Kretahalvorsen

Avreise fra Hotel Bulevard Prestige ble ganske tidlig, vi hadde ikke frokost denne morgenen, så vi kastet ikke bort noe tid her. Målet vårt denne dagen var Sofia i Bulgaria, godt over seks timers kjøring.

Ned mot grensen til Bulgaria går denne tidligere omtalte ekspressveien, som vi nå lurte Astri inn på … lite trafikk og det gikk unna.

Det ble en stopp for litt mat i kroppen da vi nærmet oss Bulgaria, bunkret opp med bensin, røyk og vann, før vi satt av sted mot en ny grenseovergang og hva det vill medbringe.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Over bruen og inn i dette landet gikk helt smertefritt, men vi forventet oss å bli stoppet på samme måte, som i Romania.

Intet skjedde, vi passerte mengder med politi, uten at de brydde seg det minste om oss. Tanken var at dette skulle være en effektiv transportdag, på motorvei, for å komme fortest mulig til Sofia.

Etter noen kilometer fant vi ut at her kan vi ikke kjøre, veien var elendig med digre høl i veibanen og forferdelig ujevn … absolutt ikke egnet til den farten det var der.

Vi ba google om andre alternativ og vips så svingte vi inn i bondelandet, ikke nødvendigvis så mye bedre vei stedvis …. men, et betydelig mer behagelig tempo.

Det tok ikke så lang tid før tåken møtte oss, og ble bare tjukkere og tjukkere. Lite vi kunne gjøre med det, og fortsatte vår ferd mot Sofia. Vi har jo tissestopp langs veien, og da er tåka gunstig, men når Halvorsen står der og miger i veikanten…. er det jo litt å oppdage.

Forsøplingen langs veien er helt grusom, mye i Romania…..men, helt forferdelig her i Bulgaria … virker som landet er befolket med miljøsvin, her lå papir, plast, bildekk og alt annet skrot som ikke hadde noe der å gjøre.

Nå var vi på vei opp i høyden og plutselig var tåken borte, heldig for oss som fikk se hvor vakkert det var rundt oss. Vi la merke til at folk stoppet her i fjellene og fylte vann på plastdunker, fra kilder ved veien.

Vannet i springen her i Bulgaria bør ikke brukes som drikkevann og det sies at det bare er fjellvann som kan drikkes. Mange som henter gratis vann fremfor å kjøpe.

Veien opp var både bratt og svingete, men et utrolig flint område og rekreasjonsområde for folk i byen. Vi var oppe på 1400 meters høyde, før vi rullet nedover igjen mot Sofia. Det var et lurt valg å ta denne veien, som var så naturskjønn.

Ferdig med fjellet og ut på sletten der Sofia ligger, møtte vi igjen motorveien vi svingte av.  Der var standarden på veien betydelig bedre. Nå fulgte vi Google Maps sine forslag inn mot byen, og det var noen uventede veivalg.

Vi kjørte på veier i områder som absolutt ikke så ut til å være i en storby, det bor 1,2 millioner mennesker her. Men der vi kjørte var det lite trafikk og var nok den raskeste veien til hotellet.

Plutselig stod vi ved Hotel Europa og det vi trodde var garasjen…. det stemte og vi fikk parkert på minus to i kjelleren. Heldigvis var det heis opp til rommet … og videre til Sky Baren på toppen. Her fikk vi en herlig kveld med utsikt over Sofia.

Det ble tidlig avreise fra Lux Divina Hotel, med kurs mot Dracula land. Været var grått, men det kunne vi ikke gjøre noe med, bare håpe på at det lettet litt ut over dagen.

Bran, som er hjemstedet til Dracula, ligger bare en kort kjøretur fra der vi overnattet og vi var der tidlig i gråværet … og gadd ikke å spasere opp til slottet.

Det var helt tydelig når vi passerte at her var det mye turister som la veien innom. Temperaturen var heller ikke mer en fire grader, så det også la en demper på lysten til en spasertur til slottet.

Rett etter at vi hadde passert slottet var det marked langs veien, og der brydde folk seg ikke det minste om at det kun var noen få varmegrader.

Vi lot markedet også være i fred og kjørte vider inn mot fjellet. Der så vi en bil parkert på siden av veien, med flere centimeter med snø på taket … ble litt betenkte da, den måtte jo ha kommet ned den veien vi var på vei opp…..

Veien opp var svingete og bratt, og når vi trodde vi var oppe….ja, da steg det bare videre. Vi vet ikke hvor høyt vi var, men temperaturen var helt nede på null.

Oppe på toppen hadde google funnet en annen vei for oss, som gikk ned i en dal, svingete, bratt og ganske smal. Etter en stund lurte vi på om dette gikk an…..likevel….ble det til at vi fortsatte … heldigvis….

Denne veien gikk videre opp i høyden, der vi møtte på snøen!  Ikke noe problem på veien og veldig vakkert å se i landskapet … litt som hjemme i Norge.

Oppe i fjellene her var det en herlig blanding av bygninger, nytt og gammelt, samt en del som ikke hadde tålt snøens tyngde om vinteren.

Litt lenger nede i dalen dukket det opp mange restauranter, som det nå tydeligvis ikke var sesong for. Vi skjønte lite av det før vi hadde kjørt noen meter lenger ned i dalen. Veien inn hit gikk i en en stor Ravine, og vi fikk kjapt følelsen av å kjøre Theriso ravinen igjen.

Vi har jo hatt “gleden” av å råke på veiarbeid stort sett over alt, men nå kom vi inn i et strøk som høynet alt. Her var det lysreguleringer på rekke og rad … og det tok sin tid.

Et sted ble vi stående særs lenge, og fyren foran oss fikk lov til å kjøre … og vi hengte oss på. Det ble ropt noe etter oss, på et språk vi ikke skjønte … så vi fortsatte vi…..

Fyren foran skulle bare rett inn i en gård like etter rødlyset. Vi fortsatte og her var det kork. En stor lastebil hadde kommet seg inn i omkjøringen der og skapt kaos … det passet oss bra.

Nå var det i ferd med å løse seg og vi hengte oss bare på kaos skaperen og kom oss igjennom.

Deretter hadde vi en lengre strekning på bondelandet, med mye bebyggelse og her var fartsgrensen 50 km/t , som vi prøvde å forholde oss til. Det var helt klart at størstedelen av de lokale ikke brydde seg nevneverdig om denne regelen … vi var en rundingsbøye her også…..

Med alt kreaturet og løsbikkjer…. er det vanskelig å fatte all den racerkjøringen som bedrives…….

Inn til Slatina, som vi skulle overnatte i, kjørte vi på en Europavei og forventet oss mye trafikk. Til vår store overraskelse var det nesten ikke trafikk og det meste av serveringssteder og bensinstasjoner, som det var en del av, var stengte og lagt ned så det ut som.

Etter noen mil så vi mye trailertrafikk ute på et jorde. Litt sjekk på kartet og vi fant ut at det var bygget en ny ekspress vei, som hadde tatt all trafikken, det passet oss midt i blinken.

Vel fremme i Slatina var det bare å finne Hotel Bulevard Prestige og få sjekket inn. Ved hjelp av Google Maps kjørte vi rett til døra og var litt heldige. Det var en ledig parkeringsplass igjen.

Vi fikk installert oss på et helt greit rom og satt der litt, før vi fant ut at blogg kan skrives i baren … og der serverte de middag også…. Strålende perfekt!!!

Etter en natt i et fantastisk flott rom kom vi oss av sted mot Brasov, mye senere enn vi hadde tenkt … men, utsjekk var frem til tolv og vi utnyttet tiden.

Ferden startet opp en voldsom bakke vi hadde sett fra hotellet og gjennom noen boligområder til vi kom ut av byen.

Ut av byen og rett inn i slettelandskapet igjen og vi holdt oss unna det største veien … slik som vi har valgt de siste dagene. Ferden gikk gjennom små tettsteder, som lå ute på prærien, og det var mye artig å få med seg…..

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Noe av det mest facinerende med å kjøre rundt på landsbygda her i Romania er dyrelivet, det er virkelig tilstede over alt. Det er ikke ofte du møter hest og kjerre hjemme i Norge, men her skjer det ganske ofte … og det gleder en gammel hestemann som Halvorsen er.

Vi har jo fortalt om fuglelivet vi opplever langs veien, men her vi nå er…. er det hunder, masse hunder…. og ofte i flokk. Hundene er normalt snille, men er det en flokk skal man være litt forsiktig.

Vi hadde en episode der Halvorsen skulle ut og slå lens, tre hunder kom løpende … vi kjørte videre og Halvorsen fikk være trengende en stund til.

Ferden denne dagen gikk stort sett over store sletter, og der vi kjørte, var det små landsbyer med en og annen overraskelse. Det blir jo en og annen overraskende stopp, for et eller annet dyr i veibanen, og ikke minst veiarbeid.

Midt ute på bygda ble det full stopp, de gravde ned et rør av en eller annen sort. Noen styret med røret, mens en annen gjeng stod og røykte og slo ut med hendene.

Da er det bare å smile, tenne seg en røyk og vente, de gjør seg ferdig så fort de kan.

Sånn omtrent halvveis mot Brasov begynte det å regne, og regn er ugunstig når de fleste foto blir tatt ut bilvinduet. Mange fotos hadde vi allerede tatt, og verden var ikke så ulik videre … det ble bare de nære ting å fokusere på.

Vi tok det litt rolig denne morgenen, og det straffet seg…..når det ble regnvær og det mørknet…..

Den drøye siste timen, hvor vi kjørte gjennom en fin dal og det var for dårlig lys til å fotografere….ja, da ble det bare slitsom for oss begge. Veien var uten gatelys og veldig dårlige veimerkinger på både side og i midten …samtidig kom det biler i mot….. med lys på våt asfalt…..

Ja, det gjør det litt utfordrende!!!

Vi kom omsider frem til hotellet, og her slet vi betraktelig med google maps, vi ble loset inn på feil område og uansett hva vi forsøkte …

Kartet ville ikke kjøre oss til hotellet. Dette var jo også i en ganske heftig rush i trafikk…., så general Halvorsen tok kommandoen og bestemte hvordan vi skulle finne frem … og vipps….på en underlig vis stod vi rett utenfor hotellet.

Etter en natt i Debrecen satt vi Astri i gang med kurs for Romania, med litt møkkete ruter siden det hadde regnet litt den natten. Vi valgte igjen en liten vei over noen jorder og etter kort tids kjøring var vi inne i Romania på en grenseovergang der det ikke var en sjel å se.

Et par kilometer inn i landet ble vi stoppet av grensepolitiet, som vil sjekke passene våres og kort tid etter var vi i gang igjen. Det var litt trist at de ikke spurte hvor vi skulle, hadde jo vært veldig gøy og sagt Kreta, der vi stod nesten så langt nord i Romania, som var mulig.

Veiene var ikke av beste kvalitet, så farten var lav gjennom et område som ikke var befolket av de mest bemidlete personene i landet. Det advares om at det er mye hest og kjerre i trafikken i Romania, og vi møtte flere av dem langs veien.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Etter å ha dratt Astri over noen høydedrag med god stigning og lengde var vi ute på en ganske bra europavei med stor trafikk og høy fart.

Da vi etter en stund svingte av denne europaveien, trodde vi trafikken skulle stagnere, men den gang ei. Her dundret det tungtrafikk så det holdt, og om ikke lenge begynte det å gå noe kraftig oppover.

Det må være mange sultne bilførere som kjører denne veien, for her lå restaurantene tett … og de aller fleste var åpne. Det var bratt opp og like bratt ned på andre siden, med alt for mye trafikk for oss.

Vi fant oss en alternativ rute til Cluj, som var målet vårt, og den gikk på bondelandet … men det var mye store biler her også, siden det ble bygget en jernbanelinje i denne dalen. Langs denne veien oppdaget vi noen merkelige hus, som så ut til å være helt nybygde, og flere var under oppføring.

Husene passet liksom ikke inn i den byggestilen som er i området, hadde ikke reagert hvis dette hadde vært i Kasakhstan eller der om kring.

Rush trafikken var i full gang da vi ankom Cluj og veien til hotellet snirklet seg gjennom byen. Fremkommeligheten ble ikke enklere av at det var mye arbeid i gatene her, men vi kom forbi og fant parkeringen, i kjelleren på et kjøpesenter.

Ble litt surring da vi kom opp fra garasjen, for vi visste jo ikke hvor hotellet lå i dette bygget, men det ordnet seg.

Vi fikk et nydelig rom i femte etasje i Hotel Platinia, som sikkert de fleste allerede har sett på vår film. Rommet har en perfekt røykebalkong, og hotellets restaurant leverer mat på døren.

Så for oss ble det en rolig kveld, med utsikt over byen og herlig middag…. på vårt 55m2 store rom.

Denne dagen hadde vi gledet oss til. Vi skulle få se Donau, som er en gedigen stor elv. Donau starter i Tyskland og er den eneste av de store europeiske elvene, som renner fra vest mot øst.

Donau renner gjennom seks land og er ytterligere grenseelv for fire andre land, før den ender i Svartehavet. Om elven er så skjønn og blå er tvilsomt, men den er særs viktig for landene den skjærer igjennom.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Astri kom av sted i titiden og i østlig retning. Kanskje ikke helt riktig vei når Kreta er målet. Turen ut av Slovakia gikk over noen store sletter der veien stort sett gikk rett frem. Den største underholdningen langs veien var alle rovfuglene som holdt til i området.

Uten å artsbestemme disse flygende krekene helt korrekt, så var det både hauk og falk i mengder rundt oss … men de var vriene å fotografere.

Helt kontroll på hvor grensen til Ungarn var, hadde vi ikke. Tanken var å fylle bensin på Astri, mens vi var i Slovakia, der bommet vi….. hadde tydeligvis vært i Ungarn en stund.

Vi la ikke merke til grensepassering, og språket var like “gresk” for oss, uansett hvilket land vi var i. Uansett,  Astri fik mat til den nette sum av over 20 000 forinter, da var vi i Ungarn.

Nå fikk vi gleden av å møte den mektige elven der den sake gled forbi, vi tok en liten rast og bivånte alle som var ute og vandret langs elvebredden, samt noen som prøvde fiskelykken. Det var lite båter på elven, men mange fergekaier, som nok tyder en stor aktivitet på andre tider av året.

Veiene i området der er ikke så mye å skryte av, men vi har jo valgt ruten selv … så hva kan vi si? Vi svingte vekk fra elven og igjen milevis over store flate sletter, med det samme fuglelivet som vi har sett, flere ganger på denne turen. Steppene som vi kjørte over endret seg til vinranker i store mengder … Ungarn er en stor produsent av god vin.

Igjen skiftet naturen rundt oss radikalt, vi havnet inne i et stort våtmarksområde det langbente fugler spradet rundt med vann til midt på leggen. Dette var et typisk turområdet med turveier og restauranter, mange brukte ettermiddagen der for litt matauk … men om fisken bet, vet vi ikke.

Vi stoppet etter veien på en bensinstasjon for å handle sigaretter, hadde sprit og mat og alt annet utenom sigaretter. Dette skjønte vi lite av og forsøkte oss flere steder, og en plass fikk vi greie på hvor vi skulle handle røyk.

Etter litt leting fant vi frem til stedet, som bare solgte tobakksprodukter. Da er det nok slik i Ungarn at dette selges bare i egne butikker. Vi har opplevd lignende også i andre land, blant annet Italia.

Mørket hadde tatt skikkelig tak da ankom Debrecen og trafikken var tett, da vi skulle lose oss gjennom byen til hotellet. Trafikkulturen er litt laber i disse områdene og vi holdt på å bli torpedert bakfra….. i det vi svingte inn til hotellet. Fyren tutet og berte seg, men egentlig burde han fulgt med på veien og sett at bilen foran både blinket og bremset.

Hotellet hadde ikke mat på kvelden, men vi fant en restaurant, så og si tvers over gaten som så ut til å ha litt real mat. Vi krysset gaten og fikk oss en herlig middag alene i restauranten … vi var nok tidlig ute, men måtte få oss noe i kroppen.

Som dere allerede har sett så dro vi fra Rýmařov i Tsjekkia, i tåke, med kurs for Nitra i Slovakia … en 4-5 timers kjøretur. Igjen valgte vi de små veiene på landsbygda som, uten at vi visste det, var veldig bratte både opp og ned. Ferden gikk gjennom skoger, over jorder og gjennom mange små steder, som var en fryd for øyet … selv en disig dag.

Det er noe vi har undret oss litt på, hva er alle de statuene av helgener og kors som står langs veien, i alle bygder og byer. Kanskje en beskytter for området der den står, eller hva vet vi? Men vi stoppet ved en, som stod for seg selv, ved siden av veien, foran et stort jorde og tok et bilde … vi har sett mange slike.

Ut av Tsjekkia kjørte vi gjennom mange fine steder, men det var veldig kupert og de lokale som tok oss igjen, var tydelig misfornøyd med farten Astri greide, i de bratteste oppoverbakkene … som det også var ganske mange av…..

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Uten nesten å merke det var vi inne i Slovakia og frøken google loset oss greit videre, på veier vi aldri hadde trodd vi skulle kjøre langs……på vår vei til Kreta. Vi kom greit frem til Nitra, byen hvor vi hadde bestilt rom.

Nitra er Slovakias neste eldste by og den 6. største. Fra rommet så vi rett på teateret og torvet der julemarkedet snart var klart.

Rommet var greit, litt problemer med internettet, men ellers veldig bra. Rett ved hotellet hadde vi siktet oss inn på en lokal restaurant, men først måtte vi kjøpe sigaretter. Det å finne et sted som solgte sigaretter var ikke enkelt, det ble en lang spasertur til et handlesenter, som hadde en tobakksbutikk … mulig det er bare egne butikker som har lov til å selge røyk i dette landet.

To netter i Liberec var deilig, etter mange mil og timer, i Astri hver dag. Været i byen var rimelig kjølig og grått, så vi orket ikke å vandre noe særlig rundt.

Det ble noen timer på hotellet og ellers ut og spise et par ganger. Lunsjen vår ble på en italiensk restaurant på torvet, og på kvelden endte vi nede i kjelleren på rådhuset, der det lå en tradisjonell tsjekkisk restaurant, som er en institusjon i byen.

Liberec ligger i det som en gang ble kalt Sudetenland, som navnet fremstod tidlig på 1900 tallet og var en del av Böhmen før det. Dette området har som mange andre steder vært preget av politiske konflikter og kriger, der makten stadig har skiftet hender. Hitler tok også godt for seg her og etter 2. verdenskrig, da det i området bodde veldig mange tyskere, skjedde det en utrenskning, der største delen av den tyske befolkningen rett og slett ble kastet ut av Tsjekkoslovakia.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Nok historie, på morgenen dro vi fra hotellet og fikk bunkret opp Astri med både bensin og motorolje … hadde ikke sjekket behovet hennes før vi dro og nå var det prekært lavt. Igjen hadde vi satt google til å finne en rute uten motorvei og satte av sted i noenlunde fint vær.

Dessverre så varte ikke finværet, det var stort sett mer eller mindre tett tåke helt frem til Hotel a restaurace Praděd Rýmařov. Google Maps loset oss rett inn på parkeringsplassen, uten at vi så noe annet en grå vegg.

Stedet vi hadde valgt hadde en koselig restaurant med god mat, rommet var enkelt, men rent og vi skulle bare være der en natt. Det spesielle med rommet var gulvet, det sviktet så mye at vi nesten var redde for at det skulle briste. Gulvet holdt, men stod du på badet, mens den andre gikk på gulvet, føltes det som om det var jordskjelv … og den følelsen har vi jo hatt noen ganger.

Vi dro fra Cheb i ti tiden og været var fint og solen var i ferd med å knekke morgentåken. Denne dagen hadde vi funnet ut et valg på google maps som ville velge andre veier enn motorveier.

Ruten til Liberec, som var vårt endepunkt denne dagen, ble på mindre veier uten mange filer. Det skulle vise seg å bli litt problematisk, da det ble bygget nye motorveier på strekningen vi skulle kjøre og det var plenty av omkjøringer, særlig midtveis på strekningen.

Men ut fra Cheb gikk det ganske greit, små veier og bønder på traktor, som vi jo er vandt med…… Etter å ha snirklet oss rundt på små bygdeveier,  dukket det plutselig opp ei steinrøys, oppi bakken. Her stod det noen skilt og vi ble veldig nysgjerrige og stoppet  for å finne ut av hva dette kunne være.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det viste seg å være ruinene etter en by, som ble helt borte på 1960 tallet, og hadde vært gjennom mange konflikter og tilhørt mange forskjellige herrer.

Tinngruver i området var det mest verdifulle her og betydde sikkert mye, for mange år siden. Selve landsbyen lå så høyt, at de slet med å få avlinger fra åkrene rundt om, i hus.

Vi vet ikke så mye mer om dette, annet enn vi har googlet oss frem til. Du kan lese mer om denne byen på denne linken, den er på Tsjekkisk men oversett på google   Město Litrbachy – Čistá,

Veien videre gikk fremdeles i bondelandet på smale veier og mye artig å se. Kanskje det mest artige var å skremme opp en kronhjort, som vi dessverre ikke rakk å ta bilde av, før den gjemte seg inne skogen.

Ellers på ferden, som gikk i skog og bondeland, skuet vi et yrende fugleliv og særlig mange rovfugler, uten at vi skal typebestemme dem. I områdene vi kjører i her nede er det også mye villsvin. Halvorsen så fire stykker ute på et jorde, likevel…. villsvin er den store skrekken for Linda, når hun sitter og tisser i naturen.

Ennå var vi prisgitt med sol og god sikt. Dette skulle endre seg om ikke så lenge. Før tåken tok overhånd, kjørte vi inn i et område, med en totalt annerledes arkitektur, enn vi hadde forventet oss her i Tsjekkia.

Veldig mange gamle trehus og litt googling forteller oss, at dette er noe som er vanlig, i enkelte fjellandsbyer mot Tyskland og Østerrike. Uansett, hvor vi var i forhold til Tyskland eller Østerrike, så fikk vi med oss mange trehus…..som for oss så ganske gamle ut.

Nå begynte tåken å ta overhånd og sikten var ikke slik vi hadde ønsket at det skulle være, men hva kunne vi gjøre med det? Vi begynte å nærme oss Liberec, og skjønte at nå måtte Astri slite seg opp noen voldsomme bakker … både bratt og svingete. Vi kjørte jo ikke hovedveien til Liberec, men sikkert en mye mer spennende vei … og når vi var kommet opp var det like bratt og svingete ned…..uansett en ganske bra vei.

Nede av fjellet rullet vi rett in i byen, på sporene til trikken … og her er viktig å passe seg……. for trikken, siden den alltid har forkjørsrett…… Veien frem til hotellet gikk greit ,med hjelp av google maps og vi fikk installert oss på taket av hotellet. Mat denne dagen hadde stort sett bestått av pepperkaker fra Meny, så veien ut for å få noe i kroppen var kort.

Etter en herlig aften på gresk restaurant i Bernburg satte vi Astri i gang med kurs for Tsjekkia. Vi hadde ikke bestemt oss så nøye for hvor vi skulle passere grensen, men hadde sjekket ut overnattinger i Kadaň.

Kadaň er jo byen vi giftet oss i og ønsket oss en tur innom. Nå viste det seg at her var det smått med overnatting, så det ble ingen fokus på å komme dit, det kan vi heller gjøre på veien tilbake … og da er det forhåpentligvis litt varmere også.

Google Maps ble aktivert med en tilfeldig grenseovergang og ferden gikk av sted på motorvei mot Leipzig. Etter noen mil på motorveien overstyrte vi kartet og kjørte av og holdt oss på mindre og koseligere veier. Kjørte gjennom en del mindre byer som Markranstädt, Altenburg, Zwickau og mange flere.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Veiene varierte en del, men holdt god standard, inne i byene, derimot, var det fort vekk mange trange gater og ikke minst brostein. Jo lenger ned vi kom i Tyskland, jo lengere og brattere ble bakkene. Astri er ingen løve i motbakker, så vi ble en rundingsbøye for rastløse tyskere.

Inn i Tsjekkia ble på et lite sted vi ikke visste eksisterte. Vejprty, som vi overhodet ikke vet hvordan uttales, var et lite sted der harryhandel butikkene lå rett over grensen. Grensen er er en elv og vi kjørte langs denne på Tsjekkisk side, mens det gikk en betydelig bedre vei parallelt på tysk side.

Litt nede i dalen bar det igjen oppover et fjell og her var det et stort skianlegg, ser ut som det er helt nybygd. Klínovec heter stedet og her var det også mye nybygde overnattingsteder. På kartet synes ikke skiløypene, men vi har sett dem og stedet er veldig nært Tyskland. Her kjørte vi gjennom en tett skog, med svære grantrær, til vi tippet over toppen.

Litt flatere der oppe i høyden, før det gikk skikkelig nedoverbakke og ned i en dal, der solen nok sliter med å nå frem. Et stykke ned møtte vi på en liten by, Jáchymov.

Jáchymov som så litt fraflyttet ut en den delen vi møtte først. Det stemte nok også, for dette stedet hadde nedlagte urangruver. Sjekket litt om dette stedet og her i gruvene ble det brukt fanger, spesielt politiske, som gruvearbeidere.

Forholdene her var ikke særlig bra, russerne styrte her under krigen, med krigsfanger og etter det ble det plassert antikommunistiske fanger fra Tsjekkoslovakia. Legger med en link som forteller kort om stedet:  “Mauthausen-trappen” – Lidelsens trinn | Uran på den tysk-tsjekkiske grensen

Nede av fjellet var vi ganske nære Karlovy Vary, en by vi kjente til fra før uten å ha vært der. Vi kjørte inn i byen, med håp om å finne et sted å overnatte. Nå har det seg slik at denne byen er den nest mest besøkte byen av turister i Tsjekkia etter Praha.

Det fant vi kjapt ut, etter et par runder i gamlebyen med Astri, tok vi en rask beslutning … vi finner en annen by. Karlovy Vary er kjent for helbredende kilder og tydeligvis mange som var her for å få et evig liv, selv på denne tiden av året.

I tillegg skiltet alle hoteller med parkering, som jo er en ting vi går etter. Dette var jo bare svada, alle hadde samme parkering … offentlige parkeringsplasser på hver side av byen, til den nette sum av 25 euro natten….så det var enkelt å ta et nytt valg.

Noen mil videre fant vi et lite hotell med parkering i en by som heter Cheb. Der fikk vi kontakt med en blid fyr, trolig vietnameser, som fikset oss et rom for natten. Greit rom, lite luksus… men rent, og han hadde også restaurant i samme bygg. Den skygget vi unna, for nå ville vi ha litt tsjekkisk mat.

Rett borte i gaten fant vi ei lokal kneipe. Akkurat det vi trengte og mange andre lokale gjester. Her fikk vi en god middag, godt tsjekkisk øl og vår favorittsnaps i Tsjekkia, Becherovka. Stemningen var god og ei særdeles proaktiv serveringsdame, sørget for at det ble mange flere Becherovka en vi hadde tenkt oss…….

I lett tåke ro vi fra Lübeck med kursen sydover. Ferden ut av byen gikk forholdsvis greit, ikke for mye trafikk, men vakent med lyskryss og filer å forholde seg til. Dama på google maps loset oss trygt ut av byen, gjennom et vakkert parkområde.

På turen videre ned i Tyskland hadde vi tenkt skulle gå utenom de store og raske veiene, så vi la opp korte strekninger på google. Vi siktet oss inn på steder, som sikkert de færreste kjenner til, i rask rekkefølge Mølln, Gudow, Lüneburg og Uelzen.

Vi hadde tenkt å ta en natt i Magdeburg området og la dette inn på google, og da var vi kjapt på autobanen. Mens vi slet Astri opp i over 100 på speedometeret sjekket Linda litt om Magdeburg. Vi hadde sett oss ut et hotell før vi dro fra Lübeck. Linda fant fort ut at det ikke var noe lurt, vrient med parkering og mye gravearbeid i sentrum … og det skulle vi finne ut av senere.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Etter en god del mil i over 100 begynte Astri og klage litt, ble litt varm kroppen ønsket litt service … vi begynte også å bli drittlei av motorvei, så vi dro av en avkjørsel tidligere enn planlagt.

Planen var å kjøre småveier bort til Bernburg, som vi hadde sett oss ut for natten. Det resulterte i at vi havnet i rush trafikken i Magdeburg, og det gikk tregt. Men….vi fikk kjørt forbi hotellet der vi først hadde tenkt å overnatte, merket all gravingen som foregikk inne i sentrum, før vi igjen endt på motorveien mot Bernburg. En aldri så liten omvei som tok oss nesten en time … var vel ikke akkurat et vinnende trekk i sjakk.

Bernburg ble entret samtidig som mørket begynte å falle på og vi fant greit hotellet vi hadde håpet at skulle ha et rom for 2 omreisende. Vi hadde selvfølgelig ikke bestilt på forhånd og sjefen der (som blir beskrevet som litt sur på tilbakemeldinger vi hadde lest), og det viste seg å stemme….Der var det ikke så mye som et lite smil på lur…og veldig dårlige språkkunnskaper… ikke noe rom til oss der, så hotellbryggeri fikk være hotellbryggeri……..og vi måtte lete etter noe annet.

Det var jo mange hoteller i området og vi ville finne et med parkering. Hotel Fürsteneck ble valgt, og vi møtte et fyrverkeri av en dame, som ordnet opp.

Hotellet hadde bar og bare frokostservering, helt greit….. vi var en en passelig stor by. Etter at vi hadde fått installert oss på rommet ble det en tur i baren og en hyggelig prat med damen, som jobbet denne kvelden, før vi ruslet av sted for middag.

Halvorsen hadde oppdaget at det var en gresk restaurant i nærområdet, og den ville vi selvfølgelig teste ut og den lå bare 5-6 minutter unna hotellet. Opplevelsen på Griechisches Restaurant Athen, som den heter, ble helt fantastisk.

Vi imponerte stort med vår lille gresk tale og stemning var på topp fra første sekund. Restauranten var familiedrevet og alle der var grekere, det ble mye raki og selfies med hele gjengen.

Røykeloven er streng også i Tyskland, men på gresk vis….så er tøyer de litt på betydningen ute. Restauranten ligger i andre etasje og nå man er ut døren fra restauranten…ja, da er er man ute … og der var det askebeger på bordet og alle tok en sigg.

Dette er nok den mest greske restauranten vi har råket på, utenfor Hellas … og legg gjerne turen innom hvis du er i området.