Torsdags formiddag satt vi hjemme på verandaen i vakkert solskinn og passe god temperatur og fabulerte om hvor vi skulle kjøre med Picasso’n. Det var nemlig dags for premiere med sidevindu som fungerte for Linda. Mens vi satt slik så ringte det på døren og vi fikk besøk av Gyda. Tiden gikk, men lysten for en tur var der fremdeles, så vi kjørte Gyda til Daratsos og fortsatte videre.

Det har jo blitt noen turer til Paleokhora og passert flere sideveier, og vi har sagt til hverandre, denne veien må vi prøve. Så nå la vi i av sted for å teste ut nye veier. Et stykke på veien mot Paleokhora ligger det en landsby som heter Voukolies, og her har vi sett flere muligheter vi ville prøve … og som vanlig, lite sjekk på forhånd og bare legger i vei.

Veien så ganske bra ut, riktignok mye svinger, der den slanget seg langs fjellsiden på sin ferd ned mot dalen. Selv om Linda syntes det var noe ubehagelig enkelte steder, var veien veldig vakker å kjøre, med flott utsikt og masse vakre blomster i skråningene langs veien … og heldige Linda som endelig igjen kunne fotografere ut et åpent vindu. Og enda et pluss for Linda, den retningen vi kjørte medførte at hun stort sett satt inn mot fjellet og slapp å se ned i juvet.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Helt nede i dalen dukket det opp et skilt vi dro kjensel på, Palea Roumata, og med en liten sjekk på google maps, viste det seg at det nok var en annen og sikkert bedre vei dit litt nærmere Paleokhora. Vi kjørte helt frem til Palea Roumata og stoppet ved kirken der. Det lå også en taverna der, som tydeligvis ble valfartet av turister … turister som likte å vandre skjønte vi….. da de veltet ut av tavernaen med gåstaver.

Etter igjen en sjekk av google maps i Palea Roumata, fant vi ut at de fleste veiene som trolig passet Picasso’n best, endte tilbake på veien til Paleokhora … egentlig var det da bare to alternativer … og hovedveien til Palea Roumata ville vi ikke ta, så det ble en liten vei litt opp i fjellet og frem til Voukolies igjen.

Etter å ha kjørt litt på denne veien lurte vi veldig på om det i det hele tatt var fremkommelig, men den stod jo på kartet så vi fortsatte. De viste seg at veien faktisk var under utbedring og vi skjønte fort at veien var blitt ødelagt av regnvær. Etter en stund fant vi ut dette med gåstaver når, det var en rødmerket turløype inne i området der. Her fikk Picasso’n, som hadde jobbet seg opp fjellsiden på første gir, en pause for å hente seg litt inn…… nå som vi var nesten oppe på toppen og veien flatet litt ut.

Det var ikke så mange meterne før vi tippet over en åskam og begynte på veien ned, som ikke var særlig bedre enn veien opp. Men, selv med utfordringene til Linda ble dette en fin tur……og her opp i høyden fikk vi en fantastisk utsikt, helt ned til Tavronitis, hvor vi hadde forlatt hovedveien.

Veien ned bar også tydelig preg av at nedbøren hadde satt sine spor, vi sneglet oss ned mellom steiner og hull i veien, og fant ut at det faktisk bodde folk langt opp i fjellsiden her … og omsider flatet veien litt ut.

Denne rundturen var veldig fin, selv om veien til tider var elendig, vakker utsikt og veldig frodig med mye blomster. Vi kom opp igjen i Voukolies på en vei som vi tidligere også hadde sagt at vi måtte prøve … så nå var jo det gjort. Nå var det bare å rulle pent ned mot Tavronitis og ta gamleveien hjem.