Det har blitt litt av kulturlivet vårt i de siste bloggene, så da drar vi det litt til. Denne gangen er det matkultur som gjelder, og 25 september var kårikålens dag. Vi hadde ikke gleden av Norges nasjonalrett denne dagen, men hadde uken før koset oss i noen dager, med denne retten, som Linda koker i sammen på sitt vis.

Egentlig litt rart at fårikål skal være vår nasjonalrett, veldig mange spiser ikke sau eller lam og det samme gjelder kål … og på toppen av det hele så mener mange også…… at det er nok å spise den en gang i året.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det klages mye når fårikål kokes, det lukter ille i time etter time i hele huset. Men for en fårikålelsker er dette som parfyme og en ventetid full av tortur, til gaffelen kan settes i herligheten … og ikke minst til dagen etter da herligheten smaker enda bedre.

I lang tid har det vært som å banne i kirken å ha noe annet i fårikålen enn det tradisjonelle kjøtt og kål, kun krydret med salt og pepper. Den tiden er over for veldig mange, nå “sprites” herligheten opp med det ene og det andre etter hva man ønsker selv.

I en reportasje i VG fortalte kokken Ole Marin Alfsen at han, som oss, har begynt å piffe opp nasjonalretten slik at barna skal like den. Vet ikke om han krydrer på samme måten som oss, men det skulle ikke forundre.

Linda, som er en racer med grytene, bruner kjøttet først…. for å få en rikere smak, før det går i gryten, sammen med kålen. Men Linda hiver også oppi løk, stangselleri, hvitløk og gulrot … saker vi som oftest har i hus. I tillegg til salt og pepper må det være med laurbærblad, og gjerne stjerne anis, samt chili…. enten som tørt krydder eller noen ferske og litt sinna. Etter noen timer med godlukt i huset blir det et herlig måltid, og ikke minste dagen derpå…. da smaken er ende bedre.

Vi hadde tyvstartet på spise sau dagen før. På butikken gikk vi rett på noen pakker med fårikålkjøtt, og det ble inspirasjon nok, til å ta med en slik hjem. Det skulle jo bare lages middag for to i et par dager, så noen fine biter ble marinert og langtidsstekt sammen med grønnsaker … og det smakte nok bedre en fårikålen.

En artig opplevelse for noen år tilbake da Linda jobbet i Røde Kors. Hun skulle arrangere en “kosekveld” på klubbhuset i Bamble og servere fårikål til hjelpekorpset og noen emigranter fra Burma. Alle innfødte spiste med stor glede og mente det smakte akkurat som det skulle. Våre venner fra Burma derimot…. bare pirket i maten og Linda måtte jo spørre. Svaret ble veldig ærlig, “det smaker ingen ting” av dette her. Det ble ikke mye ros fra denne gjengen…..til Linda, som hadde kokkelert i timevis med digre kjeler.

Vi må bare ta med en historie til fra da Linda jobbet i Røde Kors, og den involverer også våre burmesiske venner. Det var seg slik at det skulle bosettes noen burmesiske emigranter i Drangedal, en nabokommune til Bamble. Så ett par dager før det skulle arrangeres et informasjons møte på eldresenteret i kommunesentrum, så ringte telefonen mens Linda var hos frisøren. Det var sjefen som var på tråden … krise, de som skulle holde møtet om to dager…. hadde meldt avbud og kunne om hun kunne ordne ett eller annet, siden vi allerede hadde noen burmesere i kommunen.

Linda tok dette på strak arm, ringte presten i baptistmenigheten, som var tilholdssted for disse burmeserne. Presten hadde vært i Burma flere ganger og var svært så godt oppdatert på landet og tok på seg jobben med å informere om Burma i Drangedal … Linda hadde også fått jobben med å få til noe servering. Det er ikke noe problem mente presten, her kokes det burmesisk mat ofte og han hadde ett\ par mann, som gjerne ville ta denne jobben.

Så på selve dagen ble presten, et par burmesere og en diger kjele med kylling laget på burmesisk vis, lastet i caravellen vår, med Halvorsen ved rattet.

Det ble kjørt pent med en nesten full kjele i bilen og en burmeser med sterk trang til å bli bilsyk. Fremme i Drangedal fikk presten pratet lenge og vel om Burma, før det endelig skulle serveres burmesisk mat ti folket … som stort sett bestod av de eldre beboerne der, noen politikere og lokalavisa. Og denne maten var noe helt annet enn fårikålen til Linda, her var det styrke!!!!!

Alle skrøt av maten med tårer i øynene … vi er jo så høflige og vil ikke kritisere. Det var bare Halvorsen som spiste to porsjoner!

Vi hadde med oss mye kylling tilbake til Bamble, selv om alle skrøt av maten så var de småspiste denne kvelden. Dagen etter så hadde lokalavisen en stor reportasje, mye bilder og fin omtale … men maten ble omtalt som uhyrlig sterk!