hadde fått plass under tak så hun ikke skulle bli “møkkete” … eller det var kanskje for sent.Denne dags ferd mot nord.
Disse to holdt orden på blomstene hos Motel Baron.
Fra Maribor hadde vi tenkt oss Østerrike og Tsjekkia med et par tre netter i Praha, men det slo vi fra oss. Kravene våre til hotell med parkering og røykebalkong, ble for utfordrende og dyrt, vi måtte tenke nytt.
Vi sjekket Gyør i Ungarn, som ligger nær grensen til Slovakia og vi har passert Østerrike. Her fant vi et greit hotell, med rikelig gratis parkering, og mat på stedet. Vi la opp en rute utenom de største veiene, og en tur innom Østerrike, før vi kom til Ungarn.
Vi bodde tvers over gaten for Motel Baron.
Det ble en tidlig avgang fra Motel Baron, vi er jo blitt noen reale A mennesker, etter en real frokost … og vi fikk med oss niste også.
Det var så det holdt.Litt kjøring i Slovenia …… før vi var ved grensen …… og litt etterpå til Østerrike hvor vi ble stoppet.
Her ble det veldig gøy. Han som sjekket oss hadde aldri sett norske pass der, og det var litt stort. Vi ble loset til side, mens han var inne og kontrollerte passene, og alle andre ble bare vinket forbi. Han var riktig så pratesyk og lurte veldig på hvordan vi hadde havnet på denne grenseovergangen. Han fikk hele historien med vår lange tur til bryllup på Kreta, med denne aldrende Opel’n, med alt for få hestekrefter, som nå var på vei tilbake til Norge.
Tror vi gjorde denne arbeidsdagen hans god, han smilte og lo, vinket oss av sted mens han sa, “I have to check this car”
En fornøyelig stopp inn i Østerrike.
Det var ikke så mange byene, på det stykket vi skulle kjøre i Østerrike, så valget ble enkelt…. vi stoppet i Bad Radkersburg. En liten by fra en gang på 1200 tallet, og som alle andre byer i områdene her, blitt herjet med og rasert opp gjennom årene.
Det er bare og google så spretter det opp masse informasjon, men nå en koselig by, med et vakkert torv innenfor en stor bymur.
Torvet i Bad Radkersburg …… en minnesmerket for ett eller annet som står midt på torvet …… og rett ved minnesmerket, noen fantastiske sykkelstativ …… og Astri hadde fått plass der mens vi var på cafe…… og en torghandler.
Så bar det videre etter en kaffekopp, og nå var det litt at og frem mellom flere land. Først bar det inn igjen i Slovenia, så tilbake til Østerrike for en stund, før vi kjørte inn i Ungarn.
Litt landbruk i Østerrike …… før vi passerte en nedlagt grensestasjon …… og durte inn i Slovakia igjen …… en gul kirke vi passerte …… et veldig rosa hus …… og igjen en grense …… og vi var igjen i Østerrike …… litt kjøring på landsbygda i Østerrike …… et vertshus vi gjerne skule tatt oss tid til, men vi var ikke sultne …… før det bar inn i Ungarn.
Vi har jo sett mange storkereir på slike påler, men uten stork. Her i Ungarn fikk vi gleden av å se en av disse store fuglene oppe i et slikt reir, siden vi var på landet, ble det bråstopp, for å få et foto av det hele.
Her er det ikke naboer å krangle med.
I Ungarn kjørte vi gjennom flere vakre mindre byer, før vi kom ut på de enorme landbruksområdene, med endeløse sletter og veier som går rett frem. Men det dukker opp et og annet i en liten landsby eller ute på et jorde.
En liten by og det er lett å få med seg at det snart er valg her i landet ….… en annen liten by , også full av valgplakater …… men mye ser slikt ut …… og noe ser slikt ut …… gjennom en liten landsby der trolig en skole var ute og vandret …… passert denne lille flystripen for lokale entusiaster …… og selvfølgelig en mengde røslige kirker …… og når vi nærmet oss Gyør, stod denne i en rundkjøring.
Vi kom frem til Land-Plan Hotel & Restaurant i håndball byen Gyør og fikk installert oss for kvelden. Litt ute på prærien…. men, hotellet serverte mat og dram til to reisende fant.
Litt godt i glasset mens menyen finkjemmes …… og det smakte godt.Vår ferd der vi var innom tre land.
Flott å våkne opp på morgenen å se slottet Frankopan Dvorac bade i solskinn.
Vi hadde en rolig siste natt Kroatia, før vi skulle over til Slovenia. Hotel Amarilis, som vi bodde på, var helt greit med god mat og hyggelig personale.
Litt landsens og øde, men det passet oss bra med det vakre landskapet vi skuet ut over, fra verandaen, med en medbrakt klunk i glassene våre.
Det var ikke bare et slott der men to, det skimtes et slott også på bakketoppen. Det andre slottet var under restaurering og hadde ennå ikke kommet på kartet.Vi nøt vår morgenkaffe sammen med alle disse gule blomstene, og vi hadde også i løpet av kvelden fått inn en gjeng med motorsportsutøvere.Herlig å sitte her og se ut over de grønne engene.Når vi dro på søndags formiddag, var det full fart i grillen. Med tre hele lam som roterte inne i varmen, var det nok ventet mye folk, litt ute på dagen.
Det blomstrer i alle slags farger rundt om hvor vi er. Noen blomster kjenner vi godt igjen fra våren her oppe i nord. Både hestehov og hvitveis, strålte i grøftekanten, sammen med noen blå… som ikke var blåveis … men de var fine lell.
Når vi kastet loss fra hotellet bar det rett ut på landsbygda, smal og koselig ve,i som til tider var ekstremt bratt og med mye svinger. En veldig koselig vei, men man må ha god tid og kjøre sakte.
Nå var det ikke rare trafikken her, men man vet aldri om det kommer en lokal helt, som kjenner alle svingene, som sine egne bukselommer.
Både smalt og bratt …… men plutselig dukker det opp noe gamle greier langs veien.Veien til grensen var kort og vi oppdaget ikke at vi byttet land før vi syntes det var veldig mange biler med slovakiske skilt.
Å passere denne grensestasjonen var litt artig. Et lite stykke inne i Slovenia måtte vi fem med passene våre. Hun som satt i luken hadde ikke sett norske pass og heller aldri hatt noen nordmenn her. Hun var snakkesalig og veldig nysgjerrig, på hvordan vi hadde havnet, på denne avsides grenseposten.
Vi gav henne hele historien om turen vår så langt og fikk komplimenter tilbake for våre solbrune ansikt. Dette tok jo litt tid og det bygde seg opp en lang kø uten at det affiserte henne nevneverdig.
Vi fikk omsider et hyggelig lykke til videre på vår ferd og de stakkarene bak oss, fikk mulighet til også å passere.
Vi dro av sted på fine landsens veier …… over åker og eng …… men snart hadde vi noen mindre trafikkerte snarveier …… som snodde seg gjennom små gårder …… og ut på smale veier …… gjennom skoger …… av og til en fantastisk utsikt …… før vi igjen havner inn i en liten landsby …… eller flere …… ofte ligger de på rekke og rad langs disse landeveiene …… og som her, igjen ute på en åskam …
… og møter noen bønder i full sving med traktoren sin.
Det begynte å melde seg et behov for litt lunsj hos oss begge. Vi bråstoppet ved ei sjappe der det satt en del folk, men her var det kun drikke som ble servert og en kaffekopp metter lite.
Så etter en rask kaffe, bar det videre og det dukket opp en restaurant ved en rundkjøring. Med minnet om det forrige stedet forhørte vi oss om det var mat på dette stedet. Det var det og de hadde en egen søndagsmeny, som vi kastet oss over.
Vi spiste her på Gjesthuset Barbara. I dette området, Krmelj, har det vært betydelig utvinning av brunkull og dette gjenspeiles med fornminner.Men vi fikk en tradisjonell søndagsmiddag med suppe ….. og en hovedrett med flere typer kjøtt og salat …… og en herlig dessert.Et gammelt tog som sikkert har fraktet brunkull.
Jernbane og veier møtes , trolig et gammelt gruvesamfunn.
Elven vakker der den renner av sted med jernbanen på den ene siden og veien på den andre.Fremdeles litt på landsbygda …… og inn i en større by, Celje …… og igjen gjennom noen daler …… for vi er fremme på Motel in pizzeria Črni Baron …… og “kontoret” er rigget opp sammen med en liten skarp en.Vi nærmer oss Østerrike og vurderer veien videre.
I Zadar hadde vi leid en fin leilighet i to netter, i toppetasjen en en av de høyeste blokkene i byen. Fantastisk utsikt mot øyene på utsiden og gamlebyen … og vi hadde full kontroll på fergetrafikken.
Det ble ikke så mye farting rundt i Zadar, men et par turer ble det jo. Første kvelden ville vi bare spise i nærområdet, og en sjekk på google fortalte oss at stedene skulle være åpne til klokken ti eller litt lenger.
Det stemte jo ikke, stengte en time tidligere….. så det var bare så vidt vi fikk mat. Men, etterpå fant vi en hyggelig bar som holdt det gående en stund til.
Bremsedram på verandaen.Vi fikk bare pizza på Pizzeria Pizzara, men den var god.Vi endte kvelden på Caffe & cocktail bar Casablanca, som hadde et rikholdig utvalg av godsaker.Fint å se ut over byen i nattemørke.
På dagen, mens solen varmet i den sure vinden, vandret vi ned i havnen for lunsj på Harbor CookHouse & Club. Et sted Linda hadde funnet med god og litt annerledes mat. Restauranten ligger flott til ned ved havnen og utsikt rett mot gamlebyen.
Her reklamerte de med langtidstørket kjøtt og hai, noe som fristet Halvorsen.
Småbåthavnen i Zadar.Ser rett over på gamlebyen.Var litt botanisk hage der, men de fleste var i plastikk.Vakre kjøttstykker, og hai, ligger og godgjør seg inne i restauranten.Hai på tallerkenen med polenta.
Vi kom oss aldri til gamlebyen, egentlig ikke noe særlig spesielt her, utenom Morske orgulje eller sjøorgelet. Her er det tidevann og bølger som lager lyden. Dette er ganske nytt, ble åpnet i 2005, og er et unikt prosjekt.
Nå er det slik at det er mulig å kjøre bil rundt i gamlebyen her, og vi hadde tenkt å svinge en tur nedenom, før vi dro. Det slo vi kjapt fra oss…. et stort cruiseskip la til der på morgenen, noe før vi hadde tenkt å sette i vei. Vi så for oss at drøssevis av båtturister ville sprade rundt på kaia der og ta det meste som var av plass.
Cruiseskipet la til kai på morgenkvisten.Vi kom ikke mange meterne før vi ble stående i kø, det gikk noen røde lys, før vi fikk gleden av å stå forrest i køen …… men de jobbet på her, og det blir nok bra igjen.
Vi tok igjen en gjeng med folk som vandret langs veien med politieskorte. Vi vet ikke akkurat hvorfor de spaserte langs hovedveien, men siden politiet passet på at de gikk trygt, var det nok en markering av noe slag.
Vi kjørte pent forbi.Vi fikk noen siste glimt av havet …… mens vi klatret opp i fjellsiden …… på vei over dette fjellet.Vi må jo stoppe for å slå lens etter veien noen ganger, og her stod toalettet klart. Luftig do, med vakker utsikt …… men, vi brukte den ikke….. selv om denne utsikten hadde fristet for en aldri så liten tur på potta.Passerte under et vannrør ned til et kraftverk …… mens vi svingte oss opp fjellsiden ..… og møtte en gjeng BMW’er i godt driv på vei ned. Alle hadde samme merket på siden, så dette var nok en klubb på tur.Litt sliten bebyggelse langs veien …… og denne fantastiske fjellformasjon som sikkert hadde fått et litt obskønt navn i Norge …… før vi traff denne lille tunellen …… og var på vei nedover igjen på andre siden av fjellet …… i et vakkert, men helt annerledes landskap …… som flatet ut og gikk veldig mye rett frem.
Etter å ha klatret over fjellet og innpå slettene meldte sulten seg på. Denne veien har tidligere vært hovedveien inn landet, men nå har en ny motorvei tatt over ansvaret.
Det lå mange spisesteder langs veien, men felles for de fleste, var at de var lagt ned. Men en og annen var i virksomhet, og vi fikk oss litt mat hos Restoran Robert i Udbina.
Endelig et sted som var åpent.Linda omkranset av pokaler. Eieren her, eller broren hans, var vist en kløpper i golf.De har god pizza de fleste steder her, og de elsker å ha oliven og syltede pepper på toppen.Rett ved restauranten var det en militærleir med flystripe.
Etter lunsjen bar det vider oppover i Kroatia, først litt vidder og små landsbyer, før vi så kom inn i en stor nasjonalpark. Her var det mange elver, med vakre fosser, utallige turisthoteller og idylliske turveier. Hvis dere ser på kartet i slutten av bloggen, så ligger nasjonalparken akkurat under 3 timer og 55 minutter.
Nok av kirker langs …,,, disse endeløse slettene …… men vi kom over i mer befolkede områder …… med variabel arkitektur …… der dagliglivet gikk sin vante gang …… og verden ble litt mer kupert …… men fremdeles mange litt slitne bygg.Så møtte vi han her på sykkeltur i Kroatia, slike imponerer oss og han var ingen ungdom.Denne butikken møtte vi også på, trøffel salg. Det hadde vi aldri sett tidligere. Tydeligvis trøfler i området, og hvordan de finnes vet vi ikke, men vi så verken hunder eller griser sniffe rundt i skogen.Og de kjente popkorntrærne blomstret så de nesten fikk betaling for jobben.Vi kjørte over en haug med usikrete jernbaneoverganger, og fikk bekreftet at det faktisk år tog her.
Etter mange timer i Astri begynte vi sterkt å nærme oss vårt overnattingssted, langt ute på prærien i Kroatia. Linda hadde snoket opp dette stedet som skulle ha god bondemat. Men, før vi var helt fremme på hotellet et slott og en gammel steinbro.
Vi måtte selvfølgelig forevige begge steder, først møtte vi slottet som var åpent og alle kan besøke når de vil. Det tydet alle glasskårene på utsiden om, her holdt de lokale ungdommene til på kvelden … noe vi hørte ned til hotellet.
Veien gikk fra slottet og rett ut på den vakre, gamle steinbroen som bare hadde plass til en bil av gangen. Most na Dobri som den heter, Dobri er elven, og er bygget i 1783.
NK Dobra Novigrad na Dobri som slottet heter på google maps.Fra slottet ser vi rett ned på den gamle steinbroen …… og “huset på prærien” der vi skulle overnatte.Men broen er vakker.
Som nevnt tidligere i bloggen, nasjonalparken er rett under tidsangivelsen, og den har selvølgelig et navn også, “Plitvice Lakes National Park” og er verdt et besøk hvis man er i disse områdene.
Nå ser vi ikke havet igjen før vi har passet mange land på veien nordover.
Etter en kort stopp i Dubrovnik, var det tid for å dra nordover lang kysten….og vi gjorde som vår taxisjåfør sa. Vi fikk med oss soloppgangen rett før klokken sju på morgenen, og var tidlig til frokost … faktisk først….. som nok er litt unikt for oss…..
Hotellet vårt, Hotel Ivka, hadde en fantastisk frokost og vi syntes det var litt leit å bare være her en gang.
Solen krabber over fjellet og varmer oss på verandaen.Her var det mye å velge i, både kaldt …… og varmt, og mye mer en det som vises her.
Der er jo slik at når to skrotinger som oss kjører rundt og ser mange, for oss, artige navn, så blir det jo litt “spin off” langs veien. Mange steder får nye navn og vi lager historier som vi ler oss i hjel av. Dette er kun for oss selv, vi tør ikke skrive dette ned i fare for å støte noen … men vi har en intern humor…. som gjør at selv de tregeste steder blir gøy.
Dette skiltet skapte fort noen assosiasjoner, var det mulig å få overnatte i de hengende hager…. langs Eufrat bredder….i det sørlige Mesopotamia, i så fall var vi på villspor …
Vi skulle ikke komme så langt før vi var tilbake i virkeligheten, bilkø som varte i det lange og breie. Her ble det en, to og kanskje tre sigg før det løste seg.
Da er greit at vi ikke har dårlig tid for å rekke jobben, som sikkert mange her i køen slet med så tidlig på morgenen.
Her sitter vi og glor da….. i det deilige solskinnet og kan ikke gjøre annet …
… da disse her har stengt veien …… og begge kjøreretningene måtte bruke denne ensporede biten rundt odden … slikt tar tid.Men det var flere steder vi måtte stå og vente, det var mye arbeid på veien … og da frisker det opp å se denne gamle Renault 4 komme susende forbi.
Selv om det var mange hinder langs veien, var det også mange steder det var gjort betydelig utbedringer…. der vi slapp å stå i kø.
Flere steder var det bygget tuneller som effektivt flyttes oss rundt potensielle flaskehalser …Pelješac-broen som er 2404 meter lang og ble åpnet for trafikk i 2022, binder sammen den sørligste delen av Kroatia, uten å behøve å kjøre gjennom Neum i Bosnia-Hercegovinas.Området både før og etter broen er meget vakkert …… mange fine landsbyer …… og vakkert innland.Noen litt forseggjorte minnelunder langs veien …… og her også, mange kirker, klostre og hva det måtte være.Kysten oppover var vakker …… og med mye fjell …… og vi ble stadig minnet på om at vi var i “Hajduk Split” land. Emblemet og navnet var over alt, som her midt i fjellet.Det er også her mange synlige tegn, etter store skogbranner, som har herjet over store områder.Vi trodde jo at vi skulle følge kysten hele veien til Zadar, men kludret det litt til i Vodice og fikk oss en liten tur på bygda …… men det var vakkert der også …… igjen nede ved sjøen og på jakt etter en kaffekopp …… og ikke så langt før Zadar fant vi et koselig sted …… Sukošan, en fredelig plass på denne tiden av året, or å nyte en kaffekopp …… før vi fant leiligheten i Zadar og skuet ut over byen og mot øyene som ligger der.Slik ble vår tur denne dagen.
Etter frokost på Hotel Oasis i Montenegro, så bar det av sted igjen…. Nå med kurs mot Hotel Ivka i Dubrovnik. Vi valgte selvfølgelig ikke raskeste vei, unngår jo mest mulig motorvei.
Veien vi valgte brakte oss inn i enda et land, Bosnia-Hercegovina, og her hadde vi heller aldri vært. Egentlig hadde vi en plan om å kjøre rett opp Bosnia-Hercegovina, etter litt fundering valgte vi kysten i Kroatia isteden.
Vi ble også stoppet av politiet langs veien her i Montenegro. Vi kjørte pent til siden og svarte på engelsk…. da gikk det ganske kjapt før vi bare kunne kjøre videre og ble ønsket en fin dag.
Etter hovedstaden i Montenegro, Podgorica, dro vi rett inn i en fjellside …… og den fulgte vi lenge med flott utsikt …… så nærmet vi oss byen Nikšić og de snødekte toppene i det fjerne …… passerte en flyplass …… og igjen opp i høyden på veien som skimtes opp etter skråningen …… og vi hvilte Astri litt med denne flotte utsikten mot Nikšić og denne kunstige innsjøen …… og satte over det golde høyfjellet i Montenegro …… kom oss enkelt gjennom passkontrollen ….…. og sa farvel til Montenegro.
“In the midle of nowmhere” råket vi på grensepasseringen til Bosnia-Hercegovina. Og de var også veldig grundige og sjekket alle papirer. Her opplevde vi noe som ikke hadde skjedd på turen tidligere….. vi fikk stempel i passene våre … og ikke bare en gang, men på veien ut også…..
Snart ble landskapet frodigere og vi kjørte i noen voldsomme fjellvegger, i meget vakker natur. Kom ned i en vakker dal med en by, Trebinje, hvor vi hadde bestemt oss for å ta en lunsj.
Grundig sjekk av papirer her.Og nå bodde det folk langs veien.Og bokstavene her var ikke mye bedre enn de greske.Frodig langs veien …… og mange fjell.En stor demning i en dal.Veien var fin …… men svingte seg tett opptil husene.Her har vi et popkorn tre, mange av dem….. men vet ikke hva slags tre det egentlig er.En vakker elv nede i dalen …… som vi fulgte en stund …… på en vei med mye trafikk, selv om det ikke ser slik ut her …… og her ser vi ned til Trebinje.
Inne i Trebinje hadde Linda funnet et sted som så interessant ut for lunsj, Garlik Gastro Pub, som vi ville teste. Vi fant frem og testet deres burgere, som var rangert som de beste i byen. To ulike ble testet og de svarte til forventningene.
Etter lunsj skulle vi ut av denne byen og videre mot Kroatia. Det viste seg å ikke være like enkelt som google maps fortalte oss. Vi havnet i en noe kaotisk omkjøring på grunn av et byggeprosjekt, ble loset inn på små gater, som ikke det var gjennomkjøring på, og stod i kø. Politiet jobbet iherdig og fikk oss og alle andre…. omsider igjennom…..
Hovedgaten i Trebinje.Herlig vakker burger …… og skikkelig saftige med mye godsaker.På veggen inne på Garlik Gastro Pub var det et stort veggmaleri av Frida Kahlo, en meksikansk kunstner som levde fra 1907 til 1940. Hun ble hardt skadd i en bilulykke som 18 åring, kom seg tilbake og var politisk engasjert, i tillegg til kunsten. Hennes selvportrett “The Dream” fra 1940 er det maleriet som har fått høyest pris på en auksjon, 54,7 millioner dollar.Koselig liten restaurant.Halvorsen rydder i Astri.Politiet var veldig behjelpelig med å få oss på riktig spor.Et nærbilde av grensen mellom Bosnia-Hercegovina og Kroatia, vi var at og frem noen ganger……så etterhvert visste vi nesten ikke hvilket land vi var i…!!
Inn i Kroatia gikk det ganske greit. Vi kom jo kjørende fra et ikke EU-land og regnet med litt kontroll. Papirene våres var i orden og de ville sjekke om vi hadde med oss noe sigaretter og sprit, det er også restriksjoner på kjøtt og melkeprodukter. Vi hadde minimalt og tollerne gravde litt i vårt kaos bak i Astri, før de ba oss pent om å kjøre videre.
Vi fant greit frem til hotellet ved hjelp av google dama, uten hennes hjelp, hadde vi nok hatt noen utfordringer. Dubrovnik er ikke en by med enkelt kjøremønster, masse enveiskjørte gater, og man må ned i en rundkjøring….. for å snu…. og komme ut på riktig side av veien. Slik er det flere steder i byen.
Men, vi kom frem til hotellet…. ble hyggelig tatt i mot og fikk oss et rom med røykeveranda. Her ble vi sittende og nyte kvelden til mørket falt på. Etter litt rengjøring av svette kropper, ble det en taxitur ned til gamlebyen, med en hyggelig taxisjåfør som ville hente oss senere på kvelden, hvis han fremdeles var på vakt.
Slik ble det ikke, han var hjemme når vi ringte, men han ba oss innstendig om å kjøre kystveien nordover neste dag … og da ble det jo sånn….. vi endret ruten vi hadde tenkt å ta.
Fontenen i gamlebyen.Byporten
Ganske kjapt etter at vi var inne i gamlebyen, ramlet vi på et sted med live musikk, og ganske bra låter. Slikt betyr mer for oss enn å vandre hvileløst rundt i trange gater, på kveldstid, som forvirra små mus . Vi slo oss ned og fant fort ut at her hadde de ….alt…. av hva vi behøvde og mer til.
Så som de to globetrotterne vi er, kom vi aldri lenger, maten her var god, drikken var god … og vi så alle som skulle ut eller inn av slottet. Fortreffelig for oss, og sikkert kelneren også…. som fikk inn to sultne nordmenn, som digget musikken deres.
Litt kjølig så to Irish Coffee var tingen ….mens vi studerte menyen, og vår vakre musikant satt rett ved siden og spilte.Det ble et par interessante øl til maten.Linda gikk for biff, og den var så mør at den kunne spises med skje.Halvorsen elsker sau, så det ble en lammesadel….som var helt fantastisk.Halvorsen slapper av etter å ha fortært en ulldott.Vi skrev om Frida Kahlo tidligere her på denne bloggen, og foran musikeren vår stod det også en byste av Frida Kahlo.Cafe Festival fra innsiden.Vakre sidegater i slottet …… natten har senket seg over slottet.Dagens ferd mot kysten.
Rett før grensen mellom Albania og Montenegro, ved en liten plass med det fantastiske navnet Hani i Hotit, ser vi dette store korset i fjellet. Har ikke funnet ut noe om dette, men opp fjellet her går det en vei opp, som også går over til Montenegro.
Etter en god frokost på Villa Starova var det på tide å sette kurs mot nord. Denne dagen ville bringe oss inn i Montenegro og ny grensepassering, som jo alltid er litt spennende. Det var litt trist å si farvel til de hyggelige folkene på Villa Starova.
Astri fikk seg et skikkelig skumbad før vi dro.Litt trafikk kork inne i byen …… et siste møte med de tusen vinduer …… og ferden foregikk i fredelige former videre …… og ut i åpent landskap der vi møtte på åker etter åker , med disse trærne , fulle av rosa blomster.
Reiseruten vi hadde på kartet gikk nesten til Durres, og da valgte vi å stikke en tur innom for kaffe og å bunkre litt røyk og vann … hadde litt for mye Lek igjen.
Vi er jo blitt ganske vant til dyr i veien, men…. blir litt overrasket at de også er langs motorveien. Her er det en bonde med sine to kuer som er ute på tur.Inn mot Durres var det en enorm byggeaktivitet … som ellers langs kysten i Albania.Vi kjører til Durres.Ned hovedgaten her i Durres var det ikke enkelt å finne parkering ved en cafe …… Halvorsen oppdaget en ledig plass og fikk stanset Astri rett foran denne oransje saken her, og her var det skiltet inn til et minimarked i et smug. På minimarkedet traff vi ei hyggelig dame fra Romania, som trodde vi var charterturister og absolutt ville selge oss en flott vodka … vi nøyde oss med sigg.Vi så ingen cafe når vi stoppet, men det er jo som regel, noe over alt. Ikke noe unntak her heller, her fikk vi kaffe og mange tv skjermer å følge med på.
Ut fra Durres ble en opplevelse, her loset google oss på kryss og tvers, i smale bakgater, av veldig blandet karakter. Noen steder var det så mye biler og trafikk, at det nesten var umulig å komme frem. Det løste seg og vi havnet på en ny motorvei og måtte betale litt for å komme igjennom.
Ikke bare biler som var i veien for oss, og det er full fyr i søppelkontaineren, uten at noen bryr seg nevneverdig.Til tider var underlaget så elendig at hele veien ble tatt i bruk, for å finne det best brukelige bitene, å kjøre på.Og områdene vi kjørte gjennom var veldig lokale.
Vi tok noen mil på motorveien, sendte direkte mens vi kjørte der, og kom oss ut på litt mindre veier igjen. Her var det også ganske blandet kvalitet på underlaget, men betydelig bedre enn ut av Durres.
Google loset oss frem til en ny motorvei, viste det seg…. og det var eneste måten å komme videre på på en folkelig måte. Her fikk vi en utfordring, vi kom opp på feil side av veien og måtte ta en U-sving for å komme videre mot Montenegro.
Det var mye veiarbeid her og påkjøringen den veien vi skulle kjøre, var ennå ikke laget…..!!! U-sving på motorvei er verken lovlig eller ønskelig.
Mens vi stod der og spekulerte kom det en lokal albaner forbi, og med mye gestikulering og forklaring på albansk, skjønte vi at det var slik de gjorde det….. Så da ble det opp på motorveien, på feil side, vente til det var klart…. og ta en U-sving…… Føltes helt vilt ut…!!!
Møtende trafikkVi er kommet på den rette vei, etter en U-sving, og suser mot Montenegro.Veldig flatt landskap, med fjell i alle retninger.En av mange gamle steinhauger vi har passert.Vi passerte Enver Hoxha sine bunkere flere ganger uten å få de på film. Vi greide det til slutt og det burde jo være enkelt, siden det påstås at det er hundretusenvis slike, rundt om i Albania, for å forsvare seg mot vesten.Det er mange monumenter og rundkjøringer er en yndet plassering …… og her en ulveflokk i metall.Det dukker ofte opp noen staslige bygg i ingenmannsland …… også dette hotellet.
Vi kjører inn i Montenegro, eller Svart Fjell.Det går litt for tregt for enkelte.
Grensepasseringen gikk fint, kun en kort sjekk av papirene. Og derifra var det bare noen få kilometer frem til hotellet, som vi hadde booket for natten. Kjekk parkering for Asrti rett utenfor døren.
Rask innsjekk hos en usedvanlig hyggelig ung gutt i resepsjonen, som ville oppgradere rommet vårt… samt spandere litt å drikke på oss i baren.
Bremsedram på Hotel Oasis.
Ja, det var litt større…men, plassen ble brukt av en ekstra seng inne på rommet…kjekt for de små koffertene våre da… Litt knotete for å ta seg ut på balkongen.
Det mest positive var plasseringen…da rommet var på baksiden av hotellet, slik at det var mindre støy fra hovedveien.
Ikke verdens fineste utsikt, men en flott soloppgang på morgenen.
Rett på andre siden av veien ligger Restoran Troja, en restaurant som får mye skryt av maten og at stedet er litt unikt. Dette pirret oss og hit måtte vi bare gå for en middag. Maten her var god og real, store porsjoner med mye smak.
Artig sted, litt museum også.Lammeskank og gulasj.Litt mer av “museet” og baren ..… og de hadde en bjørn der også, pluss mye annet.
Noen ord om hotellet. Vi hadde lest mange tilbakemeldinger fra kunder der de slakter hotellet ned i gjørma. Vår opplevelse var helt annerledes. Personalet var blide og høflige, servicen var god og frokosten var bra … litt annerledes enn vanlig, da du bestiller fra et menykart. Ingenting å utsette fra vår side.
Det er nok og velg i og en stor kurv med ferskt brød. Vi ble også tilbudt syltetøy og pålegg i tillegg til egg og bacon. som vi hadde bestilt. Godt utvalg av kaffe også.
Oppholdet vært i Berat har vært helt fantastisk….. der vi har sett noe, og ikke minst, opplevd mange herlige mennesker. Minner blir ikke skapt av bilder på kamera, men av de gode relasjoner med nye personer, som du aldri har visst om. Vi har jo nesten hatt vår private guide her i Berat, hotelleieren var veldig hjelpsom og hyggelig.
Et artig fjell i Berat.Ikke alle kjører flott bil her.
En ting som alle må i Berat er å besøke slottet oppe på fjelltoppen, og det greide vi å få til. Det hadde aldri blitt noe av hvis ikke hotelleieren hadde kjørt oss opp, forferdelig bratt … vi gikk nemlig ned igjen. Slottet er vel mer en borg, med masse hus innenfor murene. Vi gikk en runde i gatene der, bare på måfå og tok noen fotos.
Fint rundt slottet, og her skulle turen ned starte litt senere.Slottet eller borgen som vi helst vil kalle det.Halvorsen i inngangen sammen med et artig skilt.Fin utsikt der oppe.Noen hester gikk og koste seg der inne.
Det som fascinerte oss mest var at det bodde folk i de fleste husene her, selvfølgelig også mye små hotell og utleie. Her var det mange steder å få kjøpt med seg noen minner hjem, men også små butikker som solgte til livets opphold, for dem som bodde her.
Her er det nok mer liv om noen uker.Noen type butikker er bestandig åpne.
mange smale smug å vandre i …… og lett å snuble …… og særlig når det ser slik ut.Noen hus var i litt dårligere forfatning enn andre.
Mange steder rundt i byen var det små restauranter som nok var klare til turiststrømmen starter om noen uker. Vi slo oss ned på et av stedene som var åpent, fikk oss en raki i skyggen, under en parasoll og gruet oss for veien ned. Grue oss for nedturen hadde vi god grunn til, endte nesten opp med gangsperre før vi hadde kommet ned.
Mange steder ventet de på kunder …… men vi fant et koselig sted, som var åpent.En liten kuriositet. Mynten deres på 10 Lek, hadde slottet i Berat preget fra 1996 til 2013. Og Halvorsen hadde en slik i lomma.
Berat er mye mer enn slottet, mye cafeer og barer og mange spisesteder rundt om. Byen kalles “De Tusen Vinduers By” som er lett å forstå når man er der. Etter en tøff marsj ned til sentrum…. var vi mer opptatt av gode stoler…. enn tusen vinduer….!!!
Ille nok å gå ned denne veien, ta taxi opp.Noen av de tusen vinduene.Passerte dette kaffeutsalget, så mer ut som et museum.Helt herlig å finne disse gode stolene etter en strabasiøs tur ned.Denne baren, Maison24, lå ganske nær oss og var veldig bra.
Vi kom oss tilbake til hotellet og fikk slappet av en stund, før vår gode vert dro oss med på en lokal restaurant, Zgara Te Edi eller Edi’s Grill. Et lokalt spisested, lite folk men full fart på take awayen. Flere typer kjøtt ble testet, vi ble godt bespist med god drikke til. Helt tydelig at Edi og vår vert var gode venner.
Edi og kona jobber i grillen …… og serverte oss nydelig kjøtt.
Plassen vi bodde på, Villa Starova, kan vi sterkt anbefale, ikke akkurat på grunn av rommene, som var helt ordinære, men den gode atmosfæren. Mor ordnet på kjøkkenet, serverte oss nydelig frokost i store mengder … og sendte med oss niste når vi dro. Dessverre litt vanskelig å kommunisere godt med henne, da engelsken hennes ikke var på topp … men hun er god i fransk og italiensk.
Vakker hage, og mor puslet der jamt …… og her serveres det om sommeren.
På sommeren spises frokost ute i solen i en vakker hage, som mor pusler og steller konstant. En liten, veldig kjælen katt tusler også rundt her i villaen, og den var helt uinteressert mens vi spiste … det er litt uvant for oss.
Linda har fått en venn …… som ser litt skeptisk ut …,,, men slappet av her sammen med et maleri fra kommunisttiden mens vi spiste frokost.
Verten her, Mirel, kan vi ikke få roset nok. Hjelpsom og hyggelig….. som gjør et opphold her på Villa Starova helt topp. Vi hadde ikke mer enn så vidt fått parkert Astri, før rakien kom på bordet, flere typer som han selv lagde … og vi testet dem alle.
Det var stadig noen venner av Mirel innom, og vi pratet med dem alle. Mirel er tidligere politimann og når han kjørte oss opp til slottet ble det en stopp, for en prat med det lokale politiet også.
Vi kjører over Osum-elven som renner videre ned til Berat.
Vi har hatt en fantastisk opplevelse her på landsbygda i Berat. En god venn av oss på Kreta kommer her ifra, og vi visste at han var her samtidig med oss. En flott anledning til å slå to fluer i en smekk, besøke Berat og treffe vår venn samtidig.
Stilig autovern her.Marked langs veien.
Men først, dagen startet med en herlig frokost på hotellet vårt, Villa Starova, før vi satte av sted opp etter en dal rett i nærheten. Vi hadde gjort en avtale om å treffes i en liten by, Poliçan, som ikke er så langt unna av deres landsby.
Frokosten her på hotellet er meget god, og veldig nok.Vi er alene på hotellet og god plass i frokostsalen.
Å finne frem dit var enkelt, men vi hadde jo ingen ide hvor han var. Parkerte på en ledig plass og ringte han opp. Vi ble forklart hvilken bil han hadde … og den stod nærmest Astri…..
Her ble Astri forlatt.Torvet i Poliçan.
Det ble en kaffe og litt handling i Poliçan, før vi forlot Astri og satte av sted mot landsbyen. Dette ble en utrolig reise, først litt videre opp langs fjellet, før vi skulle ned mot elven.
Først en tur på super’n …… og så til slakter’n som holder til i det lille huset, men han måtte hentes på tavernaen ved siden … som han også driver …… men, han var kjapt inne og skar litt sau.
Underveis her passerte vi det som i sin tid hadde vært en av de største fabrikkene, som produserte Kalashnikov håndvåpen. Fabrikken var selvfølgelig nedlagt, som veldig mye annet vi har passert på vår vei, men det var utrolig store områder som hørte til denne fabrikken og mye mennesker hadde vært involvert.
Her lages det ikke Kalashnikov lenger.Snø på fjellene her.
Vi kom oss ned til elven og over broen. Her gikk det en ganske grei vei til venstre, men vi tok av til høyre inn på en grusvei. Veien svingte seg bratt oppover fjellsiden, og underlaget var av det utfordrende slaget … her gjaldt firehjulstrekk og grove dekker.
Vi skulle over i denne åsen et sted …… tok av her og kjørte ned i dalen.Veien deler seg på andre siden av broen, og vi trodde ikke vi skulle på grusveien til høyre … men jo, det var veien …
Men vi durte i vei, humpet rundt i bilen…. kom oss stadig oppover … Det humpet vel så mye at Linda glemte å være høyderedd…..
Tøff vei …… men veldig artig.
Oppover i fjellsiden passerte vi Angelos gamle barneskole, hvor han måtte gå 6-7 kilometer begge veier, hver dag…. og deres lokale kirke, før vi kom til et “veikryss” og fortsatte bort mot hans landsby, Vojak.
Dette er både kirke og moske. Veldig mange her i Albania er liberale muslimer, det vil si at de tar seg en dram og spiser svin.
Må vel si at vi aldri noen gang har kjørt en slik vei…..og Astri skal være glad for at hun stod igjen i Poliçan.
Det var helt fantastisk å komme frem og treffe Angelos foreldre. Så gjestmilde og hyggelige folk, selv om vi var helt uten forståelig språk for hverandre.
Fremme hos Angelo’s foreldre …… i deres landsby.
Angelo er vår venn fra Angelos Restaurant i Agioi Apostoli, på Kreta, som vi har kjent i mange år. Vi fikk en varm velkomst, med kyss og klem, og en omvisning i huset deres som er under restaurering.
Etter en stund med mye prat (med armer og bein involvert), samt god tolking fra Angelo, og omvisning, var det tid for lunsj. Og da strømmet det til flere familiemedlemmer, som var like hyggelige.
Alle disse husene hører til familien.Og det er god utsikt der.Og litt flatmark også.
Språkbarrieren ble fort oversett, Angelo tolket så godt han kunne, og det ble et hyggelig lag med familie og dem som jobbet med restaureringen av huset. Her oppstod det noen artigheter….
Da det kom frem at vi hadde blogg… ville jo alle inn og se på denne. Så sier plutselig onkelen til Angelo, som jobber med huset, “han onkelen min i Amerika følger bloggen deres!!!!!” , med et smil rundt munn.
Hyggelig lunsj.
Vi følte at vi fikk en helt utrolig enestående opplevelse blant disse gjestfrie menneskene. Hjertevarmt og litt små surrealistisk og eksotisk.
Vi tar farvel med disse hyggelig menneskene.
Men….. når alt kommer til alt, så var det vel kanskje oss som var den store attraksjon. Vi var de første utlendingene, som noen gang hadde besøkt dette stedet … og slikt kan man jo bli litt stolt av.
De skal jo også sies at denne lille landsbyen, oppe i fjellsiden, ikke er en plass man tilfeldigvis slenger forbi.
Det ble tid for å bryte opp. Det var familie der som bodde i Tirana og hadde lang vei hjem. Vi fikk skyss med dem ned igjen…. og hadde det veldig gøy i bilen….. der vi alle var “lost in transilation”, med albansk musikk på full pinne. Nedturen var så gøy at Linda totalt glemte at hun skulle være redd.
Veien ned ble med BMW …… like humpete og svingete, bare i motsatt rekkefølge …… vi kom oss helskinnet ned til elven …… og fra her begynte det å regne ganske så mye, men vi satt tørt.
Fremme i Poliçan igjen ventet Astri tålmodig på oss, for å bringe oss trygt tilbake til Berat. Her i Albania er det mye trafikkontroller i helgene…. og vi ble også stoppet…..
Mange slike her i landet der det ropes flere gange om dagen, og også boligblokker fra kommunisttiden som stort sett ser like triste ut alle sammen.
Vi ble vinket inn av politiet….Halvorsen rullet ned vinduet.. og Linda smilte verdens største smil og sa “Helloooo!!” Som respons på dette kom det: ” Go-Go-Go!!!!!” …og pliktoppfyllende som vi er…rullet vi da bare videre…. Helt tydelig at de var lite lystne på å snakke utenlandsk…. 🙂
Vi hadde en veldig hyggelig dag, med mange inntrykk, vi aldri hadde trodd vi skulle oppleve så mye fint på en dag, noen gang. Treffe så mange gode mennesker, spise skikkelig herlig hjemmelaget i en litt avsides landsby … det gjør livet fantastisk……
Ikke så lange turen, men det tar litt tid å komme frem til Vojak.Og så stor er denne landsbyen.
Etter en drøy uke i Saranda følte vi for å flytte på oss, vi begynte å kjede oss litt. Overnatting var booket i Berat, en by som alle albanere mener at du bare må besøke. Byen er gammel, grunnlagt 600 år før Kristus, og har mye kulturperler å vise frem. Vi får se hvor mye vi rekker over, vi bestemmer oss for lite, siden våre planer har en tendens til å bli kastet om kull.
På vei ut av Saranda.Vakre fjell i dette landet også.Rundt en sving dukket denne flokken opp, men gjeteren passet på at de holdt seg på riktig side. Vi skulle få mange slike opplevelser på veien, vi filmet en annen gjeng med geitebukker som slåss og hadde det gøy, og ikke brydde seg det minste om at de stoppet all trafikk. Video av den gjengen ligger på vår facebook side.
Vi valgte å kjøre den helt ytterste veien som går nære havet. Veien var fin i begynnelsen og endret karakter etter hvert. Kjørte igjennom mange små tettsteder, mye svinger og til tider veldig bratt. Turen ble noen timer lengre enn nødvendig, vi kunne valgt motorveien og bare brukt halve tiden. Men har vi det travelt?
Synd det var så disig i havet at vi bare så konturene av de nærmeste øyene, lite vi kunne gjøre med det. Men vi har tatt en del bilder som kommer i den rekkefølgen vi har kjørt.
Her er det et par kafeer på utsiden av veien, og da må det jo parkeres.
The Castle of Porto Palermo
Her ble det litt strevsomt for Astri, bakken er veldig bratt og vi fikk full stopp her. Da ble det mye førstegir for å komme opp.
Her var veien så smal et stykke at det var lysregulert.
Vi har akkurat kjørt på andre siden her, på sementkanten der borte.
Litt honningproduksjon langs veien.Vi begynner å nærme oss Llogara-passet der vi må opp på over 1000 meters høyde. Mye veibygging her og det lages en tunnel som vi ikke trodde var åpnet ennå.Det er stor forskjell på å kjøre over fjellpasset og tunnelen, men hvis det var eneste mulighet, måtte vi gjøre det.Astri var heldig, vi kom igjennom tunnelen.Her var det selvfølgelig bomstasjon, men heldig for oss, ikke i drift ennå.Nå holdt vi oss på motorvei helt til Vlorë.
Rett etter Vlorë kom vi oss over på veier vi synes bedre om, og noen doninger er mer saktegående enn oss.Et jetfly i en rundkjøring som minner oss om styresettet tidligere i dette landet, en russisk MIG.
Litt tidlig på ettermiddagen kjørte vi inn i Berat, som kalles “De tusen vinduers by” og rett frem til Villa Starova, der vi skulle sove noen netter.
Noen av de tusen vinduene.Her står Astri rett nedenfor balkongen vår, syns så vidt, men vi ble litt fasinert av lastebilen som passerte …… og vi ser opp mot slottet.Ramadan feires også her.
Vi fant et koselig sted, Zgara Zaloshnja …… og maten her var helt fantastisk og ikke så dyrt.Flotte paradegater her i byen.
Vi gikk rett på en statue av Mor Theresa og undret oss over hvorfor denne stod her i Berat. Etter litt søk på nettet om helgenen… ble vi litt klokere. Mor Theresa er født i Skopje i Nord Makedonia, men av albanske foreldre. Det er en krangel mellom de to landene om hennes opphav. Det er helt klart at moren er albansk, og det er nok faren også.
