Vi var ute og rullet på tirsdag og en ny runde på onsdag. Vi oppdaget at mandeltrærne var i blomst og ville se hvordan det stod til på den andre siden av øya, der er det mange flere slike trær. I fjor vår var vi en tur til Sougia og oppdaget en masse mandeltre i full blomst, og kanskje det var slik nå også? Turen skulle gå via Omalos for å se hvordan det stod til med snø der oppe, og finne oss en taverna hvor vi kunne få oss en matbit.

Før vi dro sjekket vi opp tavernaer på strekningen og fant en som så veldig interessant ut, Αν το πετύχεις, her var det lagt inn en review for bare noen dager siden. Det virket jo lovende, vi er jo ganske vant med å komme til stengte dører på denne tiden av året. Så vi loadet opp med cash, kaffe og røyk, fylte diesel og vasket frontruten, før vi satte snuten mot Omalos i vakkert solskinn.

Som sikkert veldig mange vet er det mye svinger og mange høydemeter for å komme opp på Omalosplatået, som ligger på over 1000 meters høyde. Vi visste at det ikke var snø her, men ønsket å se hvor langt ned snøen lå. Nå ble det jo slik at jo nærmere Omalos vi kom jo dårligere ble sikten. Lavt skydekke blåste inn fra andre siden og lå som et teppe over Omalos. Men… noe så vi da, og det var ikke snø på de nærmeste toppene, og de høyere fjellene bakenfor, var borte denne dagen.

Mens vi kjørte over platået innså vi kjapt at å ta turen bortom Samaria ravinen ville være helt bortkastet, der lå det en tjukk tåkevegg. Det var bare å fortsette videre forbi vindmøllene og ned mot Sougia. I finværet i Chania hadde vi 20 varme når vi startet, og her oppe var vi helt nede i 10 grader. Stedvis var sikten så dårlig, at copilot Linda fikk angst og bremset noe kraftig, helt til vi igjen kunne se verden rundt oss. Hadde ikke sikten blitt bedre….. ville ferden raskt gått tilbake til solen i Chania, men det var bare overskyet og helt flotte kjøreforhold.

Langs veien frem til tavernaen er det veldig mange mandeltre som vi husket fra i fjor vår. Vi så jo riktignok noen trær som var i blomst, men ikke som vi hadde forventet. Tydelig at våren var senere på denne siden, og kanskje ikke så merkelig når det meste av det dårlige været har passert her. Uansett… det er et fint landskap å kjøre tur gjennom, med små tettsteder og ellers mye å se.

Fremme ved tavernaen ble det som mange ganger tidligere, den var stengt. Litt diskusjon over google maps, ikke lyst til å kjøre til Sougia, så vi vendte om. Tidligere når vi har tatt kjørerute på kartet har det dukket opp en vei vi aldri har funnet, men vi har sett et skilt det står Sougia på og fulgt det. Nå ville vi ta denne veien tilbake.

Google maps loste oss på riktig vei og etter å ha kjørt denne strekningen….. kan vi forstå at det er ønskelig å lose det meste av turisttrafikken utenom. Her var det bratt, smalt og en bekk som gikk over veien med et fareskilt, snu hvis det er for mye vann. Nå er vel mye vann neppe et problem på sommeren, og det var heller ikke så mye der denne dagen heller. Vi kjørte denne vakre biten, som er betydelig kortere, og har nå funnet ut hvor det bortgjemte veikrysset er.

Tilbake på hovedveien bar det mot fjellet og tåken igjen med kurs for en liten taverna hvor vi hadde spist tidligere. Oppe på toppen ved vindmøllene lå det fremdeles mye skodde og det blåste en heftig kald vind. Fra toppen og ned til tavernaen er det bare noen minutters kjøring, og det var åpent. Καφενείο Πάνδροσος, som stedet heter, serverer veldig god hjemmelaget mat, men utenfor sesong er kommunikasjon også her en utfordring … bare gresk. Etter litt frem og tilbake fikk vi bestilt noe, ikke så mye som vi trodde, men nok.

Etter en liten, men velsmakende lunsj, var det tilbake i Picasso’n og ned til varmen og solen i Chania. Noen få stopp ble det på veien for å ta litt fotos, det er stadig objekter langs veien å fotografere … og ikke minst utsikt.