Kretahalvorsen

Etter en natt i Debrecen satt vi Astri i gang med kurs for Romania, med litt møkkete ruter siden det hadde regnet litt den natten. Vi valgte igjen en liten vei over noen jorder og etter kort tids kjøring var vi inne i Romania på en grenseovergang der det ikke var en sjel å se.

Et par kilometer inn i landet ble vi stoppet av grensepolitiet, som vil sjekke passene våres og kort tid etter var vi i gang igjen. Det var litt trist at de ikke spurte hvor vi skulle, hadde jo vært veldig gøy og sagt Kreta, der vi stod nesten så langt nord i Romania, som var mulig.

Veiene var ikke av beste kvalitet, så farten var lav gjennom et område som ikke var befolket av de mest bemidlete personene i landet. Det advares om at det er mye hest og kjerre i trafikken i Romania, og vi møtte flere av dem langs veien.

Etter å ha dratt Astri over noen høydedrag med god stigning og lengde var vi ute på en ganske bra europavei med stor trafikk og høy fart.

Da vi etter en stund svingte av denne europaveien, trodde vi trafikken skulle stagnere, men den gang ei. Her dundret det tungtrafikk så det holdt, og om ikke lenge begynte det å gå noe kraftig oppover.

Det må være mange sultne bilførere som kjører denne veien, for her lå restaurantene tett … og de aller fleste var åpne. Det var bratt opp og like bratt ned på andre siden, med alt for mye trafikk for oss.

Vi fant oss en alternativ rute til Cluj, som var målet vårt, og den gikk på bondelandet … men det var mye store biler her også, siden det ble bygget en jernbanelinje i denne dalen. Langs denne veien oppdaget vi noen merkelige hus, som så ut til å være helt nybygde, og flere var under oppføring.

Husene passet liksom ikke inn i den byggestilen som er i området, hadde ikke reagert hvis dette hadde vært i Kasakhstan eller der om kring.

Rush trafikken var i full gang da vi ankom Cluj og veien til hotellet snirklet seg gjennom byen. Fremkommeligheten ble ikke enklere av at det var mye arbeid i gatene her, men vi kom forbi og fant parkeringen, i kjelleren på et kjøpesenter.

Ble litt surring da vi kom opp fra garasjen, for vi visste jo ikke hvor hotellet lå i dette bygget, men det ordnet seg.

Vi fikk et nydelig rom i femte etasje i Hotel Platinia, som sikkert de fleste allerede har sett på vår film. Rommet har en perfekt røykebalkong, og hotellets restaurant leverer mat på døren.

Så for oss ble det en rolig kveld, med utsikt over byen og herlig middag…. på vårt 55m2 store rom.

Denne dagen hadde vi gledet oss til. Vi skulle få se Donau, som er en gedigen stor elv. Donau starter i Tyskland og er den eneste av de store europeiske elvene, som renner fra vest mot øst.

Donau renner gjennom seks land og er ytterligere grenseelv for fire andre land, før den ender i Svartehavet. Om elven er så skjønn og blå er tvilsomt, men den er særs viktig for landene den skjærer igjennom.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Astri kom av sted i titiden og i østlig retning. Kanskje ikke helt riktig vei når Kreta er målet. Turen ut av Slovakia gikk over noen store sletter der veien stort sett gikk rett frem. Den største underholdningen langs veien var alle rovfuglene som holdt til i området.

Uten å artsbestemme disse flygende krekene helt korrekt, så var det både hauk og falk i mengder rundt oss … men de var vriene å fotografere.

Helt kontroll på hvor grensen til Ungarn var, hadde vi ikke. Tanken var å fylle bensin på Astri, mens vi var i Slovakia, der bommet vi….. hadde tydeligvis vært i Ungarn en stund.

Vi la ikke merke til grensepassering, og språket var like “gresk” for oss, uansett hvilket land vi var i. Uansett,  Astri fik mat til den nette sum av over 20 000 forinter, da var vi i Ungarn.

Nå fikk vi gleden av å møte den mektige elven der den sake gled forbi, vi tok en liten rast og bivånte alle som var ute og vandret langs elvebredden, samt noen som prøvde fiskelykken. Det var lite båter på elven, men mange fergekaier, som nok tyder en stor aktivitet på andre tider av året.

Veiene i området der er ikke så mye å skryte av, men vi har jo valgt ruten selv … så hva kan vi si? Vi svingte vekk fra elven og igjen milevis over store flate sletter, med det samme fuglelivet som vi har sett, flere ganger på denne turen. Steppene som vi kjørte over endret seg til vinranker i store mengder … Ungarn er en stor produsent av god vin.

Igjen skiftet naturen rundt oss radikalt, vi havnet inne i et stort våtmarksområde det langbente fugler spradet rundt med vann til midt på leggen. Dette var et typisk turområdet med turveier og restauranter, mange brukte ettermiddagen der for litt matauk … men om fisken bet, vet vi ikke.

Vi stoppet etter veien på en bensinstasjon for å handle sigaretter, hadde sprit og mat og alt annet utenom sigaretter. Dette skjønte vi lite av og forsøkte oss flere steder, og en plass fikk vi greie på hvor vi skulle handle røyk.

Etter litt leting fant vi frem til stedet, som bare solgte tobakksprodukter. Da er det nok slik i Ungarn at dette selges bare i egne butikker. Vi har opplevd lignende også i andre land, blant annet Italia.

Mørket hadde tatt skikkelig tak da ankom Debrecen og trafikken var tett, da vi skulle lose oss gjennom byen til hotellet. Trafikkulturen er litt laber i disse områdene og vi holdt på å bli torpedert bakfra….. i det vi svingte inn til hotellet. Fyren tutet og berte seg, men egentlig burde han fulgt med på veien og sett at bilen foran både blinket og bremset.

Hotellet hadde ikke mat på kvelden, men vi fant en restaurant, så og si tvers over gaten som så ut til å ha litt real mat. Vi krysset gaten og fikk oss en herlig middag alene i restauranten … vi var nok tidlig ute, men måtte få oss noe i kroppen.

Som dere allerede har sett så dro vi fra Rýmařov i Tsjekkia, i tåke, med kurs for Nitra i Slovakia … en 4-5 timers kjøretur. Igjen valgte vi de små veiene på landsbygda som, uten at vi visste det, var veldig bratte både opp og ned. Ferden gikk gjennom skoger, over jorder og gjennom mange små steder, som var en fryd for øyet … selv en disig dag.

Det er noe vi har undret oss litt på, hva er alle de statuene av helgener og kors som står langs veien, i alle bygder og byer. Kanskje en beskytter for området der den står, eller hva vet vi? Men vi stoppet ved en, som stod for seg selv, ved siden av veien, foran et stort jorde og tok et bilde … vi har sett mange slike.

Ut av Tsjekkia kjørte vi gjennom mange fine steder, men det var veldig kupert og de lokale som tok oss igjen, var tydelig misfornøyd med farten Astri greide, i de bratteste oppoverbakkene … som det også var ganske mange av…..

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Uten nesten å merke det var vi inne i Slovakia og frøken google loset oss greit videre, på veier vi aldri hadde trodd vi skulle kjøre langs……på vår vei til Kreta. Vi kom greit frem til Nitra, byen hvor vi hadde bestilt rom.

Nitra er Slovakias neste eldste by og den 6. største. Fra rommet så vi rett på teateret og torvet der julemarkedet snart var klart.

Rommet var greit, litt problemer med internettet, men ellers veldig bra. Rett ved hotellet hadde vi siktet oss inn på en lokal restaurant, men først måtte vi kjøpe sigaretter. Det å finne et sted som solgte sigaretter var ikke enkelt, det ble en lang spasertur til et handlesenter, som hadde en tobakksbutikk … mulig det er bare egne butikker som har lov til å selge røyk i dette landet.

To netter i Liberec var deilig, etter mange mil og timer, i Astri hver dag. Været i byen var rimelig kjølig og grått, så vi orket ikke å vandre noe særlig rundt.

Det ble noen timer på hotellet og ellers ut og spise et par ganger. Lunsjen vår ble på en italiensk restaurant på torvet, og på kvelden endte vi nede i kjelleren på rådhuset, der det lå en tradisjonell tsjekkisk restaurant, som er en institusjon i byen.

Liberec ligger i det som en gang ble kalt Sudetenland, som navnet fremstod tidlig på 1900 tallet og var en del av Böhmen før det. Dette området har som mange andre steder vært preget av politiske konflikter og kriger, der makten stadig har skiftet hender. Hitler tok også godt for seg her og etter 2. verdenskrig, da det i området bodde veldig mange tyskere, skjedde det en utrenskning, der største delen av den tyske befolkningen rett og slett ble kastet ut av Tsjekkoslovakia.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Nok historie, på morgenen dro vi fra hotellet og fikk bunkret opp Astri med både bensin og motorolje … hadde ikke sjekket behovet hennes før vi dro og nå var det prekært lavt. Igjen hadde vi satt google til å finne en rute uten motorvei og satte av sted i noenlunde fint vær.

Dessverre så varte ikke finværet, det var stort sett mer eller mindre tett tåke helt frem til Hotel a restaurace Praděd Rýmařov. Google Maps loset oss rett inn på parkeringsplassen, uten at vi så noe annet en grå vegg.

Stedet vi hadde valgt hadde en koselig restaurant med god mat, rommet var enkelt, men rent og vi skulle bare være der en natt. Det spesielle med rommet var gulvet, det sviktet så mye at vi nesten var redde for at det skulle briste. Gulvet holdt, men stod du på badet, mens den andre gikk på gulvet, føltes det som om det var jordskjelv … og den følelsen har vi jo hatt noen ganger.

Vi dro fra Cheb i ti tiden og været var fint og solen var i ferd med å knekke morgentåken. Denne dagen hadde vi funnet ut et valg på google maps som ville velge andre veier enn motorveier.

Ruten til Liberec, som var vårt endepunkt denne dagen, ble på mindre veier uten mange filer. Det skulle vise seg å bli litt problematisk, da det ble bygget nye motorveier på strekningen vi skulle kjøre og det var plenty av omkjøringer, særlig midtveis på strekningen.

Men ut fra Cheb gikk det ganske greit, små veier og bønder på traktor, som vi jo er vandt med…… Etter å ha snirklet oss rundt på små bygdeveier,  dukket det plutselig opp ei steinrøys, oppi bakken. Her stod det noen skilt og vi ble veldig nysgjerrige og stoppet  for å finne ut av hva dette kunne være.

Det viste seg å være ruinene etter en by, som ble helt borte på 1960 tallet, og hadde vært gjennom mange konflikter og tilhørt mange forskjellige herrer.

Tinngruver i området var det mest verdifulle her og betydde sikkert mye, for mange år siden. Selve landsbyen lå så høyt, at de slet med å få avlinger fra åkrene rundt om, i hus.

Vi vet ikke så mye mer om dette, annet enn vi har googlet oss frem til. Du kan lese mer om denne byen på denne linken, den er på Tsjekkisk men oversett på google   Město Litrbachy – Čistá,

Veien videre gikk fremdeles i bondelandet på smale veier og mye artig å se. Kanskje det mest artige var å skremme opp en kronhjort, som vi dessverre ikke rakk å ta bilde av, før den gjemte seg inne skogen.

Ellers på ferden, som gikk i skog og bondeland, skuet vi et yrende fugleliv og særlig mange rovfugler, uten at vi skal typebestemme dem. I områdene vi kjører i her nede er det også mye villsvin. Halvorsen så fire stykker ute på et jorde, likevel…. villsvin er den store skrekken for Linda, når hun sitter og tisser i naturen.

Ennå var vi prisgitt med sol og god sikt. Dette skulle endre seg om ikke så lenge. Før tåken tok overhånd, kjørte vi inn i et område, med en totalt annerledes arkitektur, enn vi hadde forventet oss her i Tsjekkia.

Veldig mange gamle trehus og litt googling forteller oss, at dette er noe som er vanlig, i enkelte fjellandsbyer mot Tyskland og Østerrike. Uansett, hvor vi var i forhold til Tyskland eller Østerrike, så fikk vi med oss mange trehus…..som for oss så ganske gamle ut.

Nå begynte tåken å ta overhånd og sikten var ikke slik vi hadde ønsket at det skulle være, men hva kunne vi gjøre med det? Vi begynte å nærme oss Liberec, og skjønte at nå måtte Astri slite seg opp noen voldsomme bakker … både bratt og svingete. Vi kjørte jo ikke hovedveien til Liberec, men sikkert en mye mer spennende vei … og når vi var kommet opp var det like bratt og svingete ned…..uansett en ganske bra vei.

Nede av fjellet rullet vi rett in i byen, på sporene til trikken … og her er viktig å passe seg……. for trikken, siden den alltid har forkjørsrett…… Veien frem til hotellet gikk greit ,med hjelp av google maps og vi fikk installert oss på taket av hotellet. Mat denne dagen hadde stort sett bestått av pepperkaker fra Meny, så veien ut for å få noe i kroppen var kort.

Etter en herlig aften på gresk restaurant i Bernburg satte vi Astri i gang med kurs for Tsjekkia. Vi hadde ikke bestemt oss så nøye for hvor vi skulle passere grensen, men hadde sjekket ut overnattinger i Kadaň.

Kadaň er jo byen vi giftet oss i og ønsket oss en tur innom. Nå viste det seg at her var det smått med overnatting, så det ble ingen fokus på å komme dit, det kan vi heller gjøre på veien tilbake … og da er det forhåpentligvis litt varmere også.

Google Maps ble aktivert med en tilfeldig grenseovergang og ferden gikk av sted på motorvei mot Leipzig. Etter noen mil på motorveien overstyrte vi kartet og kjørte av og holdt oss på mindre og koseligere veier. Kjørte gjennom en del mindre byer som Markranstädt, Altenburg, Zwickau og mange flere.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Veiene varierte en del, men holdt god standard, inne i byene, derimot, var det fort vekk mange trange gater og ikke minst brostein. Jo lenger ned vi kom i Tyskland, jo lengere og brattere ble bakkene. Astri er ingen løve i motbakker, så vi ble en rundingsbøye for rastløse tyskere.

Inn i Tsjekkia ble på et lite sted vi ikke visste eksisterte. Vejprty, som vi overhodet ikke vet hvordan uttales, var et lite sted der harryhandel butikkene lå rett over grensen. Grensen er er en elv og vi kjørte langs denne på Tsjekkisk side, mens det gikk en betydelig bedre vei parallelt på tysk side.

Litt nede i dalen bar det igjen oppover et fjell og her var det et stort skianlegg, ser ut som det er helt nybygd. Klínovec heter stedet og her var det også mye nybygde overnattingsteder. På kartet synes ikke skiløypene, men vi har sett dem og stedet er veldig nært Tyskland. Her kjørte vi gjennom en tett skog, med svære grantrær, til vi tippet over toppen.

Litt flatere der oppe i høyden, før det gikk skikkelig nedoverbakke og ned i en dal, der solen nok sliter med å nå frem. Et stykke ned møtte vi på en liten by, Jáchymov.

Jáchymov som så litt fraflyttet ut en den delen vi møtte først. Det stemte nok også, for dette stedet hadde nedlagte urangruver. Sjekket litt om dette stedet og her i gruvene ble det brukt fanger, spesielt politiske, som gruvearbeidere.

Forholdene her var ikke særlig bra, russerne styrte her under krigen, med krigsfanger og etter det ble det plassert antikommunistiske fanger fra Tsjekkoslovakia. Legger med en link som forteller kort om stedet:  “Mauthausen-trappen” – Lidelsens trinn | Uran på den tysk-tsjekkiske grensen

Nede av fjellet var vi ganske nære Karlovy Vary, en by vi kjente til fra før uten å ha vært der. Vi kjørte inn i byen, med håp om å finne et sted å overnatte. Nå har det seg slik at denne byen er den nest mest besøkte byen av turister i Tsjekkia etter Praha.

Det fant vi kjapt ut, etter et par runder i gamlebyen med Astri, tok vi en rask beslutning … vi finner en annen by. Karlovy Vary er kjent for helbredende kilder og tydeligvis mange som var her for å få et evig liv, selv på denne tiden av året.

I tillegg skiltet alle hoteller med parkering, som jo er en ting vi går etter. Dette var jo bare svada, alle hadde samme parkering … offentlige parkeringsplasser på hver side av byen, til den nette sum av 25 euro natten….så det var enkelt å ta et nytt valg.

Noen mil videre fant vi et lite hotell med parkering i en by som heter Cheb. Der fikk vi kontakt med en blid fyr, trolig vietnameser, som fikset oss et rom for natten. Greit rom, lite luksus… men rent, og han hadde også restaurant i samme bygg. Den skygget vi unna, for nå ville vi ha litt tsjekkisk mat.

Rett borte i gaten fant vi ei lokal kneipe. Akkurat det vi trengte og mange andre lokale gjester. Her fikk vi en god middag, godt tsjekkisk øl og vår favorittsnaps i Tsjekkia, Becherovka. Stemningen var god og ei særdeles proaktiv serveringsdame, sørget for at det ble mange flere Becherovka en vi hadde tenkt oss…….

I lett tåke ro vi fra Lübeck med kursen sydover. Ferden ut av byen gikk forholdsvis greit, ikke for mye trafikk, men vakent med lyskryss og filer å forholde seg til. Dama på google maps loset oss trygt ut av byen, gjennom et vakkert parkområde.

På turen videre ned i Tyskland hadde vi tenkt skulle gå utenom de store og raske veiene, så vi la opp korte strekninger på google. Vi siktet oss inn på steder, som sikkert de færreste kjenner til, i rask rekkefølge Mølln, Gudow, Lüneburg og Uelzen.

Vi hadde tenkt å ta en natt i Magdeburg området og la dette inn på google, og da var vi kjapt på autobanen. Mens vi slet Astri opp i over 100 på speedometeret sjekket Linda litt om Magdeburg. Vi hadde sett oss ut et hotell før vi dro fra Lübeck. Linda fant fort ut at det ikke var noe lurt, vrient med parkering og mye gravearbeid i sentrum … og det skulle vi finne ut av senere.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Etter en god del mil i over 100 begynte Astri og klage litt, ble litt varm kroppen ønsket litt service … vi begynte også å bli drittlei av motorvei, så vi dro av en avkjørsel tidligere enn planlagt.

Planen var å kjøre småveier bort til Bernburg, som vi hadde sett oss ut for natten. Det resulterte i at vi havnet i rush trafikken i Magdeburg, og det gikk tregt. Men….vi fikk kjørt forbi hotellet der vi først hadde tenkt å overnatte, merket all gravingen som foregikk inne i sentrum, før vi igjen endt på motorveien mot Bernburg. En aldri så liten omvei som tok oss nesten en time … var vel ikke akkurat et vinnende trekk i sjakk.

Bernburg ble entret samtidig som mørket begynte å falle på og vi fant greit hotellet vi hadde håpet at skulle ha et rom for 2 omreisende. Vi hadde selvfølgelig ikke bestilt på forhånd og sjefen der (som blir beskrevet som litt sur på tilbakemeldinger vi hadde lest), og det viste seg å stemme….Der var det ikke så mye som et lite smil på lur…og veldig dårlige språkkunnskaper… ikke noe rom til oss der, så hotellbryggeri fikk være hotellbryggeri……..og vi måtte lete etter noe annet.

Det var jo mange hoteller i området og vi ville finne et med parkering. Hotel Fürsteneck ble valgt, og vi møtte et fyrverkeri av en dame, som ordnet opp.

Hotellet hadde bar og bare frokostservering, helt greit….. vi var en en passelig stor by. Etter at vi hadde fått installert oss på rommet ble det en tur i baren og en hyggelig prat med damen, som jobbet denne kvelden, før vi ruslet av sted for middag.

Halvorsen hadde oppdaget at det var en gresk restaurant i nærområdet, og den ville vi selvfølgelig teste ut og den lå bare 5-6 minutter unna hotellet. Opplevelsen på Griechisches Restaurant Athen, som den heter, ble helt fantastisk.

Vi imponerte stort med vår lille gresk tale og stemning var på topp fra første sekund. Restauranten var familiedrevet og alle der var grekere, det ble mye raki og selfies med hele gjengen.

Røykeloven er streng også i Tyskland, men på gresk vis….så er tøyer de litt på betydningen ute. Restauranten ligger i andre etasje og nå man er ut døren fra restauranten…ja, da er er man ute … og der var det askebeger på bordet og alle tok en sigg.

Dette er nok den mest greske restauranten vi har råket på, utenfor Hellas … og legg gjerne turen innom hvis du er i området.

Dag to på vår ferd startet i et veldig gråvær og med fare for regn … litt regn fikk vi også, men ikke så mye. Motorveier er ikke vårt første valg….. men, gjennom Danmark på en søndag…..ja…så er det vel ikke så tett trafikk.

Vi hadde også blitt gjort oppmerksomme på at det var mye veiarbeid på motorveien, så søndagen var perfekt for oss på dansk motorvei, siden vi tok det for gitt….. i god sosialistisk ånd….. at arbeiderne hadde fri på søndag.

Etter en kjapp bunkring av røyk, la vi av sted i retning Tyskland og en liten by vi hadde sett oss ut på vestkysten der. Motorveien bragte oss forbi Kolding, før vi svingte til høyre mot Tønder og litt mer avslappet trafikk.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det var nok riktig vurdert å ta motorveien på en søndag, det var mye arbeid på gang flere steder og vi gikk sikkert klar mye kø og stopp.

Tønder er en fin liten dansk by som ligger tett opp til grensen mot Tyskland, kun få minutter…..og, vipps… så var vi i Tyskland, nesten uten å registrere at vi hadde passert grensen. Og som hos oss nordmenn, som har harryland….. rett over svenskegrensa……slik var det også tyskesiden.,,,,

Full fart i alle butikker og masse folk…… det ble betydelig roligere etter noen kilometer.

Egentlig hadde vi tenkt å overnatte i en by på vestkysten som heter Husum. Men, vi var der alt for tidlig på dagen til å ikke kjøre lenger. Astri ble foret opp på super bensin og vi la i vei videre….. uten noe spesielt mål….men, vi dro i vei retning Lübeck.

Vel fremme i Lübeck, i skumringen, til et hotell vi hadde plukket opp på kartet og klare for å slå oss til ro for natten. Så enkelt var det ikke…..

Fyren som skulle sjekke oss inn…han mente at vi burde finne oss en annen plass å bo!!!! Hotellet var under restaurering og han hadde ikke hjerte til å legge oss der. Hvisket stille…så ikke sjefen hans skulle høre….. “Dere vil ikke bo her….men, kom gjerne for middag….. for restauranten vår er god!!!”

Fin fyr….og når Linda spurte om en anbefaling for et annet “krypinn”…gav han oss klare forslag…med veiforklaring 😉

Siden vi ikke bestiller på forhånd, på denne turen…… så vet vi jo ikke om vi får rom, men på denne tiden…… så bør det ikke være noe problem.

Ibis Hotel i Lübeck hadde rom og parkering i egen garasje, rene luksusen….. både for oss og Astri. Det var ikke mat på hotellet, så etter litt gatevandringfant vi en kinesisk restaurant.

Her var maten god, først noen vårruller og så bestilte vi et par hovedretter. Vi endte opp med tre hovedretter … greit nok….!!…. vi var sultne……og språkbarrierene slo nok litt inn.

På vår ferd mot sydligere strøk ble det ikke så mange milene, men vi var tidlig i gang på morgenen. På kjøreturen til Larvik, som tar sånn omtrent tre kvarter, diskuterte vi hva og hvordan vi skulle gjøre det … dra rett nedover motorveien fra Hirtshals og kjøre til mørket falt på, eller stoppe på Purhus Kro, som er en drøy time fra Hirtshals.

Dette valget var tema flere ganger på fergen ned, mellom diverse måltider og røyketurer ute på dekk … valget ble Purhus Kro.

Med avgang fra Sandefjord i syv tiden, og få timers nattesøvn, følte vi for en behagelig start på turen. For å få litt mer opplevelse, så tok vi en liten sightseeing på veien ned. Det ble først vestkysten, med Løkken og Blokhus, før vi tok oss over Limfjorden ved Aggersund, så videre til Hobro, før vi endte opp på Purhus Kro.

Danmark var svært annerledes nå i forhold til vår tur for et par måneder siden. Nå har høsten tatt over med egne farger og masse løv på trærne var borte…derfor kunne vi se ting vi ikke hadde mulighet å se…..bare for kort tid siden. Kjørte også mest mulig på strekninger vi ikke hadde berørt sist vi var her.

Vi var nære Hobro i August, besøkte nabobyen Mariager og veien er ikke lang til Purhus Kro heller. Vi fikk ikke sett så mye av denne byen, men det kan vi ta ved en annen anledning. Været var heller ikke det beste på dette tidspunktet…. med økende regn i luften.

Så bar det i retning Purhus Kro for å få oss et rom. Vi hadde ikke bestilt på forhånd, men regnet med at det skulle gå geit … noe det også gjorde.

Da vi hadde fått rommet fortalte vi at dette var første stopp på vår ferd mot Kreta, og det visste de….. siden de hadde fått med seg filmsnutten vår om morgenen.

De var godt å få parkert Astri, installert oss på rommet og spist en kjempegod middag. Etter middagen fikk vi med oss en kanne kaffe tilbake til rommet, der vi slappet av og Linda fikk sin dose med “Skal Vi Danse”….. akkompagnert med noe godbiter…. fra vår kasse med akevitt.

Mange har nok allerede fått med seg at vi er på vei mot Kreta, med vår gamle Astri. Vi hadde egentlig innstilt oss på en rolig vinter i Norge, men slik ble det ikke…. da vi ble invitert i bryllup.

Etter at invitasjon datt ned i mailboksen til Linda, så har det blitt en del vurdering på hvordan vi skulle reise, og så en morgen da Linda endelig våknet til liv…ja, da hadde Halvorsen en glimrende ide … vi kjører ned med Astri.

Nå startet et massivt søk på nettet etter lover og regler i landene vi må igjennom og ikke minst hvor vil vi kjøre. Det viktigste først, som var å få ordnet det vi trengte av papirer og oblater, som er ganske kjekt å ha i orden, hvis vi blir kontrollert noen steder.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Nå går hele ferden nedover bare gjennom Schengen land og teoretisk skal det være mulig å ikke bli stoppet i det hele tatt. Ved grenseovergangene må vi uansett stoppe, da det i de fleste landene kreves egne oblat for å kjøre på veien der, spesielt på motorveiene. ( I noen land er det også mulig å fikse dette på nett…men, vi er gammeldagse, og liker alt som er manuelt 😉 )

Halvorsen startet med å få Astri klar for tur.  Fra 1.nobember så kreves det vinterdekk for største delen av turen vår  … og Tyskland krever at dekkene har en eller annen alpin merking.

Nå skal det jo nevnes at Astri hadde behov for nye «sko» siden de gamle var fra 2006…!!!!… og gått ut på dato for mange år siden. Samtidig med dekk skift hos Mekkonomen, fikk vi også sjekket ut feilen på strømkontakten til hengerfestet.

En aldri så liten aha opplevelse dukket opp når Halvorsen sjekket opp Astri…. vi hadde faktisk kjørt i flere måneder med en uregistrert og uforsikret bil. Litt skummelt å tenke på, men alt har heldigvis gått bra. Noen ganger er flaksen bedre enn forstanden!!!

Når Halvorsen gravde godt i mailen og ryddet litt, så dukket jo mailene til forsikringen opp, men noe tilbakemelding hadde aldri kommet. Astri har stått stille og rolig uregistrert i garasjen i lang tid, med skiltene på … fort gjort å gå på ei blemme.

Alt vi ventet på i postgangen har kommet, som bombrikke til frontruten, miljøoblat til Tyskland og grønt internasjonalt forsikringsbevis. Noe annet som kan være lurt og ha med er internasjonalt førerkort, i tillegg til det vanlige førerkortet. Det internasjonale førerkortet lager KNA på få minutter, hvis du stiller opp hos dem med passbilde … og gyldig førerkort da.

Selve kjøreruten ned til Kreta er ikke spikret, men vi vet at vi skal i bryllup 29. november i Heraklion og må være fremme før det. Den siste etappen hadde vi tenkt med ferge fra Tyrkia, via Rhodos til Kreta, men det hadde blitt en voldsom bomtur, siden den fergen bare tok biler i sommersesongen. Det hadde vært rimelig teit å stå på fergekaien og finne ut at det bare er å kjøre tilbake mot en grenseovergang til Hellas.

Hvor vi stopper på turen har vi ingen store tanker om, men en plass skal vi til … Kadan, en liten by nordvest i Tsjekkia, der vi giftet oss i 2007. Lysten er stor til å se denne lille byen igjen og helst overnatte på det samme pensjonatet.

Vi har jo en del minner fra Kadan.  Kanskje kan vi få tatt et ferskt foto… fra der våre bilder etter vielsen er tatt.

Noe av det morsomste kom noen dager etter bryllupet. Da fikk vi et førstesideoppslag i den lokale avisen, som skrev «Hvorfor reise til Venedig å gifte seg når utlendinger kommer til Kadan. Lørdag runget de eksotiske navnene Fredriksen og Halvorsen ut i seremonisalen på det gamle slottet, her i vår by»

Vi var visst de første utenlandske som giftet seg der, i og kanskje vi greier å finne ut om noen andre har gjort det i ettertid. Kan nevnes at det var litt av en papirmølle i forkant, da vi giftet oss for Tsjekkiske myndigheter.

Reisen videre blir gjennom Slovakia, Ungarn og deretter til Romania,  der vi tenker å hilse på Dracula. Etter Romania blir det Bulgaria hvor vi skal stoppe opp i Plovdiv, visstnok en av de eldste byene Europa, før vi sikter oss inn på Pireus og ferge til Heraklion.