Kretahalvorsen

Mens vi satt på Kreta, ble mange veivalg opp igjennom Europa løselig diskutert, det eneste vi var helt klare på … vi skulle til Albania. Veien videre derifra tok vi mer eller mindre på sparket… likevel så var et sted var helt spikret, og det var Vang Stavkirke eller Wang Church i Polen. Vi hadde jo tenkt oss innom Wien og Praha også, men begge plasser slet vi med soveplass for Astri.

Hotellet vi hadde booket oss for et par netter i Polen ligger ganske nære den lille byen Karpacz, der Vang Stavkirke er satt opp igjen og var derfor et perfekt utgangspunkt, for liten avstikker, til det polske høylandet i sør.

Etter en god frokost, litt avslapping på verandaen i solen, satte vi av sted mot fjellene. Vi ble litt overrasket, visste jo at det var en liten by der, men ikke at den skulle være så turistifisert med masse hoteller, skibakker og annet for å trekke folk. Vang Stavkirke var tydeligvis ikke byens store attraksjon.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Vår tanke var å kjøre opp til kirken å parkere, det gikk ikke, to eldre polakker anviste oss pent til en parkeringsplass og dirigerte oss nøye på plass … og etterpå tok de seg godt betalt for jobben og plassen…..

Bakken opp til kirken er rimelig bratt og tung å forsere, begge veier, med nok av serveringssteder hvis det blir for tungt. Og souvernier fra stedet er enkelt å få tak i langs veien, og veien fører også til fine turområder i skogen bak kirken.

Oppe ved kirken er det igjen frem med noen Zloty for å komme på innsiden. Den Lutherske Menigheten som drifter kirken, bruker midlene fra besøkende til å holde stedet i orden.

Vang Stavkirke har litt av en historie. Den er bygget i Høymiddelalderen rundt det 12 århundre og var i bruk frem til sånn omtrent 1830, da det var bygget ny kirke, siden denne gamle stavkirke var for liten.

Det ble bestemt at stavkirken skulle rives, noe alle ikke var enig i. Maleren J.C.Dahl engasjerte seg sterkt i bevaringen av stavkirken og endte opp med å kjøpe den. Etter flere mislykkete forsøk på å få flyttet kirken, endte den opp i å bli solgt til Tyskland,

J.C.Dahl var personlig bekjent med kong Friedrich Wilhelm IV av Preussen og fikk ham til å flytte hele stasen til Tyskland i 1841. Her ble den aldri montert, men flyttet til Karpacz, i dagens Polen. Etter et par års monteringsarbeid, med litt kunstnerisk frihet, ble kirken innviet den 15, oktober i 1843 på kongens bursdag.

Det skal også være noe gammel rune skrift på kirken. Disse er ikke mulig å se, Den Lutherske Menigheten har dekket disse til, da oversettelsen visstnok er støtende for dem. Nyere forskning mener at det som ble tolket for mange år siden er feil, og kun referer til dem, som en gang i tiden, bygde hele stasen.

Etter å ha tråkket rundt i og utenfor Vang Stavkirke en stund trengte vi en kaffekopp. Og det skal sies at engelsk kunnskapene på dem som jobber mot turister rundt kirken, er betydelig bedre, enn hos den som styrer kirken.

Mens vi satt der med vår kaffe kom plutselig en av brødrene Dal forbi, den mindre kjente fjerde broren Vang Dal. Kunne se ut som han kom tilbake fra en ekspedisjon i skogene bak kirken.

Vi tok dette som en rundtur og fikk med oss mer av området. Så enda flere hoteller der oppe, og det var flere under oppføring. Veien ned her var mer svingete og brattere, små tettsteder og mye skog, før vi kom ned til Jelenia Góra, som er selve byen her.

Litt ute på formiddagen i herlig solskinn dro vi fra Hotel a restaurace Praděd i Rýmařov og i retning Polen. Her var målet å se Vang Stavkirke, et lite stykke Norge som hadde havnet i Polen og blitt bevart der.

Kommer med mer om Vang Stavkirke i neste blogg, som faktisk ble den eneste destinasjon som vi hadde som mål på veien opp (utenom Purhus Kro, som vi alltid stopper hos) og klarte å treffe.

Nå skulle vi få gleden av å se den biten av Tsjekkia som ble helt borte i tåke, tjukk som graut, for noen måneder siden. Vi fikk med oss at det var en del bebyggelse langs veien og ikke minst mye skog.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Rett etter Sumperk ligger en annen liten by, Postřelmov, og her var vi ferdig med den veibiten vi hadde kjørt tidligere og satte nesen mot Polen. Nå havnet vi på mindre veier, med mye vakkert å skue, og ganske kort avstand til den polske grensen.

Magene våres fortalte oss at det begynte å nærme seg tid for lunsj og vi siktet oss inn på en by, med det litt vriene navnet Bystrzyca Kłodzka. En fin gammel by med vakkert torg, inne bak bymurer, sikkert mange restauranter der… men minimalt med parkering. Vi ga opp og kjørte mot neste by, med det litt enklere navnet, Kłodzko.

Vi sendte direkte når vi kjørte inn i Bystrzyca Kłodzka, så der har vi ikke fotos siden fotografen var opptatt. Men noen bilder ble det jo langs veien frem mot Kłodzko. Å komme inn til denne byen bød også på litt utfordring, trafikken stod dønn stille men det kom noen biler imot. Etter en stund innså vi at bilene som kom hadde snudd, da gjorde vi også det og fant en annen vei til byen.

Det skulle vise seg at parkering ikke var noe særlig enklere her heller, så etter noen runder i sentrum søkte vi ut av byen. Rett på utsiden ved en annen stor vei, lå et hotell med restaurant, Restauracja Hotelu Kłodzko, og her fikk den polske zurek suppen. Denne suppen er obligatorisk ved besøk i Polen.

Vel ferdig med lunsjen, la vi av sted igjen…. men, kom ikke langt før vi stod fast igjen. Trafikkorken var tydeligvis ikke over, full stopp igjen og ingen viste noe som helst.

Vi måtte snu igjen og ved hjelp av google fant vi noen småveier, som så ut til å få oss forbi kaoset. Vi ble fort tatt igjen av noen lokalkjente som vi slapp forbi og hengte oss på og kom oss videre.

Vel fremme på hotellet, som ligger rett bak restauranten, fikk vi sjekket inn på et fint rom. Det tok litt tid å få tak på resepsjonisten, som ikke var i den betjente resepsjon. Det løste seg greit, hun var på restauranten 20 meter unna, men det litt komiske var at vi var der og spurte og ble sendt rundt bygget….. uten at noen fortalt henne at det kom gjester.

Vi dro fra hotellet i Gyør ganske tidlig, rett etter at vi hadde spist frokost. Kun et par kilometer fra hotellet ringte telefonen til Linda, vi hadde glemt laderen til pc’n. Jøss, hadde vi virkelig klart det! Vi vendte om og plukket opp laderen, var denne virkelig vår? Vel, vi tok den med og alle var fornøyde, men den var ikke vår … så sikkert en eller annen, som ikke var fornøyd litt senere på dagen…..

Gyør er jo en by som vi har hørt om mange ganger, et av verdens beste klubblag i håndball, kommer fra denne byen. Mange norske spillere har tjenestegjort her og for tiden er det fire norske jenter her, vi traff ingen av dem og gjorde heller ingen innsats for å se noe håndball. Vi havnet jo her fordi det passet i vårt nye veivalg.

Ut fra Gyør satte vi kursen rett mot Slovakia, grensen ble passert midt på en bro over Donau. Denne dagen ville også få tre land på samvittigheten. Slovakia ville kun bli en transportetappe, men vi hadde lyst på en tur gjennom Bratislava.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Ferden gikk videre langs elven og frem til sluseanlegg og kraftstasjon, ingen bilder her men vi sendte direkte på luften. På det meste av dette stykket, lå veien lavere enn hovedløpet i elven, men et vakkert område med behagelig lite trafikk.

Vi hadde jo gleden av å se Donau på veien nedover også, elven som ikke er så blå som det synges om. Donau er Europas nest lengste elv, etter Volga, har sitt utspring i Tyskland og splitter fire hovedsteder på sin ferd mot havet.

Bratislava er hovedstaden i Slovakia og har hatt mange navn opp gjennom tidene. Dagens slaviske navn kom etter første verdenskrig i mars 1919 og målet med dette slaviske navnet den gang, var at det skulle bli en del av Tsjekkoslovakia.

Nå bar det ut på landsbygda i Slovakia, gjennom mange mindre tettsteder, men alle med svære kirker som ruvet i landskapet. Det første tegnet på at vi nærmet oss en liten by, var kirkespir i det fjerne.

Målet for denne natten var Hotel a restaurace Praděd i Rýmařov, hotellet vi overnattet på veien ned og der gulvet i rommet vårt sviktet så mye…… at vi nesten var redde for å havne i etasjen under.

Nå hadde vi booket et annet rom og fikk deres beste rom som var helt nyoppusset og helt perfekt.

Det var til denne byen vi ankom i tjukk tåke og kun styrte etter google maps, det var kjekt å få sett denne byen også…. som var mye større en vi hadde inntrykk av.

Neste dag viste seg frem i et vakkert solskinn, og Linda måtte en tur ut og handle mer allergi tabletter. Apoteket lå bare kort avstand fra hotellet, men Linda gjorde veien litt lenger og fikk noen fotos her.

Fra Maribor hadde vi tenkt oss Østerrike og Tsjekkia med et par tre netter i Praha, men det slo vi fra oss. Kravene våre til hotell med parkering og røykebalkong, ble for utfordrende og dyrt, vi måtte tenke nytt.

Vi sjekket Gyør i Ungarn, som ligger nær grensen til Slovakia og vi har passert Østerrike. Her fant vi et greit hotell, med rikelig gratis parkering, og mat på stedet. Vi la opp en rute utenom de største veiene, og en tur innom Østerrike, før vi kom til Ungarn.

Det ble en tidlig avgang fra Motel Baron, vi er jo blitt noen reale A mennesker, etter en real frokost … og vi fikk med oss niste også.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Her ble det veldig gøy. Han som sjekket oss hadde aldri sett norske pass der, og det var litt stort. Vi ble loset til side, mens han var inne og kontrollerte passene, og alle andre ble bare vinket forbi. Han var riktig så pratesyk og lurte veldig på hvordan vi hadde havnet på denne grenseovergangen. Han fikk hele historien med vår lange tur til bryllup på Kreta, med denne aldrende Opel’n, med alt for få hestekrefter, som nå var på vei tilbake til Norge.

Tror vi gjorde denne arbeidsdagen hans god, han smilte og lo, vinket oss av sted mens han sa, “I have to check this car”

Det var ikke så mange byene, på det stykket vi skulle kjøre i Østerrike, så valget ble enkelt…. vi stoppet i Bad Radkersburg. En liten by fra en gang på 1200 tallet, og som alle andre byer i områdene her, blitt herjet med og rasert opp gjennom årene.

Det er bare og google så spretter det opp masse informasjon, men nå en koselig by, med et vakkert torv innenfor en stor bymur.

Så bar det videre etter en kaffekopp, og nå var det litt at og frem mellom flere land. Først bar det inn igjen i Slovenia, så tilbake til Østerrike for en stund, før vi kjørte inn i Ungarn.

Vi har jo sett mange storkereir på slike påler, men uten stork. Her i Ungarn fikk vi gleden av å se en av disse store fuglene oppe i et slikt reir, siden vi var på landet, ble det bråstopp, for å få et foto av det hele.

I Ungarn kjørte vi gjennom flere vakre mindre byer, før vi kom ut på de enorme landbruksområdene, med endeløse sletter og veier som går rett frem. Men det dukker opp et og annet i en liten landsby eller ute på et jorde.

Vi kom frem til Land-Plan Hotel & Restaurant i håndball byen Gyør og fikk installert oss for kvelden. Litt ute på prærien…. men, hotellet serverte mat og dram til to reisende fant.

Vi hadde en rolig siste natt Kroatia, før vi skulle over til Slovenia. Hotel Amarilis, som vi bodde på, var helt greit med god mat og hyggelig personale.

Litt landsens og øde, men det passet oss bra med det vakre landskapet vi skuet ut over, fra verandaen, med en medbrakt klunk i glassene våre.

Det blomstrer i alle slags farger rundt om hvor vi er. Noen blomster kjenner vi godt igjen fra våren her oppe i nord. Både hestehov og hvitveis, strålte i grøftekanten, sammen med noen blå… som ikke var blåveis … men de var fine lell.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Når vi kastet loss fra hotellet bar det rett ut på landsbygda, smal og koselig ve,i som til tider var ekstremt bratt og med mye svinger. En veldig koselig vei, men man må ha god tid og kjøre sakte.

Nå var det ikke rare trafikken her, men man vet aldri om det kommer en lokal helt, som kjenner alle svingene, som sine egne bukselommer.

Å passere denne grensestasjonen var litt artig. Et lite stykke inne i Slovenia måtte vi fem med passene våre. Hun som satt i luken hadde ikke sett norske pass og heller aldri hatt noen nordmenn her. Hun var snakkesalig og veldig nysgjerrig, på hvordan vi hadde havnet, på denne avsides grenseposten.

Vi gav henne hele historien om turen vår så langt og fikk komplimenter tilbake for våre solbrune ansikt. Dette tok jo litt tid og det bygde seg opp en lang kø uten at det affiserte henne nevneverdig.

Vi fikk omsider et hyggelig lykke til videre på vår ferd og de stakkarene bak oss, fikk mulighet til også å passere.

Det begynte å melde seg et behov for litt lunsj hos oss begge. Vi bråstoppet ved ei sjappe der det satt en del folk, men her var det kun drikke som ble servert og en kaffekopp metter lite.

Så etter en rask kaffe, bar det videre og det dukket opp en restaurant ved en rundkjøring. Med minnet om det forrige stedet forhørte vi oss om det var mat på dette stedet. Det var det og de hadde en egen søndagsmeny, som vi kastet oss over.

Jernbane og veier møtes , trolig et gammelt gruvesamfunn.

I Zadar hadde vi leid en fin leilighet i to  netter, i toppetasjen en en av de høyeste blokkene i byen. Fantastisk utsikt mot øyene på utsiden og gamlebyen … og vi hadde full kontroll på fergetrafikken.

Det ble ikke så mye farting rundt i Zadar, men et par turer ble det jo. Første kvelden ville vi bare spise i nærområdet, og en sjekk på google fortalte oss at stedene skulle være åpne til klokken ti eller litt lenger.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det stemte jo ikke, stengte en time tidligere….. så det var bare så vidt vi fikk mat. Men, etterpå fant vi en hyggelig bar som holdt det gående en stund til.

På dagen, mens solen varmet i den sure vinden, vandret vi ned i havnen for lunsj på Harbor CookHouse & Club. Et sted Linda hadde funnet med god og litt annerledes mat. Restauranten ligger flott til ned ved havnen og utsikt rett mot gamlebyen.

Her reklamerte de med langtidstørket kjøtt og hai, noe som fristet Halvorsen.

Vi kom oss aldri til gamlebyen, egentlig ikke noe særlig spesielt her, utenom Morske orgulje eller sjøorgelet. Her er det tidevann og bølger som lager lyden. Dette er ganske nytt, ble åpnet i 2005, og er et unikt prosjekt.

Nå er det slik at det er mulig å kjøre bil rundt i gamlebyen her, og vi hadde tenkt å svinge en tur nedenom, før vi dro. Det slo vi kjapt fra oss…. et stort cruiseskip la til der på morgenen, noe før vi hadde tenkt å sette i vei. Vi så for oss at drøssevis av båtturister ville sprade rundt på kaia der og ta det meste som var av plass.

Vi tok igjen en gjeng med folk som vandret langs veien med politieskorte. Vi vet ikke akkurat hvorfor de spaserte langs hovedveien, men siden politiet passet på at de gikk trygt, var det nok en markering av noe slag.

Etter å ha klatret over fjellet og innpå slettene meldte sulten seg på. Denne veien har tidligere vært hovedveien inn landet, men nå har en ny motorvei tatt over ansvaret.

Det lå mange spisesteder langs veien, men felles for de fleste, var at de var lagt ned.  Men en og annen var i virksomhet, og vi fikk oss litt mat hos Restoran Robert i Udbina.

Etter lunsjen bar det vider oppover i Kroatia, først litt vidder og små landsbyer, før vi så kom inn i en stor nasjonalpark. Her var det mange elver, med vakre fosser, utallige turisthoteller og idylliske turveier. Hvis dere ser på kartet i slutten av bloggen, så ligger nasjonalparken akkurat under 3 timer og 55 minutter.

Etter mange timer i Astri begynte vi sterkt å nærme oss vårt overnattingssted, langt ute på prærien i Kroatia. Linda hadde snoket opp dette stedet som skulle ha god bondemat. Men, før vi var helt fremme på hotellet et slott og en gammel steinbro.

Vi måtte selvfølgelig forevige begge steder, først møtte vi slottet som var åpent og alle kan besøke når de vil. Det tydet alle glasskårene på utsiden om, her holdt de lokale ungdommene til på kvelden … noe vi hørte ned til hotellet.

Veien gikk fra slottet og rett ut på den vakre, gamle steinbroen som bare hadde plass til en bil av gangen. Most na Dobri som den heter, Dobri er elven, og er bygget i 1783.

Som nevnt tidligere i bloggen, nasjonalparken er rett under tidsangivelsen, og den har selvølgelig et navn også, “Plitvice Lakes National Park” og er verdt et besøk hvis man er i disse områdene.

Etter en kort stopp i Dubrovnik, var det tid for å dra nordover lang kysten….og vi gjorde som vår taxisjåfør sa. Vi fikk med oss soloppgangen rett før klokken sju på morgenen, og var tidlig til frokost … faktisk først….. som nok er litt unikt for oss…..

Hotellet vårt, Hotel Ivka, hadde en fantastisk frokost og vi syntes det var litt leit å bare være her en gang.

Der er jo slik at når to skrotinger som oss kjører rundt og ser mange, for oss, artige navn, så blir det jo litt “spin off” langs veien. Mange steder får nye navn og vi lager historier som vi ler oss i hjel av. Dette er kun for oss selv, vi tør ikke skrive dette ned i fare for å støte noen … men vi har en intern humor…. som gjør at selv de tregeste steder blir gøy.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Vi skulle ikke komme så langt før vi var tilbake i virkeligheten, bilkø som varte i det lange og breie. Her ble det en, to og kanskje tre sigg før det løste seg.

Da er greit at vi ikke har dårlig tid for å rekke jobben, som sikkert mange her i køen slet med så  tidlig på morgenen.

Selv om det var mange hinder langs veien, var det også mange steder det var gjort betydelig utbedringer…. der vi slapp å stå i kø.

Etter frokost på Hotel Oasis i Montenegro, så bar det av sted igjen…. Nå med kurs mot Hotel Ivka i Dubrovnik. Vi valgte selvfølgelig ikke raskeste vei, unngår jo mest mulig motorvei.

Veien vi valgte brakte oss inn i enda et land, Bosnia-Hercegovina, og her hadde vi heller aldri vært. Egentlig hadde vi en plan om å kjøre rett opp Bosnia-Hercegovina, etter litt fundering valgte vi kysten i Kroatia isteden.

Vi ble også stoppet av politiet langs veien her i Montenegro. Vi kjørte pent til siden og svarte på engelsk…. da gikk det ganske kjapt før vi bare kunne kjøre videre og ble ønsket en fin dag.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

“In the midle of nowmhere” råket vi på grensepasseringen til Bosnia-Hercegovina. Og de var også veldig grundige og sjekket alle papirer. Her opplevde vi noe som ikke hadde skjedd på turen tidligere….. vi fikk stempel i passene våre … og ikke bare en gang, men på veien ut også…..

Snart ble landskapet frodigere og vi kjørte i noen voldsomme fjellvegger, i meget vakker natur. Kom ned i en vakker dal med en by, Trebinje, hvor vi hadde bestemt oss for å ta en lunsj.

Inne i Trebinje hadde Linda funnet et sted som så interessant ut for lunsj, Garlik Gastro Pub, som vi ville teste. Vi fant frem og testet deres burgere, som var rangert som de beste i byen. To ulike ble testet og de svarte til forventningene.

Etter lunsj skulle vi ut av denne byen og videre mot Kroatia. Det viste seg å ikke være like enkelt som google maps fortalte oss. Vi havnet i en noe kaotisk omkjøring på grunn av et byggeprosjekt, ble loset inn på små gater, som ikke det var gjennomkjøring på, og stod i kø. Politiet jobbet iherdig og fikk oss og alle andre…. omsider igjennom…..

Inn i Kroatia gikk det ganske greit. Vi kom jo kjørende fra et ikke EU-land og regnet med litt kontroll. Papirene våres var i orden og de ville sjekke om vi hadde med oss noe sigaretter og sprit, det er også restriksjoner på kjøtt og melkeprodukter. Vi hadde minimalt og tollerne gravde litt i vårt kaos bak i Astri,  før de ba oss pent om å kjøre videre.

Vi fant greit frem til hotellet ved hjelp av google dama, uten hennes hjelp,  hadde vi nok hatt noen utfordringer. Dubrovnik er ikke en by med enkelt kjøremønster, masse enveiskjørte gater, og man må ned i en rundkjøring….. for å snu…. og komme ut på riktig side av veien. Slik er det flere steder i byen.

Men, vi kom frem til hotellet…. ble hyggelig tatt i mot og fikk oss et rom med røykeveranda. Her ble vi sittende og nyte kvelden til mørket falt på. Etter litt rengjøring av svette kropper, ble det en taxitur ned til gamlebyen, med en hyggelig taxisjåfør som ville hente oss senere på kvelden, hvis han fremdeles var på vakt.

Slik ble det ikke, han var hjemme når vi ringte, men han ba oss innstendig om å kjøre kystveien nordover neste dag … og da ble det jo sånn….. vi endret ruten vi hadde tenkt å ta.

Ganske kjapt etter at vi var inne i gamlebyen, ramlet vi på et sted med live musikk, og ganske bra låter. Slikt betyr mer for oss enn å vandre hvileløst rundt i trange gater, på kveldstid,  som forvirra små mus . Vi slo oss ned og fant fort ut at her hadde de ….alt…. av hva vi behøvde og mer til.

Så som de to globetrotterne vi er, kom vi aldri lenger, maten her var god, drikken var god … og vi så alle som skulle ut eller inn av slottet. Fortreffelig for oss, og sikkert kelneren også…. som fikk inn to sultne nordmenn, som digget musikken deres.

Etter en god frokost på Villa Starova var det på tide å sette kurs mot nord. Denne dagen ville bringe oss inn i Montenegro og ny grensepassering, som jo alltid er litt spennende. Det var litt trist å si farvel til de hyggelige folkene på Villa Starova.

Reiseruten vi hadde på kartet gikk nesten til Durres, og da valgte vi å stikke en tur innom for kaffe og å bunkre litt røyk og vann … hadde litt for mye Lek igjen.

Ut fra Durres ble en opplevelse, her loset google oss på kryss og tvers, i smale bakgater, av veldig blandet karakter. Noen steder var det så mye biler og trafikk, at det nesten var umulig å komme frem. Det løste seg og vi havnet på en ny motorvei og måtte betale litt for å komme igjennom.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Vi tok noen mil på motorveien, sendte direkte mens vi kjørte der, og kom oss ut på litt mindre veier igjen. Her var det også ganske blandet kvalitet på underlaget, men betydelig bedre enn ut av Durres.

Google loset oss frem til en ny motorvei, viste det seg…. og det var eneste måten å komme videre på på en folkelig måte. Her fikk vi en utfordring, vi kom opp på feil side av veien og måtte ta en U-sving for å komme videre mot Montenegro.

Det var mye veiarbeid her og påkjøringen den veien vi skulle kjøre, var ennå ikke laget…..!!!  U-sving på motorvei er verken lovlig eller ønskelig.

Mens vi stod der og spekulerte kom det en lokal albaner forbi, og med mye gestikulering og forklaring på albansk, skjønte vi at det var slik de gjorde det….. Så da ble det opp på motorveien,  på feil side, vente til det var klart…. og ta en U-sving…… Føltes helt vilt ut…!!!

Grensepasseringen gikk fint, kun en kort sjekk av papirene. Og derifra var det bare noen få kilometer frem til hotellet, som vi hadde booket for natten. Kjekk parkering for Asrti rett utenfor døren.

Rask innsjekk hos en usedvanlig hyggelig ung gutt i resepsjonen, som ville oppgradere rommet vårt… samt spandere litt å drikke på oss i baren.

Ja, det var litt større…men, plassen ble brukt av en ekstra seng inne på rommet…kjekt for de små koffertene våre da… Litt knotete for å ta seg ut på balkongen.

Det mest positive var plasseringen…da rommet var på baksiden av hotellet, slik at det var mindre støy fra hovedveien.

Rett på andre siden av veien ligger Restoran Troja, en restaurant som får mye skryt av maten og at stedet er litt unikt. Dette pirret oss og hit måtte vi bare gå for en middag. Maten her var god og real, store porsjoner med mye smak.

Noen ord om hotellet. Vi hadde lest mange tilbakemeldinger fra kunder der de slakter hotellet ned i gjørma. Vår opplevelse var helt annerledes. Personalet var blide og høflige, servicen var god og frokosten var bra … litt annerledes enn vanlig, da du bestiller fra et menykart. Ingenting å utsette fra vår side.

Oppholdet vært i Berat har vært helt fantastisk….. der vi har sett noe, og ikke minst, opplevd mange herlige mennesker. Minner blir ikke skapt av bilder på kamera, men av de gode relasjoner med nye personer, som du aldri har visst om. Vi har jo nesten hatt vår private guide her i Berat, hotelleieren var veldig hjelpsom og hyggelig.

En ting som alle må i Berat er å besøke slottet oppe på fjelltoppen, og det greide vi å få til. Det hadde aldri blitt noe av hvis ikke hotelleieren hadde kjørt oss opp, forferdelig bratt … vi gikk nemlig ned igjen. Slottet er vel mer en borg, med masse hus innenfor murene. Vi gikk en runde i gatene der, bare på måfå og tok noen fotos.

Det som fascinerte oss mest var at det bodde folk i de fleste husene her, selvfølgelig også mye små hotell og utleie. Her var det mange steder å få kjøpt med seg noen minner hjem, men også små butikker som solgte til livets opphold, for dem som bodde her.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Mange steder rundt i byen var det små restauranter som nok var klare til turiststrømmen starter om noen uker. Vi slo oss ned på et av stedene som var åpent, fikk oss en raki i skyggen, under en parasoll og gruet oss for veien ned. Grue oss for nedturen hadde vi god grunn til, endte nesten opp med gangsperre før vi hadde kommet ned.

Berat er mye mer enn slottet, mye cafeer og barer og mange spisesteder rundt om. Byen kalles “De Tusen Vinduers By” som er lett å forstå når man er der. Etter en tøff marsj ned til sentrum…. var vi mer opptatt av gode stoler…. enn tusen vinduer….!!!

Vi kom oss tilbake til hotellet og fikk slappet av en stund, før vår gode vert dro oss med på en lokal restaurant, Zgara Te Edi eller Edi’s Grill. Et lokalt spisested, lite folk men full fart på take awayen. Flere typer kjøtt ble testet, vi ble godt bespist med god drikke til. Helt tydelig at Edi og vår vert var gode venner.

Plassen vi bodde på, Villa Starova, kan vi sterkt anbefale, ikke akkurat på grunn av rommene, som var helt ordinære, men den gode atmosfæren. Mor ordnet på kjøkkenet, serverte oss nydelig frokost i store mengder … og sendte med oss niste når vi dro. Dessverre litt vanskelig å kommunisere godt med henne, da engelsken hennes ikke var på topp … men hun er god i fransk og italiensk.

På sommeren spises frokost ute i solen i en vakker hage, som mor pusler og steller konstant. En liten, veldig kjælen katt tusler også rundt her i villaen, og den var helt uinteressert mens vi spiste … det er litt uvant for oss.

Verten her, Mirel, kan vi ikke få roset nok. Hjelpsom og hyggelig….. som gjør et opphold her på Villa Starova helt topp. Vi hadde ikke mer enn så vidt fått parkert Astri, før rakien kom på bordet, flere typer som han selv lagde … og vi testet dem alle.

Det var stadig noen venner av Mirel innom, og vi pratet med dem alle. Mirel er tidligere politimann og når han kjørte oss opp til slottet ble det en stopp, for en prat med det lokale politiet også.