Så er vi klare til å dra ned til sentrum og feire Pride her i Sandefjord. Håper vi får et og annet solglimt….. for de siste timene, helt fra i går ettermiddag, har vært rimelig fuktige.
Vi holder jo på utendørs og vil at det skal tørke opp….. så plattingen kan få et strøk med beis, men været kan vi ikke gjøre noe med….
Materialer til ny trapp ned på plattingen er kommet i hus, bokstavelig talt….. Impregnerte plank har ligget i solen til tørk i ett par dager, men nå med alt regnet, så har de flyttet inn. De trenger litt tørk før de får de skal beises.
Vi har opprettet en konto på Instagram hvor dere også kan følge oss. Her vil det jevnlig komme noen innspill fra dagliglivet vårt. På Instagram heter vi “JOHNOGLINDA” på vår ferske konto. Vi vil fremdeles blogge under vårt gamle gode Kretahalvorsen og bruke vår facebookside til blogg, med mer…..
Vi legger med et innlegg fra Sandefjord Blad, der Lars Hjalmarsson, har skrevet en flott betraktninger rundt Pride. Håper dere tar dere tid til å lese, fantastisk godt skrevet og fullt av viktige poeng. Vi ønsker alle en fin Pride feiring uten hatefulle kommentarer og med nestekjærlighet til verden rundt oss.
Et samfunn måles ikke etter hvordan vi behandler dem som ligner oss, men hvordan vi behandler dem som er annerledes.
av Lars Hjalmarsson
Det er rart å se hvor mye motstand et flagg kan skape.
Ikke et flagg for et parti.
Ikke et flagg for en regjering.
Ikke et flagg for en bestemt ideologi.
Et flagg som i bunn og grunn sier:
«Du skal få lov til å være den du er.»
Likevel kommer innvendingene hvert eneste år.
Det er ikke nødvendig lenger.
Alt er på stell.
De har jo alle rettigheter.
Og hver gang tenker jeg det samme:
Har dere lest kommentarfeltene?
For hvem kan med hånden på hjertet si at alt er på stell når noen stadig ser det nødvendig å fortelle folk at homofile ikke burde eksistere. At transpersoner er syke. At kjærlighet mellom to voksne mennesker er en trussel mot samfunnet.
Hvis alt var på stell, ville ikke hver Pride-måned produsere tusenvis av kommentarer som egentlig bare demonstrerer hvorfor Pride fortsatt finnes.
Så kommer neste innvending.
At Pride er politisk.
Som om det diskvalifiserer det.
Alt som handler om hvordan mennesker skal behandles, er politisk i en eller annen forstand.
Kvinners stemmerett var politisk.
Kampen mot rasisme var politisk.
Funksjonshemmedes rettigheter var politiske.
Det betyr ikke at de var feil.
Det betyr bare at noen måtte ta kampen.
Andre hevder at de ikke kan stille seg bak Pride fordi arrangementer organiseres av bestemte organisasjoner.
Men det er en merkelig logikk.
Jeg har aldri møtt noen som nekter å feire 17. mai fordi de ikke er enige med styret i den lokale komiteen.
Ingen spør hvem som eier arrangementet før de stiller seg bak budskapet.
Og bare fordi man organiserer arrangementer, så eier man ikke verken 17. mai eller Pride.
Budskapet er ganske enkelt:
At mennesker skal få leve åpne liv uten frykt.
Så kommer de mørkere påstandene.
At Pride handler om å normalisere overgrep.
At det er et skritt mot å legalisere pedofili.
Det er kanskje den mest avslørende innvendingen av alle.
For den bygger på en forestilling om at kjærlighet mellom samtykkende voksne mennesker på en eller annen måte kan sammenlignes med overgrep mot barn.
Det kan den ikke.
Ikke juridisk.
Ikke moralsk.
Ikke menneskelig.
Det finnes ingen forbindelse mellom de to, utover at noen insisterer på å tegne den.
Og når argumentene blir så svake, begynner man å lure på hva motstanden egentlig handler om.
For hva er alternativet?
Hva er det man aktivt tar avstand fra?
At folk skal få elske den de elsker?
At folk skal få være seg selv?
At folk skal få gå hånd i hånd uten å være redde?
Det er vanskelig å forstå.
Raga Rockers stilte spørsmålet i klassikeren:
«Er det ikke deilig å ha noen å hate?»
Noen ganger leser man kommentarfeltene og tenker at de traff ubehagelig godt.
Jeg er heterofil.
Pride handler ikke om mine rettigheter.
Ingen har noen gang truet mitt forhold.
Ingen har noen gang fortalt meg at kjærligheten min er feil.
Ingen har noen gang bedt meg forklare hvorfor jeg er den jeg er.
Likevel stiller jeg meg bak flagget.
Ikke fordi det handler om meg.
Men nettopp fordi det ikke gjør det.
Arnulf Øverland skrev:
«Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv.»
Det er kanskje det Pride egentlig handler om.
Ikke seksualitet.
Ikke identitet.
Ikke politikk.
Men anstendighet.
Evnen til å se at andres frihet også angår oss.
Evnen til å si at kjærlighet ikke blir mindre verdt fordi den ser annerledes ut enn vår egen.
Og evnen til å stille seg bak et flagg som i sin enkleste form bare sier:
Du får være deg.
Akkurat som jeg får være meg.
