I Zadar hadde vi leid en fin leilighet i to netter, i toppetasjen en en av de høyeste blokkene i byen. Fantastisk utsikt mot øyene på utsiden og gamlebyen … og vi hadde full kontroll på fergetrafikken.
Det ble ikke så mye farting rundt i Zadar, men et par turer ble det jo. Første kvelden ville vi bare spise i nærområdet, og en sjekk på google fortalte oss at stedene skulle være åpne til klokken ti eller litt lenger.
Det stemte jo ikke, stengte en time tidligere….. så det var bare så vidt vi fikk mat. Men, etterpå fant vi en hyggelig bar som holdt det gående en stund til.
På dagen, mens solen varmet i den sure vinden, vandret vi ned i havnen for lunsj på Harbor CookHouse & Club. Et sted Linda hadde funnet med god og litt annerledes mat. Restauranten ligger flott til ned ved havnen og utsikt rett mot gamlebyen.
Her reklamerte de med langtidstørket kjøtt og hai, noe som fristet Halvorsen.
Vi kom oss aldri til gamlebyen, egentlig ikke noe særlig spesielt her, utenom Morske orgulje eller sjøorgelet. Her er det tidevann og bølger som lager lyden. Dette er ganske nytt, ble åpnet i 2005, og er et unikt prosjekt.
Nå er det slik at det er mulig å kjøre bil rundt i gamlebyen her, og vi hadde tenkt å svinge en tur nedenom, før vi dro. Det slo vi kjapt fra oss…. et stort cruiseskip la til der på morgenen, noe før vi hadde tenkt å sette i vei. Vi så for oss at drøssevis av båtturister ville sprade rundt på kaia der og ta det meste som var av plass.
Vi tok igjen en gjeng med folk som vandret langs veien med politieskorte. Vi vet ikke akkurat hvorfor de spaserte langs hovedveien, men siden politiet passet på at de gikk trygt, var det nok en markering av noe slag.
Etter å ha klatret over fjellet og innpå slettene meldte sulten seg på. Denne veien har tidligere vært hovedveien inn landet, men nå har en ny motorvei tatt over ansvaret.
Det lå mange spisesteder langs veien, men felles for de fleste, var at de var lagt ned. Men en og annen var i virksomhet, og vi fikk oss litt mat hos Restoran Robert i Udbina.
Etter lunsjen bar det vider oppover i Kroatia, først litt vidder og små landsbyer, før vi så kom inn i en stor nasjonalpark. Her var det mange elver, med vakre fosser, utallige turisthoteller og idylliske turveier. Hvis dere ser på kartet i slutten av bloggen, så ligger nasjonalparken akkurat under 3 timer og 55 minutter.
Etter mange timer i Astri begynte vi sterkt å nærme oss vårt overnattingssted, langt ute på prærien i Kroatia. Linda hadde snoket opp dette stedet som skulle ha god bondemat. Men, før vi var helt fremme på hotellet et slott og en gammel steinbro.
Vi måtte selvfølgelig forevige begge steder, først møtte vi slottet som var åpent og alle kan besøke når de vil. Det tydet alle glasskårene på utsiden om, her holdt de lokale ungdommene til på kvelden … noe vi hørte ned til hotellet.
Veien gikk fra slottet og rett ut på den vakre, gamle steinbroen som bare hadde plass til en bil av gangen. Most na Dobri som den heter, Dobri er elven, og er bygget i 1783.
Som nevnt tidligere i bloggen, nasjonalparken er rett under tidsangivelsen, og den har selvølgelig et navn også, “Plitvice Lakes National Park” og er verdt et besøk hvis man er i disse områdene.
