Kretahalvorsen

Det ble en ganske tidlig avreise fra hotellet i Heraklion og veldig god tid på veien bort til Sitia. Noen eksakt reiserute hadde vi ikke lagt opp, men et par steder ønsket vi å se. Det er et Palme Museum her på øya, handler altså ikke om palmer, men Olof Palme og vi kom til å passere ganske nært.

Et annet sted vi også ønsket oss å få med er utsyn til Spinalonga, heller ikke rare omveien. Været når vi dro var sånn passe greit, med litt sol. Vi viste at vinden skulle øke, sanden skulle tilta og med all sanden, også en kraftig økning i temperaturen. Utsiktene for dagen var ikke så gode og sikten ville heller ikke være særlig god … men, det får vi bare ta som det kommer.

Her kjører vi inn i en liten by, Mochos som skiltet viser, og her ferierte Sverige’s statsoverhode, Olof Palme, i mange år fra 60 tallet en gang. Dette lille stedet var et fristedet for Palme der han kunne slappe av og nyte den greske gjestfriheten, med gode venner. Palme museet ble åpnet sommeren 2023.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Da var det bare for oss å komme ned på motorveien og fortsette ferden østover. Sanden ble tettere, vinde økte på og temperaturen steg til 26 grader, som er veldig mye på denne tiden av året.

Litt heldige i Agios Nikolaos, et stund med mindre sand og mer sol, men det blåste ganske kraftig. Nå var det på tide med en kaffekopp og Agios Nikolaos så ut som et perfekt sted, for en slik syssel.

Etter vår kaffepause bar det av sted igjen mot Sitia. Men, plutselig passerte vi et skilt som viste 15 km til Lerapetra, og så god tid som vi hadde….. var det bare å vende om … eller en U-sving…..som google forteller oss til stadighet.

Så bar det til fjells igjen, for å komme over til den siden av øya vi skulle bo på. Fremdeles ganske grått av sand og umulig å få fine fotografier … måtte fokusere på de nære ting, utsikten forsvinner i tåka.

Hotellet var uten resepsjon når vi ankom, det var vi klar over, nøkkelen stod i døren til rommet og utgangsdøren var åpen. Ganske enkelt og vi var de eneste gjestene på hotellet.

På lørdag startet vi ferden nordover fra Chania, men først blir det i retning øs,t for å se nye steder her på øya. Først til Heraklion på Valentins dagen, det tok jo litt tid før vi kom oss av gårde. Alt etter Heraklion er ukjent mark for oss.

De siste dagene har vi brukt til å si farvel til våre venner i området der. Først vår svenske venninne, som var veldig nysgjerrig på Hardangervidda, og vi tok henne og kjæresten med en tur dit.

Våre gode venner, Eleni og Vaggelis, på Notos Restaurant i Agia Marina er det bestandig tungt å ta avskjed med. Vi har vært der et par tre ganger og spist Eleni sin fantastiske hjemmelagde mat.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Bestandig hyggelig å besøke dem, selv om det er dårlig med felles språk, da må google oversetter hjelpe til. Men, besøkene blir lange med mye god mat og drikke.

Vi traff også Tina fra Me Gusta på Piazza, for en kopp kaffe, en av de siste dagene. Det var også hyggelig og hun var ikke klar over at vi var i ferd med å forlate byen. En koselig prat og litt ny informasjon. Tina og Dimitris har solgt Me Gusta, så hvis noen ønsker å treffe dem, er det Palatum i øvre Agia Marina, som gjelder.

Vi har selvfølgelig vært en tur på Therino og hatt en prat med Leo, som nå er midt inne i en større renovasjon av restauranten. Han regner med æ være klar i god tid til sesongstart.

Og ikke minst Nicola på Utopia, hun måtte vi bare treffe før vi dro. Vi plukket henne opp hjemme og lurte oss i sakte fart bort til Ducktopia, landområdet deres i Platanias. Her dyrkes mange sydfrukter, som vi kaller det, og ikke minst et yrende andeliv.

Før vi dro så reorganiserte vi all bagasjen vår, det var litt kaotisk pakket når vi dro av sted nedover. Erfaringen tilsier at en del kunne nok blitt igjen i Norge. Nå har vi systematisert klærne våre, høres voldsomt ut, men hadde to kabinkofferter stående der nede og nå brukes disse til hotellovernattinger på oppturen … og der har vi bare det vi trenger for hver overnatting.

Som alle er klar over er det mye katter på Kreta, og slik var det også rundt huset der vi bodde. De siste dagene vi var der hadde en hunkatt løpetid, og det gikk ikke stille for seg. Voldsomt med kattegnål og flere hankatter som sloss seg imellom, det var til tider ganske livlig … og alle fikk ha seg.

Når vi omsider fikk satt Astri av sted mot Heraklion gjorde som vi alltid har gjort den veien, en stopp på bakketoppen etter Kalyves for kaffe og en baguette. Dette tok vi med oss ned til den gamle broen ved Vryses, der vi hadde en fin lunsj, i vakkert solskinn.

Etter å ha fått litt mat i skrotten bar det i rolig tempo mot Heraklion, vi hadde all verdens god tid … innsjekk var ikke før klokken tre, og det var mange timer til, og vi hadde en snaut et par timers kjøring igjen.

Lato Boutique Hotel ble entret en times tid før innsjekk, men det løste seg … vi fikk et rom med en gang. Litt ute på kvelden ble det en tur ut for å spise vår Valentines middag, før det ble en tidlig kveld, for å være klare til neste dag.

Det er tid for avskjed for oss i Chania for denne gang, men noen dager før vi skulle sette av sted, var det tid for vår gode venninne fra Sverige, til å reise hjemover. Vi ønsket å gi henne en et godt kretisk minne på veien hjem og tok henne og kjæresten, med på en liten tur. med lunsj på en god taverna.

Vi hadde sett oss ut en lokal taverna i Sternes, rett før flyplassen. Grill Τaverna Nikos, er et sted med god autentisk mat og hyggelig atmosfære, midt inne i en liten landsby. Her har vi vært og spiste flere ganger og alltid vært meget fornøyde.

Men før vi stoppet hos Nikos Taverna tok vi en lien runde med Astri. Samme veien vi kjører til Nioks taverne går også ned til Marathi og Loutraki … og vi tok en runde, ettersom det også var en stund siden, også vi hadde vært i disse strøkene.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Anne og vennen Robert ,var veldig nysgjerrig på “Hardangervidda”, som vi har kjørt mange ganger. Strekningen er godt dokumentert i tidligere blogger, men det er jo noe annet å ha vært der. Vi tok dem med over der, med sola rett i trynet, men de fikk se det vakre landskapet, med lokale innbyggerne der … og ikke minst treet til Linda.

Noen dager tidligere hadde vi alle vært ute og spist på Nesaki i Kalamaki. Her er det åpent i helgene, med livemusikk fredag og lørdag. Vi var der på en lørdag og det var stinn brakke, og det var bare grekere utenom oss. God mat og drikke er jo helt greit, sammen med levende musikk.

Nå er det bare få dager før vi fyller opp Astri og setter av sted på nye eventyr som vi vil dele med våre hyggelige lesere. De siste dagene har stort sett gått med til å klargjøre for avreise og si farvel til venner her i Chania. De siste kjøreturene våre har vært noen dager gamle … men, nå skal det bli mye urørt terreng.

De første dagene vil det bli en runde på øya, før vi ferger over til fastlandet. Vi har jo ikke vært lengre bort enn Heraklion og ønsker oss en runde, der vi er innom de fleste litt større byer, her på øya.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

På denne tiden av året er det litt sparsomt med åpne hoteller, og derfor blir det de litt større stedene.

Vi har en del ubrukte fotografier, mulig et og annet har vært i bruk,  fra forskjellige områder som vi vil vise dere. Regner med at mange vil kjenne igjen stedene og ha noen gode minner. De første bildene er fra Pano Daratsos eller Øvre Daratsos som det blir på norsk.

Her kommer noen fotos fra Galatas.

Så er vi nede i Chania by.

Så er vi en tur i områdene som nok er best kjent for de fleste, først Platanias, deretter Agia Marina og til slutt Kato Stalos.

Her en dag, etter en regnfull natt, skinte igjen solen over Chania og vi satte oss i Astri, uten noe direkte mål og mening…… og bare kjørte av sted.

Mens vi kjørte inn til byen, litt tidlig på formiddagen, fant vi ut at kanskje vi skulle se om det var mulig å finne en taverna, som badet i sol, for en aldri så liten lunsj.

Vi bestemte oss for å kjøre mot Almyrida og se om noe var åpent nede ved stranden. Tok National Road og svingte ned til Kalyves og videre bort til Almyrida. Dette området er ganske fint og med en flott utsikt.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Nede ved stranden var alt stengt, så det var bare å svinge oss litt høyere opp, gjennom Plaka, og se om det dukket opp en åpen taverna.

Opp forbi Plaka er det flott utsikt over til Akrotiri, der flyplassen ligger. Her er det også et vell av gater, og ikke alle lar deg slippe igjennom. Disse gatene fører jo til et eller annet, ofte en utleiebolig, men vi gjør som vi ofte gjør … prøver oss frem.

Etter noen fotos av utsikten, kjørte vi videre på gjengrodde stier, i håp om å komme til en taverna, og ikke minst ut på andre siden. Begge deler mislyktes, vi måtte vende om og finne en litt større vei … og som vi kjente fra før.

Det var bare å bite i det sure eplet og kjøre litt tilbake og inn på hovedveien der og sikte oss inn mot Vamos. Vi passerte noen lokale tavernaer, men ingen var åpne så tidlig på dagen, men mye å se langs veien.

I dette området er det mange gamle små landsbyer, og folkene her er stolte av stedet sitt. Mange minnesmerker dukker opp langs veien, uten at vi vet hva eller hvem, og de er heller ikke merket på kartet. Men, sikkert noen her som kjenner til dem.

Det som man kan være helt sikker på i disse områdene, det er at man treffer på en kirke … ikke bare en, men i hopetall. Så hvis man har stor interesse for kirker, så er det ikke noe problem å få tiden til å gå her på øya.

Nå begynte vi å nærme oss Vamos, og her er det tavernaer som er åpne … men, vanskelig med sol inne i byen, og det var for kaldt i skyggen. Turen gikk videre bort til Vryses, veien over mot Aptera og inn til byen igjen, uten noen stopp, for annet en kaffe.

Og lunsjen vår, ble jo ganske sen, men en tur innom Lidl og mat hjemme … og det smakte.

Vi er inne i den siste uken, før vi setter av sted med Astri, på nye eventyr. Det blir en runde på øya, før vi så krysser over fastlandet mot Albania. Litt hektisk tid nå, mange å treffe, som vi må ta farvel med, før vi drar.

Blir ikke tid til så mange utfartene de siste dagene, men vi har nå stort sett rukket å kjøre igjennom de fleste gamle kjente veiene, fra tidligere her rundt Chania. Vi hadde igjen en vei vi var veldig nysgjerrig på hvordan det så ut der nå. Denne veien går mellom veien til Omalos og veien til Sougia, og her har det vært veiarbeid i lange tider … og vi undret om de var ferdige nå?

Vi tenkte at den beste retningen for oss var å kjøre fra Omalos veien, siden det da er mest utfor bakke, og dermed mye enklere å stoppe, for de gode motivene. Det er litt høydeforskjeller her også.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vi har laget et kart over strekningen og starter det fra Lakkoi, en liten landsby, i en skråning på vei oppover. Rett før Lakkoi var det arbeid med fjellsikring, som trengs langs veien her … det raser stadig ut steinblokker, spesielt ved mye nedbør.

Vi tar av rett før tavernaen TOY PROVIDI, sikkert mange som har vært her og tatt en rast … flott utsikt og et gedigent og vakkert tre rett ved siden.

Turen vår ble litt kort, hvis vi bare skulle kjørt tilbake til leiligheten, når vi var nede på flaten igjen i Alikianos. Derfor dreide vi av ned mot havet. Her har vi kjørt mange ganger, så denne gangen valgte vi en vei, som så grei ut og, det viste seg at her hadde vi helt sikkert ikke hadde kjørt tidligere.

Veien var helt grei, riktignok ganske øde der vi kjørte forbi en del fine eiendommer, som sikkert var utleie. Det ble betydelig mer bondepreget og vi havnet helt borte ved elven … og så sluttet veien. Det var bare å snu og prøve en annen vei.

Etter at vi hadde fått tørnet på Astri og gjort noen nye veivalg, svingete vi oss igjen ut i bondelandskapet. I dette området er det mengder med appelsiner og andre sitrusfrukter. I de senere årene har også avokado produksjonen tatt seg sterkt opp her, stadig flere og flere, satser nå på avokado.

Etter litt kjøring blant appelsiner og avokado, dukker det opp litt bebyggelse og vi begynner å få flere veivalg. Her dukket det opp et lite blått skilt med Platanias og en pil. Dette hadde vi ikke sett tidligere, selv om vi passert her noen ganger, sikkert fordi det nå var ryddet i busk og kvas langs veien.

Vi fulgte anvisningene….. det stod enda et skilt i et kryss, for er det skiltet….. så er det nok vei også…… Det ble en tippekonkurranse i Astri, om hvor vi ville havne.

Vi var jo klar over flere sideveier til denne veien….som vi var helt sikker på at vi ville treffe. Vi kom frem til denne veien, men hadde aldri klart å finne fra den siden.

Nå nærmer det seg tidspunktet da vi setter oss i Astri, for å forlate Chania for denne gang, uten noe konkret plan for når vi vil være tilbake … det får bli som det blir…. en gang i fremtiden….

Vi har lenge ventet på at været skal bli mer vårlig og det ser ut til å endre seg denne uken… med mer sol, høyere temperaturer og dagene blir lengre.

Turen ned hit gikk på tiden med de korteste dagene, og vi ønsker å kjøre minst mulig i mørket, så lengere og lysere dager tas i mot med takk. Vi legger nok av sted om en ti dagers tid, og vil ta en runde til andre enden av øya, før vi finner oss en ferge til fastlandet.

Har ingen plan for hvor mange dager denne runden på øya vil ta, kommer jo langt på noen timer her … og vi vet jo at våre planer ofte endres på et blunk.

Turen ned har vi dokumentert jevnlig på bloggen, men noe resyme har vi ennå ikke kommet med. Fra vi strandet i Hirtshals og frem til Kreta, har vi pløyd igjennom åtte land og kjørt sånn omtrent 460 mil til Chania.

Vi forsøkte å unngå motorveier og når det viste seg at google maps har et valg for dette, ble det mye enklere … man lærer så lenge man lever….

Tanken til å begynne med var bare å finne noen random overnattingssteder langs veien, inntil vi syntes det var på tide å stoppe. Det viste seg å være mer plundrete enn vi hadde sett for oss, så etter første natten i Tsjekkia, booket vi alltid rom for neste dag.

Det ble mye enklere med litt planlegging, men da kom det fort en annen utfordring … å komme frem før mørket falt på.

Det er ikke spesielt morsomt å forøke å finne frem i store, ukjente byer i mørket i rushtiden … vi havnet jo alltid i rushtiden hvis vi ble litt sene og det gjorde det heller ikke bedre med regnvær. Eller som den dagen vi kjørte gjennom Tsjekkia i tjukk tåke, store deler av turen, lite å se….. men google maps loset oss direkte inn på parkeringen.

Gjennom alle landene har vi sett mye artig, og mye er dokumentert på bloggen, og ikke minst så bygges det nye veier eller oppgraderes over alt. Noen episoder med misforståelser har det jo blitt…… som en gang i vi stod i kø og ventet lenge og vel.

Bilen foran fikk kjøre og vi hang oss på, den skulle bare til et nabohus…. men da var vi allerede i farta. Ble litt roping, men vi gjorde som vi ikke forstod og slapp igjennom … ble vel sett på som dumme utlendinger, men vi kom oss videre.

På forhånd hadde vi sjekket hva vi måtte ha med oss i bilen, det er ulike krav til sikkerhetsutstyr i landene vi skulle passere. Krav til vinterdekk og kjetting er det mange steder og noen internasjonale papirer er også kjekt å ha med.

Tror vi har alt vi trenger, men vi er ikke blitt sjekket noen steder. Eneste stedet vi er blitt stoppet var på vei inn i Romania, ikke ved grensen, men ute på et jorde noen kilometer inne i landet.

Her kom vi over grensen på en knøttliten ubemannet grenseovergang, tett opp til Ukraina, men så det var kamera der. Da ble det en kort stopp der grensepolitiet sjekket passene våre, og det var alt.

Så må vi skryte av Astri, vår 25 år gamle Opel Astra, med 1,2 liters motor. Fikk henne EU godkjent og registrert. Der hadde Halvorsen tabbet seg litt ut og vi brukte bilen noen måneder uten godkjenning…..så etter godkjenningen kom på plass, samt nye dekk…. var vi reiseklare.

Sjekket ikke oljen en gang, så i Tsjekkia gikk det på et par liter. Astri har fått mye pleie her i Chania, full service og byttet noen deler, som tidens tann begynte å tære på. Nå er hun klar til å bringe oss tilbake oppover Europa, i et rolig tempo.

Da er det bare å følge oss på vår ferd hjemover, vi begynner å se litt på hvordan vil skal legge opp ruten. Først litt mer av Kreta, så blir det fastlandet noen dager … og midt her et sted vil vi kanskje råke på et karneval i en eller annen by. Første lengre stopp vil nok bli Sarandë i Albania. Vi har ennå ikke vært der….. men, du verden så mange albanske venner vi har.

Vi elsker å kjøre rundt i fjellene her på øya og har brukt dagene til kortere turer, innimellom regnbyger og blåst, til å friske opp minnene av mange av stedene, vi kjenner fra tidligere.

Det er ikke så lenge til før vi setter kursen nordover igjen, kommer mer om dette senere. Denne dagen, som var ganske fin med sol lite vind, bestemte vi oss for pizzaveien. Ikke det at det er så mye pizza der…. men, det lukter slik på grunn av alle oregano plantene langs veien.

Tidligere har vi skrevet at alle veier går til Kampoi, men denne perioden hadde vi enda ikke passert der. Nå la vi turen gjennom dette lille søvnige stedet med en taverna, kirke og skole. Litt overasket ble vi, torvet og gaten var oppgradert siden sist vi var der. Med ny asfalt og brostein på torget, var det blitt riktig så fint der.

Her er vi fremme i Samonas, som ligger der pizzaveien vår starter, ned en ganske bratt fjellside. Det er litt for tidlig til at oreganoen der blomstrer, så luktopplevelsen ville vi nok ikke fått. Nå valgte vi en annen vei på toppen her, mot Chiliomoudou, der Lemon Tree taverna ligger, som sikkert mange har vært innom.

Nede i denne frodige dalen her ligger en gammel bysantisk kirke fra 1100 tallet, den har St. Nicholas som også et utall andre kirker her i landet heter. Litt oppe, eller ganske langt oppe, ligger en annen kirke ved en grotte, Άγιος Μάμας. Og ikke nok med det, på toppen av fjellet ligger en gammel bysantisk borg, St. Nicholas Fortress.

Her er vi inne i siste utforkjøringen før vi er nede i Stilos, der de tapper Samaria vannet, og kjører videre mot Aptera. Men, før vi kommer så langt svinger vi over til Malaxa, over Hardangervidda som Linda kaller dette stykket … og vi direktesendte mens vi kjørte her denne dagen.

Fra verandaen hjemme i Polenta Street så vi rett opp på et digert byggverk oppe i fjellsiden, og etter litt jobb på google maps fant vi ut at dette var et kloster. Opp dit må vi dra, snakket vi om uten at det ble noe av. Nå har vi gjort noe med det, funnet ut av hvilke veier vi må kjøre og dratt opp dit.

Femme ved Transfiguration Monastery, som det heter…. er et nonne kloster og ganske nytt. Klosteret ble bygget rundt årtusenskifte ved ruinene av “Kastellos”, et bysantisk slott, og klosteret ble ferdigstilt 2007. Klosteret er åpent for besøkende, men sjekk åpningstider … det var stengt når vi var der … og en ting til, det er visstnok ikke mulig å låne toalett der.

Selve navnet Transfiguration som betyr omskapelse, og gjerne til noe vakrere, kommer fra Jesus åpenbarelse. Dem som vil kan lese mer her; Markusevangeliet kapittel 9, vers 2–8; Matteusevangeliet kapittel 17, vers 1–8; og Lukasevangeliet kapittel 9, vers 28–36.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Rett nedenfor klosteret ligger en vakker kirke. Vet ikke om det er noe direkte forbindelse mellom denne kiren og klosteret. Det er også en kirke inne i klosteret.

Vi forsøker stadig å finne nye veier og hadde sett at det skulle være en vei bort til Theriso Ravinen, som vi ønsket å prøve. Vi har jo noen mindre bra erfaringer med google maps, her på øya, når det gjelder mindre veier.

Nå var vi nede ved veien til Theriso, og vi syntes turen ble litt kort. Derfor ble det en tur halvveis i Ravinen og over til Panagia og ned til Mournies.

Elafonisi var ikke aktuelt for oss når vi hadde fått testet nyveien. Vi tok heller en tur tilbake på gamleveien, forbi juvet og gjennom tunellen, på smal og svingete vei. Dem som har utpreget høydeskrekk og ikke helt komfortabel med møtende trafikk på en slik vei, vil nok føle en enorm lettelse for å slippe denne biten på en badetur til Elafonisi.

Veien forbi juvet er ganske spektakulær, vill og vakker, med mange flotte foto shots. Her kommer et knippe av fotos som fotograf Linda har skutt underveis.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Vi brukte litt tid( fotografen jobbet) på å passere juvet og komme frem til landsbyen Topolia, som ligger rett etter juvet. Det er nok ikke bare bussjåførene som er fornøyd med ny vei. Vil tro at de fleste som bor i denne lille landsbyen, er rimelig fornøyd med å slippe det kaoset, som ofte oppstår her.

Det holdt for oss å kjøre motorveien bort. Det ble gamleveien tilbake, som er mye triveligere å ferdes på … og ikke minst, mange flere muligheter å velge, hvis man ikke har det travelt.

Før vi kom frem til Kolymvari, tok vi en aldri så liten sving innom halvøya før, og kjørte gjennom Afrata. Etter Afrata, på vei mot Kolymvari, er det en fantastisk utsikt mot hele Chania kysten. Og med klarvær, som det var denne dagen, måtte vi bare ta denne runden. Vi hadde tenkt å sende direkte mens vi kjørte nedover. Dessverre var det ikke mobildekning, så det ble en film isteden.