Kretahalvorsen

Men aller først vil vi takke for alle gode hilsninger vi har fått, både til jul og nyttår. Vi fikk også en julehilsen fra Elsa, med bilder fra hennes nye liv i Tyskland, der hun også har fått nye venner å sosialisere med. Det varmer våre hjerter å se henne i hennes nye miljø og at hun har det bra … vi savner henne jo.

Det er ikke bare nyttår vi skulle feire, Linda har jo bursdag dagen før dagen og det måtte jo også markeres. Årets markering skjedde med pizza på Amazing Pizza Restaurant, sammen med venner.

Amazing Pizza Restaurant, som ligger langs hovedveien i Daratsos,  leverer en av de bedre pizzaene som er å fa tak i her i området…. vårt klare førstevalg på pizza, og det har blitt hentet noen her til kvelds i heimen, til å nytes sammen med tv’n.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

På selve dagen, eller kvelden, hadde vi bestilt bord på Gallini i den venetianske havnen. Vi liker oss her og er godt kjent med gjengen som driver stedet … og det er gode sofaer…. som gjør det enkelt å sitte her flere timer i godt selskap. Det hjelper også til at maten er god, og på slike dager har de retter som ikke står i menyen … og disse må vi jo teste.

I tidligere år har kommunen sendt opp raketter i havnen, masse raketter, men i år var dette endret på til en eget arrangement i en park oppe i byen. Så i år var det litt labert med fyrverkeri….. men til gjengjeld satt vi varmt og tørt, kvelden var nemlig både våt og kald.

På tross av litt lite fyrverkeri, så var dette en fin kveld med god mat og drikke. Det var et aldri så lite skjær i sjøen når vi skulle hjem ute på natten, det regnet litt vel mye. Men vi fant vår taxi og kom oss hjem, litt våte ble vi … men vi tørker igjen.

Vær og temperatur varierer en del og ikke minst blåsten, men som oftest er det bra på dagtid og særlig hvis vi holder oss i solen. Hvis solen frister oss, ender det ofte med at vi tar en tur med Astri, for en liten lunsj og en kaffekopp.

Vi velger de stedene der vi kan sitte i solen og kose oss og følge med på trafikken, mens vi nyter en fersk baguette. Tres Jolie i Kato Stalos er et slikt sted og på denne tiden av året også greit å parkere der. Mens vi spiste satt vi og funderte på hva vi skulle gjøre, siden vi allerede var ute av kåken.

Hva med en tur til Kissamos for å sjekke julestemningen der, ble foreslått, og så satte vi av sted i den retningen. (PS!! Dere som følger facebook siden vår, kan se en liten livesending, fra hjemturen ut av Kissamos.)

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Ferden gikk gjennom et øde turistland, forbi Malene og Tavronitis, hvor vi kan komme opp på motorveien. Det avstod vi fra og ville heller kjøre gamleveien, helt frem til Kissamos. Gamleveien er mye koseligere å ferdes på, og for oss gjør det ingen ting om det tar litt lengre tid…..

Nå er det høysesong for høsting av oliven, og det var stor aktivitet langs veien, med innhøsting og transport til olivenpressene. Vi tok igjen en pick up, som var så lastet med olivensekker, at det kun gikk i ruslefart….og  fjærer og dekk var pint helt til det siste…..

Underveis hadde snakket om at kanskje Lefteris var og fisket på fergekaia der ute. Den mest populære fiskeplassen i området, siden det her er litt dybde … ellers kan man stort sett vasse rundt hele øya.

Det var ganske stille i Kissamos denne dagen, vi kjørte igjennom videre mot fergene … her var det faktisk ganske livlig. Rett ved ligger en liten kirke og her var det bryllup med masse folk på utsiden … det hadde jo heller aldri vært mulig å få alle inn der…!!!

Og jammen traff vi ikke Lefteris også, samme mann som var og fisket i Heraklion. Han og en kamerat hadde kommet rett før oss, litt flaks at vi tok gamleveien…. Vi så nemlig de parkerte.

Hyggelig å treffe kjentfolk etter veien, eller brygga, som vi ikke ser så ofte. Vi holdt ut til de hadde fått rigget seg til og Lefteris hadde fått en fisk, på første forsøk … bra det, men den var så liten at den kom uti igjen……

Hjemveien ble på motorveien frem til Kolymvari, hvor vi svingte av igjen og ned på gamleveien. Vi liker oss best der. Da kjører vi gjennom gamle og kjente steder, sikkert for mange av dere som leser også.

Så har vi hatt enda en julaften her på Kreta og “vår” julaften her er en helt vanlig arbeidsdag … Her er det 25. som er den store dagen.

Julen varer ikke helt til påske, men til 6. januar, som i den ortodokse kirken også regnes som julaften. Altså 14 dagers juleferie for skolene. I tidligere tider var det 6. januar som var den store dagen med gaver og fest, men nå er det blitt mer og mer lik de tradisjoner som vi er vant med … likevel, det er stort i kirkelig aktivitet den 6. januar.

Det har vært en ganske laber julestemning for oss. Ikke noe pynting eller julehandel, som egentlig bare har føltes helt greit. For å få opp julestemningen noen hakk, ble det en tur på julemarkedet på 1866 Plassen, før vi skulle spise julemiddag.

1866 Plassen, som ligger mellom busstasjon og veien ned til den venetianske havnen, er pusset opp og innvies dette året som julemarked.

Ikke det største julemarkedet vi har vært på….. men, nok et av de varmeste, med opp mot tjue grader. Ingen av oss var spesielt opptatt av å handle, bare tilfredsstille nysgjerrighetsgenene … og få tatt noen fotos.

I år, som i fjor, hadde vi bestilt bord på Gallini. På veien dit ble det en aldri så liten stopp på Remezzo, for både drenering og litt væskepåfyll … før vi fikk somlet oss bort på Gallini, godt innenfor det som regnes som presis her…..

Det ble ikke ribbe, men ikke så langt unna…. Honningglassert svin, som hadde mange timer i ovnen, sammen med poteter og krydderier … smakte herlig. Et flott måltid med salat, suppe, brød, grillet ost og dertil passende drikke … og pannekake til dessert.

Kvelden var fremdeles ung, og lysten på å dra hjem var ikke tilstede. Så etter litt søken rundt i byen endte vi opp, kanskje ikke så overraskende, på Barfly, der det spilles skikkelig rock.

Vår plan forrige mandag var å kjøre en tur til Stavros, selvfølgelig med en liten omvei … Vi kom ikke lengere enn inn til byen, før disse planene falt i grus. Nicola i Platanias ringte og trengte hjelp med en katt, som skulle til dyrlegen, og da endret vi kurs og kjørte motsatt retning … er der om 20 minutter sa vi.

Det tok ikke bare 20 minutter….. på 20 minutter var vi fremdeles ikke kommet ut av byen. Samme dagen var det startet veiarbeid på motorveien…… slik at opp og nedkjørsler var stengt inn til sentrum, og dette laget et realt kaos … men…. etter en 8 – 10 røde lys i det store krysset, kom vi oss omsider på rett vei og fikk plukket opp katten.

Så skulle vi tilbake til sentrum igjen, men klok av skade valgte vi veier som var kjørbare. Etter et par timers venting ble kattekreket fraktet, i besvisstløs tilstand, tilbake til Platanias.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Nå hadde det gått så mye tid at vi endret vår planer og tok en runde ut forbi Platanias isteden. Turen ble på veier vi har kjørt noen ganger, men området er fint og hva hadde skjedd siden sist……???…

Etter Maleme svingte vi mot Siril og her kan vi ta av mot Nea Roumata, på veien til Sougia.

Vi har vi kjørt igjennom denne vakre dalen flere ganger. Her ligger en nedlagt gammel mølle, forlatte gamle bosettinger….. som vi har skrevet om i tidligere blogger. Et par ganger har vi vært tvunget til å snu her inne, på grunn av veiarbeid, men nå er veien veldig bra og en flott strekning å kjøre.

Dagen etter, som også var en vakker dag med flott solskinn, tok vi turen til Stavros, som dagen før rant ut i grusen for oss. Det ble en lite ekstra sving, for å slippe å kjøre frem og tilbake på samme veien. Ferden ble lagt mot Marathi og en runde rundt flyplassen og en bauguette som enkel lunsj i veikanten, med en fantastisk utsikt.

Vi snodde oss pent og rolig helt frem til stranden i Stavros, og på denne tiden av året er det ganske øde der … uansett….det er like fint der…… om ikke bedre nå, da det ikke finnes en solseng på hele stranden.

Det var ikke så lenge vi gadd å være der, selv om solen skinte og vinden var laber, … det er begrenset hvor gøy det er å gå rundt å sparke i sanden.

Det var på denne stranden den berømte dansescenen i filmen “Zorba The Greek” ble spilt inn i 1964. Og det mest utrolige, som ikke vi visste når vi var der … filmen hadde premiere i USA dette året, på samme dato, som vi laget en liten filmsnutt……. fra samme sted. Vår film ligger hos Kretahalvorsen på Faacebook.

Skal ikke fortelle så mye om selve filmen, som dreier seg om en gresk-britisk forfatter med god råd, som treffer musikeren Zorba på havnen i Pireus……da begge er på vei til Kreta.

Forfatteren er opptatt å tjene penger og vil gjenåpne en brunkullgruve, i håp om at dette skal kurere skrivesperren hans. Zorba, som er betydelig flinkere til å bruke penger, er en erfaren gruvearbeider og den perfekte mannen for forfatteren … det hele går rett til helvete, etter mye om og men.

Men, dansen til Anthony Quinn og musikken Mikis Theodorakis er udødeliggjort for all fremtid. “Zorbas dans” er en nyere gresk folkedans, som er en blanding av to danser, “Sirtaki” i den rolige delen og “Pidikhtós” i de rasker partiene, der det hoppes og sprettes i dansingen … og sikkert noe de fleste turister her har vært med på en og annen gang.

Selve filmen er basert på romanen “The Life and Times of Alexis Zorba” utgitt i 1946 av Nikos Kazatzakis. Romanfiguren Alexis Zorba er basert på en gresk gruvearbeider, Georgios Zorbas, som levde fra 1865 til 1941, da han døde 16. september i Skopje.

Veien tilbake tok vi langs sjøsiden, der det bygges stadig nytt og der det er noen helt utrolig vakre viker med fine strender. Vi har vært der mens badevannet er betydelig varmere enn nå, og da er stranden vanskelig å se … helt fullt av folk og solsenger.

Så har vi igjen vært noen uker på Kreta, først en uke i Heraklion og deretter i Chania. Vi våknet etter vår første natt i Heraklion til nyheter om at det hadde vært et jordskjelv rett ute i havet, med styrke på 4,8 på Richters … vi sov og merket ingen ting.

På denne tiden av året varier været en del, med ofte harde regnbyger og vi fikk advarsel på telefon om storm, med mulig mye vann og vind, der det ble oppfordret til minimal ferdsel, særlig i utsatte områder.

Vel, her i Chania kom det jo litt regn, men ikke så voldsomt og vi holdt oss stort sett i heimen. Været generelt nå i desember er veldig bra, høyere temperaturer enn normalt og mye sol.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Når vi nå har vært borte en stund, må vi jo oppdatere oss på hva som skjer rundt i byen og området her. Treffe gamle kjente og stikke innom på kjente steder for en matbit og slå av en prat. Første stopp ble på stamstedet rett nedenfor der vi bodde sist, Kokido, for en gyros på fortauet.

Der vi bodde i Polenta gaten hadde vi ei lita prinsesse til nabo, som elsker troll og har en samling, som hun gjerne ser blir større. Vi hadde med et par juletroll til henne, som hun fikk denne dagen … og den gleden som strålte ut av det blide lille ansiktet, varmet våre hjerter.

En ettermiddag i vakkert solskinn ble det en tur inn til byen for spise lunsj med Angelo, på en skikkelig gresk taverna. PATSAS AGNOS – TRADITIONAL COOKING – MARMARITSAKIS STAMATΙS, som stedet heter, ligger rett i nærheten av 1866 Plassen. Hvis noen ønsker et ordentlig gresk måltid på gresk vis, med deling av alle retter, så er dette stedet ideelt. Kun få meter fra busstasjon … og varmdisken er full av mat, bare å peke.

Etter lunsjen ruslet vi ned i den venetianske havnen, for å se på livet og hva som var i drift i desember dette året. Det er jo stadig endringer her. Det var litt trist å se lokalet til Avalon Rock Pub, som nå er historie, i hvert fall på dette stedet. Et plutselig og uventet dødsfall og leiekontrakten ble terminert omgående.

Vi satte oss i solen på Remezzo og så på livet som passerte forbi, før vi ruslet over til Gallini, på den andre siden av havnen … viktig å få hilst på gamle kjente….. der vi har gjennom åresvis lagt igjen utallige timer og noen Euro.

Når mørket begynte å senke seg over havnen, og sulten begynte å ta oss, var det på tide å spasere videre. Vi ville en tur til Nea Chora og besøke Roxani og Antonio på 50/50 Mezedopolio, der Roxani tryller frem herlige retter.

Men før vi kom så langt måtte vi ha en aldri så liten stopp på The Van og hilse på Odysseas, før vi på kjente stier, snodde oss frem til 50/50, som vi kaller stedet.

Det har blitt mange småturer med Astri rundt i nærområdene, vi må jo oppdatere oss. Flere turer ut gjennom turistområdene og helt til Kolymvari, nedom Therino i Platanias for å treffe Leo … ble riktignok fire turer der, før vi omsiddr råket på ham. Det har blitt noen kaffekopper på Tres Jolie, i Kato Stalos, på disse turene.

Vi har jo også bodd i Galatas, så det ble en tur til slakteren der og ikke minst minimarkedet, som vi handlet fast på da vi bodde der. Her på dette minimarkedet har de stort sett bare grønnsaker og frukt, som er i sesong og det meste er dyrket av lokale bønder.

Et par av våre faste spisesteder skulle stenge i desember og ikke åpne igjen før på nyåret en gang, så vi måtte kaste oss rundt og besøke disse, før det ble for sent i år.

Sammen med våre nederlandske venner var vi og spiste på Mezedólyra, ekte gresk kjøkken, ikke så langt fra der i bodde. Vi fortet oss også for å rekke en tur til fiskerestauranten Kaiki, i Nea Chora, før de skulle stenge. Det ble et herlig måltid, med reker i flere varianter.

Våre gode venner fra Notos i Kato Stalos, Eleni og Vaggelis, som vi var sammen med i bryllupet i Heraklion, inviterte oss på mat en dag. Eleni vet at kanin stifado er noe Halvorsen elsker, så nesten hver gang vi er på besøk hjemme hos henne, så står dette på menyen.

Dette var andre gang vi var i Heraklion og fikk gjort oss litt bedre kjent der. Sist vi var der feiret vi nasjonaldagen til Hellas. Denne gangen var det et bryllup vi var invitert til og så dette som en fin anledning til å bli bedre kjent i byen. Sist bodde vi rett på utsiden av bymuren, mens denne gangen hadde vi hotell i sentrum, med fantastisk utsikt … og kun få minutters gange til handlegatene.

Linda hadde jo gleden av Black Friday mens vi var der….. og det var jo kjekt….når det var noe hun trengte….. ellers så er ikke vi de råeste i handlegatene. Derimot er vi betydelig vassere når det gjelder mat, og restaurant tilbudet er ganske bra i denne byen, med mange ulike typer av kjøkken.

Som vi allerede har nevnt så har vi besøkt en meksikansk restaurant, El Sur – Ethnic Resto Bar – Mexican & Sushi Bar. Voldsomt langt navn…..men, et hyggelig sted med veldig god mat, som vi bare måtte tilbake til for en middag … og her går det i tacolefser.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vi går ofte tilbake til samme restaurant så det ble enda et besøk på El Toro | Tapas Gastro Bar, der vi spiste pinsa. Vi måtte jo bare teste noen av deres tapasretter også, og vi ble ikke skuffet.

Maten smakte og deres to søte og hyggelige damer, Maria og Zenia, som vartet oss opp etter alle kunstens regler…. må bare berømmes for deres hjelpsomhet og tilstedeværelse…helt uten å være påtrengende.

En kamerat fra Chania var på fiskekonkurranse i Heraklion på søndagen, og vi kunne se bort på der de fisket … helt i enden av moloen. Halvorsen hadde jo tenkt ta en tur for å kikke, men det ble det ikke noe av.

Søndagen hadde mye sol….. men noe voldsom med vind, så en tre kilometers spasertur for å se på en gjeng som fisker agnfisk … det ble litt mye…..dessuten så må jo den samme strekningen måtte jo tilbakelegges en gang til.

Det ble heller en kaffe etter konkurransen, før de satte nesen mot Chania.

Vårt endemål har hele tiden vært Chania og nå var det tid for siste etappe. Vi tok en liten avstikker til et sted vi lenge har hatt lyst til å besøke. Bali er en stor øy i Asia, men Bali ligger også på Kreta…… mellom Heraklon og Rethymno.

Det ble en tur helt ned til stranden for å drikke kaffe, og vi fant kjapt ut at Bali ikke er det rette stedet for oss. Etter å ha kjørt helt ned til vannet og tilbake igjen, er dette et ganske lite sted….. med veldig høyt innslag av turister i sesongen … og ellers en plass der lite skjer.

Vårt fete greske bryllup

Uten å direkte sammenligne dette bryllupet med filmen “Mitt store fete greske bryllup” fra 90 tallet….. med to oppfølgere, så er et gresk bryllup veldig annerledes en et bryllup vi er familiære med.

Det som er helt sikkert at et gresk bryllup kan kalles fett, her er det mat og søtsaker i mengder … kommer tilbake til dette.

Dette var jo ikke bare et bryllup men en barnedåp også, og dette er helt vanlig. De fleste har allerede inngått ekteskap hos myndighetene, og har ofte vært gift ett år eller mer, før denne kirkelige seremonien … og har de barn som skal døpes, så er det barnedåp også.

For oss nordmenn virker det hele ganske kaotisk, men her er alle løse i snippen og prestene jobber ufortrødent videre, med et godt smil, og lar seg ikke affisere av noe som helst.

Det var veldig hyggelig og god stemning i kirken, folk gikk ut og inn hele tiden … og det er helt normalt. Hele bryllupsseremonien tok en times tid og vi har ikke peiling på om dette gikk fort eller ikke … men, plutselig var bryllupet over.

Bryllupet gikk rett over i barnedåp, og for oss, så det voldsomt ut … men det er slik det er her i landet og alle har overlevd uten varig mén. Den stakkars lille gutten skrek av full hals så lenge dette stod på og foreldrene, brudeparet, hadde tårer i øynene og ønsket å trøste ham. Men her var det prestene som kjørte løpet og innblanding var helt uhørt. 

Den lille ble strippet for klær, dyppet tre ganger i kaldt vann, klippet av noen hårlokker og håret ble innsmurt med olje … godt det norske barnevrnet ikke var tilstede. Etter all dypping og greier med dåpsbarnet var neste obligatoriske punkt på seremonien i gang. påkledning.

Det er innkjøpt nye klær til barnet, som skal på, og det gikk jo heller ikke lydløst for seg … klærne kom på….. men, ikke skoene som han tviholdt på hele tiden. Etter en stund fikk han roet seg ned og hadde en god tone med prestene senere på kvelden.

Etter at seremoniene i kirken var over, forsvant brudepar og fotografer et eller annet sted for fotografering….. mens alle vi andre ruslet inn i festlokalet som stod klart, bare et lite steinkast fra kirken … og feteprosessen kunne starte.

Det var bare 250 inviterte gjester, og dette er en liten bryllupsfest her i landet.

Vel inne i festlokalet starter etegildet direkte, mye søte kaker som er spesielt for bryllup var plassert i mengder på bordene … og nok brød. Drikken var der også og det ble hele tiden passet på at det var nok av vann og vin … og selvfølgelig raki i flere varianter. Ganske raskt kom det noen småretter på bordet, før selve middagsserveringen.

I alle de store selskaper vi har vært tilstede har menyen vært så og si lik. Selve høydepunktet er Pilafi, en rett der ris er kokt i fettet etter at sauekjøttet er kokt og dette serveres sammen … kan være litt vanskelig for enkelt norske ganer.

Etter Pilafien blir det servert gris, grillet eller stekt i ovn. Her ble det servert fantastisk svinestek med stekte poteter, og smaken var som juleribbe. Men….. det er ikke over enda, selvfølgelig en søt dessert, og det skal serveres nattmat også … og det var Stifado.

Det danses mye i bryllupene her, og det startet umiddelbart med ringdanser der alle var med … vi også frem til brudeparet var tilbake igjen. Brudeparet havnet rett på scenen….. der det ble trillet frem en bryllupskake, som de måtte skjære en stor bit som de deretter spiste sammen.

Så fulgte den obligatoriske brudevalsen, der alle stod rundt og klappet. Tror nok brudeparet var dem som fikk minst i kroppen denne dagen, selv om det er mat og drikke på bordet hele tiden.

Kvelden videre var fylt av dans og moro der alle danset med alle, og i motsetning til hva vi er vant med … ingen taler, her prater vi med hverandre og som tidligere nevnt … det er løst i snippen.

En annen ting som er ulikt fra våre tradisjoner, her gis ingen gaver i form av at du får mye du ikke trenger og har fra før. Alt som gis er i en spesiell konvolutt, som er for slike anledninger, og det er penger som gis.

Ingen andre enn brudeparet og foreldrene vil se hva du ha gitt … og alle kan gi etter hvor mye du har til rådighet. Størstedelen av det som blir gitt går til å dekke kostnadene for festen, og brudeparet er veldig glade for alle som kommer.

Når det er både bryllup og dåp gir man gave til begge i samme konvolutt og skriver kun en enkel hilsning, der man ønsker dem alle godt. Vi kjøpte en slik konvolutt og den kostet 10 cent.

En annen spesiell sak var at alle menn hadde på seg Sariki. Sariki er egentlig et tradisjonelt kretisk hodeplagg, heklet med frynser i både svart og hvitt. I dag brukes det hvite som tegn på glede i bryllup, dåp og andre sosiale anledninger … det er en egen historie rundt dette plagget og det kan googles opp, også Halvorsen ble iført et slik sjal.

En annen litt uvant opplevelse denne kvelden var alle barna som var tilstede under så og si hele festen, også de aller minste. Selskapslokalet hadde to utkledde jenter som engasjerte barna….mens foreldrene danset og hadde det moro.

Perfekt for at alle skulle ha en hyggelig kveld og kunne nyte ut i de sene timer … mange trøtte og sovende små barn som forlot lokalet lenge etter normal leggetid.

Alt i alt hadde vi en hyggelig kveld sammen med mange mennesker, som vi i utgangspunktet ikke kjente, men vi har følelsen av at veldig mange visste hvem vi var. Vi er veldig glade for at vi tok den lange veien gjennom Europa for å oppleve denne fantastiske og hyggelige seansen, sammen med våre kretiske venner … det var en glede å feire sammen med Dimitra og Kostas og deres lille, som ble døpt.

Det var en vakker kveld, men bruden var heldig og fikk litt regn i sløret.

Fergen til Heraklion er inne tidlig på morgenen, mange timer før vi kunne sjekke inn på hotellet. Astri fikk da tid til å gjøre seg litt kjent i byen og områdene rundt, men først måtte hun finne kaffe til de kaffetørste passasjerene.

Tanken var å drikke kaffe et sted nær stranden der sommerhotellene ligger, med her var det stengt, så det ble “take away” fra en lokal sjappe. Med all den tiden vi hadde til rådighet, dro vi opp til der bryllupet på lørdag skulle arrangeres, kjekt å få litt oversikt på fasilitetene.

Etter diverse kafferaster oppe i liene, rundt Heraklion, ville vi få i oss noe mat også. Taverner på veien tilbake til byen ble sjekket, viktig at det var en riktig gresk taverna … og ikke minst at den var åpen. Valget falt på Εστιατόριο Μαλλιά Κουβάρια, som ligger på et lite torv og vi kunne se ned til byen.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Ferdig fylt opp i kroppen, begynte tiden å nærme seg innsjekk og vi rullet i bedagelig tempo mot hotellet, som ligger helt nede ved den Venetianske Havnen.

Installert på rommet med den fantastiske utsikten, og Astri parkert for en uke nede på havnen, ble det en runde i denne vakre byen.

Dag to ble en rolig dag, Halvorsen var kun en liten tur på super’n og handlet, resten av tiden nøt vi på verandaen i 22 varme og hentet oss inn, etter vår lange reise gjennom Europa. Det ble en dag i pysjamas og tøfler, middag fra “room service” … litt norsk reality tv og tidlig kveld.

Heraklion er en stor by, hovedstad på Kreta og den syvende største byen i Hellas og yrer av liv hele året. Restaurant tilbudet her i byen er variert, med alle typer kjøkken. Vi har blant annet vært på meksikansk restaurant og testet styrken … vi er jo kjente med at sterk mat her på Kreta, ikke akkurat smeller i ganen. Maten var god, men bestiller nok sterk neste gang.

Vi som par skiller oss ikke fra andre når vi skal i selskap, mannen har stort sett det han trenger…. mens damen ikke har noe å ha på seg.

Det meste var i boks før Kreta men damen manglet sko og smykker. Etter å ha sjekket omtrent et dusin skobutikker ble oppdraget lagt over til neste dag … og da løste det seg faktisk nesten på første butikken.

Dagene før bryllupet har brukt til å bli bedre kjent i byen. Vi har bare vært her en gang tidligere og oppdaget steder vi ikke viste eksisterte. Byen er full av små torv inne i sidegatene, der folkelivet pulserer på restauranter og barer … og vi kan bare oppfordre alle til å besøke byen, også vinterstid.

En ting som sikkert ikke alle er klar over… det er et “norskt” ølbryggeri her i Heraklion. Solo øl eller Σόλο Beer som det heter lokalt, ble startet av Kjetil Jikiun i 2016 og lager noe av det beste ølet her på øya.

Kjetil Jikiun er en pioner innen microbryggerier og det var han som dro i gang Nøgne Ø en gang i tiden.

En kuriositet i hverdagen vår som gjør oss glade, særlig Linda som får skryt for sin korrekte greske uttale. Dette har skjedd flere steder og etterpå svever hun på en sky gjennom gatene. Halvorsen hadde gleden av å snakke norsk under frokosten her en dag. Det var Gry og Ragnar som var på vei nordover neste dag … en hyggelig overraskelse for Halvorsen.

Så var det dags for vår siste etappe på fastlandet, før vi skulle ta båten over til Kreta. Vi hadde igjen latt google maps bestemme ruten vår, utenom de store motorveiene. Det tok oss sikkert tre timer ekstra … men, det passet både oss og Astri.

Vi fikk oss igjen en tur over stor sletter…. der det ble driftet mye landbruk, samtidig som det også ble også mange fjelloverganger. Hellas er et vakkert land og krysse med bil, og man får mye igjen for å velge bort motorveier … selv om det tar tid…..

Flere steder har vi sett noen lodne traktortilhengere og ikke skjønt helt hva som har vært oppe i dem. Selv om det kunne ligne på ull fra sau, syntes vi det ikke stemte.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Denne dagen tok vi igjen en slik tilhenger med last og tenkte kanskje det er bomull. Litt søk på google gir ofte svar, så også denne gang.

Bomull er et av Hellas sine viktigste eksport varer og det produseres mye i de områdene vi har kjørt igjennom. Hellas står for 80% av den bomullen som produseres i Europa.

En annen ting vi fikk en skikkelig påminnelse om, var alle skogbrannene som har rast i områdene rundt Athen. Vi kjørte gjennom nedbrente skoger, sikkert oliventre, som det ikke var så lenge siden hadde vært grønne … nå var de kullsvarte.

Vi har erfart at på de veiene vi kjører, kan det være langt mellom både bensinstasjoner og tavernaer, siden trafikken er gått kraftig ned med nye motorveier. Vi har truffet uhorvelig mange nedlagte bensinstasjoner og stengte tavernaer, men det dukker jo opp en og annen som er åpen også … da er det bare å stoppe for en matbit. Bensin har vi fylt før vi legger ut i ødemarken.

Gjennomgående har vi stort sett klart å komme inn i de store byene på tidspunkert da trafikken er ganske stor….. og det begynner å mørkne. Nå har vi helt siden Romania hatt klokken en time frem, som jo også gjør kvelden mørkere … tar litt tid å venne seg til denne endringen.

Trafikken inn mot Athen var litt tett og nå gjaldt det å ha tungen rett i munn for å komme riktig til Pireus.

Det løste seg forholdsvis greit og vi fant frem til Terminal 2, der vår ferge skulle ligge. Nå viste det seg at det ikke var bare en ferge der…. men tre….!!!!….

og vi hadde jo ikke sjekket hvilken av de vi skulle være med. Informasjon, særlig på engelsk, er en luksusvare….. som ikke eksisterte i stor grad … var heller ikke lett å få øye på gresk info heller.

Vi konfronterte billettene og fant ut hvilken av båtene vi skulle med. Og da var neste utfordring hvor skulle vi sette Astri. Her tok vi en generalavgjørelse og stoppet der det stod mest folk … men, det var køen dem som skulle gå på beina om bord på båten.

Vi så mye prating og peking i retning av oss og så det kom en hyggelig mann og viste oss hvor vi skulle stå.

Køen til fergen så noe tilfeldig ut, men det var slik de gjorde det. Ikke lenge etter bar det om bord. Omtrent tre timer før avgang, og ned under dekk … faktisk to dekk….. og helt ned i bunn av båten fremme i baugen.

Her ble vi nøye parkert med minst mulig klaring, og Linda måtte ut før parkeringen…… da hennes dør ikke ville være mulig å åpne.

Så måtte vi jo opp derfra og finne vår lugar. Vi viste ikke det da…. men, den var på dekk syv. Det føltes nesten som fjellklatring å komme opp fra bunn av båten, via noen bratte ståltrapper … Halvorsen følte seg nesten litt tilbake på jobb.

Vi fikk installert oss, en matbit og gikk tidlig til sengs … vi måtte jo tidlig på’n neste morgen. Det var herlig å stå ut på dekk, med en sigg på morgenen, og se soloppgangen over Kreta.

Nå var det bare å ta den lange, bratte veien ned i bunnen av båten og finne Astri … så skulle hun snart få kretisk asfalt under hjulene.

Til slutt en liten oppfordring:

Vi ser at veldig mange av dere som leser bloggen hver gang, ikke følger oss på vår egen facebook side….. og mange av dere er invitert for en stund siden.

Vi håper dere vil følge oss på vår Facebook side, der alle våre sprell blir presentert. Det vi deler vil sannsynligvis dukke opp i din feed…… men, heng deg på og følg oss i våre oppdateringer…….

Etter en natt i Serres, var det igjen på tide å sette Astri i bevegelse mot Kreta. Nå hadde vi leid oss inn i Volos for et par netter. Vi følte litt behov for å slappe av, og ikke minst vaske noe tøy …

Der hadde vi booket oss inn på et leilighetshotell der det fantes vaskemaskin. På nesten 14 dagers ferd nedover Europa, begynte det å hope seg opp med skitne klær.

Igjen fikk vi google til å finne en rute, uten motorveier og bompenger. Det ordnet seg, men vi ville bruke betydelig mer tid … hva så…???… tid har vi og ønsker dessuten å se mest mulig på vår ferd.

I vakkert solskinn dro vi fra  Serres og snodde oss ut av byen. Fikk bunkret Astri, og satte av sted, litt opp i høyden, i en behagelig fart og forholdsvis lite trafikk.

Nå har vi erfart at Hellas er mer en fjell og bratte bakker, selv om vi har truffet mange av dem underveis….. så har vi kjørt rett frem på mange store sletter…..både i høylandet og ellers.

Vi er jo fra Kreta mest familiære med sau og geit, mens her oppe i nord gikk det mest i kyr.

Stykkevis kjørte vi mye rett ved siden av motorveien og måtte passe oss litt i noen kryss, for å ikke råke rett på denne betalingsveien. Thessaloniki passerte vi og kjørte i utkanten av byen.

Men ruten ut av byen og videre ut på landsbygden, var noe utfordrende. Her ble vi sendt rett på en bratt skråning inne i tettbebyggelsen, der høyre og venstre beskjedene, fra frøken google kom tett …

Det ble et par misforståelser for sjåføren, men vi kom raskt tilbake på sporet.

Nå fikk vi oss en runde inne i landet, over flere elver, før vi svingte tilbake mot kysten. Der fikk se havet igjen, for første gang siden ferja til Hirtshals. Nedover kysten kjørte vi igjennom områder, som så ut som typiske ferieområder, med mye stengte hus.

Det ble en stopp ved roten av Olympos fjellet, for å ta noen fotos av havet. Selve fjellet så vi ikke, siden skydekket lå alt for lavt.

Olympen som fjellet heter er det høyeste fjellet i Hellas på 2917 meter, og er boligen for de viktigste greske gudene. I Homers Iliaden forteller havguden Poseidon om hvordan herredømmet over verden ble fordelt mellom han selv, Zevs og Hades ved loddtrekning. Zevs skulle styre over himmelen, Poseidon over havet, og Hades over underverdenen. Jorda og Olympen skulle styres av dem alle tre. Det er allikevel Zevs som ble fremstilt som Olympens hersker, i kraft av sin status som gudenes konge.

Når vi nå svingte vekk fra havet råket vi rett inn i noen bommer, og de var selvbetjente. Her ble det litt rot, bommene var ubemannet og kortene våre ville den ikke ha … men vi hadde 1,60 i Euro og kom oss igjennom.

Det begynte å regne, noe som var litt dumt…… for denne veien gikk i en smal ravine … og de som kjører motorveien ser ikke noe, de er i en tunnel.

Så bar det igjen ut i bondelandskapet med lange rette strekninger og en og annen landsby … og nå også tidvis tett på motorveien. Et sted hvor vi kjørte langs motorveien, svingte veien vår rett ut på jordet ….før vi ble ledet forbi en søppelfylling … ‘

Mon tro hva andre sjåfører tenkte da de så gamle Astri, med de rare skiltene, komme over denne åkeren!!!

Skumringen hadde begynt å ta overhånd når vi var fremme i Volos. Hotellet fant vi greit og fikk parkert Astri. Kvelden ble tilbrakt på hotellet med klesvask og skriving av blogg, før vi tok en en liten tur ut, for å se på byen.

Vi så ikke så mye, men fant oss raskt en bar med litt mat. Vi delte en pizza og fikk noen av de rareste drinkene, vi noen gang har smakt.

Smaken var god, men drinkene var kull svarte … deres signatur drinker. Litt spesielt med drinker som inneholder aktivt kull, men nå har vi prøvd dette også……

Neste dag, etter litt mer klesvask, tok vi en runde ned i havnen, som bare var et par gater fra der vi bodde. Volos er en veldig vakker liten by, en havneby faktisk, og her kan man ta ferje til Skiatlos blant annet.

På søndag dagtid var de restaurantene vi hadde sett oss ut stengte… så lunsjen vår ble italiensk og smakte som italiensk mat skal smake.

Her fikk forresten Linda veldig skryt for hennes gode greske dialekt … gjett om hun ble stolt….!!!

Vi hadde fått tips i Serres om en ouzo restaurant her i Volos. Men, etter å ha sjekket de nyeste anmeldelsene….. så valgte vi bort dette stedet …  Litt langt å gå var det også.

Så på kvelden var vi igjen ute og vandret, uten måt og mening…. for å få oss noe mat. Mange restauranter som google sier er åpne, er ikke det … dårlig med oppdatert informasjon.

Vi fant et sted, Monosandlos, en sjømat restaurant rett ved siden av der vi hadde vært tidligere på dagen. Vi fikk meny og bestilte oss hver vår ouzo, vi måtte jo se på menyen …

Det rakk vi ikke før det dumpet mat ned på bordet. På riktige greske restauranter skal det serveres mat til ouzo, og dette stedet hadde nok samme prinsippet, som det vi tidligere på dagen, lot vær å besøke.

En ouzo, to retter som de bare satte ned … Så for oss med to ouzo ble det fire. Linda fikk litt panikk, for at det nå skulle komme mye mat hun ikke likte….. Men, hun spiste alt unntatt blekkspruten … som da Halvorsen slapp å dele……

Ferden mot vår siste grenseovergang, på veien mot Kreta, startet litt tidlig…. men, før vi kom oss opp fra undergrunnen ga vi Astri litt pleie … sjekket olje, fylte litt spylervæske og ikke minst ryddet og kastet søppel.

Etter et par runder under bakken bar det rett ut i morgen rushet i Sofia.

Å komme oss ut av sentrum gikk greit med hjelp av frøken google, som hadde helt klart for seg hvordan vi skulle kjøre. Det meste gikk greit bortsett fra en gang….. vi lå i feil fil, og med all trafikken, så var det bare å svinge den veien.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Fikk kjapt ny rute og etter en ekstra runde i sentrum av Sofia, var vi kjapt tilbake på den rette vei.

Rett utenfor byen ble det en liten stopp for å mate Astri og kjøpe oss noe å tygge på, før vi kastet oss ut på motorveien. Nå bar det igjen opp i høyden i alt for stor hastighet for Astri, hennes 1200 cm2 motor, er ingen løve i lange motbakker.

Det startet å regne ganske kjapt. Regnværet varte omtrent helt til Hellas, så vi holdt oss i lag med trailerne opp bakkene, mens de fleste suste forbi.

Mye av ferden ut av Bulgaria gikk på nybygd motorvei, men ned fjellet havnet vi på gamleveien, som gikk i en vakker dal. Synd med regnet som ødela for å få riktig fine fotos.

Det var helt klart kommet mye regn i området, for elven nede i dalen, hadde gått over sine bredder. Det hadde også raset litt i veikanten.

Så var vi plutselig der Bulgaria sluttet og Hellas begynte!! På grensen var det ingen som fattet interesse for Astri … derimot gikk det ikke mange meterne, før vi måtte betale penger for å bruke veien……

Før vi begynte å kjøre innover i Hellas, sjekket vi om det var mulig å kjøre utenom motorveien … og det så ut til å kunne gå vi en fjellvei. Det er vanskelig å se på kartet hvilken kvalitet disse veiene har, og vi har jo en del blandede opplevelser fra Kreta.

Denne veien var ikke bra i det hele tatt og vi måtte snu….. der vi så en grusvei krabbe oppover i den bratte skråningen. Der vi snudde skapte vi nok litt oppstandelse, her var det trolig en interneringsleir, for uønskete personer. Politiet der undret seg nok veldig hva den gamle opelen, med de rare skiltene,  gjorde der oppe.

Vi måtte tilbake på motorveien og følge den noen kilometer, før vi fant en landevei som virket noe tryggere. Den gikk gjennom flere landsbyer … også den vi hadde overnatting i.

Nå var det tid for litt mat i kroppen og vi gledet oss til igjen lokal gresk mat. Det lå en liten taverna, Violeta, som vi svingte innom og dette var siste landsbyen, før vårt hjem for denne natten.

Serres ble entret rett før mørket falt på, og egen parkeringsplass var jo herlig. Nattens hjem var en liten leilighet i en blokk, og her fikk vi en aldri så liten overraskelse.

Linda kom ut fra toalettet og sa “Det er ikke vann her”, noe som jo er litt kinkig. De viste seg å være et par rørlegger som jobbet i kjelleren, og Halvorsen spurte når vannet kom tilbake. Fem sa de, og vannet kom i seks tiden…. helt gresk timing…..

Denne lille byen måtte jo utforskes en smule, og Halvorsen lengtet veldig etter en Freddo Espresso Sketo. Vi havnet på en sportspub rett nede i gaten, som hadde både kaffe og ouzo … mission løst.

Selv om vi hadde en real gresk lunsj, måtte vi jo ha noe i kroppen på kvelden også. Etter litt forskning på tavernaene nær oss, falt vi ned på et souvlaki sted. “SOUVLAKIA MICHAIL” leverte virkelig.

Fantastisk godt det vi fikk og hyggelig stemning … skulle du være i området, gå hit.