Kretahalvorsen

Hei igjen, nå har vi hatt en rolig uke etter besøket av våre venner fra Litauen. Det har blitt mye hjemmetid med besøk av venner til middag, men en og annen tur ut for å spise også. Men vi lider jo av lakenskrekk og har vondt for å komme oss i seng, ender ofte opp med å oppdatere oss på de siste dagers tv serier fra Norge som vi følger med på.

Men først må vi fortelle litt om været vårt. Vi har hatt en ganske tørr oktober, tror ikke vi har hatt ett eneste regndrypp her i Chania. Det har vært godt og varmt helt frem til denne helgen, da det begynte å bli litt høst med lavere temperaturer. Nå har vi også hatt noen dager med høye temperaturer, over tretti grader, men da var det varmluft fra Sahara, med rikelige mengder med sand. Utsikten fremover sier en tjue grader og ned mot ti grader på morgenen … og kanskje noen regnbyger.

De som har vært her den siste uken har sikkert fått med seg en ganske stor militær aktivitet, både i luften og langs veien. Grunnen til det er er at det har blitt avviklet en stor militærøvelse kalt Medusa 13, hvor det i tillegg til det greske forsvaret, også har deltatt tropper fra flere andre land, blant annet Saudia Arabia og Egypt.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Vi har jo en relativt bra utsikt her på toppen, nå tetter det seg litt igjen, da det stadig bygges nye hus i området … og de fleste er i seks etasjer. De fleste av nybyggene er i Nea Chora, og så pass langt unna, at det ikke er til noe problem for oss. Men, vi har jo hatt et kjennetegn på alle våre bilder tatt fra verandaen og ned mot Nea Chora stranden, en høy rød pipe…. som til enhver tid har tronet midt i bildene. Her om dagen hørte vi noe hamring og oppdaget en mann hengende i en kurv, fra en stor kran, mens han banket ned stein for stein med kun håndverktøy. Dette arbeidet har jo selvfølgelig tatt litt tid, og nå er pipen ganske lav…… og det virker som arbeidet er avsluttet og resten av pipen blir stående…. med den høyden den nå har.

Nå er det sesongslutt for mange restauranter her i området og det blir litt travelt for oss, det er jo mange vi ønsker å besøke før de stenger ned. Vi rekker innom noen, likevel det blir jo en del vi må vente med å besøke før neste år … vi treffer jo mange utenfor sesong også. Vi har ikke bare vært rundt hos våre restaurant venner, vi har jo hatt noen party, med venner, her oppe på verandaen også. Det ble en grillaften med våre nederlandske venner når de vendte tilbake, og ikke minst en lasagne kveld, med Linda sin lasagne, laget helt fra bunn … hun bruker en dag på kjøttsausen…. for å få frem alle de gode smakene … og det ble en pastamiddag på kvelden for å teste smaken.

Vår kjære lille Elsa, som ikke er så liten lenger, har hatt en skikkelig traumatisk opplevelse. Halvorsen og Elsa var på handletur med svensken og mens han var i butikken fikk Elsa vandre litt på parkeringsplassen. Det gikk jo veldig fint til å begynne med, spiste litt gress og snuste rundt. Plutselig dukket det opp en annen katt fra ingensteds og da ble det en stirrekonkurranse. Halvorsen skulle løfte henne opp for å ta henne ut av situasjonen … og da smalt det. Elsa fikk panikk da Halvorsen tok tak i henne for å løfte henne opp, voldsomt med fresing, knurring og mye kloring. Vår lille skatt ble så redd at hun både tisset og bæsjet før hun kom seg inn i huset sitt. Det tok litt tid før hun roet seg ned og vel hjemme igjen ble det en vaskerunde i servanten, for å få henne ren og pen igjen … men, hun har kommet seg igjen og er den samme katten som har sin litt ville fremferd og er hjertelig tilstede … særlig når vi spiser.

Halvorsen har jo ikke bare Elsa å ta vare på, han må jo til stadighet besøke en eller annen veterinær med andre katter også. Her om dagen var det en tur med to puser for Nicola. En av dem hadde akkurat dukket opp i bakgården hennes og trengte en legesjekk. Normalt er jo de fleste katter litt skeptiske når de havner på bordet hos veterinæren, men ikke denne. Enormt kjælen og nysgjerrig der den spankulerte rundt. Veterinæren skulle lytte på hjertet til den lille skapningen, men det var ikke enkelt. Den malte og murret hele tiden, så det var det eneste som veterinæren hørte, men den virket veldig frisk.

For 12 år siden var vi på en langhelg tur til Vilnius, hovedstaden i Litauen, der vi traff en hyggelig fyr på en restaurant. Han hørte oss prate og mente han kjente igjen språket og spurte om vi var fra Norge. Fyren forsøkte å lære seg norsk på egenhånd og faktisk spurte oss på norsk. Det ble mye prat, riktignok på engelsk, og vi inviterte ham til å besøke oss hvis han kom på våre kanter, noe vi ofte gjør og flere har dukket opp. Det skjedde jo med ham her også og han ble en ukes tid, var riktig nok også på et jobbintervju i Trondheim i løpet av denne tiden. Siden har vi truffet hverandre noen ganger og denne uken har han, sammen med kjæresten sin, vært på ferie i Rethymno.

Andrius, som han heter, hadde tenkt å ta en tur til Balos og samtidig treffes oss. Vi hadde ikke ork til en Balos tur, men Halvorsen var klar med Picasso’n for å plukke dem opp i Kissamos, når de kom i land, og kjøre hjem til oss. Da de hadde kommet seg inn i Picasso’n og kursen ble satt mot Chania ble det en stopp etter bare noen hundre meter, her ligger en kirke i en hule i fjellet. Etter å ha sett oss rundt i hulekirken dro vi mot Chania på National Road frem til Tavronitis, ned på gamleveien, for så å kjøre gjennom turistområdene, før vi strandet hjemme hos oss. Deretter gikk vi ut og spiste.

Vi slentret ned til Nea Chora på kvelden for å finne et sted å spise middag, og helst et sted med god fisk. Her nede er det jo flere muligheter og vi fikk et bord på piren, uten at vi var helt sikre på hvilken restaurant vi hadde slått oss ned på … men de var visst Kertos Seafood & Fish Restaurant. Halvorsen og Andrius var inne og plukket ut noen fisker og fikk satt sammen et måltid, som falt i smak. Her ble alt servert ettersom det var klart på kjøkkenet, som jo er ganske vanlig på greske tavernaer … og det smakte så bra at fotografering ble helt glemt.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

VåVårt besøk fra Litauen var ganske slitne etter en lang dag, og gikk kjapt i koma da vi var tilbake i leiligheten. Greit å lade opp til reisen tilbake til hotellet deres neste dag. Vi passer på at alle som ikke har kjørt Therisos Ravinen får en tur igjennom her og etter Therisio, så svingte vi mot Drakona. Her fikk de også se matlagingen ute over åpen ild, i keramikk gryter hos Ntounias, før vi dro ned i dalen igjen og opp til Kampoi … når vi kjører i dette området sier vi at alle veier går til Kampoi….. for vi havner så og si alltid der.

Fra Kampoi går det ned i lavlandet igjen, via en rekke hårnålsvinger i fjellsiden og ned til Stilos, der etter videre bort til gamleveien, som vi følger frem til Vryses. Her er det vakkert og en perfekt plass for en kaffekopp … hvis det er mulig å få parkert da. Vi fikk parkert, riktignok litt til sjenanse for noen, og drakk vår kaffe, før det igjen ble en stopp ved Kreta eldste bro. Dette er en vakker plass som ligger helt inntil motorveien, men er ikke mulig å se når du passerer, hvis du ikke er helt klar over dette stedet.

Nå begynte sulten å gnage så det ble strake veien til Rethymno for lunsj på Taverna Zisis. Her har vi spist før og maten her er god … og den er veldig gresk. Fra Taverna Zisis og til deres hotell var det bare et par kilometer … og veien til et kveldsbad for våre venner var nok ikke lang. Vi snudde Picasso’n og kjørte strake veien tilbake til Elsa, som hadde vært alene hele dagen. Elsa hadde nok ladet skikkelig opp mens vi var borte, det var mye krutt som skulle ut på kort tid.

Så var det plutselig gått sytten år siden vi ga hverandre ja… på et slott i en liten by i Tsjekkia. De sytten årene ha i grunn gått ganske fort og på søndagen feiret vi dagen, sammen med Anne og Robert, over en bedre middag på Angelo’s Restaurant i Agii Apostoli. Men feiringen startet jo lenge før middagen, som seg hør og bør, med prosecco hjemme på verandaen. Det var ikke bare mat, drikke og det gode selskapet som bidro til at dette ble en fantastisk fin dag, været var også flott og en liten hetebølge denne helgen.

Men det har skjedd andre hyggelige ting også, våre nederlandske venner er tilbake. Vi var sent en kveld og hentet dem på flyplassen og sammen alle fire har vi hatt vår faste runde i Nea Chora, drink på Danaos og middag hos Me Nou & Krasi … og det blir nok mange middager fremover på oss.

Sesongen går jo nå mot slutten ute i turistområdene og de fleste steder vil nok stenge ned i slutten av oktober, derfor må vi jo ta noen runder hos være nærmeste … neste mulighet blir jo ikke før til våren. Vi har selvfølgelig besøkt Therino, selv om Therino er å regne som dagsenter hele vinteren, hvor mange ansatte og drivere på de stengte restaurantene treffes … og vi også. Men heldig for oss, vi bor i byen og har mange favoritt steder å gå, som holder åpent hele året.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Så har vi stakkkars Elsa da…. som noen mener, men hun elsker “buret” sitt og sover der mange timer hver dag … og går inn og ut som det passer henne. Elsa er stadig ute og kjører bil, hun trives i bilen og oppfører seg helt eksemplarisk. Vi tar henne med på tur til steder der hun kan få utforske verden utenfor vår leilighet … og hun blir tøffere og tøffere. Vi må skryte litt av henne, hun har jo vært som et piggtrådnøste, men i det siste har hun blitt mye mer kosete og ikke fullt så gal … selv om hun har sine raptuser nå og da.

Her om dagen hadde vi tenkt å ta med Elsa ut på tur så hun skulle få rote litt rundt i naturen. Det var Elsa ikke interessert i, hun ville bare sove … sånn ble det, men vi på to ben tok oss en runde. Siden Elsa ikke ble med så kjørte vi litt på måfå og kikket på veier vi tidligere har kjørt, hvor det har pågått utbedringer, ville som om det var gjort noe fremskritt.

Kursen ble satt i retning Omalos, for langs veien bygges det en ny bro, som erstatning for den som ble tatt av flommen i 2019. Arbeidet her har pågått en godt stund og nå kan det se ut som det ikke er alt for lenge igjen. Den midlertidige broen som er laget ved siden er ikke mye å skryte av, her er det ganske mye trafikk og broen tar kun en bil i bredden … og et voldsomt leven å kjøre her.

Etter å ha skramlet oss over den midlertidige broen dukker landsbyen Alikianos og fra her går veien til Sougia som vi svinger inn på. Nå har ikke vi tenkt oss så langt, men her er det mange muligheter. Så langt har vi kun kjørt i lavlandet, men ikke sa langt etter Alikianos begynner fjellveiene med sin fantastiske utsikt.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Fremdeles uten noe klart mål for turen, kjørte vi videre i retning Sougia, men så dukker det opp et veiskilt som påminner oss om forrige tur. Her går det en vei som vil føre oss over til Omalos veien igjen … og det var her vi hadde tenkt oss forrige tur. Her har det også pågått utbedringer i lengre tid, og vi var nysgjerrige på hvordan det så ut nå, siden det nok var over ett år siden sist vi kjørte her. Skal si det var forandringer, nå gjenstod det kun noen få hundre meter før hele veien var ferdig … og der jobbet de på.

Linda fikk jo også opp spenningsnivået en smule inne på denne veien. Picasso’n skulle fått litt mat før vi dro opp i ingenmannsland, men det hadde Halvorsen oversett … og oppe her i fjellene er det ikke noen plasser å tanke. Så når varsellampen for lavt diesel nivå begynte å lyse steg også stressnivået i passasjersetet. Halvorsen måtte berolige “co driver” at det er diesel til noen mil igjen. Så etter å ha passert Karanos, siste landsbyen på denne veien, var det bare å rulle nedover mot Chania for å få matet Picasso’n.

Vel nede på flatene igjen ble det stopp på første fyllestasjon vi møtte for å få litt diesel i Picasso’n. Nå var vi rett ved veien som går ned til Platanias så vi svingte inn på den og kjørte gjennom turistland og hjem til en glad Elsa som møtte oss i døren. Hun fikk litt kos før hun igjen gikk inn i drømmeland.

Vi vet ikke om det er helt riktig å kalle dem nett troll, men det er slik vi opplever det. På en filmsnutt av Elsa som leker inne i utsiktspunktet hennes, så kommer det en kommentar om at å stenge henne inne i et bur og la henne sitte der. Vi blir også oppfordret til å ta på henne en sele og ta henne med ut. Helt tydelig at disse personene, den som skrev kommentaren og den som likte den, ikke har den minste peiling på livet til Elsa. Det er litt sårende når noen besserwissere uttaler seg om noe de åpenbart ikke har den minste peiling på.

Vår oppfordring til til dem det gjelder er å sette seg ned og se igjennom innleggene våre på Kretahalvorsen og bli litt oppdatert på livet til Elsa, og ikke minst at hun faktisk har fått livet i gave ,,, og gjerne beklage sine ytringer.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Endelig har vi fått en tur med Picasso’n igjen, ikke så lange turen, men vi fikk kjørt på steder vi ikke hadde kjørt tidligere……selv om vi har fartet mye i dette området. Selve målet for turen var jo ikke å kjøre på nye veier, men at Elsa skulle få kjenne litt på moder jord. Vi satte kursen mot Omalos, men så langt hadde vi ikke tenkt oss, og ville velge en eller annen av sideveiene.

Det ble en avstikker til høyre på en vei vi var helt sikre på at vi hadde kjørt før en gang, bare motsatt retning. Etter en ikke veldig lang kjøretur…. ble det brå stopp ved en kirke, og her var vi helt sikre på at veien skulle svinge rundt…. og fortsette ned i dalen. Det gjorde den jo ikke og etter å ha konfrontert google maps, så fant vi ut at det bare var å kjøre tilbake. En blindvei for oss, men fant en vakker kirke, med flott utsikt i en nok litt søvnig landsby ved navn Askordalos … nå har vi jo vært der også!

Tilbake på veien til Omalos ble det litt fundering om hvor vi nå skulle kjøre, jo det går en avstikker ned til Meskla, som vi heller ikke hadde kjørt tidligere. Vi har riktignok forsøkt flere ganger, men veien har vært stengt på grunn av utbedringer, og nå måtte de vel være ferdige? Nå var det ingen skilting der, så vi ville forsøke. Etter kun noen få meter fant vi en plass der vi kunne stoppe og ta ut Elsa. Elsa var ganske skeptisk til å begynne med, helt til hun oppdaget at det vandret noen små svarte kryp rundt på bakken … maur altså. Dette var jo spennende og de kunne jo også spises. Etter at Elsa hadde fått utforsket litt kvist og kvast, fortært noen maur, gikk ferden videre ned til Meskla.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Veien ned var ganske fin og helt tydelig utbedret … og i bunn møtte vi på asfalterings maskinene, så helt ferdig var den vel kanskje ikke. Det er en ganske bra vei til Meskla, men det finnes jo alternativer … og det velger jo vi. Gamleveien til Meskla går oppe i åssiden og har en betydelig dårligere standard, masse svinger og en del steder litt høyt ned. Det er ikke bare veien her som er litt skrall, det må svinges rundt en del ras som også ligger i veien …likevel, det er en fin strekning å kjøre ned til Fournes og hjem igjen.

Nå er ventetiden for Halvorsen og Elsa over, Linda landet lørdag formiddag på Chania flyplass, der velkomstkomiteen ventet for å plukke henne opp. Linda kom med et direktefly fra Torp som hadde en så tidlig avgang at det ikke ble noe soving før flyreisen … men film på brettet og propper i ørene er Linda fort inne i drømmeland … og etter fire timer i luften var igjen kretisk jord under føttene.

Vår første dag i sammen, alle tre, ble ganske aktiv…. ikke for Elsa da, som måtte være alene hjemme. Etter en kort tur hjemom med Elsa og medisiner, som måtte i kjøleskap, gikk turen til Agia Marina for å hilse på Anne og Bjørn, som skulle hjem til Bergen litt senere på dagen. Nå trengte vi litt mat, langt på dagen og ingen av oss hadde spist. Det ble lunsj hos Eleni og Vaggelis på Notos og en kaffe på Faros, før vi igjen var tilbake med Picasso’n, for å bringe Anne og Bjørn til flyplassen.

Etter enda en tur til flyplassen ble Picasso’n parkert for dagen, litt småprat på verandaen sammen med Elsa, før vi satte kurs mot Me Nou & Krasi, for å spise middag. Linda måtte jo ha en runde og hilse på alle som fremdeles trodde hun var i Norge … og gjensynsgleden var stor hos alle. Det tok jo litt tid for oss å komme hjem, som vanlig ble det en stopp på Kokido også før vi kom oss tilbake til verandaen…. og mye prat, før vi fikk lagt oss på morgenkvisten. Det ble en skikkelig maraton dag for Linda.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

På søndagen ble det en ny runde for å hilse på flere venner. Først dro vi til Utopia for å hilse på Nicola og gjengen. Nicola er litt over gjennomsnittet glad i ost og Linda hadde kjøpt med seg et par gode norske oster … en overraskelse som virkelig falt i god smak. Vi skulle jo  ha middag denne dagen også…. og dro derfor videre til Leo på Therino. Her var det fullt hus og god stemning med ringdans og … mye godt i glassene.

Ellers så er det jo tilbake i gammelt mønster, riktignok har vi begge begynt å trimme litt og er nøye med hva vi spiser, men ommøblering startet umiddelbart. Nå har Elsa fått ett av klatrestativene ut på verandaen … nå var vel den egentlige årsaken at vi trengte plassen der det stod i stuen…..

Halvorsen og Elsa håper at Linda snart er tilbake her i leiligheten igjen, etter noen uker i Norge. Linda har gjort unna de tingene som hun dro til Norge for å gjøre og er vel nå reiseklar etter overgang til ny medisin. Det blir litt ensomt for oss begge, og litt kjedelig i lengen å bare kommunisere på facetime selv om det fungerer veldig bra, men Elsa er fornøyd bare hun har selskap.

Tiden blir fort litt lang for Linda når hun er alene selv om familie og venner har vært innom noen ganger, det blir ikke det samme uten Halvorsen. Hva kan gjøres for å få tiden til å gå fortere, jo kjøpe et puslespill med høy vanskelighetsgrad og med mange biter … det kreves også litt tålmodighet og lidenskap for slik aktivitet. Dagene blir veldig ensformige alene i Sandefjord med matlaging, litt trim, tv titting og puslespill, da er det hyggelig at nabokatten holder Linda med selskap i flere timer hver dag.

Hos Halvorsen er det litt mer aktivitet, men det er ikke bare Elsa som holder trykket oppe, på denne tiden er det jo stadig noen kjente som er her på ferie. Anne og Bjørn er nå inne i sin siste ferieuke for denne gang og vi passer på å spise middag i sammen ganske jevnlig. Det er jo hyggelig for Halvorsen også, som får komme seg litt ut på kvelden, og ikke bare ha Elsa som selskapsdame … selv om det til tider er mer enn nok. Det blir jo litt samvær med Thomas, svensken, når han ikke jobber og da ender vi ofte på Kokido for en matbit.

De aller fleste har nok fått med seg den dramatiske brannen i Platanias og Halvorsen har vært en runde for å se på skadene og tatt noen bilder. Brannen var nok traumatisk for mange som bodde på de berørte hotellene og sikkert følte at ferien ble litt ødelagt. Det kunne fort gått langt verre da det i det berørte området også er en del bondevirksomhet med mye dyr som høns, ender og kaniner, en og annen gris, sau og geit er det også der. Heldigvis bor jo de som har disse jordflekkene, der de dyrker og har dyr, ganske nær. Etter hva Halvorsen har hørt så er heller ikke noen dyr gått med i brannen. Det er også bekreftet at brannen startet med en elektrisk kortslutning i området med mye tørt siv og spredde seg fort på grunn av den sterke vinden.

Nå er sommeren på hell her på Kreta og regnet har kommet, noe som egentlig er veldig kjærkommet for øya. Regnet skyller bort mye støv fra sommeren og klarner luften … og fjerner sikkert også mye av lukten etter brannen i Platanias. Det som ikke er så bra med regnet, som nå har kommet, er at det har vært uforutsigbart, kommet styrtregn som ikke har vært varslet. Dette har også medført en veldig dramatisk hendelse i Samaria ravinen, der styrtregnet utløste et ras, som dessverre traff en turist som mistet livet. Slike hendelser er tragisk og ikke noe særlig å lese om.

Så den lille pusen vi plukket opp i Kato Stalos etter vår kjøretur forrige uke. Det ble ikke bare en liten pus, Halvorsen var der ute dagen etter, og hentet enda en, som han kjørte til Silke. Begge de to små ser ut til å klare seg og vokser til, og har nå slått opp øynene. Det er mye arbeid med så små puser som disse, da de får mat hver fjerde time.

Så har Picasso’n rullet ut på tur igjen, riktignok uten Linda, men med med Bjørn og Thomas. Bjørn og ( Anne, som ikke var med, men var igjen på hotellet) har vært på Kreta i mange år og har mange gode minner. Et av minnene til Bjørn var Paleokhora, og som han hadde veldig lyst til å oppleve på nytt. På 90 tallet fartet han og Anne mye rundt på øya og blant annet til Paleokhora hvor de har spist middag på Caravella flere ganger. Bjørn glemmer aldri deres sitronpoteter … nå skulle han igjen få oppleve sine yndlings poteter. Så Halvorsen fyrte i gang Picasso’n i elleve tiden på onsdagen, plukket opp Thomas i Daratsos, for så å plukke opp Bjørn i Agia Marina, og fra der gikk det strake veien mot Paleokhora.

‘Det ble ett par stopp på veien bort, det første ved et minnemonument over for en kreter som kjempet mot tyskerne og ble hengt her for nesten nøyaktig 80 år siden. Det er ikke bare monumentet som er fint, her er det også en fantastisk utsikt og man ser helt ned til kysten og det er ganske vakkert rundt der også.

Vi måtte jo ha en stopp for å drikke en kopp kaffe på veien bort … og som vanlig blir denne stoppen lagt til Kandanos. Som regel pleier i å stoppe på tavernaen i svingen, I Platia, nå gjorde vi derimot en vri. Det ligger flere steder langs veien, men her er det litt trangt å parkere. Nå har jo Halvorsen vendt seg mer og mer til parkeringsrutinene her på øya, så dårlig samvittighet for å stå litt i veien….. er vel nå blåst bort. Tror stedet heter Grifos Cafe Bar, koselig plass med kaffe, is og kaker samt en hyggelig betjening.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Etter en kaffekopp, var det bare å rulle det siste stykket ned til Paleokhora, og frem til restauranten. Så tidlig som vi kom for å spise er det godt med plass, men på kvelden er det nok lurt å bestille bord. Vi satte oss i skyggen helt ytterst hvor det var litt drag i luften. Bestillingen gikk kjapt, alle var innstilt på å dele en stor fisk … og det skulle være sitronpoteter til. Det tar jo litt tid å få grillet en stor fisk, men det gjør jo ikke noe med en vakker utsikt over et stille hav som bader i sol. Mens vi satt der fikk vi også med oss ferjen fra Hora Sfakion, som var kjapt innom og slapp av noen biler og folk, før den satte kursen tilbake med nye passasjerer, som muligens skulle av på noen av de veiløse små stedene ferjen anløper.

Som oftest velger vi en annen vei tilbake enn den vi kom, så også denne gangen, men nå ville vi opp til Omalos. Første strekket her var en vei som vi ikke hadde kjørt før, hadde litt mistanke om at det kunne vare litt tøft noen steder. Dette stemte, med litt utpreget høydeskrekk, vil nok noen parti her vær litt i overkant for noen. Men vi svingte oss opp fjellsidene, og fant ut at det faktisk bodde en del mennesker oppe i liene her, før vi kom inn på veien til Sougia.

Nå skulle vi følge Sougia veien, helt opp til vindmøllene, og svinge mot Omalos. Selv om deler av strekningen, vi hadde kjørt til tider, kunne være dramatisk, så var det nå vi fikk inn litt dramatikk … det ramlet inn nødmeldinger på telefonene at det var en stor brann i Platanias. Vi kom oss opp på Omalos platået, hvor vi egentlig hadde tenkt å ta en kaffepause, men klokken begynte å bli litt for mye … og det var alt for kaldt der, bare 23 grader.

Ferden gikk videre ned til lavlandet og betydelig bedre temperaturer. Her hadde vi også lagt inn en stopp, Bjørn skulle kjøpe honning, for å ha med seg hjem. I bunn av bakkene, rett før Fournes, ligger en taverna, Tavern The Bridge, som selger mye lokale produkter … og mye har de selv produsert.

Siste delen av turen tilbake til Agia Marina måtte nå endres på grunn av brannen i Platanias og vi regnet med at det var stengt der. Vi tok derfor veien om Galatas og ned til Kato Stalos. Bjørn skulle innom et apotek, og det er jo som regel uten utfordringer. Men ikke denne gang, han traff tre unge jenter med en veldig liten kattunge, som de prøvde å hjelpe. Katten var funnet utenfor et hotell og ingen kattemor var å oppdrive … de hadde forsøkt i to dager og var ganske fortvilte.

Halvorsen har jo noen bekjentskaper som kan hjelpe og forsøkte først å få kontakt med Nicola på Utopia. Det gikk jo selvfølgelig ikke, det brant jo rundt ørene hennes….og brannen var veldig nær landområde der de dyrker litt og har noen dyr. Da var det å ringe Silke og hun tok imot det lille kreket uten øyne og satte i gang å pleie den momentant … den havnet i de beste hender for å overleve.

Den siste tiden har vært ganske rolige for oss, i hver vår ende av Europa … riktignok blir Halvorsen til tider ganske engasjert av Elsa. I Sandefjord går det mye i Netflix, sammen med nabokatten, som trives perfekt i sofaen sammen med Linda. Linda har et par faste rutiner utenom å lage maten sin selv, og det er en runde på ergometersykkelen og facetime med Halvorsen … det er jo koselig å se hverandre noen ganger i løpet av dagen.

Halvorsen har fylt opp dagene, i tillegg til Elsa, fått med seg Spania Rundt … Halvorsen liker å følge med på sykkelritt. Noen restaurant besøk har det også blitt, sammen med ferierende venner fra Bergen. Halvorsen og Elsa har vært en tur og besøkt Bjørn og Anne på hotellet i Agia Marina, de lå på stranden og her fikk Elsa prøve seg i sanden … det var litt rart, men veldig gøyalt.

Den siste uken har vært litt strevsom for Halvorsen, veldig plaget med vond rygg. Det er noe som inntreffer noen ganger og går over etter noen dager, men mens det står på er det veldig hemmende. Dette har jo medført stillstand i mye av det Halvorsen hadde tenkt å fa gjort … men en trøst er jo at det som ikke er gjort er jo der fremdeles.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå