Forrige uke var vi ute og kjørte tur i vårt nærområde, litt impulsivt. Turen var ganske fin og vi passerte noen veier som vi var svært usikre på om vi hadde kjørt tidligere. I går var det tid for å sjekke om vi hadde vært her en eller annen gang … vi måtte bare finne det ut.

Vi hadde sett litt på google maps på forhånd, og funnet ut at denne strekningen vi ville kjøre, gikk både opp og ned…med mange krappe svinger … akkurat slik vi liker det. Alle tavernaer på strekningen ble sjekket på forhånd, så vi visste hvor vi skulle stoppe, vi leser anmeldelser og ser på bilder … og ikke minst åpningstider, der har vi gått på en smell noen ganger!

Området vi skulle kjøre til ser vi rett på fra vår veranda, og en siste sjekk av skylaget og solen, konstaterte vi at været var i ferd med å letne. Picasso’n, og oss, la av sted på veien mot Omalos, bunkret litt kaffe på en av de mange kafeene langs veien, og svingte av over den provisoriske bruen før Alikianos og fulgte skiltingen mot Sougia. Sougia ligger ved kysten på de andre siden av øya og så langt ville ikke vi denne gangen.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Starten på turen gikk på veien som tok oss tilbake hjemover forrige uke, men i krysset med de uleselige skiltene, i Nea Roumata, svingte vi til venstre og dro til fjells mot Καφενείο Πάνδροσος, som stedet vi hadde sett ut for lunsj het … en kafenion, men den har mat og litt mer leselig for de fleste, Cafe Pandrosos. På veien opp hadde vi flere stopp for å ta noen bilder og lette litt på blæra … samtidig som vi også skulte også litt skeptisk på himmelen … eller den vi ikke så…. Skylaget kom nærmere og nærmere oss, og det var ikke fordi vi kjørte oppover … hadde virkelig vår væranalyse slått feil? Likevel…fulle av optimisme var vi sikre på at solen igjen ville skinne på to optimistiske oppdagelsesreisende 🙂

Etter å ha passert noen steder “der en skulle tru at ingen kunne bu” kom vi frem til Καφενείο Πάνδροσος, som var på en liten plass vi ikke har noe navn på … men det var ikke mindre sted en at det også var en taverna der også, og faktisk et gjestehus til leie for grupper. Det må jo være noe folk i området…. selv om vi kun så et fåtall.

Καφενείο Πάνδροσος var en liten spartansk kafe hvor det var full fyr i vedovnen og en behagelig innetemperatur. Sophia, en hyggelig dame som driver stedet, var ingen racer i engelsk, men alt løste seg … hun var like rask på labben med google translator som Halvorsen. Maten her var god, stemning god, og Sophia selv var en herlig og raus dame, et sted som gikk rett inn i hjertene våre.

Når vi igjen la vei, vel forsynte og mette, så vi skeptisk opp i været … skyene var enda lavere nå. Ingenting vi kunne få gjort med det, og fortsatte vår ferd i retning Omalos. Her er det mange fantastiske utsiktpunkt hvor man kan se helt ned til kysten, men ikke denne dagen. Jo lengre opp vi kom jo dårligere ble sikten, men Halvorsen kjørte ufortrødent videre, selv om Linda til stadighet hadde et og annet angstanfall. Vi passerte ganske nær vindmøllene der oppe, men de så vi ikke nå…… vi så dem før lunsj når vi var lenger nede i lia. Sikten hadde blitt betydelig semre mens vi spiste, utrolig nok…. innimellom var det plutselig ganske klart, og vi kunne se ned mot Sougia.

Vi nærmet oss Omalos, og var lit spente på hvor mye snø det var der, og om vi i det hele tatt fikk se noe. Etter å ha snirklet oss frem i tåken, mellom et ganske stort antall kleftiko som gikk og valset i veien, så vi plutselig en snøflekk i veikanten. Her ble det bråstopp for å lage noen snøballer og kaste disse … og føle oss litt dumme. Oppe på Omalos var det ganske bra sikt, så vi tok veien på den andre siden av sletten, her hadde vi heller ikke kjørt.

Vi møtte igjen tåken når vi rundet toppen og begynte å kjøre nedover, og tåken slapp ikke før vi var nede ved tavernaen med treet, eller TOY PROVIDI som den heter. Rett etter denne tavernaen går det en vei vi vet vi ikke har kjørt, og det vil vi nå.

Vi har nemlig forsøkt oss her for en stund tilbake, men måtte snu da veien var stengt. Nå kom vi igjennom på en smal vei som til tider klorte seg fast i fjellsiden, og selv om vi for lenge siden måtte snu fordi det var veiarbeid … var arbeidet på ingen måte ferdig, passerte flere steder der utbedringer pågikk.

Dette var et veldig vakkert område å kjøre gjennom, mye natur, og nå hadde vi faktisk klarvær, så vi så ut over hele dalen. Det ligger også en liten landsby, Karanos, der med taverna og en stor og flott kirke.

I bunn av fjellet kom vi inn på samme veien som vi kjørte oppover, og for å variere litt, svingte vi bort til Fournes. Da fikk vi oss en tur gjennom en verden av appelsiner … på denne tiden bugner det av disse oransje delikatessene. Fra Fournes bar det strake veien hjem og vi fikk de siste solstrålene hjemme på verandaen.