Denne vakre saken er nå helt uten blomster, blir sikkert enda finere neste år. Nå har den fått større plass og gjødsel.
Som dere sikkert har fått med dere så jobbes det for fullt her i heimen. Akkurat nå er det sjefsmaler Linda, som regjerer på plattingen, mens Halvorsen har en rolig dag og får tid til å skrive en liten blogg.
Malermester Linda i godt driv …… men en pust i bakken gjør godt …… siste innspurt, og i morgen bæres alt tilbake … og Halvorsen fikser ny trapp.
Men litt annet en å gjenskape våre uteområde blir det jo også. I går hadde Linda time på Betanien Hospital i Skien og hele dagen gikk med, riktignok ikke på hospitalet….. men, vi kjørte jo ikke akkurat strake veien … og med fotballkamp klokken to på natten ble det litt treg start på maleøkten i dag.
Vær første rose i det nye bedet, og nå er den historie … men mange nye er på gang.
Hjemme fra oss og til hospitalet er det 55 kilometer og litt under en times kjøring. Så effektive er ikke vi, det ble 190 km og mange timer på tur. Siden det er flere år siden sist vi fartet rundt her i nærområdene, må vi jo oppdatere oss og mye har skjedd.
Det ble Lågendalen og Siljan på veien bort, siden vi hadde noen besøk på veien hjem og disse bor nære E18. Flere steder langs ruten vår var det veiarbeid og flere steder stengt med omkjøring. Kan si at vi fikk mange lange pauser i kø … og særlig E18 fra Bamble til Vestfold….. er et sted der det er viktig å ha god tid.
Det ble en liten omvei.
Linda var klar på hospitalet etter en times tid og så satte vi nesen mot Spar Kjøp som har en butikk i Skien og vi var nysgjerrige på hva vi kunne finne der. Vi fant noe vi trengte til god pris, og noe vi egentlig ikke trengte også. De vi hadde tenkt å stikke innom i traktene her, var ikke hjemme, så da ble det en tur til vår gamle hjemby, Langesund.
Passerte dette vakre rådyret ute på et jorde.
Veien dit la vi gjennom strøkene der Halvorsen tråkket sine barnesko, Knardalstrand, og forbi hans gamle arbeidsplass, Rafnes. Her fikk vi testet den “nye” veien som endelig er ferdigstilt. Da petrokjemianleggene i Bamble ble bygget og var ferdige rundt 1976, ble det også laget ny vei. Kostnadene og gjennomføring ble delt i tre mellom Hydro, Saga Petroleum og Bamble kommune … kommunen var ferdig med sin del nå i høst.
Vakkert og grønt nå, blå himmel og litt sjø.
I Langesund rakk vi et lite uanmeldt besøk hos våre gamle naboer, før vi kjørte mot Vestfold igjen og fikk testet tålmodigheten blant alt veiarbeidet på E18. Da vi omsider hadde sneglet oss forbi alt veiarbeidet og endelig slapp løs igjen, svingte vi av og la turen om Stavern og hold oss langs kysten hjemover.
Denne utsikten hadde vi i Langesund, rett ut mot fjorden.
Vår “kjappe” tur til Betanien Hospital i Skien tok oss over åtte timer i Astri, der vi frisket opp minner av tidligere tiders godt kjente strøk. Vi er jo begge vokst opp i disse strøkene, på hver vår side ev ælva.
Så er vi klare til å dra ned til sentrum og feire Pride her i Sandefjord. Håper vi får et og annet solglimt….. for de siste timene, helt fra i går ettermiddag, har vært rimelig fuktige.
Vi holder jo på utendørs og vil at det skal tørke opp….. så plattingen kan få et strøk med beis, men været kan vi ikke gjøre noe med….
Vår nye trapp har trukket inn for å ikke bli våt.
Materialer til ny trapp ned på plattingen er kommet i hus, bokstavelig talt….. Impregnerte plank har ligget i solen til tørk i ett par dager, men nå med alt regnet, så har de flyttet inn. De trenger litt tørk før de får de skal beises.
Vi har opprettet en konto på Instagram hvor dere også kan følge oss. Her vil det jevnlig komme noen innspill fra dagliglivet vårt. På Instagram heter vi “JOHNOGLINDA” på vår ferske konto. Vi vil fremdeles blogge under vårt gamle gode Kretahalvorsen og bruke vår facebookside til blogg, med mer…..
Her er vi også å treffe.
Vi legger med et innlegg fra Sandefjord Blad, der Lars Hjalmarsson, har skrevet en flott betraktninger rundt Pride. Håper dere tar dere tid til å lese, fantastisk godt skrevet og fullt av viktige poeng. Vi ønsker alle en fin Pride feiring uten hatefulle kommentarer og med nestekjærlighet til verden rundt oss.
Regnbueflagget veier i solen over vår uteplass.
Et samfunn måles ikke etter hvordan vi behandler dem som ligner oss, men hvordan vi behandler dem som er annerledes.
av Lars Hjalmarsson
Det er rart å se hvor mye motstand et flagg kan skape.
Ikke et flagg for et parti.
Ikke et flagg for en regjering.
Ikke et flagg for en bestemt ideologi.
Et flagg som i bunn og grunn sier:
«Du skal få lov til å være den du er.»
Likevel kommer innvendingene hvert eneste år.
Det er ikke nødvendig lenger.
Alt er på stell.
De har jo alle rettigheter.
Og hver gang tenker jeg det samme:
Har dere lest kommentarfeltene?
For hvem kan med hånden på hjertet si at alt er på stell når noen stadig ser det nødvendig å fortelle folk at homofile ikke burde eksistere. At transpersoner er syke. At kjærlighet mellom to voksne mennesker er en trussel mot samfunnet.
Hvis alt var på stell, ville ikke hver Pride-måned produsere tusenvis av kommentarer som egentlig bare demonstrerer hvorfor Pride fortsatt finnes.
Så kommer neste innvending.
At Pride er politisk.
Som om det diskvalifiserer det.
Alt som handler om hvordan mennesker skal behandles, er politisk i en eller annen forstand.
Kvinners stemmerett var politisk.
Kampen mot rasisme var politisk.
Funksjonshemmedes rettigheter var politiske.
Det betyr ikke at de var feil.
Det betyr bare at noen måtte ta kampen.
Andre hevder at de ikke kan stille seg bak Pride fordi arrangementer organiseres av bestemte organisasjoner.
Men det er en merkelig logikk.
Jeg har aldri møtt noen som nekter å feire 17. mai fordi de ikke er enige med styret i den lokale komiteen.
Ingen spør hvem som eier arrangementet før de stiller seg bak budskapet.
Og bare fordi man organiserer arrangementer, så eier man ikke verken 17. mai eller Pride.
Budskapet er ganske enkelt:
At mennesker skal få leve åpne liv uten frykt.
Så kommer de mørkere påstandene.
At Pride handler om å normalisere overgrep.
At det er et skritt mot å legalisere pedofili.
Det er kanskje den mest avslørende innvendingen av alle.
For den bygger på en forestilling om at kjærlighet mellom samtykkende voksne mennesker på en eller annen måte kan sammenlignes med overgrep mot barn.
Det kan den ikke.
Ikke juridisk.
Ikke moralsk.
Ikke menneskelig.
Det finnes ingen forbindelse mellom de to, utover at noen insisterer på å tegne den.
Og når argumentene blir så svake, begynner man å lure på hva motstanden egentlig handler om.
For hva er alternativet?
Hva er det man aktivt tar avstand fra?
At folk skal få elske den de elsker?
At folk skal få være seg selv?
At folk skal få gå hånd i hånd uten å være redde?
Det er vanskelig å forstå.
Raga Rockers stilte spørsmålet i klassikeren:
«Er det ikke deilig å ha noen å hate?»
Noen ganger leser man kommentarfeltene og tenker at de traff ubehagelig godt.
Jeg er heterofil.
Pride handler ikke om mine rettigheter.
Ingen har noen gang truet mitt forhold.
Ingen har noen gang fortalt meg at kjærligheten min er feil.
Ingen har noen gang bedt meg forklare hvorfor jeg er den jeg er.
Likevel stiller jeg meg bak flagget.
Ikke fordi det handler om meg.
Men nettopp fordi det ikke gjør det.
Arnulf Øverland skrev:
«Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv.»
Det er kanskje det Pride egentlig handler om.
Ikke seksualitet.
Ikke identitet.
Ikke politikk.
Men anstendighet.
Evnen til å se at andres frihet også angår oss.
Evnen til å si at kjærlighet ikke blir mindre verdt fordi den ser annerledes ut enn vår egen.
Og evnen til å stille seg bak et flagg som i sin enkleste form bare sier:
De fleste av dere som leser vår blogg har sikkert gjort det samme som oss i vinter, fulgt med på Ronny og Tuva’s drøm, om et lite hotell i Hellas.
Vi synes serien har vært fin og underholdende. Der vi har fått bli med på deres reise inn i en ukjent verden…og virkelig viser forskjellen på noen ukers charterferie…. og det virkelige livet i Hellas.
Vi skal på ingen måte påberope oss all verdens kunnskap om Hellas, men en del har vi plukket opp. Deres mangel på innsikt i gresk dagligliv og naivitet har vært med på å gjøre dette underholdende.
Det var ingen stor overraskelse når det kom frem i siste episoden at kjøpet av hotellet fremdeles ikke var i havn.
I etterkant av serien har det florert med kritiske kommentarer i sosiale medier og aviser der skuffelsen er stor……. for at dette ikke ble realisert i løpet av serien.
Det er viktig å ta inn at dette er filmet i nåtid, uten noe manus…. og all banningen (som er mye kritisert), kommer jo av deres frustrasjon, over tregheten i prosjektet.
Makry Gialos ligger på den røde spotten.
I februar i år kjørte vi igjennom Makry Gialos, men ikke helt nede ved hotelle,t siden det fremdeles ikke var kommet noe spesifikt om prosjektet. Tror faktisk de var der, på dette tidspunktet, ut ifra det vi har sett i ettertid.
Etter å ha vært med reisen, der de så på flere sjanseløse prosjekter, så satset de på Makry Gialos, en fin liten landsby, sørøst på Kreta.
Et tilsynelatende koselig hotell helt nede ved havet. Utfordringen er at de vet ingenting om dette stedet, hvorfor det er til salg og hvilke eventuelle problemer som følger med.
Vi har jo fått med at mange påpeker at hotellet fremdeles ligger til salgs, og hos flere eiendomsmeglere. Her er en stor forskjell i forhold til Norge ,der eiendommen ligger hos kun en megler.
I Hellas kan hvilken som helst megler selge samme prospektet….og det er eier som aksepterer salget….og det er først solgt når det er betalt.
Litt tilbake til prosjektet, alle lokale de har snakket med er negative til å kjøpe hotellet, uten at de forteller noe mer. Hotellet har vært uten drift en periode og det kan være grunner til dette, som de ikke får vite om.
Et hotell med slik beliggenhet…. midt i et turistområde…. er litt merkelig at står ubenyttet.
Beachen i Makry Gialos.
Vinterstid er det ganske værhardt og bygninger som ligger så nær havet, som dette hotellet, slites veldig av vær og vind og krever mye vedlikehold hvert år.
Tror ikke Ronny har skjønt at jobben er større en å rusle rundt med en malekost…….han passerte flere som pusset opp i siste programmet. Det er mye jobb hvert år…..det samme om og om igjen.
Hvis du ikke har ustyrtelig mye penger, så er det viktig å bruke god tid og bli kjent med forholdene. Hvilke naboer du har og hvordan de er, det ligger jo allerede en konflikt der ( naboen som er motvillig til å signere et papir) og som ny utlending er ikke dette enkelt.
Siden alle deres “venner” rundt på tavernaene ikke vil kjøpe dette stedet, er det kanskje en grunn til deres standpunkt.
Ronny og Tuva blir nok fremdeles sett på som turister, med en litt naiv drøm om et hotell på Kreta. Slikt har deres “venner” der nede hørt flere ganger tidligere, og de jatter med.
Det største problemet de har hatt er vel det de selv påpeker i siste episode…. at de har sin tidslinje…og at det kanskje ikke samsvarer med hva som er reelt.. og at de må gå følge GMT ( altså greek maybe time…SIGA SIGA!!)
Vi håper selvfølgelig at Ronny og Tuva får deres drøm oppfylt med et koselig lite hotell i Hellas.
De har lært mye om gresk byråkrati, men det er nok en del igjen. Ting tar tid i Hellas, og ukjente problemstillinger dukker opp av intet, før du aner.
Vi ønsker dem lykke til med drømmen deres og ser frem til enda en sesong med Ronny og Tuva.
Ronny og Tuva med den røde pick up’n. ( Foto: NRK)
