Sandfulle dager

Vindstille i Nea Chora på onsdagskvelden.

Vi har nå hatt ett par sandfulle dager sjirokko, eller scirocco, som kan sammenlignes med calima som sikkert mange har opplevd på Kanariøyene. Sjirokkoen kommer fra Sahara og vinden kan komme opp i orkan styrke, noe vi har merket. Temperaturen stiger også ganske kraftig når dette værfenomenet setter inn.

På onsdagen dro temperaturen til værs, 34 grader når John Erik var ute med Picasso.n.

Navnet Scirocco er italiensk, men kommer fra det greske ordet sirokos som betyr vind. Dette fenomenet har ulike navn i de forskjellige landene som jugo i Kroatia og ghibli i Lybyia. Dette kan oppleves i hele sør-europa og kalles marin i Frankrike, der den også har med seg mer fuktighet, og i sørvestlige områder i Spania kalles den leveche og fordindes ofte med uvær og mye nedbør … alt funnet fra Wikipedia.

Torsdagen var luften så pakket med sand at ingen fjell var synlig fra terrassen.

For oss betyr dette mye sand som må spyles bort, flater som må tørkes av … rett og slett mye arbeid. Dette merkes på kroppen også, sår hals og mye hosting og harking for å få opp slim og gugge. Øynene går heller ikke klar, de renner og klør, så sammen med store mengder pollen er dette “deilige” dager … og det knaskes Zyrtek jevnlig. Når dette står på, oppfordrer myndighetene her til at gamle folk og folk med helseproblemer til å holde seg mest mulig innendørs.

Har dratt fingeren over lokket på grillen, er litt å spyle bort.

Nå var ikke vi snauere enn at vi tok oss en tur ut på onsdagen og lot sand være sand … vi føler oss verken gamle eller syke, og lot det stå til, selv om øynene klødde og halsen var sår. Turen gikk ned til Nea Chora for å se på livet i solen og ta en matbit på ettermiddagen. Det er merkbart at direkteflyene er i gang igjen, mye folk å se både på gaten og stranden … og mange ulike språk høres.

Litt romeiko i solen hos Me Nou & Krasi.
Sommerstemningen var tilbake på stranden.
Solen kjemper seg gjennom sanden på vei ned.
To som foreviger seg før de skal ut.

Da mørket hadde senket seg syklet vi en tur inn til havnen og Avalon for å hilse på Mila, en stund siden vi hadde truffet hverandre nå og vi savnet henne. Hjemveien ble lagt via Il Lupo for å teste enda en av deres pizzaer, som vi for lenge siden har vært fast bestemt på å spise neste gang vi var der.

Syklene være er tilbake på sin sommerparkering siden restauranten ved siden av Avalon åpner igjen.
Den venetianske havnen fra bordet vårt på Avalon.
Testet denne på Il Lupo, pizza med skinke, pistasj, fiken og blåmuggost, toppet med bøffelmozzarella.
Litt forfriskninger.

På onsdagen skjedde det en stor begivenhet her i byen, endelig ble veien opp til Mourines åpnet for trafikk i begge retninger. Det er ikke bare markedshallen som er et prosjekt som tar årevis, denne veistubben på et par, tre kilometer har også tatt flere år….. og medført masse skriverier i aviser og klager fra folk som vært berørt av dette saktegående byggeprosjektet.

Har tatt noen år og få til denne veistubben som nå er den absolutt fineste veien i Chania.
Det har vært mange endringer på kjøremønsteret mens arbeidet har pågått. Her er en som tydeligvis fortsatt er forvirret selv om nå krysset fungerer som det skal. Svinger til venstre på rødt lys og drosjen som kom i mot reagerte med voldsom tuting, men det gikk bra.

Halvorsen har fått litt offshore følelse de siste dagene, han har nemlig sett syn han forbinder med en titt ut av lugarvinduet på plattformen. I mange dager har er offshore service skip vært å se ute på havet her. Hva det driver med vet vi ikke, men enkelte mener den holder på med noe kabeler … ikke vet vi, men i så fall ligger kablene på kryss og tvers.

Kjekt for Halvorsen å se slike båter igjen …
… og de er også enkle å oppdage i mørket.

 

Festlige dager :-)

Utsikt mot Kissamos, grønt og mye blomster.

Dagen i går, 25. mars, er nok den viktigste dagen i Hellas og som feires med brask og bram. Dette er dagen i 1821 at Hellas proklamerte sin uavhengighet fra det osmanske riket med parader i alle større byer. Nå forgår dette litt for tidlig på dagen for oss … og det er veldig mye folk og vanskelig å få sett, spesielt når man er så lav som Linda. Vi var tilstede i fjor i Heraklion og var fornøyd med det.

Det flagges fra mange balkonger denne dagen.

Denne dagen har også sin spesielle meny, som vi ikke fikk testet i fjor og hadde som mål i år. Grekerne spiser dette til lunsj, mens vi drøyer litt ut over kvelden, og med fordel siden restaurantene er helt overfylte med folk. Så ut på kveldingen dro vi sammen med våre nederlandske venner til Me Nou & Krasi for å teste ut maten for dagen. Det er jo en risiko for at det er noe som allerede er fortært, men den sjansen tar vi. Det er sjømat som gjelder også denne dagen, og særlig saltet torsk, som vi ville kalt bakalao og her bakaliaros.

Festmat denne dagen er bakaliaros bianco …
… fritert saltet torsk. Saltet torsk er selve maten denne dagen.
Men det spises også mye annen sjømat, her blekksprut og syltet ansjos.
Dagens meny … helt gresk.

Nå har nesten alle vinterturistene dratt fra øya, de første direkteflyene fra Skandinavia har allerede ankommet. En venn av oss skulle dra i sekstiden på lørdag, så da la vi inn en lunsj hos Nikos i Sternes, som er ganske nær flyplassen. Vi tok oss samtidig en liten runde ned til Marathi og over prærien ved flyplassen før lunsj.

Stranden i Marathi, og faktisk et par stykker i vannet …
… ellers så var de lite folk å se.
God plass på parkeringen, bare Picasso’n og en del store sekker med et eller annet.
Flott utsikt på veien opp fra Marathi til Sternes.
Kaningryte som var knallgod og deres tzatziki er helt fantastisk.
Nikos taverna.
En detalj fra kirken rett ved tavernaen.

Lørdagen var en travel dag for John Erik, han var tilbake på flyplassen i ti tiden for å plukke opp en av nederlenderne, som hadde vært en svipptur i hjemlandet.

Etter turen til flyplassen traff Halvorsen noen gamle venner.

Søndagen gjorde vi noe vi har erfart ikke er det smarteste trekket her, vi la ut på kjøretur for å spise lunsj med svensken vår. Vi vet jo at alle tavernaer er stapp fulle med folk denne dagen, men vi tok en sjanse siden dette var fridagen til svensken. Vi styret mot To Faragi Tavern, som vi har besøkt tidligere, og de har veldig god mat. Det gikk jo som det måtte, mange andre som også liker maten der, ikke et ledig bord å oppdrive. Det var bare å legge i vei og finne oss et annet sted. Har ikke kart fra denne turen, men ruten er så og si identisk med “Årets første roadtrip” fra 4. januar.

Picasso’n står i blomsterengen og nyter utsikten.
Det blir mye landskap, men det er vakkert.
Og fjellene er fremdeles hvite.
Vet ikke om det bor noen her, men artig bilde.
Det er ikke de bredeste veiene vi kjører på.
Måtte bare bråstoppe og ta bilde av denne vakre busken der den stod i veikanten.
Og vi passerte en del sau og geit denne dagen også.

Det ble ikke noe lunsj før vi var helt nede i Tavronitis og hungeren var nå passe stor. Her ligger en taverna som heter Káneba som vi flere ganger har snakket om å prøve … nå ordnet det seg. Her også hadde det vært mye folk i løpet av dagen….. og mye på menyen var borte, men de hadde igjen stifado. Da ble det stifado…. og Halvorsen mener at dette var den beste stifadoen han har spist…. som han ikke har laget selv.

Denne saken holdt oss med selskap mens vi spiste. Linda har som oftest kattemat i vesken, så også denne gang … det ville den ikke ha, men friterte poteter gikk ned på høykant.

Søndagskvelden skulle vi bare en liten tur ned på Me Nou & Krasi for en liten matbit og sjekke ut om vi behøvde å bestille bord dagen etter. Det var jo ikke nødvendig på det tidspunktet vi ville komme og mens vi satt der og egentlig skulle hjem, tikket det inn en sms. Noen venner hadde fått med seg at vi satt nesten rett ved siden av hverandre. Så da tuslet vi bort til dem på Kaiki og der ble vi værende i flere timer, før vi omsider kom oss i retning hjem. Men….. på den veien ligger jo også Kokido og der er det vanskelig å passere uten en “pit stop” … så også denne gang, og der treffer vi jo til stadighet kjentfolk og tiden går. Ble ikke tidlig kvelden som vi jo hadde tenkt oss.

Ikke akkurat trengsel når vi er på restaurant.
Nattmat fra Kokido, kan nesten ikke være der sent på kvelden uten å få med oss noe hjem.
Halvorsen har betalt fellesutgiftene på leiligheten.

Det er helt tydelig at sesongen nærmer seg med stormskritt. Det pusse, males og bygges over hele linja her nå. John Erik hadde en tur her om dagen og stoppet noen steder for å hilse på, og for å høre hvordan de lå an. De fleste steder regner med å være i farta fra midt i april.

PÅ Therino lages nytt tak.
Notos er det generell rydding og vask … og litt maling.
Mens Faros har renovert skikkelig og der er de ennå ikke ferdige … her må stillaset bort før det kan åpnes.

Her i heimen har Halvorsen også vært litt aktiv og fått ordnet opp i ledningskaoset bak vår tv. Det ble boret et passelig hull i bakveggen på tv skapet og nå har vi et lite teknisk rom. Kjekt og ryddig ble det.

Linda har mislikt disse ledningen i alt for lang tid.
Ikke pent å se på og veldig kranglete når støv skal tørkes.
Så nå har de et eget teknisk rom …
… og alt ser mye bedre ut.

Er vel ikke mulig å ikke nevne været, i skrivende stund er det godt over 22 grader i skyggen, men dessverre med sand fra Sahara. Det har vært mange fine soldager…. men realt temperaturfall på kvelden, godt under 10 grader. Skal du ned hit i april så må nok en jakke brukes på kveldstid, selv om det sikkert vil bli varmere.

Snart fylles strendene opp av glade turister.
Og de vakre solnedgangene her på øya kan bare nytes.
Ikke akkurat sommertemperaturer.

Så vil vi takke for alle de god påske meldingene som vi får, men må jo da bare si at det er enda en måned til vi har påske, her brukes en annen kalender.

God påske til alle som nå har påskeferie.

Dagene fyker avsted

Stranden i Kalives og vi ser mot Almyrida.

Det blir nesten litt dumt å si at vi nesten ikke har tid til å skrive blogg, men slik har det vært, og vi husker jo nesten ikke hva som har tatt vår tid. Lite med kjøreturer har det også blitt, noe som været får ta en god del av skylden for … og når det er solfylt og varmt er det lett å prioritere noen timer i solen, gjerne med venner.

Vi har en flittigper i huset som drar til og blomstrer igjen … blomstret rett før jul også.
Med det ustabile været vi har for tiden dukker det stadig opp en regnbue.

Men en tur har vi hatt med Picasso’n, egentlig ikke rare turen… for vi kjørte til Kalives for å spise pizza, og det er under en halv times kjøring. Vi hadde sett at det var et pizzasted der som fikk mye skryt for sin pizza, og det ville vi teste selv. Sammen med en venn la vi i vei til Kalives og parkerte nede ved vannkanten rett bak Simon’s, som stedet heter. For å teste deres pizzaer måtte vi jo bestille tre ulike, og vi var sikker på at det ville bli alt for mye … og det stemte, doggyboks med hjem. Pizzaene var bra og det kan vel hende at vi kommer tilbake, spesielt siden de er åpne også utenfor sesong.

Simon’s ligger rett i gaten i Kalives …
… og ser ut som pizzarestauranter flest.
Vi prøvde tre ulike pizzaer. Denne var god nok men litt mye mais …
… den greske pizzaen smakte som den skulle …
… men vinneren var helt klart chilli pizza.

Egentlig hadde vi tenkt å kjøre noenlunde samme veien tilbake, men det ble det ikke noe av. Da vi kom opp til veien og skulle svinge høyre om var det det fullstendige kaos, som jo er ganske vanlig i Kalives, men da helst om sommeren. Nå ble det en liten runde i skumringen gjennom Vamos og ned til Vryses og National Road tilbake til Chania.

Vamos er en liten by i en bakke, og den starter her …
… og det går oppover og oppover …
… i en trang trafikkert gate …
… og plutselig er man igjennom og på toppen.
Ble en liten runde.

Sesongen nærmer seg med stormskritt og i Nea Chora er snart de fleste restaurantene åpne … og vi må jo stikke innom og hilse på. Vi har, ikke overraskende, spist våre favoritter hos Me Nou & Krasi. En annen restaurant som normalt er åpen hele året, Kaiki, er nå i gang igjen etter restaurering. Selv om menyen her også er gresk, så har den et mer moderne preg.

Spicy chicken er Linda sin favoritt hos Me Nou & Krasi …
… og John Erik foretrekker grillet fisk.
Ofte er vi bare her for å nyte litt romeiko og ta en prat …
… og nyte solnedgangen.
Litt kveldsmat på Kaiki og de har gode fiskesupper.

Vi har også hatt gleden av å spise hos våre nederlandske naboer. En hyggelig kveld hvor det ble servert tom yum suppe, herlig og sterke asiatiske smaker. Etter å ha hilst på kattene “våre” avsluttet vi kvelden på Imperial bar, et flott bar kun noen få skritt fra oss.

Her kokes det suppe …
… men det må mer chilli til.
Tom yum suppe, god og spicy.

Det skjer jo litt rundt oss her vi bor, og det høres … ofte tidlig på morgenen. Så her en dag var litt i overkant leven uten at vi skjønte hva som skjedde, intet å se. Så etter en god stund oppdaget vi noen som reparerte hull i asfalten rett framfor oss. Det er bare å håpe på at de har fikset flere hull en det ene vi så, for det kunne umulig ta flere timer…..

Mye utstyr og folk for et lite hull i asfalten.

 

Clean Monday

Det var en fin og solrik dag på boulevarden i Nea Chora.

Clean Monday er en årlig eller vårlig seanse her i Hellas, og noen andre steder, der den gresk ortodokse kirken “feirer” starten på fasten. Det er mange bestemmelser for hva man skal eller kan spise og også en del kirkelige ritualer. Det er de veldig troende som følger alt dette og i dag en festdag for de fleste, og dagen er en helligdag og fri på jobben … som de restaurantansatte jobber som gale for alle oss andre.

Når det gjelder maten denne dagen er blekksprut, skjell og reker som er toneangivende og i tråd med reglene denne dagen. Det lages også et spesielt brød for dagen som heter lagana. Melkeprodukter skal heller ikke spise eller brukes i matlagingen, og kjøtt er selvfølgelig bannlyst. Selv om det er sjømat som gjelder så skal heller ikke fisk spises, innmat er tillatt, fordi den har skjelett … altså bare bløtdyr.

Dette er jo tradisjoner som er ganske ukjente for oss hedninger, men alt dette stammer fra det gamle testamentet, Jesaja 1: 1-20 hvis noen ønsker å lese. Dette handler mye om renselse og få tilgitt våre synder og hele den første uken i fasten, som kalles Clean Week, er viet til dette. I tillegg til å bekjenne sine synder er det viktig å få vasket og rengjort grundig i hjemmet også…. ikke bare i sjelen.

Mye folk og fulle restauranter i hele gaten.
Folksom også på stranden i det fine været, og mange fløy også sine drager.

Menyen denne dagen er ikke akkurat vår favoritt selv om John Erik spiser det meste, så sliter Linda med veldig mye av det som serveres. Vi gjorde som vi pleier på Clean Monday, det ble bestilt bord hos våre venner på Me Nou & Krasi … vi har jo erfart at uten bordbestilling kan det være vanskelig å få plass. Dette starter jo tidlig på dagen og på det tidspunktet vi ankommer kan fort noe være utsolgt, men det skal vi nok takle greit.

Dagens meny var ikke spesielt lett å forstå for oss

Selv om vi hadde bestilt bord ble det litt venting, det var plasser inne men vi ønsket oss en plass i solen. Det er en egen meny denne dagen, som bare er på gresk, vi vi bestilt noe greier med veldig assistanse av servitøren. De skal nok sies at dette er mat som vi normalt ikke ville bestilt på egenhånd, dette dreier seg mer om gresk ortodokse ritualer enn en kulinarisk opplevelse.

Dagens brød og fava.
Vår lunsj bestod av blåskjell, tomatiserte reker i spagetti og blekksprut som vi ikke helt fikk md oss hva det var gjort med den … men John Erik likte den.

Dette er også dagen da alle skal fly drager, og det kan jo være litt artig å se på … særlig når vinden løyer, som den nå gjorde. Alle barna skal jo fly sine drager og tar nok ikke inn at det ikke lenger blåser nok, da starter moroa med alle mammaer og pappaer som springer att og frem på stranden, med dragen over hodet, uten antydning til å lykkes … og de håpefulle små heier på for at det skal springes mer. Gøy å følge med på. Nå er det også noen ganske drevene drageflygere som får dette til, også med lite vind.

Det var mange drager i luften selv om vi så flest som styrtet.
Han som hadde den svarte og hvite her var virkelig flink.
Og drager selges over alt.

Etter at vi hadde spist og solen var i ferd med å synke i havet ruslet vi bort til Danaos for kaffe og Metaxa … vi trengte noen gode, kjente smaker til ganene våres.

Solnedgang i Nea Chora.
På stranden nedenfor Danaos var det en gjeng som fyrte bål og hadde det trivelig.

Svipptur til Sougia

Slike vakre grønn fjell og daler … opp mot Omalos fra sørsiden.

I går tidlig, før resten av familien hadde våknet, reiste Halvorsen en liten tur til Leo i Platanais … og for å gjøre noe småhandlng samtidig. Så etter et par timer, når resten av familien hadde våknet til, var han tilbake og undret om det var noen planer for dagen. Det var jo ikke akkurat noe presserende på tapeten, og siden det her hos oss var en solfylt, varm og vindstille dag ble det sagt “kanskje en biltur” nesten i kor.

Første turen bak tut-tut toget på vei hjem fra Platanias.

Etter litt diskusjon rundt hvor vi ville, slo det oss et det er et sted her som vi har snakket om, men ennå ikke rukket å besøke … og det er Sougia. Sougia ligger så og si tvers over øya fra der vi bor og omtrent en og en halv times kjøring. Vi har kjørt mye på veien rundt der, men aldri ned til denne plassen … og det er jo en blindvei.

Og slik kjørte vi denne gangen. Dianera Apartment er en utleie leilighet i blokka vår.

Vi la av sted i totiden og som vanlig bunkret vi kaffe i Agia, før vi satte inn i fjellene. Vi kjørte uten stopp til vi kom opp til vindmøllene på Omalos, hvor vi fikk noen flotte bilder og i motsetning til sist, var tåkeheimen borte og vi så alle propellen som roterte i høy hastighet. Vi innså da at det blåste mye mer på sørsiden av øya enn det gjorde i Chania. Men vi satt jo inne i Picasso’n og brydde oss ikke nevneverdig om vinden. Vi tok lite bilder før vi kom hit siden begge de to siste turene har vært i dette området.

Her ser vi ned til Chania fra Omalos.
På vei opp til propellene.
Propellene fra andre siden, sist kjørte vi på veien rett nedenfor og kunne ikke se dem i tåkehavet.
Dette artige treet står på veien opp til Omalos.

Over toppen og nedover er det ganske bra vei med masse flott utsikt … det blir mye fjell og daler å se, men det er vakkert. Trafikken var heller ikke særlig plagsom, stort sett bare noen bønder som hadde det forholdsvis travel i sine pickuper og en buss som hadde bestemt seg for å kjøre samme strekningen samtidig med oss.

Vi traff på en del bønder denne dagen … de fleste med pickup, men også noen som han her.
Denne bussen sneglet seg frem på smale veier … og vi lå bak.

Nå er vi midt i blomstringen på mandeltrærne og vi har kjørt rundt her i Chania for å finne et fint, lite tre å ta bilde av. Etter ikke så mange meterne nedover lia dukket det opp et vakkert lite mandeltre som stod helt alene i veikanten … det ble bråstopp for å få tatt bilde. Vel fornøyde kjørte vi videre og det dukket opp det ene mandeltreet etter det andre … og til tider var det ganske rosa i åssidene. Nå vet vi i alle fall hvor vi skal kjøre på våren for å finne disse vakre tre i blomst neste gang … kanskje vi skal prøve oss på litt selvplukk av mandler en gang ut på høsten … eller når de er klare til å plukkes.

Et vakkert lite mandeltre i full blomst.
I fjellsidene på sørsiden var det mange mandeltre … og det er enkle å få øye på der de står som noen rosa paletter blant alt det grønne.
Det ligger noen små tettsteder langs veien opp, her er vi i Prases som også har en taverna.
Bak det nakne treet ligger Καφενείο Πάνδροσος som vi spiste hos på sist tur.

Nå har vi kjørt på kjente veier helt frem til en liten plass ved navn Rodovani, ved en tavernane her svinger vi nå til venstre og inn i det ukjente. Sånn i ettertid viser det seg at det faktisk er en litt kortere vei til Sougia enn den vi valgte … men vi er jo på tur og kan ta den veien en annen gang. Strekningen ned her var som vanlig svingete og bratt … og mye flott utsikt til de vakre fjellene rundt oss.

Så blir det noen bilder av de storslåtte fjellene …
… og vakre dalene …
… som vi fikk beskue denne dagen …
… hvor vi også fikk men en liten kirke i forkant.
Det var her vi kunne valgt en litt kortere vei frem til Sougia.

Da vi nærmet oss Sougia flatet det ut og det føltes nesten ut som å kjøre gjennom norsk furuskog før vi var fremme ved bebyggelsen ned ved havet. Her blåste det så mye at vi stort sett holdt oss inne i Picasso’n, men fikk jo kjørt gjennom der et par ganger, og det skal vel sies at på denne tiden av året er ikke Sougia “verdens navle”. Mye vil nok være annerledes her når sesongen kommer i gang igjen … og kanskje vi skal prøve oss på en overnatting eller to her.

Det bor noen folk langs veien ned til Sougia og her er de veldig glad i potteplanter.
“Furuskogen” vi kjørte igjennom.
Og midt inne i skogen oppe i fjellet satt selveste “Styggen”
Og man blir ønsket velkommen til Sougia.
Sougia sett fra havnen og ferjekaia.
Ikke veldig mye folk i gaten her enda …
… men om en måned eller to er det nok helt annerledes.
Hovedveien inn til Sougia, rett oppi her ligger “Furuskogen”.

Etter å ha tilbrakt ett kvarters tid i Sougia startet vi oppturen til Rodovani igjen, sulten begynte å gnage litt og vi ville over til Kandanos hvor vi har spist noen ganger tidligere. Veien over til Kandanos ligger i fjellsiden bortover, gjennom små landsbyer i sakte fart, mens skyene drar seg litt ned langs fjellsiden. Da den rå luften kommer faller også temperaturen ganske kraftig. Det er også som vanlig mye sau og geit langs og i veien på disse strekningene, men her var de fleste på rett side av gjerdene … noe de ikke var tidligere på turen.

På veien over til Kandanos er det også høy fjell.
En liten vakker steinkirke som ligger langs veien.
En “fin” sving, disse trærne uten blader nå er ganske stilige.
Skylaget kom stadig lavere …
… og temperaturen sank mange grader.
Det var til tider mye kreatur langs veien …
… og noen vimset som fulle sjømenn akkurat der det passet dem.

Vel fremme i Kandanos fant vi oss en plass i solen på I Platia for en sen lunsj. Utenfor sesong har de fleste en begrenset meny med få retter så også her … men det er vellaget alt som bys frem. Etter en god lunsj med noen voldsomt søte pærer til avslutning satt Picasso’n kursen mot Tavronitis hvor vi kjørte, som vanlig, gamleveien hjem til Chania.

Her er vi fremme ved landsbyen som var målet for lunsjen vår.
Restauranten ligger i en sving med border på begge sider av veien.
Lunsjen vår ble kylling med spagetti og tomatsaus, lam kokt i olivenolje og sitron og kalitsounia. I tillegg tzatziki og brød, alt smakte fantastisk.
Vi hadde jo selvfølgelig selskap til maten her også.

 

Fett Torsdag

Rema Keritis som elven heter ligger på skillet mellom Gerani og Platanias og har ganske bra vannføring på denne tiden av året. Broen der er National Road.

Fett Torsdag er en årlig tradisjon i Hellas og flere andre land rett i forkant av fasten. De som ferier her på øya, som charter turister vil ikke oppleve denne seansen, siden dette skjer i god tid for turistsesongen. Navnet på denne festdagen i Hellas er Tsiknopempti og er en del av den greske karneval feiringen som kalles Apókries. Denne dagen er det viktig å spise mye av alt som ikke er tillatt under fasten … nå er det nok mange som har et litt annet syn på fasten en tidligere tider … og det lukter grill over alt, både i byen og på landet. 

Grillen vår er blitt klargjort for sommersesongen og er flittig i bruk … slett ikke ille å stå her og være grillmester.
Linda har dratt i gang solsengen og nyter flere timer med sol så ofte hun kan.
Må ha med et bilde med de vakre fargene som utspiller seg når solen går ned.

Vi hadde tenkt å ha en rolig uke og rusle litt rundt i byen blant alle grillmesterne som ville være i aksjon. Slik gikk det jo selvfølgelig ikke, vi satt hjemme og var innstilt på å fyre i grillen på kvelden, da det pep inn en sms om vi ville komme på en preåpning av en restaurant nede i byen. Eieren av Olivias i Agia Marina skal, sammen med en annen, åpne en italiensk restaurant og nå var det på gang et lite party med stort sett norske gjester. Vi kunne jo ikke annet en å stille opp.

“Den enes død er den andres brød” sies det. Her er en stakkars and som var ute i kamp og ble drept mens bonden bivånte det hele. Den ble ribbet og preparert, men ingen orket å spise kameraten deres så den havnet hos oss sammen med en pose horta. Horta brukes som spinat og er veldig sunt.
Og Halvorsen har partert skapningen så den er klar for grillen kanskje.

Så i syvtiden hev vi oss på syklene og gled ned, det tar jo bare noen få minutter, og traff mange kjente. Det ble en kveld med god stemning og godt i både glass og på tallerken. Etter noen timer begynte selskapet å bryte opp og alle vandret hvert til sitt mens vi tok oss en liten runde på byen … til noen barer vi ikke så ofte besøker. Dette er plasser som det meste av klientellet er lokale og god stemning.

L’angolo Ristorante hvor vi hadde en flott kveld.
Driverne av L’angolo. Rune og Tin sammen med Halvorsen.
Ikke så store plassen inne men de fleste vil nok sitte ute.
L’angolo ligger midt i den lokale meze gaten.
Kvelden ble avsluttet her på Peacock Tail Bar.
Og det henger fremdeles noe julepynt igjen i byen.

Fett torsdagen ble også annerledes enn vi hadde sett for oss, på onsdagen tikket det også inn en invitasjon til dagen etter. Nicola og mannen skulle grille ute på jordstykket deres som ligger borte ved elven i Platanias. Vi hadde aldri vært her tidligere og kom til en idyllisk plass i praktfullt vær og til full fres i grillen. Noen timer ble tilbrakt med venner og en del glade ender som duppet rundt i dammen sin.

Andedammen til Nicola og mann hvor tidligere nevnte kamp utspant seg.
De ser jo veldig fredelige ut der de ligger i skyggen.
Ikke så store grillen men her ble det grillet i mange omganger … og det kom stadig folk innom for en prat og matbit.
Svigermor til Nicola hadde også bursdag denne dagen og det ble litt ståhei når vi skulle dra … vi måtte være med på skjæringen av kaken og få oss en bit.
Veien ned dit er ikke helt topp, Picasso’n dunket faktisk nedi ett par ganger.
Store deler av området her ble revet med av elven under den voldsomme stormen i 2019. Området blir sakte men sikkert bygget opp igjen da jord og masse fra gravearbeide i området dumpes her.

Vi kunne ikke bli for lenge siden vi hadde en avtale med huseier om å måle opp for markiser på verandaen, noe som nå snart blir en nødvendighet … det erfarte vi i fjor sommer. Men vi hadde lagt inn en liten slakk for å kunne ta en stopp hos slakteren i Kato Stalos, hvor våre albanske venner har sin fett torsdag. Selv om mange samler familie og venner denne dagen for å grille, er dette er en ordinær arbeidsdag så det grilles ved butikker og egentlig over alt, også på skolene.

På utsiden hos slakter Klement i Kato Stalos.
Her også grilles mye forskjellig i flere omganger.

Det nærmer seg sesong nå og mange av restaurantene som har holdt stengt i vinter åpner igjen. Fredag var åpningsdagen for vår stamsted i Nea Chora, Me Nou & Krasi. Vi måtte jo bare stille opp, sammen med vår nederlandske venner som også har dette som stamsted … og det var deilig å komme tilbake igjen.

Snart kan vi sitte her ute på kvelden og gaten er betydelig mer trafikkert.
Hadde også med oss en bukket margaritas hjem fra grillfesten. Ser litt pjuskete ut her men med litt vann så kviknet de til.

Fredagen ble slutten på noen hektiske dager, selv om det faktisk var på lørdagen vi hadde planlagt å gå ut … det orket vi ikke og ble hjemme. Men det ble en handletur på Halvorsen med nederlenderne og etterpå en tur med mat til sultene katter i Platanias.

Kattemat til Nicola, ingen hjemme …
… men denne lille tassen ville gjerne ha litt selskap.
Vi nevnte i forrige blogg at vi skulle kjøpe ett skap også. Her er Halvorsen i ferd med å montere ….
… og slik ble resultatet, det er jo egentlig aldri nok skapplass.

Tacofredag ;-)

Vi hadde håpet på flere slike dager som denne.

Hei folkens, en stund siden sist. Vi har hatt det litt hektisk etter vår kjøretur i tåkeheimen og ikke hatt tid til å sette oss ned å lage en blogg … det tar litt tid. I går hjalp været oss med å få tid, det regnet hele dagen og til tider … ganske heftig. John Erik var kun en kjapp tur til Platanias for å få et par pusekatter til veterinær for vaksinering og manikyr. På tilbaketuren åpnet himmelens sluser seg for fullt, og da er det veldig kjekt å ha parkering under tak rett ved døren til vår blokk.

Været snudde og i går var det grått hele veien og regn … men regnbuen lyste litt opp da.

For å snakke litt om været de siste dagene, det har skiftet fra knall sol til regn og ikke minst sand fra Sahara som skaper mye arbeid. En ting er sanden og sol, ikke så bra hvis du sliter med pusten, hvis det regner så blir alt utrolig møkkete … men, det blir ofte ganske varmt når sanden daler ned i hodene våres.

Solnedgang i Sahara sand.
På vei til flyplassen torsdags kveld var det ikke noe å si på temperaturen.

Det har mye vind med “feil” vindretning så vi har sittet ganske mye på baksiden og sikten har vært god … og plutselig oppdager vi et nytt hvit fjell. Vi ser det snøkledde fjellet som ligger mellom Rethymn og Heraklion.

Det hvite fjellet vi ser heter Kouloukonas og er 1076 meter høyt og det er en tursti til toppen hvor det også ligger et kapell som visstnok er ødelagt. Rett bak er det også en topp, som er noen få meter høyere, og har navnet Koutsotroulitis hvor det også er en sti til toppen.

På mandagen hadde vi strålende vær og vi kastet oss på rengjøring av vår veranda, slik at den skulle bli brukende igjen, vi hadde jo sett for oss at det fine været skulle holde litt … der tok vi veldig feil. Men, vi fikk kost oss denne dagen og hadde faktisk også besøk der av Malin som driver FB-siden Kreta/Sverige Forum. Heldig at de stakk innom på mandag og ikke i går.

Første kaffekoppen på den nyvaskete uteplassen vår.
Her spyles det sand i lange baner …
… mens alt er stablet i andre enden, og straks var det motsatt.

Det har stort sett vært laget mat hjemme disse dagene, men et par ganger har vi vært ute og spist, og det har vært fordi vi ikke har rukket å lage noe selv. Da er det greit å ha Kokido som nærmeste nabo, god mat og hyggelig å være der. Her en dag skulle John Erik ned forbi der, for å gjøre noen ærend, og ta med seg en pita gyros tilbake til Linda … de ble voldsomt med mat.

Det ble et par runder på gyrosen, sikkert over en kilo og en hyggelig hilsen på pitabrødene.
Spartansk plass men veldig hyggelig … og det grilles på fortauet.
Etter vasking og besøk måtte vi ha oss noe mat som ble ganske kjapt slukt.

Det er en ting som er litt vanskelig å få tak på her nede, som vi nordmenn ofte elsker, og det er rømme. Rømme er jo en nødvendighet til taco… og ingenting er bedre enn hvitløksrømme på pizza. Nå skal det ikke være så vrient å lage rømme selv, så Linda dro i gang et prøveprosjekt for å teste ut fremgangsmåten … så det ble både taco og pizza med rømme denne uken.

Linda lager rømme …
… og det ble selvfølgelig taco kveld …
… og pizza med rømmedressing til tv på søndagen.

Vi hadde et oppdrag til flyplassen for å hente en venn, forresten den dagen med 24 varme, og da blir det som oftest en stopp på kafeen rett før flyplassen. Så også denne gang, blant støyende lokale gjester som spilte kort, og hadde det trivelig. En av dem solgte appelsiner i store poser, fire euro for en… og vi kjøpte … og han var ikke snauere enn at han kom med en pose til mens vi satt der.

Kjøpte en, fikk en … det ble litt ekstra påtvunget arbeid for Halvorsen.

Så mye appelsiner er ikke mulig å spise opp og de tåler heller ikke å ligge særlig lenge … mange går rett i søpla da de mugner fort. Da må jo Halvorsen trå til og koke litt marmelade … mye søl og mye arbeid, men kjekt å ha det egenprodusert.

Halvorsen i full gang med å preparere appelsiner …
… som her er klar for koking med noen vaniljestenger.

Vi har jo spist ute en gang også, regner ikke Kokido som å spise ute… for der er vi hjemme. Nå ble det ikke på restaurant, men hos våre tidligere nederlandske naboer, som jo bare er en kort spasertur unna. Det er jo veldig hyggelig å besøke dem for en matbit og det er også ekstra hyggelig å bli tatt imot av “våre” katter der, som kommer stormende når de hører stemmene våre.

Asiatisk inspirert middag hos våre nederlandske venner …
… og fra dem ser vi rett over på vårt forrige hjem som er ganske mørkelagt.

Nå er det jo en stund siden Halvorsen har hatt noe å montere, men det løste seg også denne uken. Det er utrolig hva som dukker opp på Lidl, også diverse praktiske småmøbler. Denne gangen var det et skap til å ha “rundt” vaskemaskin … perfekt gave til Linda, så hun kan ha orden på alle sine vaskemidler.

Kjekt og praktisk anordning …
… og veldig greit å få utnyttet denne veggen. Det litt plass igjen der men Halvorsen har sett at Lidl også har skap som vil passe der.

Tåkeheimen

Kreta er grønn nå.

Forrige uke var vi ute og kjørte tur i vårt nærområde, litt impulsivt. Turen var ganske fin og vi passerte noen veier som vi var svært usikre på om vi hadde kjørt tidligere. I går var det tid for å sjekke om vi hadde vært her en eller annen gang … vi måtte bare finne det ut.

Slik kronglet vi oss frem denne dagen.

Vi hadde sett litt på google maps på forhånd, og funnet ut at denne strekningen vi ville kjøre, gikk både opp og ned…med mange krappe svinger … akkurat slik vi liker det. Alle tavernaer på strekningen ble sjekket på forhånd, så vi visste hvor vi skulle stoppe, vi leser anmeldelser og ser på bilder … og ikke minst åpningstider, der har vi gått på en smell noen ganger!

Forrige tur hadde vi litt møkkete ruter, så Halvorsen tok affære, før vi la i vei denne gang.
Bestemt gange på Halvorsen når han skal bunkre litt kaffe.

Området vi skulle kjøre til ser vi rett på fra vår veranda, og en siste sjekk av skylaget og solen, konstaterte vi at været var i ferd med å letne. Picasso’n, og oss, la av sted på veien mot Omalos, bunkret litt kaffe på en av de mange kafeene langs veien, og svingte av over den provisoriske bruen før Alikianos og fulgte skiltingen mot Sougia. Sougia ligger ved kysten på de andre siden av øya og så langt ville ikke vi denne gangen.

Vi snirkler oss mellom grønnkledde åser på vår ferd.
I starten av turen kom vi bak denne godt lastet pickupen og vi kom oss forbi. Men, den skulle samme veien som oss….. og hver gang vi stoppe kom den forbi i krabbefart. Vi rakk å kjøre forbi den noen ganger på vei opp.
Det begynner å stige litt …
… og for en flott utsikt over landskapet vi har forlatt.

Starten på turen gikk på veien som tok oss tilbake hjemover forrige uke, men i krysset med de uleselige skiltene, i Nea Roumata, svingte vi til venstre og dro til fjells mot Καφενείο Πάνδροσος, som stedet vi hadde sett ut for lunsj het … en kafenion, men den har mat og litt mer leselig for de fleste, Cafe Pandrosos. På veien opp hadde vi flere stopp for å ta noen bilder og lette litt på blæra … samtidig som vi også skulte også litt skeptisk på himmelen … eller den vi ikke så…. Skylaget kom nærmere og nærmere oss, og det var ikke fordi vi kjørte oppover … hadde virkelig vår væranalyse slått feil? Likevel…fulle av optimisme var vi sikre på at solen igjen ville skinne på to optimistiske oppdagelsesreisende 🙂

En vakker liten kirke i Nea Roumata, som dessverre var låst.
En idyllisk plass med en gammel bro på veien opp.
Vakre fjell som strekker seg mot skydekket.
Vi nærmet oss stadig den dårlige sikten. Blir det bedre eller verre?
Fremdeles god utsikt over dalen, selv om toppene er gjemt i skyene.
Vindmøllene på Omalos som vi kunne se på veien opp, det skulle vise seg at dette var siste gangen vi så vindmøllene på denne turen.
Det er veldig grønt langs veien, selv om mange av trærne ennå ikke har fått blader.

Etter å ha passert noen steder “der en skulle tru at ingen kunne bu” kom vi frem til Καφενείο Πάνδροσος, som var på en liten plass vi ikke har noe navn på … men det var ikke mindre sted en at det også var en taverna der også, og faktisk et gjestehus til leie for grupper. Det må jo være noe folk i området…. selv om vi kun så et fåtall.

Καφενείο Πάνδροσος, her skal vi spise. Er nok fint å sitte på utsiden her en varm sommerdag.
De lokale marsjerte forbi mens vi satt på Καφενείο Πάνδροσος.
Den andre tavernaen ligger rett over gaten fra den vi var på.
Men det var denne vi ville besøke, og de har holdt det gående noen år.
Det virket som det var stengt og Linda ble først beroliget av dette skiltet og overbevist om at det faktisk var åpent…. selv om det så veldig dødt ut.

Καφενείο Πάνδροσος var en liten spartansk kafe hvor det var full fyr i vedovnen og en behagelig innetemperatur. Sophia, en hyggelig dame som driver stedet, var ingen racer i engelsk, men alt løste seg … hun var like rask på labben med google translator som Halvorsen. Maten her var god, stemning god, og Sophia selv var en herlig og raus dame, et sted som gikk rett inn i hjertene våre.

Denne her passet på at vi hadde det behagelig.
Halvorsen nyter den gode maten.
Lunsjen vår.
Når man er litt utenfor turistområdene lages kalitsounia på hvert kjøkken og er ferske, fantastisk gode og litt ulike fra sted til sted.
Og et hvert måltid avsluttes slik.

Når vi igjen la vei, vel forsynte og mette, så vi skeptisk opp i været … skyene var enda lavere nå. Ingenting vi kunne få gjort med det, og fortsatte vår ferd i retning Omalos. Her er det mange fantastiske utsiktpunkt hvor man kan se helt ned til kysten, men ikke denne dagen. Jo lengre opp vi kom jo dårligere ble sikten, men Halvorsen kjørte ufortrødent videre, selv om Linda til stadighet hadde et og annet angstanfall. Vi passerte ganske nær vindmøllene der oppe, men de så vi ikke nå…… vi så dem før lunsj når vi var lenger nede i lia. Sikten hadde blitt betydelig semre mens vi spiste, utrolig nok…. innimellom var det plutselig ganske klart, og vi kunne se ned mot Sougia.

Vi hadde ikke kjørt mange meterne etter at vi hadde spist,  før vi stanget opp i den grå massen.
Her er vi oppe i området der vindmøllene står , og det er ikke mulig å få øye på. Det ble mye tettere en dette, men lite jobbing av fotografen… som på det tidspunktet led sterkt av angst og kjørte mye bil fra passasjersetet.
Plutselig åpnet det seg og vi kunne se ned til Sougia kysten, og det er veien dit som synes nede i dalen.
Ikke mye trafikk denne dagen, bare en å annen bonde var ute langs veien.
Den første, og eneste, snøen vi fikk nærkontakt med.
Halvorsen er klar til å kaste snøball.
Dette døde treet har vi fotografert for lenge siden, men det står fremdeles oppreist.

Vi nærmet oss Omalos, og var lit spente på hvor mye snø det var der, og om vi i det hele tatt fikk se noe. Etter å ha snirklet oss frem i tåken, mellom et ganske stort antall kleftiko som gikk og valset i veien, så vi plutselig en snøflekk i veikanten. Her ble det bråstopp for å lage noen snøballer og kaste disse … og føle oss litt dumme. Oppe på Omalos var det ganske bra sikt, så vi tok veien på den andre siden av sletten, her hadde vi heller ikke kjørt.

Denne lille kirken ligger på bakketoppen når vi kommer opp og ser de snøkledde fjellene.
Omalos platået.
Her kjører vi over platået, vakkert skue.
Denne gjengen fulgte nysgjerrig med mens Halvorsen slo lens oppe i lia.
Vi fikk noen flotte bilder med de lave skyene og et perfekt lys.
Og det hadde nok vært en del nedbør før vi kom tuslende.
Må bare spamme inn enda et bilde.
Omalos sentrum.

Vi møtte igjen tåken når vi rundet toppen og begynte å kjøre nedover, og tåken slapp ikke før vi var nede ved tavernaen med treet, eller TOY PROVIDI som den heter. Rett etter denne tavernaen går det en vei vi vet vi ikke har kjørt, og det vil vi nå.

Veien ned fra Omalos går jo ikke rett frem …
… og tåken kom sigende, da ble nesten for mye for Linda.

Vi har nemlig forsøkt oss her for en stund tilbake, men måtte snu da veien var stengt. Nå kom vi igjennom på en smal vei som til tider klorte seg fast i fjellsiden, og selv om vi for lenge siden måtte snu fordi det var veiarbeid … var arbeidet på ingen måte ferdig, passerte flere steder der utbedringer pågikk.

Blir nok bra til slutt …
… men det tar nok lit tid.
Veien her blir bra og litt tryggere.

Dette var et veldig vakkert område å kjøre gjennom, mye natur, og nå hadde vi faktisk klarvær, så vi så ut over hele dalen. Det ligger også en liten landsby, Karanos, der med taverna og en stor og flott kirke.

Nå har vi dukket under skydekket og kan se ut over verden …
… og det er jo flott.
Karanos ligger på toppen av en åskam.
På vei inn i Karanos og tavernaen der er rett frem … vi kjørte forbi.
Men det var en stor og staslig kirke der. Og veien videre gikk rundt kirken og i fjellsiden, til tider så smalt at det var greit å ikke møte noen.
Rett ved kirken

I bunn av fjellet kom vi inn på samme veien som vi kjørte oppover, og for å variere litt, svingte vi bort til Fournes. Da fikk vi oss en tur gjennom en verden av appelsiner … på denne tiden bugner det av disse oransje delikatessene. Fra Fournes bar det strake veien hjem og vi fikk de siste solstrålene hjemme på verandaen.

Broen i bunn av dalen og vår ekspedisjon nærmer seg slutt.
Denne kirken ligger rett før broen og er et av alle synsinntrykk som slike turer skaper.
Her er det bare å svinge mot Chania.

Travle fine dager :-)

De vakre hvite fjellene.

Det har blitt litt dårlig med tid for bloggen denne uken, har vært en del ting å henge fingrene i, og da våre planer til stadighet får en aldri så liten knekk går jo tiden. Vår kjære Picasso hadde første prioritet etter at vi kom tilbake fra Norge. Det var ikke bare Linda som trengte helsesjekk, Picasso’n stod også for tur for sin toårige helsekontroll. John Erik trodde jo at systemet er likt her som i Norge … bare å finne et EU godkjent verksted og ta kontrollen der. Så enkelt var ikke dette, det endte opp med mye “lost in translation” før alt løste seg … og var enkelt og fort gjort. Picasso’n ble godkjent for to nye år uten behov for akutt og kostbar hjelp på et verksted.

Vi har jo kjørt forbi her mange gange uten å vite hva slags firma I.KTEO er og det ligger bare noen hundre meter fra oss. Kan vel sammenligne dette litt med bilsakkyndig som vi kjenner. John Erik dro hit, uten timeavtale, og etter en drøy halvtime var han hjemme igjen. Effektivt system og bare å møte opp, og er det mange i kø … dra tilbake litt senere eller neste dag.
Her får Picasso’n sjekket støtdemperne i en “ristekontroll” og han gikk igjennom med litt merknad på en av støtdemperne … får ordne dette litt senere.
Bremsene var også i orden … og alt gikk som smurt, mens Halvorsen satt på utsiden med en freddo espresso sketo og leste bok.

Vi har jo gatemarked rett ved oss hver onsdag og dit hadde vi jo tenkt oss for å få fylt på med grønnsaker og frukt … men det “rakk” vi rett og slett ikke … de stenger jo tidlig nede der, sånn i ett-to tiden. Nå er det jo ganske enkelt å få tak i det vi trenger her, så ingen grunn til å stresse. Det er supermarkeder i alle retninger, bakerier, slaktere og mye annet, i tillegg masse minimarkeder som holder åpent til langt på kveld og også på søndager. Ingen grunn til å storhandle for hele uken.

Vår favorittbutikk, bra utvalg, med mye økologiske frukt og grønt. Selvfølgelig også fersk fisk og slakter, samt masse ost.
Linda på farten i det grønnsaksmarkedet hun liker best.
På AB fant vi også ei frossen torskeside som ble med oss hjem. Det var helt herlig å få laget torskmiddag  med bacon. Vi hadde spinat liggende så det spinatstuing og gulrøtter som tilbehør.
Smakte norsk og var veldig godt.
Må bare ha med den vakre solnedgangen her om dagen, eller kvelden ….
… og fargespillet er helt utrolig.

Det har også blitt et par turer på John Erik til Platanias denne uken for å treffe Leo på Therino og Nicola på Utopia. Leo er i full gang med oppussing for sesongstart, som vil bli omtrent i midten av mars. De første charterturene starter også på denne tiden, som jo er ganske tidlig i dette området. Taket på Therino ble ganske skamfert i en av de siste stormene her og må byttes ut. John Erik kommer sikkert til å trå til med en hjelpende hånd her, men denne gangen trengte han hjelp for å finne ut hvordan man får EU kontrollert bilen.

Leo river tak og nytt kommer snart på plass.
Andreas på Sunrise var også innom en tur.
Mye rot nå, men blir nok bra til sesongstart.
Det er øde på stranden nå …
… i begge retninger, men det nærmer seg ……

Med Nicola er det som regel kjøring til dyrlege eller noe handling på “pet shop” og nå trengte hun noe god kattesand. Hun har nemlig en liten katt,  som trengte litt ordentlig sand, som også tar bort lukt. Denne lille katten var en real koseklump, kjælen og malte som en motor … men bare for kort tid siden var den helt vill. Så hvis noen ønsker en katter denne å anbefale.

Denne søte skapningen er broren til den som skaffet John Erik bade stivkrampe sprøyte, og antibiotika kur, for noen uker siden og var like vill.
Nå er han bare en koseklump som ønsker mye nærkontakt.
Nicola er også litt designer og har laget denne vesken til Linda.

Denne siste uken har hatt mange fine soldager, som vi har benyttet både i byen, og på vår flotte veranda. Så var ikke tilfelle i går, da var det lyn og torden med mye regn og vind. Vi har jo motoriserte persienner som skaper oss litt utfordringer i alt for fuktig vær, blir tydeligvis overslag et eller annet sted, og vi satt plutselig i det totale mørke. Nå har dette også skjedd en gang tidligere, så feilsøkingen gikk kjapt og vi var kjapt tilbake i tv programmet vi så på.

Det var ganske lyst på himmelen her når lynet stod på som verst.

Her en dag i vakkert solskinn bestemte vi oss for å spise lunsj på Kaiki … stengt, de renoverte der også. Da var det bare å sykle videre, gjennom hele havnen og bort til Koum Kapi, hvor vi fant oss en plass i solen, for å nyte noen forfriskninger. Vi gadd ikke spise her og syklet litt rundt for å finne det rette stedet for oss for å lunsje litt. Det var såpass tidlig at veldig mye fortsatt var stengt, så vi endte opp med vårt første måltid på il Lupo … og helt sikkert, det blir nok flere.

Her sitter vi og syklene og ser ut over havet i det herlige solskinnet.
Koum Kapi er et vakkert område med mange kafeer og spisesteder …
… og det er rett utenfor bymuren.

Vi har funnet oss en herlig lite perle inne i byen hvor kaffen er god og de lager gode drinker. il Lupo, som stedet heter, har små bord ute på fortauet og en hyggelig stemning. Vi hadde ikke spiste noe der tidligere, men sett hva som kom ut fra kjøkkenet, så her en dag testet vi en pizza der … og det kommer vi nok til å gjøre igjen.

Pizza med kalveragu og bøffel mozzarella, fantastisk god.
Litt av den hyggelige stemningen i gaten der.
Favoritten til Linda, Martini Espresso.

En flott plass å sitte i solen på dagen er Café Remezzo, i tillegg til solen kan man følge med på alt som passerer … og for et par nysgjerrige sjeler som oss er jo det perfekt. Det gjør jo heller ingen ting at maten er god og de er ganske oppmerksomme her. Her om dagen skulle Halvorsen en kjapp tur til byen og endte opp i solen på Remezzo med en kald øl som han tok et bilde av og sendte hjem til Linda, som slukte sol på verandaen. Så kjapt har aldri Linda før kommet seg ned til havna.

Solen flommer over Den Venetianske havn.
Dronninga kommer i fullt driv i solen med sine nyinnkjøpte Tom Ford solbriller.
Pastitsio er ofte litt tørt hvis du ikke får den helt nylaget, men her serveres “Broken Pastitsio” som er helt nylaget og veldig god med mye kanelsmak i kjøttsausen … og sardinene er også gode her.
En kamerat kom også forbi med denne søte skapningen.

Vi treffer ofte våre nederlandske venner for å spise ute på restaurant. Prinsippet med å dele maten, som alle lokale gjør, fungerer bedre hvis man er flere til bords … blir ofte alt for mye når vi bare er to og øynene er mer sulten en maven. Ikke langt fra oss, rett ved bussterminalen, ligger Kapari Restaurant som vi har besøkt ett per ganger tidligere, som nå har byttet eiere og fått nytt navn. Husker ikke hva den het før, men stedet er veldig kjent for god “fish and chips” … som noen kanskje har spist her og fremdeles er på menyen.

Kapari har også bord på fortauet selv om vi satt inne denne litt hustrige kvelden …
… inne er det gjort oppgradering og det er fint der men fremdeles typiske greske taverna stoler som trengs en god rygg for å sitte en stund.
Det ble salat og poteter, og her var det veldig gode poteter.
Vi kastet oss over maten før vi fikk tatt noe bilde, men det er lever og en rett med sopp. Den i midten er et utvalg av pølser og stod som forrett … det var den siste som havnet på bordet, litt artig.
Før vi gikk for å spise var vi en tur nede hos nederlenderne som vi var nabo med tidligere … og der traff vi noen gamle venner som ikke hadde glemt oss. Pusene “våre” fikk mat og kos mens Veltepetter ramlet rundt i bena våres som han alltid pleier.

Verden henter jo inn Hellas også og det er nå blitt lovlig for homofile og lesbiske å inngå ekteskap … og det har allerede skjedd. Det første homofile ekteskapet ble inngått på lørdag på rådhuset i Chania. Dette er en sak som har pågått lenge for å legalisere slike ekteskap, og den greske kirken har gitt mye motstand … men har nå tapt denne kampen, selv om det sikkert ikke blir lett å få dette til i kirken med det første.

En annen kuriositet skjer nå i den greske påsken. 1. mai havner midt i påskefeiringen og må flyttes, slikt er egentlig ganske vanlig for her skal ingen fridager gå tapt. Altså i år feires 1. mai på den 7. mai og alle er happy.

Det gleder hjertet til en gammel offshore arbeider å se et serviceskip holde på med ett eller annet utenfor Nea Chora.
Det har også vært ganske stor militær aktivitet i luften over oss denne uken med mye trafikk av helikopter.

 

 

 

Svipptur i nærområdet

En vakker kirke som vi passerte på vår ferd.

I går tok vi oss en liten kjøretur, den første etter vår ekspedisjon til Norge, men det blir nok fort flere. Etter at vi hadde gjort unna flere presserende gjøremål, som klesvask og EU kontroll av Picasso’n,  var det fremdeles flere timer med dagslys igjen. Så vi tok oss en tur gjennom feriekysten for å sjekke aktiviteten, nå er det bare en måned til sesongen starter. Etter å ha passert Agia Marina, Platanias og andre kjente steder for mange kom vi til Maleme … skal vi ta samme veien tilbake eller finne på noe? Vi valgte å finne på noe.

Akkurat svinget av i Maleme og vegetasjon er tett langs veien og bønder på traktor.
Dette stilige huset ligger langs veien uten at vi vet hva som har vært her en gang i tiden … nå står det dessverre og forfaller.

Vel så vi kjørte mot Sirili, en liten landsby eller mer ett veikryss, men de har en lokal kafeneio hvor vi ikke har vært. Det er nok mange som har kjørt denne veien, eller hompet forbi her i de små togene … Cretan Brewery som lager Xarma øl er rett bort i gaten her og har mange turistbesøk om sommeren. Nå tok vi en litt annen retning, svingte til venstre for å kjøre mot Chania.

Sirili, rett borti her er krysset … og sentrum, men det er litt vanskelig å oppfatte før du har kjørt forbi.
Veien opp til Sirili.

Fra Sirili går veien gjennom en vakker dal med en elv i bunnen og mange broer, selve dalen er tidvis ganske smal og veien er veldig svingete. Vi har vært her tidligere men sist gang kom vi bare halvveis, det var arbeid på veien, sikkert skiltet, men vi skjønte jo ikke hva som stod på det vi passerte. Så et stykke oppe i dalen var det bom stopp og vi måtte snu … nå kom vi igjennom uten problemer.

En veldig fin dal å kjøre gjennom …
… selv om vi denne gangen hadde veldig lavt skydekke og mistet mye utsyn …
… så er det jo fint.
En av de lokale beboerne som valset rundt i veien.

Inne i dalen der ligger en plass som heter Papadianá, en over 1000 år gammel landsby, med mye ruiner, også en gammel mølle. Vi var på dette vakre stedet for et år siden og skrev den gangen om det i bloggen. Turen gikk videre mot Nea Roumata hvor vi kommer inn på en litt mer trafikkert vei og den spredte bosetningen tetner mer til.

De vakre hvite blomstene som ser ut som snø på bakken koser seg for fullt i olivenlundene nå. Agia Marina og Platanias er på andre siden av fjellet her.
Denne veien så ikke slik ut sist vi var her i februar for et år siden, da var det anleggsområde, og det var ikke så mange svingene til før vi måtte snu.
Men det er fremdeles mye igjen av den gamle, gode, smale veien.
Vi kommer oss også litt i høyden hvor vi svinger oss bort etter åssiden.
Når vi er nede av fjellet møter vi dette skiltet … og her er det ikke enkelt å se hvor man skal kjøre.

Ferden gikk videre mot Alikianos, kommunesenteret i Mousouri kommune. Vel vet ikke vi så mye om dette stedet, men vi er mitt i appelsinland. Noe vet vi fra nyere tid med et google søk fortalte om kamper her i slaget om Kreta i 1941. Det vi vet er at i stormen og flommen som raste i februar 2019, tok med seg broen over elven her. En vakker gammel bro, vet ikke hvor gammel, ble skylt vekk og restene er i dag kulturminne. I dag er det provisorisk bro og ny bygges og er vel kanskje klar i løpet av året? Det vi mest forbinder med dette stedet er vår huseier, ortopeden som vi kaller ham. Han kommer fra denne plassen og av og til så drysser det litt appelsin, olivenolje og hva det måtte være på oss her i fra.

Siste vakre fjellet før vi kommer ut på flaten mot Alikianos.
På vei inn i Alikianos og småregnet klamrer seg til frontruten.
På denne turen så vi ikke mye til de hvite fjellene både fordi vi kjørte inne i en trang dal og skydekket lå også veldig lavt. Litt fikk vi jo enda se av dem.

Vi kom oss over den provisoriske broen, ikke noe særlig til bro og det er bare å se frem til at den nye er klar,  så satte vi nesen hjemover med kun en liten stopp for å bunkre kaffe på en av de mange cafeer som ligger langs denne veien. Det vi håpet på å se på denne turen var mandeltre i blomst, akkurat som for ett år siden. Vi fant et par denne gangen også med sine utrolig vakre blomster.

Blomster på mandeltre.
Vår ferd i nærområdet.