Kretahalvorsen

Halvorsen har hatt uke han helst vil slippe en annen gang … men, det gjør han nok ikke. Ryggproblemene til Halvorsen kommer med ujevne mellomrom kanskje et par ganger i året, og sikkert i fremtiden også.

Smerten er midt i korsryggen og iler til ved litt feil bevegelse så benene svikter, da er det best å holde seg i ro … selv om å sitte stille er heller ikke noe medisin. Nå begynner ryggen å rette seg og Halvorsen kan igjen vandre fritt rundt uten støttehjul, men trenger noen meter å gå seg i gang på.

Daglige gjøremål blir fort problematisk når det kjennes ut som ti kniver i ryggen ved den minste bevegelse. Barbering har vært en aktivitet som ble satt på hold hele uken…. da den knekken han får i ryggen foran servanten er akkurat den verst tenkelige posisjon å stå i … så begynte sterkt å bli en del likhetstrekk på Ludvig i Flåklypa.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

En annen ting som må gjøres noen ganger om dagen er toalettbesøk. Bare det i seg selv er utfordrende med trappen til 2. etasje, men det er en annen triviell utfordring. Vet jo at det til alltid foregår en diskusjon om lokk og ring skal ligge nede eller ikke, men for Halvorsen var det et lite helvete da damene får det som de vil og alt ligger nede … og han måtte bøye seg for å komme til og slå lens.

Det er ofte her som på Kreta, Halvorsen er på butikken og handler. Nå har jo ikke dette vært mulig noen dager, men etter et par tre dager var det mulig for Halvorsen å kreke seg ut i Astri og frakte Linda ned for å handle.

Fremme på butikken vi blir som et gammelt gresk par som vi har sett mange ganger. Mens Linda er inne i butikken sitter Halvorsen på utsiden med vinduet nede og røyker…. samtidig som det scrolles på mobilen.

All matlaging den siste tiden har Linda tatt ansvaret for, mens Halvorsen har sittet muse stille i en krok og sett på … alle bevegelser var en risk for knivstikk i ryggen. Linda har disket opp med lunsj, som er vårt første måltid på dagen, og det er mer enn en brødleiv med ost. Dagen startes med inntak av real mat som holder oss gående til langt på kveld.

Det var en ting på Kreta som passet oss veldig bra, tidspunktet for middag var langt ute på kvelden … og slik har vi det her på berget også. Linda har disket opp med mange herlige retter som er hennes favoritter. Hennes blomkålsuppe må nevnes særskilt som har vært i en utviklings fase de siste ukene, og nå er den bortimot perfekt.

Det er litt rart for Halvorsen å kreke seg rundt i leiligheten med fare for å knekke i sammen. Han har jo bestandig vært i aktiv fyr med mye kroppsarbeid, hvis vi ser bort fra di siste årene på Kreta. Da passer det å avslutte med en historie fra svunnen tid den gang Halvorsen var ganske aktiv i gateløp.

På den tiden hadde Halvorsen en politimann som nærmeste nabo og de hadde en del sammenstøtt, riktignok i bedriftsidrettens gode ånd … som til tider var ganske helsefarlig både på fotball og håndballbanen. Fyren trente mye, men det var betydelig mer muskler enn hjerne.

Hvert nyttår i Grenland er det gateløp fra Porsgrunn til Skien, og der var vi begge med. Så han ikke i folkemengden, men resultatlisten vist at Halvorsen slo purken med noen sekunder. Det falt ikke i god jord og var aldri noe samtaletema for ham … men han slapp ikke unna…..

Halvorsen måtte jo stadig spørre hvordan det gikk i Nyttårsløpet for å gni det litt inn. Å bli slått av nabo Halvorsen var nok det verst tenkelige resultatet i verden for ham.

I denne uken, eller mer korrekt den 6. oktober, hadde vi vår dag og hadde vært mann og kone i 18 år … som ble feiret i rolige former hjemme på kjøkkenet. Det var pizza fra pizzabaker Linda, som stod på menyen, og det blir jo aldri feil. Det ble selvfølgelig en kaffe og avec sammen med desserten, vi måtte jo feire dagen med litt stil.

Linda er en racer på kjøkkenet og er nysgjerrig på nye trender som dukker opp på sosiale media. Nå var det et eltefrie baguetter som Kathrine Sørland bakte og som så fint ut. Linda må kvalitetssjekke slike fremgangsmåter og gjøre sine egne forbedringer … så det blir nok noen slike brød de nærmeste ukene … akkurat som tacolefser, men det kommer vi tilbake til.

Samtidig med at brødene var i ovnen laget Linda suppe på blomkål og stangselleri pluss diverse andre smakfulle venner fra grønnsaksskuffen i kjøleskapet. Suppen ble veldig god og med stekt bacon blir alt perfekt.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Men det har vært mer dramatikk enn kos i heimen de siste dagene. Halvorsen har fått en riktig smell i ryggen, det hender fra tid til annen og går over etter ett par dager … vi satser på det denne gangen også. Ryggen til Halvorsen er alltid litt kranglete om morgenen, men det går seg til. Etter en runde på ergometersykkelen ble det helt ille og han fikk problemer med å gå … store smerter på i korsryggen når han skal rette seg opp. Etter Halvorsens diverse skader og uhell, sitter vi inne med et bra utvalg av hjelpemidler … eget lager i kjelleren.

Men den største dramatikken sørget naboen for. Hun er en jeger av rang og leverer stadig vekk jakttrofeer på døren … ferdig avlivet. Her var det en liten endring i går, stolt som en hane kom hun inn til Linda med en mus i munn … bare at denne gangen var musen levende. Den ble selvfølgelig, til Lindas forferdelse, sluppet løs av katten som ville ha ros for sine bravader.

Det ble isteden mye oppstandelse, Linda ville ha kreket ut og jaget Halvorsen opp av stolen, rygg fikk være rygg … musen skulle ut. Etter litt romstering blant sko og mye annet ræl mens døren var åpen, har nok kreket stukket ut for vi så ikke noe mer til den forskremte lille saken … og jegeren snuste rundt med samme resultat.

Så litt tilbake til bryllupsdagen. Halvorsen var på butikken og tenkte han skulle kjøpe roser til Linda. En kjapp titt på priser og kvalitet, fikk Linda klare seg uten roser på dagen vår … det er jo tanken som teller. Men det dukket opp en blomst sånn uten videre. Halvorsen hadde tatt imot en Bringpakke for naboen, ikke katten, og plutselig var vi eiere av en Ildtopp.

Da har vi, som de fleste andre, kommet oss igjennom en særdeles vindfull og regnfull helg. Alle nødvendige innkjøp ble unnagjort på fredagen og Astri ble parkert hjemme hos seg selv … eller garasjen som det heter.

Med de advarslene om sterk vind og muligheten for at diverse saker og ting ville suse ukontrollert rundt, er det jo lurt å bruke garasjen når man har en slik … ryddet bort noen saker ute også. Nyhetene har hatt mange katastrofer å melde, også lokalt her med oversvømmelse, strømbrudd forårsaket av trær som har gått over ende.

Vi slapp heller ikke unna her i vårt lille boligbyggelag, flere trær har gått ned her også, uten at de store skadene er skjedd.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det var ikke bare provianten som var fylt opp før helgen, vi fikk også ved for vinteren … først en ladning… men, Halvorsen mente det var alt for lite og fikk ordnet en til dagen etter.

En ting er å bestille veden, det er ikke slitsomt, derimot å få alle kubbene i hus tar på. Halvorsen sliter litt etter hofteoperasjonen og var ganske kaputt når alt var innendørs. Det er helt sant som det sies, vinterveden varmer flere ganger.

Vi er jo matglade personer som liker å hode hverandre med selskap på kjøkkenet når det lages mat, gjerne med et glass vin. I de to siste årene på Kreta har ikke dette vært mulig, leiligheten var fin, men hadde ikke et godt kjøkken.

Her hjemme i Sandefjord har vi et bedre kjøkken, riktignok ganske utdatert…. men, her lages mye god mat. Kjøkkenbordet vi har hatt til nå er vakkert… likevel veldig lite praktisk, siden det er rundt.

Det ble en tur på Jysk rett etter at Halvorsen var tilbake tidlig i juli, og “allerede” etter tre måneder fikk vi bestillingen vår … Jysk i Chania har fungert bedre for oss…. enn vår lokale her hjemme.

Vår gode nabo, som har sett etter kåken vår mens vi har vært i utlendighet, flyttet i helgen. Det vil bli et stort savn, men… håper de nye beboerne er noen hyggelige folk.

Den fra nabofamilien som vi ser absolutt mest til er jo katten deres, og som til tider nok har vært vel så mye her som der den egentlig bor. Nå har vi naboen, som vi kaller henne, i fullpensjon til alt er kommet på plass i hennes nye hjem.

Den gamle damen, som hun er, liker ikke forandringer og har heller nesten ikke vært hjemme hos seg selv mens det har blitt ryddet ned før flytting … hun har vært hos oss, og vi ser henne nok igjen siden hun flytter bare 300 meter.

Noe som har en tendens til å hope seg opp er tomgods fra ølbokser og slikt. Nå hadde ikke vi pantet en boks siden 2019 og haugen i kjelleren var såpass at det var greit å få den bort … skal vel sies at den hadde nok vært betydelig større hvis vi hadde samlet i alle disse årene og vært hjemme.

Nok om det, det var virkelig skjedd utvikling på området panting på vår lokale Meny butikk. Her er det ført opp et eget lite bygg ute på parkeringen, med enkel tilkomst … og nå var det premiere der for Halvorsen. Her var det to effektive maskiner som jobbet raskt, men ørens lyd var det ikke…. mens det stod på.

Det har blitt litt av kulturlivet vårt i de siste bloggene, så da drar vi det litt til. Denne gangen er det matkultur som gjelder, og 25 september var kårikålens dag. Vi hadde ikke gleden av Norges nasjonalrett denne dagen, men hadde uken før koset oss i noen dager, med denne retten, som Linda koker i sammen på sitt vis.

Egentlig litt rart at fårikål skal være vår nasjonalrett, veldig mange spiser ikke sau eller lam og det samme gjelder kål … og på toppen av det hele så mener mange også…… at det er nok å spise den en gang i året.

Det klages mye når fårikål kokes, det lukter ille i time etter time i hele huset. Men for en fårikålelsker er dette som parfyme og en ventetid full av tortur, til gaffelen kan settes i herligheten … og ikke minst til dagen etter da herligheten smaker enda bedre.

I lang tid har det vært som å banne i kirken å ha noe annet i fårikålen enn det tradisjonelle kjøtt og kål, kun krydret med salt og pepper. Den tiden er over for veldig mange, nå “sprites” herligheten opp med det ene og det andre etter hva man ønsker selv.

I en reportasje i VG fortalte kokken Ole Marin Alfsen at han, som oss, har begynt å piffe opp nasjonalretten slik at barna skal like den. Vet ikke om han krydrer på samme måten som oss, men det skulle ikke forundre.

Linda, som er en racer med grytene, bruner kjøttet først…. for å få en rikere smak, før det går i gryten, sammen med kålen. Men Linda hiver også oppi løk, stangselleri, hvitløk og gulrot … saker vi som oftest har i hus. I tillegg til salt og pepper må det være med laurbærblad, og gjerne stjerne anis, samt chili…. enten som tørt krydder eller noen ferske og litt sinna. Etter noen timer med godlukt i huset blir det et herlig måltid, og ikke minste dagen derpå…. da smaken er ende bedre.

Vi hadde tyvstartet på spise sau dagen før. På butikken gikk vi rett på noen pakker med fårikålkjøtt, og det ble inspirasjon nok, til å ta med en slik hjem. Det skulle jo bare lages middag for to i et par dager, så noen fine biter ble marinert og langtidsstekt sammen med grønnsaker … og det smakte nok bedre en fårikålen.

En artig opplevelse for noen år tilbake da Linda jobbet i Røde Kors. Hun skulle arrangere en “kosekveld” på klubbhuset i Bamble og servere fårikål til hjelpekorpset og noen emigranter fra Burma. Alle innfødte spiste med stor glede og mente det smakte akkurat som det skulle. Våre venner fra Burma derimot…. bare pirket i maten og Linda måtte jo spørre. Svaret ble veldig ærlig, “det smaker ingen ting” av dette her. Det ble ikke mye ros fra denne gjengen…..til Linda, som hadde kokkelert i timevis med digre kjeler.

Vi må bare ta med en historie til fra da Linda jobbet i Røde Kors, og den involverer også våre burmesiske venner. Det var seg slik at det skulle bosettes noen burmesiske emigranter i Drangedal, en nabokommune til Bamble. Så ett par dager før det skulle arrangeres et informasjons møte på eldresenteret i kommunesentrum, så ringte telefonen mens Linda var hos frisøren. Det var sjefen som var på tråden … krise, de som skulle holde møtet om to dager…. hadde meldt avbud og kunne om hun kunne ordne ett eller annet, siden vi allerede hadde noen burmesere i kommunen.

Linda tok dette på strak arm, ringte presten i baptistmenigheten, som var tilholdssted for disse burmeserne. Presten hadde vært i Burma flere ganger og var svært så godt oppdatert på landet og tok på seg jobben med å informere om Burma i Drangedal … Linda hadde også fått jobben med å få til noe servering. Det er ikke noe problem mente presten, her kokes det burmesisk mat ofte og han hadde ett\ par mann, som gjerne ville ta denne jobben.

Så på selve dagen ble presten, et par burmesere og en diger kjele med kylling laget på burmesisk vis, lastet i caravellen vår, med Halvorsen ved rattet.

Det ble kjørt pent med en nesten full kjele i bilen og en burmeser med sterk trang til å bli bilsyk. Fremme i Drangedal fikk presten pratet lenge og vel om Burma, før det endelig skulle serveres burmesisk mat ti folket … som stort sett bestod av de eldre beboerne der, noen politikere og lokalavisa. Og denne maten var noe helt annet enn fårikålen til Linda, her var det styrke!!!!!

Alle skrøt av maten med tårer i øynene … vi er jo så høflige og vil ikke kritisere. Det var bare Halvorsen som spiste to porsjoner!

Vi hadde med oss mye kylling tilbake til Bamble, selv om alle skrøt av maten så var de småspiste denne kvelden. Dagen etter så hadde lokalavisen en stor reportasje, mye bilder og fin omtale … men maten ble omtalt som uhyrlig sterk!

I forrige blogg fortalte vi om et rikt kulturliv her i byen, da vi hørte på lokale helter spille jazz. Byen har veldig ofte besøk av utenbys entertainere, av alle mulig slag … og det er ganske mye som for oss, ikke er særlig interessant, selv om vi har gått på noen blundere.

Sist helg hadde vi besøk av en stand up artist, som sikkert mange er blitt kjent med via tv ruta, der han er i den artige rollen som forræder,  i programmet “Forræder” på TV2.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Linda hadde fanget opp at Rasmus Wold skulle ha et stand up show på Verdensteateret og hun var kjapp til å handle inn billetter. Nå er det jo ikke alle byer forunt å ha et verdensteater, men det har vi altså i Sandefjord. Teateret er bygget i 1916 som kino, men nå er det kulturlivet som regjerer dette vakre gamle bygget, i sentrum av byen.

Vi tok som vanlig bussen til byen og tok en rast på 1. Etage, for en aldri så lite “godt i glasset”. Her på uteserveringen er det helt perfekt å sitte og se på livet og alle som spaserer forbi.

Men…. på en lørdag i sekstiden på kvelden, så kan det nesten se ut som området er evakuert. Vi satt alene på cafeen og torvet var så og si tomt for mennesker … kjedelig.

Da var det bare å spasere mot teateret og legge inn en stopp på kinarestauranten rett i nærheten. Der i fra er det kun få meter bort til teateret. På “Hung Rui” som stedet heter fikk vi virkelig en overraskelse … ikke positiv men artig og kostbar.

Vi bestilte et par øl… på flaske…. og lurte på hva de hadde. Jo, de hadde kinesisk øl og vi tok hver vår. Så kom overraskelsen, 236 kroner for to 0,33 liters øl….!!!!…..

Nå måtte vi bare sjekke at prisen var riktig for to små øl. Joda, sier damen bak disken, de er jo importert fra Kina. Da sjekket vi opp nettbutikken på Meny og de solgte samme øl der til kroner 48 for flasken. Så det er helt tydelig at “Hung Rui” med sine kreative priser….. nok importerer dette ølet via Silkeveien.

Etter å ha konsumert hver vår eksklusive øl, som smakte helt alminnelig, entret vi Verdensteateret  og fikk oss en herlig chardonnay, som ble litt forringet av plastikkglass … det er enkel servering på teateret. Det var ledig bord helt fremst og det passet oss litt eldre med svakt syn og dårlig hørsel.

Ganske presist entrer Rasmus Wold scenen og det første han sier “Der sitter faren til Harald Bredeli” mens han peker på Halvorsen. Bredeli er jo også med i “Forræder”, som spilles inn i Sandefjord.

Rasmus Wold holdt det gående i en og en halv time i strekk, og utenom ordene til Halvorsen helt i starten, var det kun en monolog fra ham. Showet, som heter “Gutt (32)”, handler om handler om å være i etableringsfasen og egentlig ha null praktisk erfaring eller evner. Vi kan anbefale dette showet, vi hadde det veldig underholdende.

Etter showet hadde vi som plan å ta bussen hjem og lage middag. For en gangs skyld klarte vi å holde oss til det vi hadde lagt opp til. En kort tur innom en av pub, fordi vi hadde veldig god tid til bussen, som på denne tiden bare går en gang i timen … og å kjøre buss hjem i ti tiden på kvelden….ja, det er stor bil med privatsjåfør. Vel hjemme disket vi opp med hvalbiff til en sen lørdagsmiddag, men det smakte.

Nå var det ikke bare lørdagen vi var på byen, vi var også ute og spiste på fredagen sammen med gode venner. Bord var bestilt på “Kokeriet” i åttetiden, og denne restauranten ligger kun noen få skritt fra baren vi som oftest havner på … da ble det jo en litt tidlig buss og treffe våre venner der. Det blir de jo som oftest at vi avslutter også på “James Clark”, etter middagen, da baren er mye lengre oppe en restauranten … og stemningen er noen hakk høyere.

Sandefjord var jo Norges hvalfanger sentrum den gangen som hvalfangst var en stor virksomhet i Sørishavet, og dette preger byen med Hvalfangstmuseet og den vakre fontenen i byen … og mye annet.

Restaurant Kokeriet har jo også navnet fra hvalfangsten og utsmykningen er sterkt preget av hval. Tidligere var det også mye hval på menyen, men i dag er det dessverre bare en forrett igjen.

Både mat og drikke denne kvelden her på “Kokeriet” var helt på topp og ikke minst den servicen som stedet viser, gjør opplevelsen veldig bra. Det ble full pakke med forrett, hovedrett og dessert, samt vin og dram … og vi skal vel innrømme at det koster å være kar.

Det har vært litt stille fra oss i september, men vi holder på med vårt … stort sett i heimen. Men, noen turer ut på byen har vi også fått til. Her en dag fikk vi sånn helt uten forvarsel en oppringning av noen av våre kretavenner, som lurte på om vi var hjemme … vi er jo stort sett hjemme, så det var enkelt å bekrefte.

Det var våre venner fra Kopervik, og det er viktig og huske Kopervik…… for Halvorsen har en gang tidligere skrevet Haugesund … og det falt ikke i god jord. Men, nå skulle de jo en tur over fjellet til Oslo og ville gjerne besøke oss i samme slengen.

Vi har jo vært i lag hver sommer de siste fire årene, frem til denne sommeren, og det var nære på at Halvorsen rakk og treffe dem i år også … han dro fra Kreta dagen før våre venner ankom.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det var veldig hyggelig å treffes igjen fysisk, vi har jo pratet sammen på chat underveis i gjennom året … likevel, det er noe annet å møtes over et glass eller to.

Første kvelden måtte jo bli på byen, så vi hev oss på bussen, med kurs for “James Clark”, på en fin september kveld. Det måtte jo spises i løpet av kvelden og her serveres gode burgere…som vi to er kjente med. Våre venner ville ha pizzaen som stod på menyen. Det skulle vise seg å bli en litt rar opplevelse.

Det kom ut ei svær planke, med noe som lignet på kakestykker. Det var tydeligvis focaccia med pizza topping. Focacciaen smakte godt den, men forventer du pizza så blir du skuffet.

Så neste dag måtte det bli en god tynnbunnet pizza fra Halvorsens kjøkken, der pizzakokk Linda styrer det meste, som har med baking å gjøre … Halvorsen er best til å stå modell når det bakes fattigmann. Kvelden ble igjen veldig hyggelig, med gomling av pizza og mye mimring om Kreta … hva som hadde vært og en og annen tanke om fremtiden.

Vi hadde flere turer på byen denne uken. Vi var jo en kjapp tur nede på biblioteket og fikk gjort vår borgerplikt med forhåndsstemming. Greit å være ferdig med dette, før valgdagen, for å slippe kø … nå var det så mange forhåndsstemmer her i byen, slik at det neppe var særlig kø på valgdagen heller.

Kulturtilbudet her i Sandefjord er ganske bra med noe for de fleste. På lørdager så har vi lørdagsjazz på “Dråpen”, med lokale helter. “Dråpen” er en fin liten bar, som holder åpent på fredag og lørdag … hvor vi til tider var ganske flittige gjester når vi bodde i sentrum.

Etter en god og lang frokost på Tylstrup Kro, så var det bare å begynne på de siste kilometerne til Hirtshals og fergen. Vi hadde jo veldig god tid til fergen, som hadde avgang litt før klokken ett. Derfor slumret vi oppover vestkysten og tok en stopp i Hirtshals by, før vi tok oppstilling nede på kaien, sammen med et utall andre kjøretøy, som også skulle på en eller annen ferge.

Sammen med mange andre som sikkert syntes det var like kjedelig å sitte i bilen og vente, tiden går sent da. Men, det er jo litt å følge med på der i havnen, store ferger kommer og går ganske jamt … og det er jo bestandig en og annen artig skrue å følge med på.

Vel plassert i restauranten hadde en fin overfart i flott solskinn og mye mat. Alt gikk knirkefritt helt til Astri hadde hjulene trygt på bakken igjen, da tok det tid….. Først skulle vi igjennom tollsjekken, som var en real flaskehals, vi endte opp som noen av de siste.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Men når vi endelig var forbi…. da stod trafikken igjen, køen leet seg nesten ikke. Så etter en god stund, og noen sigaretter, oppdaget vi årsaken. Ett eller annet hadde skjedd….vi så en stor bil som delvis sperret veien. Da vi endelig var forbi dette, også gikk resten av ferden til Sandefjord, helt smertefritt.

En liten oppsummering av vår “road trip” rundt i nord Danmark må til. Uten så mange mål for turen, la vi av sted og regnet med at å finne overnatting skulle gå greit, og det stemte.

Målet vårt for turen var god mat og drikke, treffe hyggelige mennesker og ta det med ro. Alt dette ble oppfylt, riktignok en og annen matopplevelse som ikke var det vi hadde forventet … men en erfaring det også…..

Dette med kroer er en hyggelig opplevelse, men vi hadde underveis sjekket ut stedene, på forhånd via nettet … kun Purhus Kro vi hadde bestemt oss for før vi dro. Vi elsker å besøke brune puber i Danmark, ikke bare fordi at det er lov å røyke på de fleste av dem. men her er det veldig ofte hyggelige og pratsomme gjester.

Noen artigheter har vi jo også fått, som at vi har funnet ut at fluesmekker er standard utrustning på danske kroer. En annen ting som fasinerer er alle de gammeldags pisserennene, som Halvorsen har viet et besøk, slike er det langt mellom i Norge i dag … og ikke minst askebeger på dass…!!!

“Det er dejlig å være norsk i Danmark” som det het i en 20 år gammel reklame, der er “dejlig” i dag også. Vi kan med hånden på hjertet si at denne turen har vært helt vidunderlig.

Dette var en fin ferie der vi holdt oss vekk fra alt som het opplevelses parker, med mye folk, og turen lå også utenfor den heiteste ferietiden. Vi har allerede noen planer for en noe tilsvarende tur neste år.

Hvilken ferge vi skulle bruke på hjemveien var lenge et åpent spørsmål, vi hadde flere alternativer og fra Purhus var det hipp som happ hva vi gikk for. Vaglet ble Hirtshals og tidspunktet for avreise var ideelt, og gjennom hele turen har vi hatt en åpen middagsinvitasjon i Tylstrup … så vi ringte Tylstrup Kro og fikk oss rom.

Å kjøre fra Purhus Kro til Tylstrup Kro er under en times kjøring, så her må det en aldri så liten omvei til. Vi hadde allerede på veien nedover sett et par ting vi ønsket å prøve, en liten ferge oppe ved Hals og spise lunsj på en restaurant langs elven i Voerså. Litt ute på dagen ble Astri satt i drift, samme veien som dagen før, retning Mariager. Neste by etter Mariager er Hadsund, hvor vi kommer over fjorden via en liten bro, før vår videre ferd nordover.

Turen videre skulle gå langs kysten, så vi svingte rett mot Als, og her lå det faktisk et badehotell helt inntil veien. Neste sommer har vi som plan å besøke noen badehotell, men det blir neppe her. Turen opp til Egense, hvor den lille fergen trafikkerer, går forbi mange typisk danske “feriekolonier”, som nå i slutten av august nesten var folketomme.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vel fremme i “Færgehavnen Egense”, handlet det om å få kjøpt billett….. alt her var selvbetjent på en automat. Etter litt tid og spekulering så spyttet maskinen ut vår billett og vi kunne kjøre om bord i denne lille frege,  som la til kai der. Kun noen få minutter senere var vi på bølgan blå, med kurs for Hals. Det var herlig med en liten båttur i det vakre været.

Det har vært mye jomfruer i bloggene fra Danmark og det er ikke helt over ennå. Jomfru Ane som vi ble godt kjent med i Ålborg, var nemlig fra Hals og ble begravet på Hals Kirke i 1572. Vi tok en tur på kirkegården for å se om det fantes noe minner om den gamle jomfru. Det fant vi ikke, men vi ble belønnet med en utrolig vakker kirkegård…. som hadde både biehotell og sommerfuglpark. Noe som var verdt et besøk i seg selv.

Vi hadde jo sett oss ut en vakker plass i Voerså for lunsj og kjørte videre på samme veien som vi la i vei på for en uke siden, men i motsatt retning…… til Riverside Voerså som stedet heter.

Nå gledet vi oss til mat, men gleden ble kortvarig. Vi møtte eieren av stedet på parkeringsplassen og han måtte dessverre si at stedet var stengt og ikke åpnet før klokken fire … flere av de ansatte hadde ikke møtt på jobb denne morgenen…… og derfor ikke mulig for dem å holde åpent. Ja, ja, bare å kjøre videre da.

Da var det på tide å sette nesen mot Tylstrup og håpe på en kro eller noe slikt etter veien. De veiene vi kjørte var ganske øde…. og var det en plass….. så var det stengt.

Ikke langt fra Tylstrup ligger Brønderslev, en ganske stor by, som vi regnet med hadde det meste. Nå begynte naturens behov virkelig å trenge på, og jammen kjørte vi rett på en av byens brune puber og problemet var løst. Her lå kjøpesentrene tett som hagl, så litt mat og drikke var enkelt å få tak i.

Etter stoppen i Brønderslev var det bare å kjøre rett  frem i ti minutter, få sjekket inn på kroen og nyte freden og roen. Her satt vi og så ut på en svær rundkjøring og koste oss med litt snaps og øl, matet tarmtrollet litt, mens vi ventet på å bli hentet av Claus.

Vi hadde jo regnet med å spise mye god mat på denne turen, men at vi skulle spise thaimat…. privat……var litt utenfor det vi hadde forventet. Claus, som vi traff på vei nedover Danmark, er gift med ei hyggelig Thailandsk dame og hun ville gjerne lage mat til oss … og det ville vi gjerne spise også. Etter et godt måltid hos Claus og Noi, var det tilbake til kroen, gode og mette for å få oss en god natts søvn…den siste natten i Danmark for denne gang.

Grunnen til at vi ville besøke Hvidsten Kro er at dette også er et museum, som er etablert på hendelser fra andre verdenskrig. Dansk krigs motstand fikk litt vind i seilene våren 1943, og på Hvidsten Kro kom kroeier og naboer sammen og stiftet Hvidsten Gruppen.

Gruppen tok i mot flydropp med våpen og utstyr på engene i området. Dette var jo selvfølgelig en risikabel aktivitet og okkupasjons makten jaktet ustanselig på disse motstandsfolkene. Åtte medlemmer av Hvidsten Gruppen ble henrettet ett års tid senere.

Hele denne historien om Hvidsten Gruppen er filmet og ligger også  tilgjengelig på Tv2 play . Vi har sett den og ønsket å besøke kroen, som var base for denne motstandsgruppen, og kanskje spise “æggekage”, som i ettertid er blitt en signaturrett på denne kroen.

Hvidsten Kro nok i dag mer museum enn kro. Den erfaringen fikk vi, i følge deres nettsider skulle kroen og museum være åpent da vi var der…. det var det så absolutt ikke. Det gjorde i og for seg ikke så mye, vi misset “æggekagen” som visstnok er oppskrytt … og å misse et museum, ingen  katastrofe.

Men vi la av sted ett stykke ute på dagen, ingen grunn til å stresse av sted, da det bare tar ti minutter å kjøre bort.  I Hvidsten er det en minnelund over de åtte personene som ble henrettet. Stedet ligger helt i gaten i et kryss, men….. utrolig nok greide vi ikke å finne det……før vi hadde passert et par ganger.

Nå var det tid for en tur til Hvidsten Kro og lite visste vi om hvor kort dette besøket skulle bli. Her var det stengt og stedet så veldig rettet mot busser og flokkturisme … de hadde en enorm parkeringsplass, men forholdt seg dårlig til egen informasjon.

Da måtte vi jo finne på noe annet, vi fortsatte på videre til vi møtte på en koselig gammel by, ved navn Mariager. Jomfruer går igjen her i landet, Mariager er oppkalt etter Jomfru Maria og denne lille byen ble etablert rundt Mariager Kloster på 1400 tallet. En vakker gammel by, med mange gamle trebygninger … verdt et besøk.

Etter en liten runde i byen og en kaffekopp på fortauet, så begynte vi på tilbakeveien. Før vi forlot byen stoppet vi ved Mariager Kirke og klosteret, som ligger rett ved siden av kirken. En ganske stor kirke i den lille byen og kirkegården er som en vakker park.

Vi har vært hjemme i Sandefjord en god stund nå…. men, har fremdeles noen rester å fortelle om, fra vår road trip i Danmark. Da vi planla denne road trippen, var det en kro vi på forhånd hadde bestemt oss for å besøke, og det var Purhus Kro.

Her har vi for mange år siden overnattet ved en tilfeldighet og maten vi fikk servert der…ja, den har vi aldri glemt. Ganske nær Purhus Kro ligger også en annen spesiell kro, Hvidsten kro, med veldig mye historie fra andre verdenskrig, som vi også ville innom en tur. En egen blogg kommer om denne kroen.

Det ble en aldri så liten omvei fra Randers til Purhus Kro, som vi har berettet om i forrige “danskeblogg” for en drøy uke siden. Nå er vi endelig på Purhus Kro, og vertene forstod lite da vi fortalte at det var fullbooket når vi passerte for noen dager siden. Vi opplevde det samme på en annen kro…. men, med telefonbestilling var det plenty med rom. Vi er en erfaring rikere, vi har brukt en booking app og hvis den ikke gir overnatting … bruk den gode å gamle metoden, ring dem.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Livet på slike kroer er stille og rolig, lite aktiviteter, men…. mye herlig mat og drikke … både morgen og kveld. Linda gledet seg stort til middag, hun husket det herlig viltkjøttet hun hadde spist der for mange år siden. Det var dessverre ikke på menyen denne gangen, men vi fikk vite at de hadde vilt og måtte bare få beskjed dagen før … så neste gang….. Maten vi fikk var veldig god, og med deres egen drikke til, ble det et herremåltid verdig en ærverdig gammel kro.

Frokost, eller “morgenmad” som det heter der, er også et herlig måltid, som det et greit å bruke litt tid på … og litt ekstra oppdekking man ikke helt forventer til frokost. Her var det lun dansk leverpostei, ordentlig eggerøre og mye pålegg som gode oster og alle har rullepølse. Syltetøyet hadde de også laget selv, og sammen med et lokalt økologisk smør, ble dette himmelsk.

Neste dag hadde vi satt av til å besøke Hvidsten Kro og Museum, dette kommer i egen blogg.

Etter å ha cruiset rundt i Astri hele dagen, selvfølgelig med noen stopp, var vi igjen tilbake på Purhus Kro, med store forventninger til dagens høydepunkt. I selskap med bare dansker ble dagens middag inntatt, vel etter at kameraet hadde spist først. Dette ble for øvrig poengtert ved nabobordet, de syntes det var merkelig at vi fotograferte maten vår så omstendelig … vi bare var på “jobb” vi.

Morgenen etter ble det en skikkelig frokost, før vi skulle fyre opp Astri og dra nordover.  Vi handlet med oss snapsen deres, sa forvell til de hyggelige krovertene, Henrik og Bettina … og ikke minst Ronja, deres søte franske, veldig selskapssyke bulldog.